tegneserier en må lese fordi sånn er det bare

Årets første

2012-01-30T05:22:00.000-08:00

Nytt år, nytt budsjett og dermed ny liste.

Gary Phillips/Brian Hurt: Vertigo Crme: Cowboys

Matteo Casali/Kristian Donaldson: Vertigo Crime: 99 Days

Jay Cantor/James Romberger: Aaron and Ahmed

Ennis/McCrea, Robertson: The Boys: Highland Laddie Vol. 8 Diverse/Diverse: Flight Volume 8

Robert Kirkland/Charles Adlard: The Walking Dead Book 6

Robert Kirkland/Charles Adlard: The Walking Dead Book 7

Diverse/David Messina: True Blood: All Together Now

Joe Hill/GabrielRodriguez: Locke & Key: Head Games Vol. 2

Joe Hill/GabrielRodriguez: Locke & Key: Crown of Shadows Vol.3

Alan Moore/Gene Ha: Top 10: The Forty-Niners

Mark Waid/ Peter Krause: Irredeemable Vol.1

Mark Smylie: Artesia Afire

Johns,Gibbons/Ivan Reis: Green Lantern: The Sinestro Corps War Vol.2 Le Tendre; Loisel/Mallie: Jagten på tidsfuglen: Rigaens vej bind 7

Jeremy Love: Bayou Volume 2

Moore/O`Neill: The League of Extraordinary Gentlemen: Century: 1969

Steve Rude: The Moth

Greg Rucka/J.H. Williams III: Batwoman: Elegy

Peter Milligan/Giuseppe Camuncoli: Hellblazer: Scab

Matthew Sturges/Luca Rossi: House of Mystery: Love stories for dead People Vol.2

Brian Wood/Riccardo Burchielli: Northlanders: Metal Vol. 5

Brian Wood/Diverse: DMZ: Collective Punishment Vol. 10

Jason Aaron/R. M. Guera: Scalped: You Gotta Sin to Get Saved Vol.8

Pierre Christin/Jean-Claude Mezieres: Linda og Valentins samlede eventyr 3

Frank Miller: Holy Terror

Frank Miller: Sin City: Hell and Back

Jean van Hamme/Gregorz Rosinski: Thorgal Magnum 2

Vittorio Giardino: No Pasaran bind 1

Jean-Claude Carriere/Bernar Yslaire: The Sky Over the Louvre

Arvid Nelson/Stephen Sadowski: Warlord of Mars Volume 1

Nelson/Rafael: Warlord of Mars: Dejah Thoris: Colossus of Mars Vol.1

Matt Wagner/Amy Reeder: Madame Xanadu: Broken House of Cards Vol.3

Carla Speed McNeil: The Finder Library Volume 1

Carla Speed McNeil: The Finder Library Volume 2

Carl Barks: Donald Duck: Lost in the Andes

Shoko Tendo/Michiru Morikawa: Yakuza Moon

James P Hogan/Yukinobu Hoshino: The Two Faces of Tomorrow

Kentaro Miura: Berserk Vol.35

Eiji Otsuka/Housui Yamazaki: The Kurosagi Corpse Delivery Service Vol. 11

Kyousuke Motomi: Dengeki Daisy Vol. 6-8

Kazune Kawahara: High School Debut Vol. 9

Naoki Urasawa: 20th Century Boys Vol. 14-17

Garon Tsuchiya/Nobuaki Minegishi: Old Boy Vol. 7

Hva jeg har lest siden sist (1)

2012-01-30T03:04:00.001-08:00

Det var dette med å skrive regelmessige innlegg og hvor jeg var flinkere før. Det er ikke så nøye så lenge en ikke har tiden til å si noe fornuftig. Ikke det at jeg har formidlet noe av virkelig interesse tidligere. Det jeg har gjort siden sist er å ha lest noen nye og noen ikke fullt så nye serier. Den første er bok nr. 16 i Bill Willingham`s Fables. Fables: Super Team er den første samlingen hvor jeg synes Willingham skuffer litt. Det jeg og vet er at med fortsettelsen tar det seg voldsomt opp. Og det er ikke annet å vente når en serie har passert 100 utgivelser at det ikke skulle komme historier som ikke helt holder mål. Misforstå meg riktig, det var ikke dårlig, bare ikke helt opp til den vanlige standarden Willingham har satt.
Vertigo Resurrected er en brillefin ide. Det at en tar miniserier som enten ikke solgte eller som nå er vanskelige å få tak i og utgir dem i hundresiders hefter til en billig penge er sånn at en blir glad i hele seg. Hvis de nå bare kunne få ut fingeren og utgi Grant Morrison og Steve Yeowell`s Sebastian O. De to siste utgivelsene inneholder Sgt. Rock: Between Hell and a Hard Place. Skrevet Brian Azzarello og tegnet av en skaperne av figuren Joe Kubert. Opprinnelig utgitt som en grafisk roman i 2003. Dette er en mye mørkere utgave av Sgt. Rock enn den Andy Partridge og XTC synger om i Sgt. Rock (is going to help me). Azzarello er en glimrende tegneserieforfatter, men dette blir for mørkt og kynisk og slutten er latterlig dårlig. Kubert derimot gjør som vanlig ingenting feil og som bonus får en noen helt tidlige historier med vår helt fra bladet Our Army at War også disse tegnet av Kubert og fra helt tidlig 60-tall. Første gangen jeg leste om Sergeant Rock og Easy Company var i Lynvingen nr. 8 1979, og hvis jeg husker rett var det en historie fra The Brave and the Bold, tegnet av en av de store Batman tegnerne Jim Aparo. I fortreffelig svarthvitt og jeg husker ennå gleden jeg hadde av å lese det.

2. Hvileskjær

2012-01-23T04:24:00.001-08:00

Siden det nå er en uke siden sist innlegg, og jeg egentlig ikke har tid til å skrive et nytt(biblioteket er på flyttefot), tenkte jeg det var på tide å jukse litt. Jeg har begynt å lese denne serien, men ikke rukket å lese den ferdig. Derfor har jeg sakset anmeldelser fra to andre blogger jeg leser regelmessig. De er Comics Worth Reading og Now Read This! som jeg har nevnt før. Hvorvidt jeg kommer til å skrive et eget innlegg om denne mangaen vet jeg ikke helt, men det jeg har lest av den til nå har overbevist meg om at dette er en av de beste japanske seriene jeg har lest de siste årene. Også er det et tema jeg aldri har truffet på i tegneseriesammenheng før. http://www.comicsreview.co.uk/nowreadthis/2011/07/08/wandering-son-book-1/

http://comicsworthreading.com/2011/06/23/wandering-son-book-1-and-anime/

En ikke altfor presis historisk gjennomgang, men dog.

2012-01-16T04:45:00.001-08:00

Det er bare de middelmådige som til en hver tid er på topp. Og det er den eneste belønningen gitt disse tildelt denne straffen. Da er det bedre å kunne si at en er utilstrekkelig eller bare dårlig. Og med en selvmedlidende tone å mene dette fordi jeg har aldri har vært best i annet enn å være dårligst. Det finnes mange middelmådige Batman kopier også var det Marvels dårlige kopi. Daredevil ble skapt av tegneren Bill Everett og en viss Stan et eller annet og ble første gang utgitt i 1964. Hovedpersonen er den blinde advokaten Matt Murdock som når han mistet synet som guttunge fikk forsterket alle andre sanser mangfoldige ganger og ble Daredevil eller på norsk Demonen (Se-Bladene 1968-70), Våghalsen (Atlantic 1982), Demonen (Semic Nordisk Forlag 1986-89) og Daredevil (Seriehuset 2003-04). Den første serien første høydepunkt var når Gene Colan overtok tegneansvaret, mens selve historiene var vel mye såpeopera. Så kom Frank Miller og skapte historie ikke bare en gang, men to ganger med heftene158-191 og Born Again 227-233. Etter dette varierte serien fra Ann Nocenti`s glimrende historier til forfattere som krevde å få Alan Smithee`s anonymitet. Vi snakker her om en periode som strekker seg fra 1964 og frem til slutten av 90-tallet og det er helt klart at forfattere og tegnere som burde vært nevnt ikke blir det. Og dermed har jeg gjort det enkelt for meg selv og hopper frem til 1998 og bladet Daredevil 380 som blir det siste i volume 1 og en starter fra nr. 1 igjen. Dette som et ledd i prosessen med å få et konkurstruet Marvel på bena. Joe Quesada var redaktør og DD ble en del av satsingen Marvel Knights. Kevin Smith (Chasing Amy, Dogma, Jersey Girl og Clerks II og de tre første filmene er noe av grunnen til at jeg har sansen for filmen Daredevil fra 2003) er en strålende mann og han fikk æren av å skrive historien til de 8 første heftene (Guardian Devil). Tegnere var senere sjefsredaktør for Marvel Quesada og hans kompanjong Jimmy Palmiotti fra deres felles forlag Event Comics (Ash, Painkiller Jane og 22 Brides). Denne var kanskje ikke et definitivt høydepunkt, men den fikk store konsekvenser for DD`s videre historie. Smith ble etterfulgt av David Mack som tok en pause fra å produsere sin usannsynlig geniale serie Kabuki. Jeph Loeb og Tim Sale gjenfortalte DD`s tilblivelse i Daredevil: Yellow.
Så kom Brian Michael Bendis (Jinx, A.K.A. Goldfish og Powers) og førte DD tilbake til gammel storhet og godt hjulpet av tegneren Alex Maleev. Han gjorde altså jobben for etterfølgeren Ed Brubaker så vanskelig som mulig før Bendis overtok forfatteransvaret på nesten alle de store Marveltitlene. Brubaker ble faktisk utgitt på norsk i X-9 Spesial med historien An Accidental Death tegnet av Eric Shanower. Siden har han tatt på seg å tilføre mainstream comics nye ideer ikledd kvalitet og i aller høyeste grad lykkes. Han jobbet sammen med tegneren Michael Lark og de hadde tidligere samarbeidet på Vertigo miniserien Scene of the Crime (utgitt på norsk i Inferno nr. 15). August 2009 og siste hefte i volume 2 kommer ut. Selv har jeg ikke fått lest noe mer enn noen brøkdeler av de 119 heftene, men det jeg har lest har imponert meg. Og allikevel er jeg gammelmodig nok til å si at Miller gjorde det bedre. Takket være Grant Morrison er Batman universet snudd fullstendig på hodet, mens Daredevil`s består. Så nå foretrekker jeg faktisk Marvels versjon fremfor DC`s originale og det er det mange år siden sist skjedde. Når en så leser på nettet at Mark Waid (Kingdom Come, Captain America, The Flash, Irredeemable, m.m.) har overtatt forfatteransvaret og at Daredevil vol. 3 kanskje er den beste superheltserien på markedet akkurat nå, så ser det ikke ut til at jeg kommer til å endre mening med første.

Ser ingen god grunn til ikke å fortsette

2012-01-09T04:21:00.000-08:00

Hvis en er depressiv av legning og så er nedfor vil det si at en egentlig føler seg ganske bra. Hvis en befinner seg på gølvet tråkket av de intellektuelle plattfotede og en selv har platåsko vil det gjøre en forskjell. Kunne det være at allmuens ønsker om noe bedre er noe jeg ser ned på. Er dette et innlegg om tegneserier eller et patetisk forsøk på å rettferdiggjøre min egen begynnende megalomania. Hvem bryr seg utenom meg? Nå er i jeg i min villfarelse ikke så interessert i akkurat det svaret og derfor var det om å gjøre og skifte tema. Jeg har lest om igjen en del av seriene skrevet av Warren Ellis. Bare for å nevne dette gølvet igjen, hvis jeg skulle være bonevoksen så har Ellis klatret med en medbrakt stige til etasjer ovenfor. Jeg har nevnt Planetary tidligere og denne serien blir definitivt ikke dårligere av å bli lest flere ganger. Forrige innlegg nevnte jeg Moore`s The League of Extraordinary Gentlemen, men Ellis` ide om arkeologene i Planetary, og seg selv, som blir gitt muligheten til og utforske de siste 150 års populærkultur er bare hinsides genial. Og det at John Cassaday var tegneren gjør det om mulig enda bedre. Global Frequency var en 12 hefters maxiserie og hvor hvert hefte hadde forskjellige tegnere. Igjen har jeg nevnt dette før, men det er slik at når en har så lite lesestoff som meg så må en lese ting om igjen. Det mest lattervekkende med denne serien er at handlingen i et av heftene blir lagt til Norge og hvor det norskeste av alt blir nevnt. Hva det er? Kirkebranner og Black Metal. Og Ellis sitt forsøk på å komme opp med norske etternavn(Stavbursik?). For øvrig ble dette heftet tegnet av en mine definitive favoritter Jon J Muth(Bl.a. The Sandman, Moonshadow, The Mystery Play og M). Noe av det beste med denne serien er at Ellis har lovt å skrive en oppfølger. Til slutt bare å nevne Ocean. Tegnet av Chris Sprouse og Karl Story og utgitt originalt som en 6 hefters miniserie i 2004. En science fiction thriller hvor mesteparten av handlingen foregår i bane rundt Europa, som igjen går i et ellipseformet(?) omløp rundt Jupiter og ble oppdaget av Galileo Galilei i 1610. Mer om denne serien her. Så var det bare å nevne at biblioteket endelig har fått inn Ellis` kultroman Crooked Little Vein og at et av mine få nyttårsforsett er å få lest denne.

Hvor jeg muligens gjentar meg selv en smule (som om det kunne gå an?)

2012-01-08T05:12:00.000-08:00

Hvor jeg videre forklarer det faktum at jeg fikk altfor mange presanger til jul. Og det kan være en omvendt straff siden julenissen og jeg aldri har hatt noen tro på hverandre. Av gavene skulle et av de definitive høydepunktene vært de to samlingene med The League of Extraordinary Gentlemen The Black Dossier og 1910. Så var det det at selv om Kevin O`Neill tegner og Alan Moore skriver så blir det noe som mangler. Nå har jeg serien komplett og det spiller ingen større rolle enn at de vil ta seg bra ut i bokhyllen. Det begynte jo så bra med den første miniserien tilbake i 1999. Moore`s ide om å samle H Rider Haggard`s Alan Quartermain, Robert Louis Stevenson`s Dr Jekyll and Mr Hyde, Jules Verne`s Kaptein Nemo, H G Wells` Griffin og Bram Stoker`s Mina Harker til et team og la handlingen utspille seg i en viktoriansk steampunk setting ved slutten av 1800-tallet. Og så la oss få et gjensyn med professor Moriarty og Fu Manchu. En annen forklaring på mordene i Rue Morgue og Campion Bond som tar initiativet for å få samlet gruppen. Det å la Kevin O`Neill få ansvaret for å illustrere serien var kanskje en risk siden han nesten hadde vært svartelistet hos de store amerikanske forlagene siden sent 80-tall. Volum II kom ut fra september 2002 til november 2003 og her er handlingen lagt til H G Wells` roman War of the Worlds. John Carter er så vidt innom og Moore har en ekstra vri på hvordan marsboerne ble utryddet. Det er ennå bra, men det tar ikke helt av. Filmen derimot som kom i 2003 er bra bare en ikke ser den helt edru. Sean Connery som Alan Quartermain kan ikke bli feil. Moore sin vane tro hadde ingenting med denne å gjøre i det hele tatt. The Black Dossier og Moore hopper frem til 1958 og låner denne gangen handlingen fra George Orwell`s 1984. Forbanna mye tekst og altfor lite O`Neill. Jeg liker tegneserieforfatteren Moore og ikke den seriøse forfatteren. Jeg har ingen som helst intensjon om å lese hans roman Voice of the Fire fra 1996. Med Volume III skifter Moore forlag til Top Shelf i USA og Knockabout Comics i Storbritannia. Volume III er delt inn tre utgivelser hvor av 1910 og 1969 er kommet ut og 2009 er ventet nångång. Nå er det bare sånn at jeg mistet så mye av interessen for dette prosjektet at jeg ikke har lest dem. Får komme tilbake til disse når alle tre er kommet ut. Så var det bare å få lov til å minne om at en må misforstå meg riktig. The League of Extraordinary Gentlemen er ikke dårlige serier. Det er bare det at de tåler ikke helt sammenligningen med Alan Moore på sitt beste.

Så var tiden kommet for (igjen) å bli misunnelig på svenskene (6)

2012-01-07T02:50:00.000-08:00

Julen er gudskjelov overstått og jeg fikk altfor mange presanger som jeg ikke har fortjent. En av disse var den komplette serien med The Wire. Fem sesonger jeg brukte romjulen på å se. En amerikansk ``realistisk`` politiserie og det står for meg at dette er en serie som har fått altfor mye ros. Ikke det at den er dårlig, men den britiske breiflabben Dominic West`s forsøk på amerikansk aksent gir meg lyst til å ønske at det var nederlenderne, spanjolene og franskmennene som hadde fått dele det nord-amerikanske kontinentet seg i mellom. Og at pilgrimmene hadde blitt gitt en guddommelig advarsel om det å sette til sjøs. Og at realistisk på amerikansk vis virker kunstig på meg. Og så var det en serie jeg skulle ha skrevet om for lenge siden, men som jeg fikk lest i romjulen og. En mer realistisk beskrivelse m.h.t. hva som ville skje hvis gjengkriminalitet utartet seg er Gjengkriminalitet 145. Hvor to gjenger i de sørlige forstedene til Stockholm tar den helt ut. Det en kan si er at dette blir allikevel en blek kopi av hva deres amerikanske forbilder ville ha stelt i stand. Og allikevel blir konsekvensene de samme ved at de utenforstående blir skadelidende. Bakgrunnen for konflikten er som følgende: Jivan er en 18 år gammel jente av irakisk herkomst som tar en tur på byen med sine to venninner. Her blir hun drukket full av to menn og havner til slutt i den enes leilighet. For så å oppdage dagen derpå at hun er blitt misbrukt på det groveste. Om ikke annet var hun jomfru dagen i forveien og hadde ingen umiddelbare planer om å endre det faktum. Hennes bror Mahmud har allerede opparbeidet seg et kriminelt rulleblad og tilhører en gjeng. Han blir fortalt hva som har skjedd og øye for øye blir hans umiddelbare respons. Problemet er bare det at en av overgriperne er halvbror av lederen av en konkurrerende gjeng. Politiet representeres av den arbeidsnarkomane Hägerström som sliter med familieproblemer. Sistnevnte blir kanskje litt mye av en klisje, men uten at det skjemmer historien nevneverdig. Serien er skrevet av Jens Lapidus som har vært en av de mest solgte krimforfatterne i Sverige de siste årene. Med bøkene Cash (filmatisert), Aldri fucke opp og nå sist med Livet deluxe. Tegneren er Peter Bergting (The Portent) som er en av flere svenske serieskapere har gjort seg internasjonalt bemerket de siste årene. Og jeg har vel nevnt ham tidligere i bloggen. Gjengkrig 145 er ikke en serie helt uten lyter, men er et eksempel på at serier av internasjonalt format produseres hos vår tidligere unionspartner.

1. Hvileskjær

2012-01-03T09:31:00.000-08:00

Siden jeg ennå ikke helt er kommet i gang med å skrive nye innlegg, jeg har begynt, men har ennå til gode å fullføre et, får det være som en slags erstatning. Det jeg tenkte var å nevne noen av de seriene som har gjort sterkest inntrykk på meg i løpet av 2011 og som jeg følgelig har likt aller best. Dette er et ikke helt tilfeldig utvalg. Noen har jeg allerede skrevet om og noen vil helt sikkert få sitt eget innlegg senere.
Thomas Ott: R.I.P. Best of 1985-2004

Brian K Vaughan/Tony Harris: Ex Machina bok 10 :Term Limits

Mark Kalessniko : Mail Order Bride

Kevin Baker/Danijel Zezelj: Luna Park

Eric Drooker : Flood

Doug TenNapel : Ghostopolis

Warren Ellis/ John Cassaday: Planetary: Spacetime Archeology

Darwyn Cooke : Richard Stark`s Parker 1 og 2

Jason Aaron/R.M. Guera: Scalped

Bill Willingham/Mark Buckingham: Fables

Og godt nyttår!!

2011-12-30T05:15:00.001-08:00

God Jul!

2011-12-23T06:55:00.000-08:00

Gjenoppstandelsen ??

2011-12-20T05:11:00.001-08:00

Hvordan skal en starte et innlegg i denne bloggen ? Jeg har prøvd forskjellige innfallsvinkler og noen, meg med, vil vel si at de ikke alltid har vært like vellykkede. Og allikevel er jeg som lokomotivet Thomas og gjentar for meg selv: jeg kan, jeg kan, hver gang etter at det ikke har lyktes. Det litt spesielle med dette innlegget er at det handler om et enkelt hefte på bare 20 sider. Terry Moore er kristen og i dette tilfellet er det et virkelig kompliment. Ikke det at det å være kristen til vanlig er noe som helst negativt, men i Moore`s tilfelle blir det noe spesielt. Hva han viste av fordomsfrihet og toleranse i Strangers in Paradise er et eksempel til etterfølgelse. Også var det den ekstra bonusen at den serien var aldeles glimrende. Han fulgte opp med Echo hvor ideene var bedre enn utførelsen. Da er vi kommet frem til første nummer i hans nye serie Rachel Rising. Alle vet at Moore er glimrende tegner og historieforteller og igjen beviser han dette med denne serien. Det hele starter med at en ung kvinne graver seg ut av en grav i et skogholt. Hun klarer å haike veien hjem. Tar en dusj og oppdager at hun har fått et permanent halsbånd gitt ved kvelning. Senere oppdager hun også at hun at det har gått dager som hun ikke kan huske noe av. Hvis ikke dette er nok til å pirre nysgjerrigheten så vet ikke jeg. Skal skrive mer om denne når den første samlingen blir kjøpt inn til biblioteket.

Delusions of Adequacy

2011-12-16T09:18:00.000-08:00

Siden jeg har vært travelt opptatt med og ikke kjøpe julepresanger, eller forberede noe som helst annet til jul, har det ikke blitt noen innlegg i bloggen på en stund. Det er desember og alle hjerter gleder seg til januarsalget. Ved at vi er mer enn halvveis ferdige med den markerer det at det er 3 år siden jeg startet med denne bloggen(se overskrift). Til nå har det blitt 667 innlegg som igjen vil si 0,6 innlegg pr. dag. Dette året har det gått litt tregere med å skrive ved at det er kommet visse føringer fra ledelsen og de gjør jo alltid sitt ytterste for å støtte en. Allikevel har det blitt 120 innlegg i år også. Og det har vært en svir! Først å få lese disse tegneseriene og så skrive om dem siden. Jeg tror jomenn at jeg skal fortsette med det

Ps.

Bildene er av Phillipe Caza og han har talent.

Ds.

Begynner nedenunder

2011-12-05T04:58:00.003-08:00

Nå skal jeg ikke ta for meg hele serien her, men bare litt fra de 12 første heftene jeg rakk å kjøpe mens serien ennå kom ut på Helix (hvis jeg husker riktig er det det samme antallet som er utgitt på norsk av Bladkompaniet i Inferno). Fremtidsoptimisme forutsetter at alt må bli bedre. Derfor er seriens hovedperson Spider Jerusalem en mer ekstrem og forbedret(?) utgave vår Hunter S Thompson (1937-2005). Faktisk har Jerusalem mer til felles med Uncle Duke i Gary Trudeau`s stripe Doonesbury. Spesielt m.h.t. begges tro på et bedre liv ved hjelp av ymse kjemiske tilsetninger er sterkere enn originalens og det at Duke i utgangspunktet var ment å være en parodi av Thompson. Dette hadde jeg funnet ut av før jeg leste det på wikipedia.org og det gjelder også referansen til Moore. Vi befinner oss meget langt inn i fremtiden(aldri klart angitt, men sannsynligvis i det 23. århundre) og møter vår hovedperson etter at denne har trukket seg tilbake og levd en selvpålagt eneboertilværelse i 5 år. Uflidd og skjeggete likner han til forveksling på Alan Moore. Nødvendighet tvinger ham ned fra fjellet og til storbyen og det faktum at landlivet aldri helt var hans greie. Tilbake til storbyen som er nær uendelig forskjellig fra de vi kjenner. Det er bare på overflaten og under fernisset finner en de samme negative kvalitetene som har styrt menneskeheten siden laaaangt tilbake. Det at vi har fått kontakt med andre sivilisasjoner har hjulpet lite. Jerusalem går tilbake til jobben som journalist og også her har han en del uortodokse fremgangsmåter. Han plukker opp en røykende katt med to fjes og tre øyne som kjæledyr. En tidligere stripper, Channon Yarrow, blir hans første personlige assistent og senere også rikmannsdatteren Yelena Rossini. Disse to får siden tilnavnet The Filthy Assistants. Så var det dette med den Castle episoden. I hefte nr. 8 med tittelen Another Cold Morning forteller Ellis hva som virkelig kommer til å skje med alle disse nedfryste menneskene. En våkner opp og vet at alle ens nærmeste er døde. De som vekker en bryr seg ikke og hvorfor skulle de etter så lang tid. En går ut av bygningen og ordet fremtidskultursjokk er ikke dekkende. Uten midler til å klare seg må en søke ly i herberger og bli en av de usynlige hjemløse. Hvis det ikke er noe å ønske seg så vet ikke jeg. Nå virker det vel som om jeg fremstiller Transmetropolitan som en alvorlig og seriøs serie, og det er den da også til tider, men ellers er den gjennomsyret av en type humor som får svarte hull til å blekne. Jerusalem`s raljeringer om det meste er stor underholdning og Ellis får vist hvilken storartet forfatter han er og at han har meget bestemte meninger om det meste. Robertson derimot har aldri vært en av favorittene mine, men han gjør en framifrå jobb her (og han er ikke mye dårligere i hans og Garth Ennis` The Boys). Hele seriens 60 hefter er samlet i 10 bøker og biblioteket skal ha dem alle. Selv skal jeg før eller siden få lest de 8 siste.

Fortsetter ovenover

2011-12-05T04:58:00.001-08:00

Hvis den menneskelige tilværelse skulle kunne sammenlignes med en gardintrapp, og en burde kunne gjøre det, ville en være mest trygg på det nederste trinnet. Ergo burde det å stå øverst være en rikkaløs opplevelse med en stadig fare for umiddelbar nærkontakt med den øverste delen av gulvet. Kan en så sammenligne livet med en gardintrapp ? Nei, men det hadde medført en viss tiltrengt rettferdighet hvis en kunne. Allikevel kan det nesten virke som en holdbar metafor og spesielt for meg som er gitt akutt høydeskrekk. Grunnen til at jeg begynner dette innlegget med noe så inkjevetta finnes ikke. Derimot ble jeg igjen oppmerksom på denne serien p.g.a. to årsaker. Den første var at jeg leste The Ocean av Warren Ellis / Chris Sprouse, Karl Story om igjen. Jeg har nevnt denne miniserien tidligere i bloggen, men det er bare det at den er forbanna mye bedre enn det jeg klarte å formidle. Nummer to var at jeg så en episode av serien Castle på TV Norge. Sentralt her var Cryogenics eller nedfrysning av syke og døende mennesker som senere vil bli reddet av fremtidens mer avanserte vitenskap. Dette var nok til å komme til at Transmetropolitan er en serie verdt å nevne.Transmetropolitan er Warren Ellis` Tour de Force og med seg hadde han tegneren Darick Robertson. De tolv første heftene kom ut på DC`s Helix imprint, først ment å hete Matrix og så hadde noen tatt copyright på det navnet, og var ment å være Science Fiction motstykket til Vertigo. Noen av titlene var Michael Moorcock`s Multiverse skrevet av ham selv, Black Lamb av Timothy Truman, Vermillion av Lucius Shepard \ Al Davison m.fl., Gemini Blood av Christopher Hinz / Tommy Lee Edwards og Cyberella av Howard Chaykin / Don Cameron. Flere av forfatterne av disse seriene var allerede etablerte Science Fiction forfattere og de fleste helt ukjente her hjemme og tilsynelatende for det tegneseriekjøpende publikummet i statene også. Det og at flere av seriene var i overkant ambisiøse m.h.t. både innhold og form. Et par av dem var på toppen av det hele dørgende kjedelige. Jeg abonnerte på de fleste av disse titlene og fysisk gruet meg til å lese Vermillion hver måned. Helix ble startet i 1996 og lagt ned i 1998 og Transmetropolitan ble som eneste tittel overført til Vertigo og resten avsluttet uavhengig hvor langt de var kommet med historien. Det ble da også utgitt en del miniserier som ble avsluttet og et enkelthefte: The Dome av Dave Gibbons / Angus McKie. Her slutter første del og del to kommer forhåpentlig ganske snart.

Grønn var min barndoms hval

2011-11-29T07:58:00.000-08:00

Første linje i Peter Handkes dikt Lied Vom Kindsein / Sang om barndom(?) er Als das Kind Kind war og diktet blir flittig brukt i en av historiens kjedeligste filmer; Wim Wenders Himmelen over Berlin fra 1987. Og nettopp kjedsomhet var det verste som kunne ramme en når ennå var liten. Årtier senere kan en bruke disse periodene av begynnende lede på en mer produktiv og kontemplativ måte. Hvor funderinger om tilværelsens grunnpillarer; kjærligheten, havet, døden og de kommutative lover (det er visst bare en, men det høres bedre ut i flertall) ble det sentrale. Og så har det gått så lang tid at en innser at klokken vedvarende teller nedover mot noe en ennå ikke trakter etter. Da starter en å gjøre det beste og meste ut av nesten alle situasjoner. Det nevnt og så er det opp til meg å komme opp med en overgang til en tegneserie det er verdt å lese og som setter kjedsomheten i et positivt lys. Eksempler på slike serier jeg allerede har nevnt er Jiro Taniguchis The Walking Man, Cathy Malkasian`s Percy Gloom og James Sturm`s Market Day. Mr. Punch eller The Tragical Comedy or Comical Tragedy of Mr. Punch var den fjerde serien Neil Gaiman og Dave McKean ga ut sammen. Før dette hadde de gitt ut Violent Cases(1987), Black Orchid (1988-89) og Signal to Noise (1992). Mr. Punch inneholder i grunnen to historier og en kan si at McKean er både illustratør og designer. Den viktigste er en delvis selvbiografisk fortelling om når en som barn ble sendt på sommerferie til besteforeldrene. Lange sommerdager i en av de engelske badebyene. Og hvor kjedsomheten ofte gjør seg gjeldende siden barnet i stor grad bare omgås voksne. Hvordan barnets evne til å fantasere gjør det hele en smule bedre. Mr. Punch har mange av de samme temaene Gaiman brukte i Violent Cases. Hvor minnene oftere er meget annerledes enn hva som faktisk skjedde. Med den andre historien bruker McKean den samme teknikken han brukte for å lage samtlige cover til The Sandman og The Dreaming. En blanding av foto, illustrasjon og en unik kreativitet. Historien her er historien om The Punch and Judy show. En dukketeaterforestilling som har moret barn og voksne siden middelalderen. Hvor hovedpersonen begår massedrap i løpet av forestillingen og til slutt ender opp med å lure djevelen. Mr. Punch er vel den av Gaiman/McKean`s serier jeg setter minst pris på og allikevel er ikke det i nærheten av å være et argument for ikke å lese den.

Ikke et semikolon i sikte

2011-11-29T03:34:00.000-08:00

"Anger is an energy" synger John Lydon i Public Image Ltd.`s sang Rise. Hvis en velger å undertrykke denne energien gir en seg selv fremtidige gaver en kan bruke år og psykologer å pakke opp. Hvorfor er sinne gjerne fulgt av dårlig samvittighet ? Det er kanskje bare noe jeg er belemret med, men ideligen og ideligen slår det aldri feil. Selv når det var berettiget og ingen ble varig kvestet. Det være seg fysisk eller mentalt. Å la seg ri av disse stormkastene av sinne. Dette å se rødt og innse at det var den eneste fargen før Goethe introduserte sin fargelære. Føle fullkommenheten som menneske ved at adrenalinen flommer over. Vite alt dette og allikevel ende opp surmulende og la baksnakkingen bli det substituttet en klynger seg til. Dette innleggets tegneserie er David Lynch`s The Angriest Dog Alive.

Mer strukturert plaprende

2011-11-28T08:18:00.000-08:00

Hvem vi var da vi virkelig visste hvordan fremtiden og vi skulle bli. Når svarene var enklere enn spørsmålene og svarthvitt hadde blitt gitt oss i fødselsgave. Hvor er vi nå når tvilen og den begynnende evnen til å reflektere har ødelagt oss. Når denne tidligere ideen om modenhet har satt sitt umiskjennelige preg på en mer og mer gråsteinsfarget tilværelse. Da er det greit å bli minnet på Franquins Viggo/Gaston. Ikke bare fordi denne serien bekrefter hva en har gått glipp av mens en var på det mest selvhøytidlige og navlebeskuende, men også fordi en mer frimodig, anarkistisk og velmenede sjel har vel aldri blitt kommet ut i tegneserieformat. Det er i grunnen lenge siden sist jeg leste meg gjennom de 19 albumene i serien om Viggo og allikevel er det bare å lukke øynene og huske tilbake. Den uforbeholdne gleden det var å komme hjem med et nytt album og få lest det. Bare det å lese signaturen nederst på hver side var mer underholdende enn mange andre serier kan håpe på å bli. Den mentalt forstyrrede måken, Viggofonen, tålmodighet personifisert med kjæresten Janne, herr Parkers manglende underskrift på kontraktene, politimannen og de parkeringsbøtene han skulle ha gitt vår helt og dette er bare noen få eksempler på hva som gjør denne serien så utenom det vanlige genial. Jeg skal ikke legge mer ut om serien og bare nevne at jeg har aldri truffet en som har lest Viggo og ikke likt den. Til og med bror min. Skaperen Andre Franquin (1924-1997) hadde vel ikke så mye til felles med sin karakter. Han slet med kraftige depresjoner gjennom hele sitt liv. Noe han gir oss et visst innblikk i med albumet Sorte Sider utgitt på norsk i 1983. Samme år kom også den illustrerte fortellingen Atomtoget med både Viggo og Sprint. Skrevet av Yvan Delporte og illustrert av Franquin. Bare for å fortsette å ramse opp ting av Franquin på norsk så kom det også 6 album i serien Tobben mellom 1982 og 1987. Her er de 4 første kreditert Franquin. Noe av det første med Franquin på norsk kom i Trumf serien som ble utgitt mellom 1971 og 1976. Hvor album nr. 11,15,18 og 19 er Sprint & co og Stillhetens pirater, Spiralis og Spirella, Kjempeøglens egg og For et sirkus alle tegnet av Franquin. Og med nr. 22 i samme serie kom albumet Skøyer Viggo i Spøk og spetakkel. Siste album i serien var nr. 25 og det var Viggo-Kviks kontorbud. Dette ble gjenutgitt tre år senere og er nå nr. 1 i serien om Viggo.

Viljeløst mimrende (2)

2011-11-22T05:20:00.000-08:00

Hvis en var en av de få som leste disse innleggene kunne en spørre seg hvorfor hver innledning trenger å handle om meg. Begynnelsen av svaret ligger i nettadressen http://laschgsinblogg.blogspot.com/ . Det resterende ville bli at hvis jeg ikke gjorde det ville det bli enda mer monotont å lese dem. Det jeg prøver er ikke å analysere eller skrive rene anmeldelser av seriene, men snarere nevne en del en bør eller burde lese. Gleden det er ved og ikke alltid å forstå, men alltid få lov å oppleve alle disse ”lettkjøpte” erfaringene. Jeg ble tilbudt, det vil vel siden vise seg at det hele koker bort, en fullt betalt reise til Bhutan. De tingene som slo meg var at dette er det området i verden jeg har mest lyst å besøke og at Bhutan bare ligger et par steinkast unna Nepal og Tibet. Fascinasjonen for denne regionen, og da i særdeleshet Tibet, er som en følge av at jeg har lest Coseys geniale serie Jonathan. Så bare først nevne at to av de beste seriene på Vertigo snart går inn. Jason Aaron`s Scalped avsluttes med nr. 60 og Brian Wood`s med nr. 50. Dette skjer i løpet av de 6 neste månedene og savnet vil virkelig kunne føles. For å oppveie noe av dette har jeg, av de 52 nye titlene DC lanserte i august, begynt å abbonere på 2 av dem. Action Comics av Grant Morrison/Rags Morales og Justice League Dark skrevet av Peter Milligan. Dark er den første månedlige DC tittelen John Constantine har vært en del av siden Vertigo ble startet i 1993. Også er det jo Milligan som nå skriver Hellblazer. Så var det dette innleggets anbefaling. Ved å tråle meg gjennom flere bruktbuer har jeg klart å karre til meg en komplett samling (57 utgivelser og det inkluderer de 4 tidligligste med DC serier) av Iskalde Grøss pluss de to albumene hvor seriene ble utgitt i farger. Hvor Bill Gaines`serier fra EC Comics ble utgitt på norsk og dessverre i svarthvitt. Der hvor en allikevel får lov å se genier som Wally / Wallace Wood, Johnny Craig, Harvey Kurtzman, Bernie Kriegstein, Al Williamson og Reed Crandall utfolde seg. En har noen få serier av Joe Orlando (senere visepresident hos DC), George Evans(Agent X-9). Og så er det en gru bråte av arbeidshestene Jack Davis, Will Elder og Graham Ingles. For et kort øyeblikk hadde amerikanske serier muligheten til å fri seg fra det åket superheltseriene hadde pålagt dem. Så fikk en The Comics Code fordi de nesten lyktes. Dette og mer kan en få med seg ved å lese dem og eventuelt få tak i dem brukt. Noen av de beste seriene produsert i landet som ga oss den moderne tegneserien. Biblioteket har bare samlingen Crime Supensestories vol. 1 skrevet av Al Feldstein og Mad Archives 1 og 2, men det er jo et sted å starte.

Harold Bloom eller Arsenal F.C. ?

2011-11-21T04:46:00.000-08:00

Dylan Thomas` linjer: Do not go gentle into that good night, Old age should burn and rave at close of day; Rage, rage against the dying of the light. Disse handler selvfølgelig ikke om meg og mitt forhold til mørketid. Det gjør ikke den tiden vi er inne i nå mindre deprimerende og tanken på at snø og is igjen vil gjøre sitt beste for å gjøre meg til en blant de allerede uføretrygdede. Da var det tanken slo meg at for å veie opp for denne begynnende depresjonen påført meg p.g.a. mangel på lys skulle skrive om noe av det beste jeg har lest i løpet av den siste tiden. Hvorvidt det innholdsmessig er en kur gjenstår å se. Kommer straks tilbake til det. Lars Fiske og Steffen Kverneland har med Kanon 4 avsluttet sin tegneserieroman/biografi/selvbiografi hvor historiene til Kurt Schwitter og Edvard Munch er sentrale. Boken er på imponerende 190 sider og som leser skulle en ønske den var lenger. Det er vanskelig å tenke seg to tegnestiler mer forskjellige enn Fiske og Kvernelands og allikevel har de i både i Olaf G og de fire Kanon bøkene vist at de sammen utgjør en helhetlighet aldri før sett i Norge og ikke så mange andre steder for den saks skyld. Også det at Fiske klarer å fortelle om denne tyske kunstneren og hans ide om merz uten å gjøre narr av eller avfeie ham som en ufarlig original er et kunststykke. I bok nummer 4 forteller han om Scwitters siste år og det hele starter med flukten fra Norge etter tyskernes ankomst i april 1940. Kverneland forteller om Munchs oppvekst og hans tidligste år som utøvende kunstner. Om morens bortgang når han var 5 år og farens senere trøst i nitrist kristelig pietisme. Hans egne plager med angsten. Hvordan han ble en del av gruppen av Kristianiabohemer. Hans forhold til bl.a. Christian Krogh og Hans Jæger. Og hvor han ved hjelp av et statlig reisestipend kommer seg ut av det altfor lille Norge. Mye av dette fortalt med Munchs egne ord tatt fra brev og dagbøker. En blir også fortalt hvordan Kverneland gjenkjenner seg selv i Munch med at begge endte opp med å miste hele sin nærmeste familie. Et rørende øyeblikk av selvinnsikt innimellom testosteron og øldrikking. Utenom dette rekker Fiske og Kverneland å fortelle en rekke andre historier. Den mest kjente historien om Charles Mingus (ikke den om de 55 hvalene som strandet den dagen han døde) igjen fortalt med hovedpersonens ord. Hvor den grafiske utformingen kan sies å være mer «kunstnerisk». Bilbao Bill mer kjent som Buffalo Bill og hans Westernshow blir nevnt og en rekke andre emner. Stikkordene står listet opp på baksiden av boken. Da er det bare å avslutte med å si at i denne sammenhengen er det at jeg er imponert et helt klart understatement.

Narr i all evighet ?

2011-11-20T04:49:00.001-08:00

Innimellom får jeg det for meg å leke voksen. Det er faktisk ganske morsomt. Spesielt fordi det aldri varer lenge. Ansvarlig og sin alder bevisst er to ting man ikke ofte sier om meg, men innimellom later jeg som om jeg oppfyller disse og alle andre nødvendige krav. Hvorfor nevner jeg dette ? Vel, i det siste har jeg vært mer opptatt av leken enn denne virkelige villfarelsen jeg til vanlig befinner meg i. Hvilke utslag det har gitt ? Tja, ikke så mange at jeg kan gi en eksakt beskrivelse, men nok til at jeg har bitt meg merke i det. Innledningen her har vel sannsynligvis ingenting med resten av dette innlegget å gjøre. Hvorfor i det hele tatt nevne det og svaret blir, som alltid, hvorfor ikke. Så var det hva jeg hadde tenkt å skrive om denne gang. Jeg har nevnt tidligere i bloggen at den første virkelige tegneserieanmeldelsen på norsk jeg leste var Erling T Gjelsviks anmeldelse av de seks albumene av Alejandro Jodorowsky og Moebius (Jean Giraud) i serien om John Difools eventyr. De kom først ut som enkeltalbum på Cappelen i perioden 1986-89 og senere i samlet utgave på Egmont i 2008. Disse har blitt etterfulgt av en hærskare andre album tegnet av bl.a. Carlos Gimenez(Metabaronenes Kaste), Das Pastoras/Julio Martínez Pérez (Metabaronenes Kaste), Travis Charest (Les Metabarons) og Zoran Janjetov(The Incal og Teknofædrene) og ytterligere et tegnet av Moebius( Apres l`Incal: Le Nouveau rêve, 2000). Gjelsvik brukte nesten en hel helside i Dagbladet, og dette var etter de gikk over til tabloidformat, til å anmelde hele serien. Jeg tenkte å gå litt saktere frem.
Det første albumet i serien har tittelen Den svarte Inkal og her blir en introdusert for den nokså forsofne privatdetektiven R-klasse John Difool (etternavnet har visstnok sammenheng med Tarotkortet The Fool i den store Arkana) og hans faste følgesvenn, en etter hvert snakkende betongpapegøye. Det er en fremtid hvor menneskeheten har tatt lærdom av maurene og flyttet inn i gigantiske og nesten underjordiske byer. Difool får i oppgave å eskortere en tilsynelatende ung rik kvinne ned til et av de laveste nivåene. I et forsøk på, det han tror er, å beskytte klienten skyter han hull i et av den kriminelle Killy Hundehodes øreflipper. Under flukten springer han inn i en døende alien som gir ham det som viser seg å være Inkalen. Dette er en edelsten med uante krefter. Plutselig blir Difool en meget ettertraktet mann og hvor alle, inklusive presidenten som nettopp har latt seg klone på nytt, vier ham spesiell interesse.Dette er altså begynnelsen på en av de beste space operaene i tegneserie format noensinne. Jodorowskys manus er både komplekst, innfløkt og uhyre underholdende. Allikevel er det Moebius og hans tegninger som gjør dette til en av de beste fransk-belgiske seriene noensinne. Med denne geniale enkeltheten som kjennetegner Jean Girauds tegnestil når han ikler seg sitt alter ego. Hvor en kan studere tilfeldige ruter og få bekreftet at less is more. Et eksempel er at en ser et kvinneansikt tegnet forfra. Bare for å oppdage at nesen ikke er tegnet og allikevel være i stand til å se den. Det er sånne ting som imponerer meg.
Fortsettelse følger….

Bare fordi jeg hadde lyst

2011-11-15T10:04:00.000-08:00

Siden jeg har slike interessante og travle arbeidsdager så satt jeg i dag og så gjennom en liste av Tradepaperbacks utgitt på Dark Horse Comics. Og plutselig dukker Supermann opp med ikke mindre enn 5 titler. Det er jo litt merkelig når en vet at etter at National Comics, og som senere ble DC, fikk tusket til seg rettighetene til Supermann fra Jerry Siegel og Joe Shuster tilbake i 1938 har de tviholdt på dem. Så var det dette med crossovere. Superman og Spider-Man var først ute i 1976 og DC/Marvel forsøkte å gjenta denne suksessen i 1981. Begge utgitt på norsk. På 90-tallet tødde DC litt opp og lot andre få leke med Superman, deriblant DHC. Sikkert med det i bakhodet at det ville skape mer blest om karakteren og gi nye lesere. Det samme har de gjort med Batman som nå må ha truffet alt som kan krype og gå av andre forlags karakterer. Det kan jeg nevne mer om en annen gang. De to seriene utgitt på norsk er Superman vs. Aliens(1995) utgitt i Gigant nr. 2 2001 og Superman versus The Terminator: Death to the Future(2000) i Gigant nr. 4 2001. Den første er skrevet av Dan jurgens og tegnet av den altfor lite produktive Kevin Nowlan(WildC.A.T.S. og Jack B Quick i Alan Moore`s Tomorrow Stories). Serien i seg selv er fantastisk tegnet og ikke altfor spennende når det kommer til innholdet. Det er i grunnen en stund siden Aliens fungerte som tegneserie. Superman versus The Terminator vet jeg ikke helt om jeg har lest, men det samme gjelder for Terminator som for Aliens at som tegneserier er det minst 20 år siden det kom noe bra. Hvem husker vel ikke den absolutt forferdelige firehefters serien Robocop Versus The Terminator. Skrevet av Frank Miller og tegnet av Walter Simonson og som kom ut i 1992. Det kom ytterligere en crossover i 2002 med Superman og Aliens. Denne var skrevet av den meget produktive Chuck Dixon og tegnet av Jon Bogdanove og Kevin Nowlan. En serie som virkelig er verdt å nevne er Superman/Madman Hullaballo. En serie hvor Michael Allred`s unike karakter Madman(navnet sier vel det meste)/Frank Einstein bytter dimensjon med Supermann. Denne trehefters miniserien er skrevet og tegnet av Allred og jeg kjøpte den når den kom i 1997. Siden denne serien er såpass bra og jeg ikke har nevnt Allred tidligere sparer jeg begge til en senere anledning. Siste serien ut er Elseworlds serien hvor romkapselen med lille Kal El lander i den østafrikanske jungelen og blir som foreldreløs oppdratt av menneskeaper. Lord Greystoke blir en eventyrer og ivaretar flere av de virkelig negative aspektene med det å være britisk adelsmann. Igjen skrevet av Chuck Dixon og tegnet av den for meg ukjente Carlos Meglia. Og da har jeg nevnt disse seriene og neste innlegg vil forhåpentligvis handle om noe interessant.

War, huh, yeah What is it good for

2011-11-14T04:05:00.001-08:00

Jeg vokste opp i hjem hvor far endte opp med å være 41 år og 16 dager i forsvaret og hvor mor både hadde vært og senere igjen ble sivilt ansatt i forsvaret. Dette førte til at jeg som liten var ekstremt opptatt av krig. General Montgomery`s Krigskunstens historie var en av de bøkene jeg leste mest i. Så kom tenårene og Ringenes herre. Frodos forvandling fra wannabe helt til pasifist gjorde et enormt inntrykk og få år senere gikk jeg til det skritt å nekte førstegangstjenesten. Allikevel har jeg beholdt interessen for krig, men med et litt forandret syn på denne definitive måten å løse konflikter på. Da er det både nyttig og nødvendig å få muligheten til å lese Dougie`s War. Skrevet av Rodge Glass og illustrert av Dave Turbitt. En grafisk roman om hvordan det er å komme tilbake til det normale livet etter å ha vært soldat i Afghanistan. Dougie har tilbrakt tjenestetiden sin i Helmand-provinsen, et av de områdene hvor Taliban står sterkest. Han vender tilbake til barndomsbyen Glasgow og blir nødt til å flytte inn i sin søsters leilighet. Til å begynne med går alt godt og det er mye å ta igjen. Så begynner festingen å ta overhånd og marerittene begynner å innhente ham. Det det er snakk om er posttraumatisk stress og det driver Dougie dithen at han mer og mer innser at han skulle vært en av de falne. De nærmeste gjør et forsøk på å hjelpe, men uten et offentlig støtteapparat eller forståelse for hva problemene er blir det forgjeves. Dette er en glimrende serie fordi den er godt skrevet, fantastisk illustrert og til de grader aktuell. Når det kommer til tegningene veksler de mellom å være i svarthvitt eller rødt og hvitt. Det samme gjelder tekstingen og om det det blir snakket eller en får innblikk i Dougie`s tanker. Siste halvpart av boken inneholder bakgrunnsstoff fra Afghanistan, Rudyard Kipling`s dikt Tommy og en lang artikkel om Pat Mills og hans serie Charley`s War. Jeg ble anbefalt å kjøpe inn Dougie`s War til biblioteket og etter å ha lest den må jeg si at jeg er takknemlig for det.

Klassiker på anna vis ?

2011-11-11T04:19:00.001-08:00

Terry LaBan startet med å utgi serier på Fantagraphics(International Bob, Unsupervised Existence og Cud Comics) og har sammen med sin kone Patty hatt en syndikalisert avisstripe(The Edge) Så i 1995 tok han sin nye serie, også kalt Cud Comics, hvor hovedpersonene var slackerparet Eno & Plum med seg til Dark Horse Comics. Her er det selvfølgelig snakk om penger og dette var noe DHC gjorde ganske ofte. Dette å lokke til seg serieskapere med løfte om store pengesummer. Og allikevel gikk og går de fleste alternative serieskapere til Fantagraphics, Slave Labor eller Drawn & Quarterly som ikke kunne tilby like mye. For LaBan ble det også slik at med et større publikum kom også mer oppmerksomhet. Og han begynte å skrive andre serier enn sin egen. For Vertigo skrev han de tre første heftene i deres storsatsing The Dreaming. Denne serien som skulle være et slags substitutt for alle de som ikke kom over at The Sandman var avsluttet. Det hele for øvrig glimrende tegnet av Peter Snejbjerg. For Vertigo skrev han den firehefters spionthrilleren The Unseen Hand (Ilya, Parks) og for Vertigo den rimelig originale trehefters miniserien Muktuk Wolfsbreath: Hardboiled Shaman og tegnet av Steve Parkhouse. Han har for øvrig laget en nettserie med denne karakteren og denne finner en på http://hardboiledshaman.com/ . Han har både skrevet og tegnet serier siden dette, men det var her jeg mistet oversikten. Og så var det den serien jeg egentlig skulle skrive om. Samme året LaBan gikk til DHC skrev han den seks hefters miniserien Matt Wagner`s Grendel Tales: The Devil May Care. Her var tegneren Peter Doherty mest kjent fra 2000 AD. Grendel Tales er flere frittstående fortsettelser på den historien som ble fortalt i de 50 heftene av Grendel. I en fremtidig verden hvor den sterkestes rett er vel ivaretatt og hvor de aller sterkeste er de som tilhører de forskjellige Grendelklanene. Handlingen i Devil May Care er lagt til Indianapolis og selv om dette er fremtiden arrangeres det fremdeles et stort årlig løp her. Et utall av Grendelklaner har samlet seg og det er sjefen for den lokale avdelingen å holde styr på de tilreisende. Denne Hack har i tillegg andre problemer. Noen har satt seg fore å drepe så mange Grendler som mulig og samtidig brygger det opp til opprør innad i hans egen klan. Han kommer i kontakt med byens sjefslege Dana, som i tillegg er den argeste motstanderen til alt relatert til Grendel. Disse to motpolene innleder et forhold og en vet at det vil ikke få en lykkelig slutt. Dana har en tenåringssønn hvis høyeste er å bli medlem i den lokale Grendelklanen og det skaper selvsagt flere problemer. Det en har er en mer moderne vri på Romeo og Julie og LaBan forteller den virkelig bra. Det som i grunnen imponerte meg mest med denne serien var Doherty`s tegninger. Hvis jeg skulle prøve på en beskrivelse ville det være en blanding av tegnestilene til landsmennene Frank Quitely (All Star Superman m.m.) og Dave Taylor (bl.a. Tongue*Lash og en meget brukt fargelegger). Og for de som ikke har fått med seg hva dette Grendelstyret dreier seg om er det bare å søke på Matt Wagner i bloggen. Jeg er sikker på at jeg har nevnt ham tidligere.

Når fargeblindhet gjør alle mandager blå

2011-11-07T09:10:00.000-08:00

Når svartsynet blokkerer nesten et hvert forsøk på å se verden slik den er dømt til å være hver dag. Da skulle løsenordet vært tegneserier. Det er det sjeldent i disse tilfellene. Når en er så sur at en er nødt til å sitte stille for ikke å snuble i sin egen underleppe. Hvor Joy Division bare virker oppmuntrende og en virkelig forstår optimismen i Lars Norens skuespill. Da er det slik at ingenting av dette vil bli bedre eller bedres av at tegneserier er det jeg foretrekker å lese, men hvem vet hvor mye verre det kunne vært. Da er det også at en virkelig innser at en burde spise en sunn frokost hver dag, få en god natts søvn og at vitaminer er bra for en. Som Jan Eggum sa det: Morgenstund har gull i munn en liten stund. Og at faren for kols blir mye mindre hvis en begynner å trimme og slutter å røyke. Vel, gå utenom sa bøygen og en får så her. Så var det tilbake til 1995 og det at jeg kjøpte Absolute Vertigo. Dette var et hefte som skulle introdusere nye serier utgitt av Vertigo. Det kostet 10 kr. og kort etter steg prisen til langt over det tidobbelte. Grunnen var at her ble de første sidene til Garth Ennis og Steve Dillon`s nye serie presentert. Bare noen få sider og i feil rekkefølge og de seriøse tegneseriesamlerne gikk amok. Serien det var snakk om var The Preacher og den ble fort en av Vertigo`s mest populære serier i denne imprintens historie. Noe den er frem til i dag. Jeg har knapt sett mer frem til å lese en ny serie enn denne. Ennis og hans rabiate aversjon mot alt religiøst (les: kristent) ble først vist oss i Hellblazer(True Faith kom dog tidligere) og med Preacher jekket han det hele opp ganske mange hakk. Genesis er født av en union mellom himmel og helvete representert ved en demon og en engel. Dermed blir denne gitt krefter aldri hørt om tidligere. Dette er en ide Ennis også tok litt for seg i Hellblazer historien Guys and Dolls, men hvor avkommet der blir drept tar det i Preacher bolig i den meget desillusjonerte predikanten Jesse Custer som holder til i en liten by i Texas. Denne setter seg fore å finne gud og holde ham ansvarlig for hans handlinger og dermed straffe ham for de feilgrep han har begått. Hans første følgesvenn blir den irske vampyren Cassidy. For så igjen treffe sitt livs store kjærlighet. Tulip O`Hare som han ikke kunne leve foruten og nok en gang innser at dette helt klart er tilfellet. Av de 66 heftene i serien, de fem enkeltstående heftene og den firehefters miniserien Saint of Killers er det bare et hefte jeg ikke har lest. En er blitt sjokkert, bestyrtet, fått rikelige doser med både plump og beksvart humor, spenning så det holder, imponerende hverdagsfilosofiske betraktninger og innsett riktigheten av Custer`s misjon. Serien ble avsluttet i 2000 og en skulle tro at det var en serie jeg ville ha lest om igjen mange ganger siden, men den gang ei. Det var genialt mens en leste dem første gangen, men i ettertid kan det virke som om det ble for mye av det gode. At en gikk i metning. Pluss at det som sjokkerte en for 15 år siden nå virker mye tammere. Det vil nok ennå gå en god stund før jeg leser The Preacher om igjen, men jeg har veldig lyst å lese leserbrevsidene med Ennis` kommentarer. Innimellom var innholdet der bedre enn i selve heftet.

Med fare for å bli panegyrisk

2011-11-04T05:55:00.000-07:00

Hva kan ha skjedd når Rødhette er blitt drept og den Store Stygge Ulven er den som skal etterforske udåden ? Det er slik en av de beste seriene noensinne starter og hvor en ikke kan annet enn å innse at det også er en av de mest fascinerende begynnelser noensinne. Åstedet befinner seg i den meget avskjermede fra omverdenen Fabletown i New York. Fabletown utgjør bare noen få kvartal og er utelukkende befolket med nesten alle karakterer en har i vår vestlige eventyrtradisjon. De som ikke er gitt oppholdstillatelse her er de ikke-menneskelige som ville skille seg for meget ut. De har blitt plassert på en gård lenger nord i staten New York. Det som har gitt alle disse fables liv kan være vår, les menneskehetens, kollektive underbevissthet. Årsaken til at de har søkt tilflukt i vår verden er at de er blitt fordrevet fra sine egne virkeligheter av den ultimate ondskapen The Adversary og hans utallige hærskarer. Tilbake til begynnelsen og det faktum at Snøhvit er Rødhettes søster. Snøhvit er den som i praksis styrer Fabletown og som også har hatt et meget anstrengt forhold til sin antatt myrdede søster. Den store stygge ulven har ikledd seg menneskeham og lyder nå navnet Bigby Wolf. Han har flere talenter enn å kunne blåse kraftig og finner da også løsningen på denne mulige forbrytelsen. Denne første samlingen Legends in Exile utgjør heftene 1-5 i en serie som nå har passert 110 hefter. Legends in Exile er også det som lurer deg inn i dette fantastiske universet Willingham har skapt. Et univers som er så enestående at en som tegneserieinteressert ikke kan forbli uberørt. Hvor det faktum at det er blitt utgitt 14 + 1 samlinger til bare gjør at en innser at avhengighet kan være både smertefullt og en god ting. Bill Willingham har også en fortid som tegner. Tilbake i 1984 kom første hefte i hans egen superheltserie The Elementals. Utgitt på Comico og det kom 23 hefter. Volume 2 kom i 1989 og varte 22 hefter. Dette er en serie jeg har lest litt av og ikke helt fått fot på. Ironwood kom på Fantagraphics imprint Eros Comix i 1991 og de 11 heftene ble tegnet og skrevet av Willingham. En serie som en gjerne kan si var protypen for Fables var de tre heftene i serien Coventry (Fantagraphics) fra 1996-97 og som ble den siste serien han skrev og tegnet selv. Når han så ble knyttet til Vertigo har han skrevet flere enkelthefter og tre miniserier. Sammen med Paul Guinan den seks hefters The Proposition Player og to firehefters miniserier om heksen Thessaly kjent fra The Sandman A Game of You (Sandman Presents: Thessaliad og Sandman Presents: Thessaly - Witch for Hire) og Shawn McManus var tegner og også en av flere tegnere på A Game of You. Han har sammen med Matthew Sturges skrevet serien Fables Spin-offen Jack of Fables og samarbeidet med samme Sturges på House of Mystery. Begge disse seriene har nå gått inn etter henholdsvis nr. 50 og 42. Jeg har til nå skrevet om hver bok i Sandman serien. Jeg har planer om å gjøre det samme med Mike Carey`s Lucifer. Og før eller siden vil jeg ta og gjøre det samme med Fables. Inntil da er det ikke annet enn å oppfordre på det innstendigste at en på egen hånd lar seg bergta av denne enestående serien som bare blir bedre og bedre. Sånn er det nå bare.

Hvor jeg muligens går meg bort i det som skulle vært de gode minnenes labyrint. Og det er å regne som et definitivt kanskje.

2011-10-31T08:30:00.001-07:00

Jean van Hamme(1939) er en belgisk serieforfatter som har en rimelig gedigen produksjon bak seg. Jeg har nevnt ham før og allikevel tenkte jeg å skrive litt om de tre mest kjente seriene hans. De er alle å finne på norsk, men bare 4 i album form. Resten er blitt trykket i Agent X-9 og Fantomet(noe som gir dette bladet en av sine få eksistensberettigelser). Før det tenkte jeg å nevne noen av de seriene van Hamme skrev før disse og hvor jeg har fått gleden av å lese dem. Serien om flygeren Michael Logan leste jeg først i Tempo og siden ble de trykket opp igjen i Serie Spesial. Dette er så lenge siden at jeg var mer imponert av André Beautemps tegninger enn historien. Det kom også 2(?) album med tittelen Historie uten helt. Han skrev også serien om Tony Stark som var tegnet av den produktive middelmådigheten Edouard Aidans(Familien Franval og Tonga m.m.). Et av disse albumene kom på norsk i det kortlivede Pilot (6 utgivelser i 1980). De tre seriene jeg hadde tenkt å nevne er Kodenavn XIII med William Vance, Largo Winch med Philippe Francq og Thorgal hvor polske Grzegorz Rosiński tegner. Kodenavn XIII er løselig basert på Robert Ludlums bøker om Jason Bourne. Serien er uendelig mye bedre enn filmatiseringene med Matt Damon. Noe som sier en del når en vet at disse tre filmene er noe av det bedre innen sin sjanger. Om en mann som våkner og er totalt uten minne. Hans intense jakt på hvem og hva han var, mens ukjente krefter jakter på ham. En historie om forræderi, maktmisbruk, statshemmeligheter, komplott og med en gjennomgående paranoia. Hvor han allikevel får noen allierte uten helt å vite hvor mye han kan stole på disse. Det kom 17 album i serien, 16 av dem trykket i Agent X-9, av van Hamme/Vance og nå fortsetter serien på et vis uten disse. Noe jeg så vidt har nevnt tidligere i bloggen. Serien Largo Winch har det til felles med filmen Midnight Express at begge hovedpersonene havner i et tyrkisk fengsel etter å ha forsøkt å smugle narkotika. Det er bare det at en av dem er uskyldig. Largo klarer å flykte med den som vil vise seg å bli hans nye BFF Simon Ovronnaz. Når han har unnsluppet får han beskjed om at stefaren Nerio Winch er død. Hva gjør en så når en arver et multinasjonalt selskap med milliardomsetning i midten av tjueårene ? Vel. Largo har blitt trent til dette fra han var bitteliten og har allerede brukt nødvendig tid på å gjøre opprør mot faren og hans verdier. Det van Hamme presterer her er å gjøre storfinans virkelig spennende og engasjerende. Francq er glimrende og en skulle tro det ville bli noe formelaktig over det at Largo må overvinne den ene etter den andre av fiendtlige bedrifter, interne fiender eller storkapitalister, men den gang ei. Jeg mener bestemt at de to første albumene med Largo Winch kom på norsk i 1994-5, noen få ble deretter trykket i farger i Fantomet og de resterende albumene kom i Agent X-9. Tilbake i 1980 startet van Hamme og Grzegorz Rosiński det som siden har blitt en av de mest populære albumseriene noensinne. Til eksempel ble album 29 trykket opp i 280 000 eksemplarer. Serien fikk navnet Thorgal, skjønt hovedpersonen egentlig heter Torgeir Ægirsson. Det var også det serien ble hetende på norsk når det kom 2 album i 1981-2. Thorgal er et barn fra stjernene som har blitt plassert hos vikinger og vokst opp hos disse. En kan kanskje si at serien har litt til felles med Hal Foster`s Prins Valiant fordi Thorgal treffer mennesker og annet fra en rekke forskjellige tidsepoker. Fantasy-elementet er derimot mye mer til stede her enn hos Foster og det er også en god dose science fiction mikset inn. En følger Thorgal fra ung mann og til han senere er gift med tre barn. Han blir etter hvert en bereist mann og vidgjeten kriger. Og han har en rekke møter med det overnaturlige og guddommelige. Av og til kan dette bli vel syrete. Det er allikevel en spenningsserie og den fungerer utmerket som det, men av de tre seriene jeg har nevnt er dette den jeg best kunne klart meg uten. Foruten de to albumene på norsk er en rekke album trykket i Fantomet etter at det kom i farger. Van Hamme sluttet med nr. 29 å skrive serien, mens Rosiński har valgt å fortsette med den belgiske forfatteren Yves Sente. Og da var det det for denne gang.

Same procedure as last time....

2011-10-30T07:14:00.000-07:00

Siden jeg nå først skriver om fransk-belgiske album som kom på norsk på 80-tallet og tidlig 90-tall tenkte jeg å nevne tre til. Det er Den gule dverg av Jean-Claude Denis og de to albumene Semic rakk å utgi i serien Edwards eventyrlige liv av Dieter og Plessix. Jeg har så vidt rukket å nevne de to siste albumene i et innlegg fra januar 2010. Der kalte jeg dem for Tintin for oss med et mindre barnlig sinn enn de som har sansen for originalen, men så var det det at jeg har sett lyset(filmen hadde jo premiere fredag og da er det bare noen få måneder før den kommer på DVD). Når det kommer til Jean-Claude Denis er det eneste jeg er sikker på å ha lest av ham Den gule dverg(87) eller Le Nain Jaune som den heter på fransk. Dette er det første albumet i serien om hovedpersonen Luc Leroi. Før albumet hadde Denis laget flere kortere historier og siden er det kommet ytterligere 3 album. Luc Leroi er ungkar og lever det livet en er forpliktet til når en har denne samfunnsstatusen. Han er langt fra fattig og kler seg som en Bogart i smoking og er en parodi på Phillipe Marlowe når han tar på seg trenchcoaten. En kveld treffer han stripperen Miyeko. En ung japansk kvinne med gult hår, som har en enda yngre datter, en problematisk eksmann og noen få problemer til. Den forelskede Luc tilbyr sin hjelp og klarer å være til en viss nytte. Dette albumet er og tegnet i ligne clare tradisjonen, men har noen meget voksne innslag. Julien Boisvert er det opprinnelige navnet på serien Edwards eventyrlige liv. De albumene som kom på norsk var Flammer over savannen (1992) og året etter kom Ingen gorillaer på Guernsey. På fransk har det kommet ytterligere to. Forfatteren er Dieter (Didier Teste) og medforfatter og tegner er Michel Plessix. Begge disse har gjort en rekke andre ting og det fører ingen steder hen å liste opp alt dette, men bare nevne at Plessix har adaptert Kenneth Grahame`s Det suser i sivet og at biblioteket har disse fire albumene. Hovedpersonen Edward er en litt modnere utgave av Tintin og utseendemessig er de forbausende like. Han følges av blodhunden Gilbert som ikke ender opp med å bli full i tide og utide. I Flammer over savannen blir han sendt som representant for en hjelpeorganisajon til en av disse glemte krigene i Afrika. Her treffer han et stammefolk med en verdighet og livsglede vi europeere har mistet. Han følger dem når de blir tvangsflyttet fra sine tradisjonelle beitemarker, det kommer til krigshandlinger, han forelsker seg, får en ny ung bestevenn og blir til slutt innhentet av virkeligheten. I Ingen gorillaer på Guernsey har han tatt ferie på denne britiske kanaløya etter opplevelsene i album 1. Her inntreffer det så flere forsvinninger og en sitter som leser med en følelse lik den en får av å lese klassisk krim, dog uten noen mord. Allikevel er det et eller flere mysterier som trengs å løses. Alle disse tre albumene er kanskje ikke verdens beste tegneserier, men derimot meget god underholdning. Og siden det nå bare blir mørkere kan en i grunnen trenge det.

Svadaist og klisje`iker (og det gjelder bare for en av de nevnt i innlegget under)

2011-10-25T08:58:00.001-07:00

Det å gå i stim er forbausende enkelt. Å gjenta seg selv likeså. Noen kommenterte og sa at dette var en blogg hvor fokuset var på amerikanske serier. Har jeg et behov for å motbevise dette utsagnet? Jeg vetta søren. Det at dette blir det tredje innlegget på rad om europeiske album må være en tilfeldighet. Ellers var det også slik at fransk-belgiske serier først reddet og siden førte tegneserien dithen hvor den nå befinner seg. Og det må en være enig om er et godt sted. Jeg har ennå ikke skrevet tilstrekkelig om de 9 albumene i Claude Auclairs serie om Simon fra floden. Det er noe jeg skal og bør gjøre senere. Så var det at det kom to album til av Auclair på norsk Bran Ruz kom på Cappelen i 1986 og Flammetreets blod kom samme år på Semic forlag. Felles for dem begge er at Auclair og manusforfatterne (Deschamps på Bran Ruz og Migeat på Flammetreets blod) fokuserte på enkeltpersoner og deres kamp mot overmakten.
Flammetreets blod er fortellingen, nesten historisk korrekt, om Albion. En mann hvis opprør mot undertrykkerne, både lokalt og i Frankrike, ble utført av ham alene. En farget mann i et samfunn styrt av hvite. Et opprør startet tidlig i 1941 og som endte i 1948. Dette fant sted på den lille karibiske øya Martinique. En aldeles håpløs kamp mot overmakten og allikevel et eksempel til etterfølgelse. Hvor en kan si at det tapte ble begynnelsen til seier. Atlantis ble første gang nevnt i en av Platons dialoger. Kontinentet Mu som skal ha befunnet seg i Stillehavet nevnes hyppig i flere av Hugo Pratts historier om Corto Maltese. Jack Vance skrev Lyonesse triologien og hvor han henter inspirasjon fra Arthur legenden om dette hjemlandet til ridderen Tristan og som skulle ha ligget et sted mellom Cornwall og Bretagne. Denne historien er igjen inspirert av den eldre bretonske legenden om den sunkne byen Ys. Og det er i denne mesteparten av handlingen i Bran Ruz utspiller seg. Albumet er oppkalt etter hovedpersonen og betyr Røde Ravn. Ved hjelp av overjordiske makter vinner han som en ung mann både kongeriket og kongsdatteren. I et land hvor kristendommen er i ferd med å bli helt dominerende prøver han å føre landet tilbake til de opprinnelige keltiske tradisjoner og gudelære. Nå har det vel vist seg at forsøk på å skru tiden tilbake sjelden lykkes. Slik også i dette tilfellet hvor overmakten viser seg å være for stor og fremtiden synes bestemt. Ingen av disse albumene har en lykkelig slutt, skjønt den egentlige slutten i Bran Ruz er alt annet enn sørgelig. Auclair fikk vist hvilken eminent tegner han var og det eneste jeg har å utsette er at manusforfatterne gjorde ikke en like god jobb. Allikevel nødvendig lesning.

Litt usaklig og så mer kjedelig (1)

2011-10-23T07:31:00.000-07:00

Siden jeg jobber på et bibliotek er arbeidsdagene preget av bøker. Til tider kan det synes som om jeg vasser i dem. Og da er det ikke snakk om gode bøker, men den mest banale husmorpornoen Ingulstad og hennes like kan komme opp med. Og allikevel er det små lyspunkt i et ellers mer altomfattende mørke. Jeg var nede i magasinet i går og la merke til noe jeg har ignorert de forrige femti gangene jeg har vært der nede. Der lå nemlig et album jeg ikke har sett på lange tider. Utgitt på Cappelen i 1986 og kom originalt på fransk i 1985. Det er svarthvitt, har tittelen Kids og inneholder 8 fortellinger. Tre av disse er skrevet av Jose-Louis Bocquet og resten er skrevet og tegnet av Arno eller Arnaud Dombre som han virkelig het. Før jeg skriver mer om albumet må jeg bare få vise hva Lambiek.net har å si om ham :
Arnaud Dombre, who uses the pseudonym Arno, has traveled all over the world since he was very young, because his father was a French teacher. His interest in comics was forbidden by his parents, but he persisted and went on to study art in France. When he was nineteen years old, he published his first comics in the magazine Métal Hurlant. Here, he met Alejandro Jodorowsky, with whom he started a collaboration on the adventure series 'Alef-Thau'. In 1985, Arno illustrated the short story collection 'Kids'. In 1993, 'Augustin, la Croisée des Chemins' was published at Casterman. Three years later, while he was working on the eighth album of 'Alef-Thau', Arno died in Paris.
Hvis ikke dette er en av de tristeste oppsummeringene av en tegneserieskapers liv og virke, så vet ikke jeg.
Historiene i Kids er delt opp i fire kategorier. De to første er fra etter katastrofen, så er det to historiske, to fra 2. verdenskrig og de to siste utspilles i våre dager. I alle disse er det barn som har hovedrollene. Hvordan de klarer å overleve i en verden hvor alt er gått av hengslene, hvordan de blir tvunget inn i en voksen tilværelse p.g.a. krigen rundt dem og overgangen fra barn til voksen. Alle fortellingene er ikke like vellykkede, men ved hjelp av Arnos tegninger treffer de en nerve. Noe som gjør det hele så meget bedre. Jeg har skrytt av Arno før i bloggen og han var en fantastisk tegner. Og det er virkelig synd at han døde så ung som 35 år. Et album som ikke nevnes av Lambiek.net er et biblioteket har. Drømmeegen er skrevet av Jean Francois Benoist og Ch. Mauroard og illustrert av Arno. Begge disse albumene bør en gjerne lese i påvente av at biblioteket får tak i de manglende albumene i serien om Alef-Thau.

En nokså lite kjent tegneserieskaper fra Belgia

2011-10-16T06:24:00.000-07:00

Etienne Schreder debuterte som tegneserieskaper tilbake i 1989. Hans første album hvor han både skrev og tegnet var Mysteriet i Coimbra som kom ut i 1994. Siden han er født i Anderlecht i 1950 kan en si at det var en sen debut. Det kan i sin tur bero på at han før dette fant tid til å utdanne seg til kriminolog og jobbet innen fengselsvesenet i 5 år. Videre spiller han dobro og har gitt ut et album med tittelen Automatique de Philmarie. Dette tror jeg stemmer, men fransk har aldri vært min sterke side. Det jeg vet er at han har samarbeidet med Francois Schuiten og Benoit Peeters og at begge blir takket i forordet til Mysteriet i Coimbra. Biblioteket har to album av Schreder og det andre er Ulve fra 1995. Jeg har kjøpt inn begge og av en eller annen grunn innbilte jeg meg at han var en hun. Noe han da vitterlig ikke er. Vet ikke helt hvorfor jeg ikke har lest dem før, skjønt jeg synes vagt å huske og ha lest Ulve. Hovedpersonen i Mysteriet i Coimbra er den belgiske Dr. R. Buisen. Han har fått tak i et gammelt speil som er laget av et så mykt materiale slik at det lar seg forme til en sylinder. Et likedan fulgte med albumet. For å finne ut mer om dette tar han kontakt med en ekspert på området. Denne befinner seg i Coimbra i sentrale Portugal. Når han ikke får svar reiser han selv ned til denne meget gamle universitetsbyen. Her treffer han en annen professor som forteller han historien om kronprinsen Don Rafael. Denne lever i familiens sommerreisdens og er meget sykelig. Så sykelig at han nesten blir en fange i sitt eget hjem. Han er omgitt av tekniske vidundere og har en meget vis og lærd eldre læremester. Det som opptar prinsen mest er byggingen av en ny bro han selv har vært med på å tegne. Dette er begynnelsen på en historie som kan gi eller ikke Buisen svar på sine spørsmål. En kan se klare likheter mellom Schreder og Schuiten. Det at det er mest fokus på bakgruner, det tekniske, arkitektur og at det ikke er overdrevent fokus på tegninger av menneskene. Denne annerledes atmosfæren som preger de fleste av Schuitens serier er også til stede her. Ellers er det å si at der slutter sammenligningen. Mysteriet i Coimbra er en bra serie, men den åpne slutten gjør at det blir noe uferdig ved det. Allikevel er den i høy grad verdt å å lese.

(øverste og nederste bilde er ikke fra dette albumet)

Startet som mimring og endte som mimmer

2011-10-15T02:40:00.000-07:00

Jeg husker ikke om det var mai eller juni 1981. Det jeg er sikker på er at det var en ukedag, jeg var blakk og av en eller annen grunn var jeg på EPA(nå Straensenteret). Jeg kikket gjennom bladhyllene og der sto Atlantic Spesial nr. 1. Med Jernmannen og en av denne horden med fort glemte superskurker på forsiden. Jeg hadde aldri lest noen serier med Iron Man i hovedrollen og dette var også så skinnende nytt og gult. Problemet var bare at jeg hadde ikke de 5,25 kronene det kostet. På et vis løste det seg og jeg kom hjem med dette heftet bare for å bli skuffet over hvor dårlig historie og tegninger var. Da var det noe helt annet med neste nr. Her får en vite hvordan Jean Grey omformes til Føniks. Noe som senere skulle få store konsekvenser for tittelen The Uncanny X-Men. Skrevet av Chris Claremont og ennå tegnet av Dave Cockrum (1943-2006). Sammen hadde de skapt de nye medlemmene Storm, Nightcrawler/Nattkryperen og Colossus. En av de få middelmådige seriene skapt av KIRBY/lee var i ferd med å bli en av USA`s mest leste serier. Så ble Cockrum byttet ut med John Byrne og han overtok serien med nr. 108 og Cockrum mistet kanskje den største sjansen til virkelig å slå i gjennom. Ikke at han gjorde det så dårlig, men han hadde fortjent å få en større anerkjennelse for arbeidet sitt. Allikevel overtok han The Uncanny X-Men etter at Byrne forlot serien etter nr. 143 og Cockrum tegnet de fleste av heftene fra 145 til 164. Og han tegnet en lang reeke av covere for diverse Marvel-titler og helt nederst er et eksempel. Cockrum hadde sin egen serie som han endte opp med å gi ut på eget og andre små forlag. The Futurians ble først gitt ut som nr. 9 i serien Marvel`s Graphic Novels og siden ble det ikke så mye mer. Jeg har en av de senere samlingene og det var en ambisiøs fortelling han hadde satt seg fore å fortelle. Dessverre kom han ikke lenger enn til begynnelsen. Cockrum jobbet også tidlig på 70-tallet sammen med Keith Giffen på Legion of Superheroes/Rommets Helter og var med på å fornye denne serien slik at den ikke endte opp som en retrofuturistisk ubetydelighet fra 60-tallet. Dette var også hans første oppdrag som tegner. Så han har dermed vært med på å gjøre store forandringer på to av de mest populære superheltgruppene til DC og Marvel. Og allikevel er det de færreste som har hørt om ham. Tilbake til Atlantic Spesial. Det kom også noen historier med Daredevil eller Våghalsen som han ble kalt på norsk. De var av en slik kvalitet at en skjønte hvorfor tittelen Daredevil ville blitt kansellert hvis det ikke hadde vært for at Frank Miller dukket opp. Det kom bare 11 hefter i Atlantic Spesial og i de to siste dukker Ghost Rider og det er vel bare Nicholas Cage som er ubegavet nok til å hevde at dette er favoritt superhelten. Jernmannen dukket opp igjen med bedre tegninger og en litt bedre historie. Det som var det store med Atlantic Spesial var Prosjekt X. En lå flere år etter utgivelsene i USA, men endelig kunne en begynne å lese det som var amerikas mest populære superheltserie. I nr. 6 1981 er de og rydder opp i Shi`ar imperiet. Det som da var en av de tre store utenomjordiske sivilisasjonene i Marvel universet. De to andre var Kree (den opprinnelige Captain Marvel kom herfra) og Skrull (noen derfra dukket allerede opp i Fantastic Four nr. 1 nov. 1961). Her møter Cyclops (Scott Summers) det som mest sannsynligvis er hans faderlige opphav. Nr. 1 1982 inneholder X-Men nr. 109 og her dukker The Guardian opp for første gang. Lederen for det canadiske superheltteamet Alpha Flight og hvis oppgave det er å hente Wolverine med seg hjem til Canada. Byrne skapte Alpha Flight og han tegnet serien fra starten i august 1983 og en del av dette er utgitt på norsk i Marvel Spesial 2 og 3 1987 (Marveluniverset 84 og 90). Vel og merke i svarthvitt. Et av medlemmene av Alpha Flight var Northstar og han var Marvel`s første helt som stod frem som åpent homofil. Hvor mange av dem som ennå befinner seg i skapet sier historien ingenting om. Det kom et hefte til med X-Men og der ble et av de utallige møtene mellom X-Men og Magneto skildret. Fortsettelsen lot vente to og et halvt år på seg før Semic startet å gi Prosjekt X høsten 1984. Og det er en annen historie.

You're cute, like a velvet glove cast in iron. And like a gas chamber, Varla, a real fun gal

2011-10-13T07:07:00.000-07:00

Det er ofte forunderlig når jeg skal skrive om en serieskaper og sjekker på Wikipedia.org og får se hvor gamle de egentlig er. Et eksempel er Daniel Clowes og som er født tilbake i 1961. Jeg har gått rundt og innbilt meg at han var et sted i midten av 30-årene i langt over 10 år. Så feil kan man ta. Det som er med Clowes er at han er en av de mest profilerte serieskaperne innen alternative amerikanske serier. Alternativt i mangel av et bedre uttrykk. Det er bare det at jeg har lest ingenting av det han har gjort. Jeg har et Eightball hefte hjemme og det er alt av ham i min samling. Hans mest kjente serie må vel være Ghostworld som ble utgitt i samlet utgave i 1997 etter først å ha gått som serie i Eightball. Den ble da også filmatisert og regissert av Terry Zwigoff. Jeg har sett filmen, men ikke lest serien. Zwigoff regisserte også Art School Confidential fra 2006 også denne basert på en serie av Clowes og hvor Clowes adapterte den for film. De fleste kjenner vel også til den fantastiske dokumentaren Zwigoff laget med Robert Crumb og brødrene (Crumb, 1994). Clowes har også skrevet screenplay til flere andre filmer utenom å være en produktiv serieskaper. Hvis teknikken virker så skal denne LENKen vise andre serier biblioteket har av Clowes.
Så var den ene grafiske romanen av Clowes jeg har lest; A Velvet Glove Cast In Iron (et sitat fra Russ Meyer filmen Faster, Pussycat! Kill! Kill! fra 1965). En serie jeg leste etter at Kristoffer Schau hadde anbefalt den på NRK2. En historie helt ulik de fleste av Clowes mer realistisk forankrede serier. En drøm fortalt som serie krydret med paranoia, en nokså typisk amerikansk fascinasjon for freaks, alternativ religiøsitet, sex, fetisjisme og andre absurditeter. Hovedpersonen er Clay Loudermilk og som ser igjen sin savnede kone mens han befinner seg i en kino med utelukkende voksne filmer. Hun har hovedrollen som dominatrix i en av dem. Siden følger vi Clay`s forsøk på å lokalisere henne og de outrerte karakterene han møter på ferden. Clowes tegner uhyre dyktig og historien er aldri kjedelig, men gud bedre så forvirret jeg ble etter en stund. Så etter å ha lest den ferdig og skjønt mye mindre enn vanlig måtte jeg allikevel konkludere med at det hadde vært så verdt det. Og at det er en serie mange flere burde få med seg.

Ja visst gör det ont när en mister ennå et favoritt hatobjekt

2011-10-11T08:29:00.001-07:00

Når det er solgt 350 000 000 album av en tegneserie, og 21 av dem er kjøpt av meg, så skulle en tro at de fleste tegneserie interesserte likte den. Og det gjør de jo. Og at det var veldig mange gode grunner til å like den. Da er det bare meg og Jon Gisle som synes den er forferdelig, kan det synes som. Aldri har noe virket mer på kornet enn når Gisle i sin artikkel i salige Tegn kalte Herges Tintin for middelmådighetens triumf. Og jeg har allerede skrevet et innlegg hvor jeg gir et nokså klart inntrykk av hva mine meninger om Tintin er. Så er det disse sjeldne øyeblikkene av selvinnsikt plutselig inntreffer. Hva om det er jeg som tar feil og alle disse andre millionene som har rett. Nei, det kan da umulig medføre riktighet. Steven Spielberg kjøpte filmrettighetene til Tintin tilbake i 1983. Samme år som Georges Remi døde. Nå har han gått i kompaniskap med sir Peter Jackson (ble gitt The New Zealand Order of Merit i 2002 og i 2010 ble han gjort til Knight Companion of New Zealand). Spielberg skal regissere dette prosjektet, som har opplevd flere forsinkelser og sir Peter skal produsere. Og er vi riktig heldige blir det en film nr. 2 regissert av Jackson og produsert av Spielberg. Og til slutt en tredje regissert av dem begge. Nå har det kommet film med Tintin før. Tintin : Haisjøen kom i 1972 og var vel ikke all verdens verken som film eller tegneserie. I perioden 1959 til 1963 ble det laget 104 5 minutters tv-episoder av belgiske Belvision og på nittitallet kom det en fransk-canadisk samproduksjon med i alt 39 en timers tv-episoder. Så var det På eventyr med Tintin-Enhjørningens hemmelighet som har Norges premiere den 28. denne måneden. Historien i filmen er hentet fra albumene Krabben med de gyldne klør, Enhjørningens hemmelighet og Rackham den Rødes skatt. Alle tre ble utgitt under 2. verdenskrig og viser vel hvordan Herge la mer og mer vekt på eventyret og hvor realisme ble gitt mindre plass. Dette skyldtes vel i stor grad den nazistiske sensuren. Nå har det seg at jeg har sett flere trailere til denne filmen og jeg må motvillig innrømme at det ser veldig bra ut i all sin RealD 3-D, computer animasjon og det de brukte for å få til Gollum i LoT filmene. En smule hektisk, men det er vel de fleste trailere. Listen over skuespillere som bidrar med stemmer er intet mindre enn imponerende. Idet hele tatt ser dette prosjektet som først virket dødfødt ut til å bli usannsynlig bra. Ikke så bra at jeg kommer til å se den på kino, men jeg skal kjøpe DVD` en. Kanskje til og med oppgradere til Blu-Ray?

Ikke for teknofober

2011-10-10T05:38:00.000-07:00

Livet ble aldri slikt det var ment å leves, det kom for mye i veien. Noe jeg ikke kan klage for mye om, men som igjen ikke forhindrer meg fra å gjøre akkurat det. Av de tingene en kan takke seg lykkelig for er at en ikke må være er Major Kusanagi i Japans anti-terrorstyrke Seksjon 9. En cyborg hvis eneste rest av menneskelighet er hjernen og en del av ryggmargen. Kompensasjonen blir økt styrke og et forsterket sanseapparat. Kusanagi er hovedpersonen i Masamune Shirows Ghost In the Shell. Lagt til en ikke altfor fjern fremtid og tydelig inspirert av William Gibson og cyberpunkgenren. Det sentrale temaet i serien, og de to senere Ghost In the Shell 2 : Man/Machine Interface og Ghost In the Shell 1.5 : Human-Error Processer, er forholdet mellom menneske og maskin og hva det er som definerer det menneskelige. Nå er det ikke slik at denne serien er å regne som et filosofisk innlegg i pågående debatt. Da ville den ha blitt fort glemt. Den er derimot glimrende skrevet og tegnet av Shirow, med muligens litt hjelp av noen få assistenter, og inneholder nok intriger, action og humor til å underholde de fleste. Det eneste aberet er at historien til tider kan bli litt vel intrikat. Det er også blitt laget to anime filmer av denne serien og to anime tv-serier. Shirow var en av de japanske serieskaperne som slo i gjennom i vesten før han fikk sitt definitive gjennombrudd i Japan. Noe mange mener skyldes Shirows mer vestlige tegnestil. Serien han slo igjennom med i USA var Appleseed. Først gitt ut av Eclipse fra 1988 og siden gjenutgitt i sin helhet på Dark Horse Comics. Problemet er bare at jeg har lest nada, zilch, zero av denne serien. Det eneste jeg har fått med meg er den ene anime filmen Appleseed Ex Machina fra 2007 og produsert av John Woo. Den første filmatiseringen av Appleseed kom i 2003. De som kan dette karakteriserer serien som en blanding av Cyperpunk (som synes å være gjennomgangstemaet for Shirows produksjon) og mecha (store roboter som styres av mennesker) Black Magic var det første han ga ut i Japan på et stort forlag. Den kom i 1983 og i 1990 ga Eclipse forlag den ut i en firehefters miniserie. Av en eller merkelig grunn har jeg fått tak i de tre første av disse, men kan ikke huske om jeg har lånt med bibliotekets samlede utgave hjem for å lese avslutningen. Ikke fordi at Black Magic er noen dårlig cyperpunk serie, men den bærer preg av å være en debut med dens små mangler. Det er bare det at jeg husker så mye dårligere enn tidligere. To andre serier av Shirow utgitt på Dark Horse er Orion og Dominion. Her har jeg bare lest litt av Orion og et par hefter av Dominion: Tank Police så det er ikke så mye å si. Dette var et forsøk på en rask og overflatisk presentasjon av Masamune Shirow og hans serier. Det overflatiske lykkes jeg kanskje best med. Shirow ble for øvrig født i Kobe 23.11. 1961.

Hvor the Bad Guy er helten

2011-10-07T07:35:00.000-07:00

Sanchez Abuli kom opp med ideen til den kyniske, morderiske og naivt onde leiemorderen Luca Torelli i 1981. Serien er siden blitt kjent som Torpedo 1936. De to første episodene ble tegnet av den amerikanske tegneserielegenden Alex Toth (1928-2006), men han trakk seg når han så hvor serien var på vei. Dette åpnet for den spanske tegneren Jordi Bernet. Bernet tegner nå mest for det amerikanske markedet, bl.a. har han tegnet en rekke nummer av DC`s nye satsing på western antihelten Jonah Hex (skrevet av Justin Gray og Joe Quesada`s faste rentegner og kompanjong i forlaget Event Comics Jimmy Palmiotti). Annet av Bernet utgitt på norsk er et Andrax album og to hefter. Videre ble seriene Light and Bold (skrevet av Carlos Trillo) og Sarvane (skrevet av Antonio Segura) begge utgitt i Magnum. Torpedo 1936 har kommet i flere forskjellige utgivelser og minst to pocketbøker. Det en og kan si om Bernet er at han har en veldig lett gjenkjennelig tegnestil.Det en først kan si om Torpedo 1936 er at den beviser at kynisme er en er en undervurdert kunstform. Blandet med seriens beksvarte humor og Bernets tegninger blir dette en eksepsjonell serie. Siden nesten ingen av historiene er lengre enn 7 sider fører dette til visse begrensninger med hva en rekker å fortelle, men Abuli klarer allikevel å gjøre det interessant. Hovedpersonen er leiemorderen Luca Torelli og den andre faste karakteren er hans klumsete medhjelper og eneste «venn» Rascal. Torelli kom til USA fra Sicilia i ung alder etter å ha vokst opp i et meget dysfunksjonelt hjem. Etter å kommet til USA blir den unge Torelli nødt til å klare seg på egen hånd og til slutt innse at hans største talent er å drepe. Handlingen i serien utspiller seg i siste del av den første store depresjonen. Serien inneholder alle elementer fra og klisjeer innen den hardkokte krimgenren. Disse blir det også harselert med, men allikevel er serien mer krim enn humor. Og det at helten er slikt et gjennomført svin setter og sitt preg på serien. Og så er den i svarthvitt som kanskje også har en ekstra betydning? Allikevel er dette en serie jeg anbefaler og som jeg selv har hatt mye glede av å lese opp gjennom årene.

Ikke akkurat Red Sonja

2011-10-06T09:46:00.001-07:00

Satt på toget i går morges og leste ferdig Gary Phillip`s High Rollers. Da slo det meg at jeg har skrevet en hel haug om krimserier i denne bloggen. Og jeg har tenkt å krote ned noen linjer om High Rollers også. Dette innlegget handler derimot ikke om organisert kriminalitet (skjønt marxister vil kunne argumentere at det dukker opp opptil flere meget kriminelle individer i løpet av historien), fordrukne privatdetektiver eller damsels in distress. Det er så vidt jeg husker ingen i den serien jeg har tenkt å skrive om. En av bibliotekets serier som av en eller annen grunn har fått stått ulest av meg i lang tid er Artesia av Mark Smylie. Karakterisert i en av anmeldelsene som : The Thinking Man`s Epic for the 21st Century. Og en må tenke når en leser Artesia. Dette skyldes kanskje at Smylie tidligere har studert filosofi, engelsk og statsvitenskap. Smylie startet serien tilbake i 1999 og det har til nå kommet 4 samlinger. Smylie har visstnok uttalt at det kan komme så mange som 22 og at det minimum vil komme 7. De to første miniseriene og senere samlingene ble utgitt på forlaget Sirius og etter dette startet han sitt eget med navnet Archaia Studios Press. En annen serie som gis ut på dette forlaget nå er David Petersen`s Mouse Guard som jeg har skrevet om tidligere. Heltinnen i Smylie`s fortelling er Artesia. En mektig kriger og leder av krigere. Datter av en heks og med en til tider guddommelig omgangskrets. Hun tjenestegjør under kong Branimir og er samtidig hans elskerinne. Hvorfor hun er det siste blir ikke akkurat forklart, men kanskje det var vanlig å gå til sengs med kvinnelige hærførere. De befinner seg i et land hvor føydalismen rår og hvor en rekke småkonger regjerer. Landet de befinner seg i kan være bygget på middelaldersk England og Skottland, Irland eller ingen av dem. Artesia og hennes menn og kvinner blir offer for intriger og tar en blodig hevn. Mot slutten av bok 1 foretar Artesia en beslutning som får store konsekvenser for den videre handlingen. Dette er light versjonen av hva denne serien handler om og jeg kan garantere at den er adskillig mye bedre enn det jeg skrevet. Smylie tegner fantastisk og serien er en fryd å lese. Det er forfriskende med fantasy som også stimulerer det en måtte ha av intellekt. Det eneste som trekker ned er at boken er intended for mature readers. Noe som sikkert skyldes hyppigheten av underskjønne nakne kvinner og ikke den til tider meget grafiske volden. http://artesiaonline.com/blog/

Hvis jeg bare fikk lest en serie i år så ville det vært...

2011-10-04T05:11:00.000-07:00

Jeg er ikke flink til å spå og når jeg sier noe sånt som at dette er en serie jeg kommer til å like; vel, det har hendt at jeg har tatt feil. Nå liker jeg dårlig å ta feil og attpåtil måtte innrømme det. Det er selvfølgelig en annen ting med slike uttalelser og det er at de gjerne blir selvoppfyllende profetier. Det blir vel ikke mer interessant at jeg babler videre om dette og jeg får da si som Roxette: Don`t Bore Us-Get to the Chorus(denne cd`en var for øvrig det eneste jeg ønsket meg til tredveårsdagen). Lucille av Ludovic Debeurme er definitivt den beste tegneserien jeg har lest i løpet av de siste månedene. Det er i grunnen enda lenger siden en serie berørte meg så sterkt. Serien er nok et eksempel på hvor nyere franske serier får vist hvor forskjellige og, i mangel av et bedre ord, sofistikerte enn de fleste amerikanske Graphic Novels. Og da mener jeg ingenting nedlatende om våre amerikanske fetteres serier. Det er bare det at franskmenn gjør det bedre. De to hovedpersonene i Lucille og Arthur(senere Vladimir). Arthur er en ikke helt veltilpasset ung mann med tvangstanker og oppvokst i et hjem med en alkoholisert far. Lucille er en av disse hordene av tenåringer som er blitt gitt et altfor dårlig selvbilde. Et barn av skilsmissen og som bor med en mor hvis jobb alltid kommer i veien. Løsningen for Lucille blir å konsentrere alt sitt fokus og selvhat på å sulte seg i hjel. Speilbildet blir så lettere sett etter dette.
Arthur og Lucille presterer å treffe hverandre og finner at begge har sterke følelser for den andre. Det er så uendelig vakkert skildret. I det hele tatt er det litt merkelig at en mann 40 kan fortelle så overbevisende om anoreksi og hvordan en jentunge midt i puberteten tenker og argumenterer. Hvordan en historie fortalt med så enkle midler og genialt enkle tegninger blir så mye, mye mer. Noe av grunnen er selvfølgelig det at Debeurme er blitt en av Frankrikes virkelig store serieskapere. Det har allerede kommet en oppfølger til Lucille med tittelen Renee, men den kommer vel ikke i engelsk oversettelse med det første. Mens jeg venter på den er det ikke annet å si om Lucille enn: Tusen Takk!

En tegnefilm en burde se ?

2011-09-27T09:21:00.000-07:00

Jeg har tidligere skrevet om film basert på tegneserier. Ikke alltid vært like positiv. Det jeg ikke har skrevet mye om er tegnefilmer basert på tegneserier. En av grunnene kan være at det ikke er veldig mange gode eksempler å liste opp. Skal jeg nevne noen må det bli Hayao Miyazakis Nausicaä of the Valley of the Wind, en av de to tegnede filmene med Hellboy, Paul Dini og hans Batman : The Animated Series og filmene med Corto Maltese. Filmene basert på Hugo Pratts figur holder ikke like god tegne og bildestandard som 40-årenes Disney, Loony Tunes eller Tom & Jerry, men det er mer enn greit nok. Hvor galt kan det bli når en baserer en tegnefilm på denne karakteren ?

Corto Maltese i Sibir ble til helaftens film i 2002, Corto Maltese: La Cour secrète des Arcanes, og denne var basert på det andre hele albumet Pratt ga ut med Corto Maltese tilbake i 1974. Handlingen er lagt til 1918 og Mandsjuria og det østlige Sibir. Borgerkrigen mellom de hvite og bolsjevikene går sin gang. Det kinesiske kommunistpartiet gjør seg gjeldende og hvor en også har flere krigsherrer som insisterer på innflytelse. De sistnevnte beveger seg rundt i sine pansrede togsett. Det alle ender opp med å være ute etter er et forsvunnet tog med en stor last av gull. Og midt oppi alt dette befinner plutselig Corto seg. Jeg har faktisk kjøpt denne filmen selv og finner den nesten like bra som albumet. Det er også laget filmer av en rekke av de kortere historiene og som jeg vist før Balladen om det salte hav.

Noe som kan vise seg å være årets siste liste (og spesielt lang er den heller ikke)

2011-09-27T03:02:00.000-07:00

Siden det er denne tiden på året igjen vil det sannsynligvis bli kjøpt ytterst få nye tegneserier på denne siden av nyttår. Beklagelig, men sånn går no dagan. De oversatte seriene har jeg vel nevnt flere av tidligere. Striper leser jeg minimalt av mens Marthe Thingstads Hanne Krank ser spennende ut. Med bok 8 nærmer serien om Jack seg slutten. Det hele avsluttes i bok 9 betimelig gitt tittelen The End. Russ Manning og Magnus har jeg allerede omtalt. Ludovic Debeurmes Lucille har vunnet en rekke priser og med sine enkle streker forteller historien om to tenåringer og hvor noen av temaene er alkoholisme, spiseforstyrrelser og kjærlighet parret med tragedie. Dette er en tegneserie jeg så første gang og automatisk visste at jeg kom til å lese og like. Vel, det var det og så får en håpe at de som styrer budsjettene lykkes bedre neste år.

Oversatt til norsk

David Mazzucchelli : Asterios Polyp
Seth : Livet er fremdeles til å holde ut, tross alt
Diverse : Logicomix
Jenny K Blake : The Norway Way

Norsk på norsk

Marte Thingstad : Dette er : Hanne Krank
Andre Jensen : Krutt-Kim Komplett og usensurert fra 2005 til 2011
Lise Myhre : Nemi : Farlig farvann Bok 7
Torbjørn Lien : Kollektivet : Kollektivt sammenbrudd Bok 6
Mads Eriksen : M : Marzan og Opars juveler Bok 5

Utenfralandet på engelsk

Ludovic Debeurme : Lucille
Willingham, Sturges/Diverse : Jack of Fables : The Fulminate Blade
Russ Manning : Magnus, Robot Fighter 4000 A.D. volume 1

Jeg visste ikke hvor redd jeg var kvinner

2011-09-26T08:06:00.000-07:00

Det hender jeg leser tegneserier ved en bardisk mens jeg nipper til en iskald…. Farris. Av de seriene jeg har lest mens jeg gjorde nettopp dette var Girls av The Luna Brothers. Dette skjedde litt over tid siden serien utgjør 4 samlinger (Conception, Emergence, Survival og Extinction) og hvor hver inneholder 6 hefter. The Luna Brothers er brødrene Jonathan (1978) og Joshua (1981) og de hadde før Girls utgitt maxi-serien The Sword og debuterte med miniserien Ultra på Image Comics i 2005. Disse seriene er noen eksempler på bra serier Image har gitt ut etter at de fant ut at innhold er viktigere enn form. 30.10. 1938 skremte Orson Welles livskiten ut av Amerika med sin radioteaterversjon av H.G. Wells` War of the Worlds. Hvor sendingen overbeviste millioner om at en utenomjordisk invasjon fant sted. Problematikken er nogenlunde den samme i Girls, men brødrene har gitt den en helt ny vri. Og det gjør Girls til noe som helt klart var verdt å lese. Handlingen er lagt til en liten by i midtvesten. Navnet på byen er Pennystown og det er kanskje en nokså åpenbar indikasjon på hva handlingen videre vil dreie seg om. En ung mann kjører sent hjem etter en virkelig miserabel kveld på byens pub. Når han har kommet utenfor byen ser han en meget usedvanlig haiker. En nydelig ung kvinne og som er splitter naken og stum. Han tilbyr henne skyss og det som skjer, skjer frivillig. Etter det inntrufne legger denne mystiske kvinnen egg og fra disse kommer eksakte kopier av originalen. Alle sliter de med at de ikke har fått noen opplæring i people skills og det rammer byens kvinnelige beboere. Den første har allerede drept en kvinne på en gård utenfor byen og med økningen i antall øker risikoen for byens kvinner. Dette resulterer i en masseflukt som brått blir stoppet opp når ugjennomtrengelig barriere plutselig omgir byen. Den setter en effektiv stopper for fluktforsøkene og forhindrer en hver kommunikasjon med utsiden. Dermed er de lokale kvinnene utrydningstruede og mennene ikke annet enn penisstativ i produksjonen av flere egg. Som igjen… Dette må vel være en ny måte å sette kjønnskampen på spissen ? Det jeg fortalt utgjør bare begynnelsen av historien og det er storveis underholdning videre. Til tider blodig, men det er bare rødfarge. Innledning og avslutning er en smule kryptisk, men det får så være. Tegningene gir meg assosiasjoner til Steve Dillon (Preacher m.m.) og har mye av den samme avanserte enkelheten over seg. Det eneste som irriterer var de ved bardisken som mobbet meg mens jeg leste Girls og som egentlig bare viste hvor enkelt det er å være politisk korrekt.

En av heltene som ikke ble glemt

2011-09-25T06:40:00.000-07:00

I et mye tidligere innlegg nevnte jeg at sett med mine øyne bare er fire virkelig bra tegnere av Edgar Rice Burroughs` Tarzan. Det er Hal Foster, Burne Hogarth, Joe Kubert og den eminente og enestående Russ Manning (1929-1981). I Norge har det i perioden 1965-2000 blitt utgitt 476 hefter med Tarzan pluss spesialutgivelser, pocketbøker og annet. En av de sistnevnte var en heftet bok i A3 format som kom ut tidlig på 70-tallet og lenge var blant mine mest verdsatte eiendeler. Jeg mistenker en stresset forelder hev den senere i forbindelse med en flytting. Da var den også blitt lest en rekke ganger. Og grunnen til det var at den inneholdt bare historier av Russ Manning. Og for å gjøre det enda bedre var det historier fra dette mytiske landet Burroughs skapte, nemlig Pal-ul-don. Et tropisk land hvor dinosaurene aldri døde ut og hvor det lever en rekke forskjellige utgaver og i alle størrelser av tobente menneskelignende skapninger. De fleste med nesten identiske egenskaper som homo sapiens.
Tilbake i 1963 skapte Manning Magnus, Robot Fighter og som siden ble utgitt i Magnus, Robot Fighter 4000 A.D. fra Gold Key Comics. Denne science fiction fra serien fra år 4000 hvor robotene er nær ved å ta kontrollen over samfunnet og Magnus blir den som skal frelse menneskeheten fra de mulige mekaniske undertrykkerne. Manning tegnet de første 21 heftene og begynte etter dette å tegne Tarzan. Etter Magnus ble ikke det den helt store forskjellen. Manning tegnet ikke Tarzan heftet lenger enn fra 1965 til 1969 og klarte allikevel i løpet av denne korte tiden å skape tidløs kunst. Mange av manusene var skrevet av Gaylord DuBois (1899-1993) eller Gaylord McIlvaine Du Bois som han ble døpt (jeg synes bare det var slike pussige navn). Utenom ungdomsbøker skrev DuBois i løpet av sin karriere mer enn 3000 tegneseriemanus. Fra 1969 overtok han Tarzan avisstripen som han tegnet frem til 1972. Søndagssiden hadde han tegneransvar for frem til 1979. Historiene i Magnus er kanskje ikke av samme kvalitet som Manning`s glimrende tegninger. Og tegningene er det som gjør denne serien til noe en burde lese. Flere av Manning`s Magnus historier ble utgitt av Se-bladene sent på 60-tallet i eget blad, en historie ble trykket i Magnum på tidlig 80-tall og en senere versjon av Magnus, Robot Fighter (forlaget Valiant`s) kom det 6 hefter med i 1993. Også har biblioteket fått inn samlingen Russ Manning`s Magnus Robot Fighter vol. 1. I 1979-80 tegnet han avisstripen av Star Wars og som biblioteket har samlet. Han har også fått prisen Russ Manning Most Promising Newcomer Award oppkalt etter seg. Hvor en rekke senere store navn har vunnet( http://en.wikipedia.org/wiki/Russ_Manning_Award )og som deles ut på den årlige Eisner Awards. Siden skal jeg skrive mer om Tarzan historiene hans og prøve å forklare hvorfor de har siden bestandig stått som noen av de beste tegneseriene jeg har lest gjennom et langt liv.

Bare sånn i forbindelse med at

2011-09-24T04:29:00.001-07:00

Det er Kapittel-festival i Stavanger denne uken og denne fokuserer som vanlig på litteratur og ytringsfrihet. Og i den anledningen tenkte jeg å skrive litt om Will Eisner`s (1917-2005) siste grafiske roman: The Plot. The Secret Story of The Protocols of the Elders of Zion. Denne kom ut like før han døde og for den som har lest Eisner etter han var ferdig med The Spirit har vel også fått med seg at Eisner også tilhørte en av de 11 stammene. Og at han tidligere hadde hatt sitt å si om ytringsfrihet. Og det er imponerende, selv om han utvilsomt var et geni, at han i slutten av 80-årene ga ut en av sine desidert beste grafiske romaner og kanskje også sin mest politiske. Sions vises protokoller er en bok som beskriver jødenes hemmelige plan om verdensherredømme. En de viktigste viktigste innvendingene er at det er en forfalskning sannsynligvis begått av Pyotr Ivanovich Rachkovsky rundt 1900. Han var i sin tur ansatt i tsarens hemmelige politi og oppholdt seg i Paris. Han hadde satt sammen protokollene etter å ha drevet med avskrift fra flere tidlige kilder. Ikke alle disse med anti-semittisk innhold. Det han endte opp med var et hatefullt makkverk!! De ble første gang avslørt som forfalskninger av The Times i 1921 og jevnlig siden. Det forhindret ikke at menneskevennen Henry Ford lot trykke 500 000 eksemplarer av dem. Nazistene trykket dem til sitt bryst og siden jødehat er så irrasjonelt i utgangspunktet så har sannheten aldri virket forstyrrende når man skal finne bevis for sine vrangforestillinger. Det tragiske er at i den arabiske verden har protokollene igjen funnet et publikum. Alt dette og mer forteller Eisner på en mye bedre måte enn meg. Etter å ha brukt et langt liv på å perfeksjonere fortellerteknikken er det en informativ fornøyelse å lese The Plot. Eisner dokumenterer grundig det han forteller og måten han dramatiserer historiene til de forskjellige karakterene er som vanlig mesterlig. Om det var meningen eller om det ble for liten tid igjen til å fargelegge så ble The Plot utgitt i svarthvitt. Og i mine øyne er ikke det noe negativt snarere tvert om. Dette er en bok alle bør lese. Ikke bare fordi det ble Eisner`s siste serie, men også fordi den har noe å si om hvor farlige fordommer og uvitenhet kan være. Og hvor farlig og viktig ytringsfrihet er.

Nesten butleren i biblioteket

2011-09-23T05:43:00.001-07:00

Mike W Barr er ikke et navn mange kjenner. Det kan kanskje skyldes at han er for en ikke altfor dyktig håndverker å regne når det kommer til det å skrive tegneserier. Hans to virkelige suksesser er Camelot 3000 sammen med Brian Bolland og albumet Batman : Son of the Demon med Jerry Bingham. Begge er fra midten av 80-tallet så det begynner å bli en god stund siden. En kan kanskje også trekke frem serien Batman and the Outsiders. Hvor Batman var medlem av gruppen i de første 32 heftene og alle er skrevet av Barr. Han skrev også oppfølgeren The Outsiders som gikk inn med nr. 28. Tegnerne var for øvrig favoritten Jim Aparo (Batman,Brave and the Bold, Aquaman og masse annet bra) og Alan Davis (Exalibur, JLA m.m.). Ellers har Barr skrevet skrekkelig mye unødvendig.Derimot er den serien jeg skal nevne påbegynt i 1988 og langt fra unødvendig. Det var Maze Agency og hvor den opprinnelige tegneren var Adam Hughes(JLA og Superman/Gen13 utgitt på norsk i Gigant nr. 3 2001). Den ble først utgitt på Comico som gikk konkurs litt senere og serien har siden både i hefteformat og samlinger blitt utgitt på flere forskjellige forlag. Den ble også utgitt i norske Agent X-9 på tidlig 90-tall. Det var der jeg leste den først og ble sjarmert i senk. Blant disse grufulle seriene Garth, Buck Ryan(okei, den er bare altfor gammel) og Modesty Blaise dukket denne perlen opp. Det ble publisert andre serier i Agent X-9 på denne tiden som også gjorde det verdt å kjøpe bladet, men Maze Agency var desidert en av favorittene.Biblioteket har The Maze Agency volume 1 som samler de fem første heftene. Og Hughes er en virkelig glimrende tegner(det eneste aberet er at han bruker så lang tid at han nesten aldri rekker deadline) og er en viktig del av det som utgjør helheten. Derimot er det Barr som virkelig briljerer. Hans to hovedpersoner er den nokså hardbarkede privatdetektiven Jennifer Mays og Gabriel Webb bebrillet, intellektuell, forfatter og aspirerende hobbydetektiv. Disse motpolene skriver Barr glimrende og før en aner det er det en anelse romantikk i luften. En annen ting med denne serien er at de er ordentlige whodunnit fortellinger og hvor de virkelig fungerer. Hvor morderen ikke blir avslørt før på siste side og en som leser blir gitt muligheten til å løse sakene selv. Og her gjør Barr en minst like god jobb som med dialog og personskildring. Og da er det ikke annet enn å oppfordre til å lese denne serien og bli underholdt og en smule imponert.

Litt om noen nyere serier

2011-09-20T09:37:00.000-07:00

Siden det nå har blitt tid til å lese igjen har jeg benyttet det til å lese noen nye serier. Så jeg hadde tenkt å skrive kort om noen få av disse. Først ut er Lars Martinson og hans andre bok i fortellingen om den unge Dan Welles og hans videre opplevelser som engelsklærer i den japanske byen Tonoharu. Jeg har tidligere skrevet om bok 1 og fortsettelsen er minst like likandes som den første. Situasjonen har normalisert seg en smule for vår helt og hans omgangskrets inkluderer nå flere andre amerikanere. Han blir også romantisk involvert med en av kollegaene på skolen. Denne fortellingen om et litt annerledes hverdagsliv kunne fort ha blitt kjedelig, men Martinson klarer å fortelle det hele på en engasjerende human måte og hans stilsikre tegninger hjelper meget. En serie som lar seg lese hurtig og hvor en siden burde gå tilbake og sakte lese den om igjen. Insomnia Cafe er tegnet og skrevet av tyrkiske M.K. Perker. Meget kjent i hjemlandet og begynner nå å bli en etablert størrelse i USA. Han er mest kjent for å ha tegnet den grafiske romanen Cairo (så vidt nevnt tidligere) og serien Air og hvor begge er skrevet av G Willow Wilson. Insomnia Cafe begynner med slutten og hvor Perker så spoler tilbake til begynnelsen og så forklarer slutten til slutt. Hovedpersonen sliter med søvnløshet og begynner å vandre gatelangs hvor han til slutt går innom kafeen med samme navn som serien. Her møter han en interessant kvinne og innleder et vennskap med henne. Mannen har en broget fortid og den innhenter ham når en av kjenningene fra hans tidligere liv oppsøker ham med et definitivt krav. Ting er ikke helt som de synes. Jeg er litt i tvil om denne serien, men siden jeg bare vet om to tyrkiske serieskapere, Tayyar Ozkan(Caveman og La Pacifica) og Perker, får jeg si at en kaster ikke bort tiden med å lese Insomnia Cafe.Jeg har vel skrevet om alle de tidligere utgivelsene i Vertigo Crime og Noche Roja får ikke bli noe unntak. Skrevet av britiske Simon Oliver (som også skrev den glimrende serien Exterminators utgitt på Vertigo og som gikk inn altfor tidlig) og amerikaneren Jason Latour (har en til nå begrenset produksjon, men illustrerte Scalped nr. 43). Oliver må ha tatt utgangspunkt i de grusomme hendelsene nord i Mexico hvor hundrevis, om ikke tusenvis av kvinner ble myrdet for noen få år siden. I Oliver`s historie er det utelukkende unge kvinner som jobber på fabrikker i en by tett opptil grensen til USA. En by hvor grådighet, utnyttelse, vold og korrupsjon råder. Så blir ekspolitimann og nåværende privatdetektiv Jack Cohen oppsøkt av sosialarbeideren Paloma Flores på amerikansk side. Sammen prøver de å finne svaret på hvorfor disse kvinnene blir drept og lemlestet. Dette er ikke den minst klisjefylte hardkokte detektivhistorien jeg har lest, men klisjeer er vel ikke alltid feil ? Latour`s meget svartgråhvite tegninger kan bli litt i meste laget og allikevel lykkes han med å formidle historiens stemninger. Og Vertigo Crime`s utgivelser holder en skyhøy standard. Og det var noe av det jeg har lest etter George R R Martin.

Og fortsetter ......(2)

2011-09-13T04:36:00.001-07:00

Pat Mills er kanskje den, ved siden av John Wagner(Judge Dredd, A History of Violence som nå kommer i nytt opplag m.m.), som hadde fortjent større internasjonal anerkjennelse av de britiske tegneserieforfattere. Han var den som sørget for at britiske serier på 70-tallet gikk fra å være gutteromsdrømmer og ble så mye, mye mer med titler som 2000 AD, Toxic og Crisis for å nevnt noen av de titlene han har vært med å lansere. Mills skriver nå album for det fransk-belgiske markedet sammen med langvarig samarbeidspartner Tony Skinner. Jeg har lest noen av disse,tegnet av Oliver Ledroit og ikke det aller beste jeg lest. En annen serie av Mills og Skinner som jeg vitterlig har er oppdateringen av Paul Bartel filmen Death Race 2000 fra 1975 og som igjen er produsert av Roger Corman. Death Race 2020 ble gitt ut på forlaget Roger Corman`s Cosmic Comix og de første numrene ble tegnet av en av mine desiderte favorittegnere Kevin O`Neill. Med Prog nr. 167 juli 1980 gjorde Nemesis the Warlock sin debut. Skapt av Mills og O`Neill. Ingen kan som O`Neill gjøre det heslige vakkert og med Nemesis fikk han vist det til fulle. Handlingen er lagt til en fremtid hvor menneskeheten har spredt seg utover i galaksen og formet et imperium av planeter. Den øverste lederen for dette er Torquemada. Han har meget til felles med sin forfader Tomás de Torquemada. Med samme selvsikre fanatisme og en forvridd religiøs overbevisning har han startet et universelt korstog for å utrydde alle andre raser enn helt renrasede Homo Sapiens. Mottoet er : Be Pure! Be Vigilant! Behave! Da er det vel ikke helt uforståelig at de utrydningstruede har innvendinger som igjen fører til motstand. Og fremst blant disse motstanderne står Nemesis the Warlock. Å gi en riktig beskrivelse av Nemesis og hans utseende er vanskelig. Det jeg vet for sikkert er at han må være halvt drage og halvt hest. Drage fordi han puster ild og hest fordi hunnene er firbente kentaurer. De treffer en vel først i bok to som også er inkludert i bibliotekets Nemesis the Warlock volume 1. Der treffer en også Nemesis` kone Chira og deres felles avkom Thoth for første gang. Det humoristiske er hele tiden til stede og den politiske brodden. Torquemada har hentet trekk fra både Maggie Thatcher og må ha lært litt av hennes forsøk på å privatisere Storbritannia på tidlig 80-tall. Nå har jeg ikke nevnt Marshall Law, men det har jeg gjort før. Da er det på tide å avslutte dette og starte og skrive noe som er litt mer av interesse, forhåpentligvis.

Og det bare fortsetter ......(1)

2011-09-13T04:10:00.000-07:00

En gang for lenge siden, når jeg måtte ta konsekvensen av at jeg var passe feiging, jobbet jeg på et sykehjem som vaktmesterhåndlanger og resepsjonist. Den sistnevnte delen av jobben bestod mer i å passe på at de innsatte ikke flyktet enn å ta telefoner. Samtidig med dette hadde jeg en kveldsjobb og samlet ble dette den tiden hvor jeg kom i nærheten av å ha god råd. Pengene brukte jeg selvfølgelig bare på fornuftige ting. Noe jeg brukte mest penger på var tegneserier. Noe måtte jeg ha å gjøre mens jeg årvåkent forhindret eventuelle fluktforsøk. Stedet jeg kjøpte dem var hos før nevnte Torgersen.På denne tiden drev britiske Titan Books og trykket opp serier som hadde først hadde vært publisert i 2000 AD i albumformat. Siden dette var før 2000 AD gikk over til farger var alle i svarthvitt. Det var Rogue Trooper (som jeg har skrevet om tidligere), Strontium Dog, Nemesis, Charley`s War (som ikke gikk i 2000 AD) og en masse Judge Dredd. Det var på denne tiden det gikk opp for meg at Judge Dredd var satire og ikke alvorlig ment. Jeg kan i grunnen være rimelig treig når det gjelder å fatte ting. Noen av de beste tegnerne av Judge Dredd er i mine øyne Brian Bolland, Mike McMahon, Steve Dillon og Cam Kennedy som alle var representert i disse tidlige samlingene. Disse Bisley-kloningene som har tegnet mesteparten av seriene om Judge Dredd de siste 15-20 årene har jeg ikke veldig sansen for. Og som igjen beviser at jeg er blitt gammel.
Strontium Dog ble skapt av John Wagner og Carlos Ezquerra tilbake i 1978 for det kortlivede bladet Starlord. I 1980 kom serien til 2000 AD og Alan Grant tok mer og mer over ansvaret for manus. Hovedpersonen her er mutanten Johnny Alpha. Han har jobb som dusørjeger i en fremtid hvor universet er mer tilgjengelig for menneskeheten. Mutasjonen kom som følge av store utslipp av Strontium-90 etter den siste atomkrigen i 2150. Foruten å drepe rundt 70 % av Storbritannias befolkning sørget den for at en stor del av ennå ufødte kom til verden med meget varierende mutasjoner. Johnny Alpha kan se gjennom vegger og lese folks tenker. Historien jeg har med Strontium Dog forteller hva som skjedde når mutantene i voksen alder ble utsatt for det samme som skjedde med jødene i Tyskland og den etterfølgende borgerkrigen. Alpha er en av lederne for mutantene og motstanderens renrasede leder og øverstkommanderende er hans faderlige opphav. En glimrende historie med både humor og politisk brodd. Strontium Dog har beholdt populariteten frem til i dag. Foruten at det også er kommet to spin-off serier med nesten vampyren Durham Red og den veldig skotske Middenface McNulty.Charley`s War skal være den mest autentiske og historisk korrekte skildringen av skyttergravskrigen under Første verdenskrig i tegneserieform. Skapt av en av Storbritannias tegneserienestorer Pat Mills og tegnet av Joe Colquhoun. Om Charley som verver seg som 16-åring og kommer akkurat tidsnok til fronten til å bli en del av slaget ved Somme som varte fra 01.06. til 18.11. 1916. Jeg har virkelig prøvd å like denne serien, som gikk i Battle Picture Weekly fra januar 1979 til oktober 1985, men jeg får det ikke helt til. Allikevel er det klart at Mills sine manus er glimrende, fulle av historiske detaljer og det at han lar sine egne politiske meninger få farve historiene. Mills kan sies å ha en viss anarkistisk overbevisning. Selv om jeg aldri helt har likt Colquhoun`s tegninger kan jeg allikevel anbefale den.

Dette er fortsettelsen av innlegget under (del 2)

2011-09-06T09:16:00.000-07:00

Siden min mest iherdige leser synes å være meg fortsetter jeg videre fra gårsdagen med tegneseriesamlingen, dens mulige dagboknotater og det er ikke et forsøk fra min side på å brese. Så videre til en annen bokhylle. Jeg har til og med nr. 34 i nyutgivelsen av Prins Valiant. Jeg har vel også 11 av de 14 som kom på norsk på 70-tallet. De fleste kjøpt billig utenfor Steen & Strøm på tidlig 80-tall. Nummer 2(Det syngende sverd) lånte jeg vel vitende om at jeg aldri kom til å levere det tilbake. Nummer 4 er Hunnerjegerne og er en av de seriene jeg setter mest pris på. Lånt mye tidligere av en klassekamerat i 3. klasse og jeg fikk aldri levert den tilbake fordi han plutselig flyttet. Hvor jeg var 9 og aldri tidligere hadde jeg lest noe som gjorde så stort inntrykk. I dag er det så flyssete at det nesten har gått i oppløsning, men jeg kan si sånn nogenlunde hvor mange ganger jeg har lest det opp gjennom årene. Minimum en gang pr. år i mangfoldige år.
Det er kanskje unødvendig å nevne at jeg har utrolig sansen for den fransk-belgiske tegnetradisjonen og deres albumutgivelser. For hvert 42-46 siders album jeg kjøpte følte jeg at samlingen ble tilført noe essensielt. Aberet var at det kom sjeldne enkeltstående album. De fleste var del av en serie og da tok det minimum ¾ til 1 år før det neste kom. Ofte enda lenger og i en del tilfeller ble ikke seriene utgitt komplett i dansk oversettelse siden de ikke solgte bra nok. Allikevel var det så klart verdt ventingen. En av de seriene det tok lang tid å få komplett var de 7 albumene som utgjør Patrick Cothias og Andre Juillards serie Spurvehøgen(jeg har ikke dristet meg til å skrive om denne heller). Historien her er lagt til Frankrike og starter en vinterdag i 1601 med at en gravid adelskvinne blir jaget av hunder og bevæpnede ryttere. Etter å ha falt gjennom isen mens hun krysset en tilfrosset innsjø blir hun reddet, men fødselen har startet. Hun dør like etter å ha født seriens hovedperson Ariane de Troil. Samme natt fødes også Frankrikes nye kronprins Louis sønn av Henrik IV og Maria de' Medici. Så hopper handlingen 8 år fremover i tid og den mystiske Robin Hood-aktige lovløse kalt Spurvehøgen dukker opp. Selv med denne udugelige introduksjonen og det at moderne klassiker begynner å bli i klisjefulleste laget er dette det. En utrolig bra fortalt og vakkert illustrert serie. Etter mye slit og lang, lang tid fikk jeg endelig tak i alle 7 album bare for å oppdage at det var 5 til som hørte med. Nå mangler jeg bare 2.Første gangen jeg leste Eventyret om Alef-Thau var i Heavy Metal en gang før 1985. Det var bare de første sidene i det som ble albumet Torsobarnet. Albumet kjøpte jeg på Torgersen som dristet seg til å selge tegneserier i en seriøs bokhandel midt på 80-tallet. Og sentralt plassert i butikken var de også. Skrevet av den unikt talentfulle Alexandro Jodorowsky og tegnet av franskmannen Arno / Arnaud Dombre (4. jan. 1961 - 7. juli 1996). Det eneste av Arno som er utgitt på norsk er Kids. En samling av korte historier i svarthvitt og utgitt på Cappelen i 1986. Det som slo meg første gangen jeg leste noe av Arno var hvor mye til felles han har med Moebius. Hvor begge får vist at de behersker det å tegne enkelt og hinsides genialt. Historien er en fantasyfortelling fortalt i en science fiction setting. Om Alef-Thau som ble født uten armer og ben og hans forsøk på bli hel igjen. Historien er kanskje ikke den beste Jodorowsky har skrevet, men på langt nær så dårlig som han og Georges Bess` to album om Juan Solo som er virkelig elendig. Og Arno tegninger gjør opp for historiens eventuelle mangler. Hver gang jeg ser de syv albumene Arno tegnet i hyllen føler jeg at til og med jeg har klart å oppnå noe og å ha gjort det riktig.

En mulig unnskyldning og/eller bortforklaring for så å mimre (del 1)

2011-09-05T03:02:00.000-07:00

Det skulle vært forskjellige gode grunner til at jeg ikke har skrevet noen innlegg i løpet av de siste 13 dagene. For øvrig det lengste oppholdet mellom innlegg siden jeg startet med denne bloggen. Årsakene til at jeg ikke har skrevet noe nytt har vært forskjellige. Først og fremst det at jeg fra naturens side er ganske lat og at det i det siste har vært mye fri og dermed har jeg hatt full mulighet til å være nettopp det. Videre tilhører jeg det mindretallet som ikke er knyttet til verdensveven via privat Mac, PC eller laptop. Noe som er litt frustrerende siden en god del av det jeg har skrevet om står plassert i bokhyllene der hjemme. Også har jeg ikke fått lest så mange tegneserier i det siste (måtte George R R Martin og hans bokserie A Song of Ice and Fire ta skylden. Av de i alt 4527 sidene har jeg nå bare 80 igjen og det har tatt meg 6 uker). Så med dette sagt er det på tide å nevne i hvert fall noe om tegneserier. Hvis det er en ting jeg har samlet på så er det papir. Tonnevis kan det virke som. Papir med ord trykket på dem og de jeg setter aller mest pris på; de med både ord og bilder. Og nesten alt papiret har fått plass i bokhyller. Flest av de sistnevnte. Så når jeg ser på hyllene mine med serier ser jeg også en fragmentert dagbok. Satt sammen av hvor, når og hvem jeg var når jeg fikk tak i dem og gleden ved å ha lest dem. Og dagboken er vakker, litt trist og tar altfor mye plass. En annen ting jeg ser er en av de beste mangaseriene jeg ikke har nevnt her: Johji Manabes Outlanders. En romantisk, humoristisk og briljant Space Opera. Hvor den vanlige humoristiske tegnestilen med tallerkenøyne er blandet med Manabes fantastiske og på en merkelig måte realistiske tegninger av bl.a. unike romfartøy. En gang tidlig på 90-tallet kjøpte jeg de to første samlingene På hva Berghulen gjemte i Bergen og trodde med det at serien var komplett(de er gitt ut i hefteformat lik Akira ble når den ble utgitt på Epic)og det tok meg bare 7 år før fikk kjøpt de 6 siste bindene. Andre ting jeg kjøpte hos Berghulen var den første samlingen med Frank Miller`s Sin City og var frelst i årevis etter. Jeg kjøpte de tre heftene av hans og Geof Darrow`s Hard Boiled fra Tronsmo i 1990-1 husker jeg. Historien her er ikke noe videre, men Darrow`s tegninger er uovertrufne Et av de triste innslagene i dagboken.. Så ser jeg på de ti heftene av Dave McKean`s Cages og vet at jeg tør ikke lese dem om igjen i fall de ikke skulle være like geniale som første gang. De var for øvrig et slit å få tak i ettersom forlaget Tundra gikk konk mens han holdt på og ventetiden på hvert hefte bare ble lenger og lenger. Det samme kan en si om de 11 heftene av Alan Moore og Eddie Campbell`s From Hell. En serie jeg aldri har likt noe særlig med sine klaustrofobiske tegninger og faktadruknede tekst. Jeg snur meg og ser hyllen med mer enn 20 år med Hellblazer. I løpet av de årene har jeg hatt abonnement hos minst fire forskjellige butikker. I samme hylle og den ved siden av har jeg samlet det jeg har av DC og Vertigo på engelsk. En annen serie jeg har villet skrive om er Why I Hate Saturn av Kyle Baker utgitt på DC`s Piranha Press. En fantastisk serie og hylende morsom. Kjøpt i en liten merkelig butikk i en knøttliten sidegate i Stavanger som hadde opphørssalg og også noen få serier. Utenom Why I Hate Saturn så kjøpte jeg også de 5 første heftene i Paul Pope`s THB. Mer om ham siden.

Noen få titler som ikke rakk å bli med på gårsdagens liste.

2011-08-23T09:01:00.000-07:00

Lars Martinson : Tonoharu Part Two

Dette er fortsettelsen på Martinson`s beretning om amerikaneren Dan Wells og hans erfaringer som engelsklærer i Japan. Jeg likte første del veldig godt og har skrevet om den tidligere. Uten å ha lest del 2 virker det allikevel som om den er minst like bra. Gary Phillips/ Sergio Carrera : High Rollers

Gary Phillips er en afro amerikansk krimforfatter som har høstet heder for sitt forfatterskap. På coveret til High Rollers er George Pelecanos sitert og forordet til serien er skrevet av Walter Mosley. Handlingen i High Rollers er hentet fra bl.a. gjengverdenen i Los Angeles. Phillips har nettopp gitt ut Cowboys på Vertigo og den har jeg forhåpentligvis bestilt allerede. Dave McKean : Celluloid

Celluloid er McKean`s forsøk på å lage en erotisk serie uten å måtte ty til det pornografisk forsimplende. Han lykkes høyst sannsynlig, men selv lar jeg meg heller forvirre av Cages. Pierre Christin/ Jean-Claude Mezieres : Linda og Valentins samlede eventyr 2

Bind 2 av denne gjenutgivelsen av den beste science fiction serien gjennom tidene inneholder i kronologisk rekkefølge : Landet uten stjerner, Velkommen til Alflolol og Herskerens fugler. Sistnevnte var ikke et av de syv albumene som ble utgitt på norsk. Det var derimot de to andre. Og i neste samling starter den historien, med Skyggenes ambassadør, som går som rød tråd gjennom resten av serien og avsluttes i siste og tjueførste album. Noe man bør få med seg! Milligan/Camuncoli, Bisley : Hellblazer : Hooked

Milligan/Camuncoli, Bisley : Hellblazer : India

Andre og tredje Hellblazer samlinger skrevet av Peter Milligan. Hvor Scab ikke var altfor lovende viser Milligan her at han er en av de få som virkelig har skjønt John Constantine. Dette er for øvrig nr. 31 og 32 av de samlede utgavene. Og med det var denne restlisten fullført og det er endelig langhelg.

Gjør det noe om det kommer enda en liste ?

2011-08-22T08:24:00.000-07:00

Denne listen har ikke store variasjoner, men kvalitetsmessig holder den mål. Corben`s Den er en serie de fleste bør ha lest for så å bli imponert, forvirret eller opprørt over innholdet. Jeg har klart alle tre. American Vampire klarer seg utmerket etter at Stephen King sluttet. Sweet Tooth har jeg allerede skrytt masse av og det er ingen grunn til å slutte. Jeg har tidligere sagt at bok 3 av Unknown Soldier var den siste og så feil kan man ta. I bok 4 får leserne en del av forhistorien til Dr. Moses Lwanga og i tillegg en Kalashnikovs historie tegnet av Rick Veitch. En av tidenes beste stripeserier noensinne kommer samlet i praktfulle utgaver og kunne bare noen få ut fingeren å låne dem ville alt vært perfekt. Seth kommer på norsk utgitt av No Comprendo og biblioteket har tidligere kjøpt den originale utgaven. Richard Corben : Den

Snyder/Albuquerque : American Vampire vol. 2

Jeff Lemire : Sweet Tooth : Animal Armies

Simon Oliver/Jason Latour : Vertigo Crime : Noche roja

Dysart/Ponticelli, Rick Veitch : Unknown Soldier : Beautiful World

Berkeley Breathed: Bloom County The Complete Library vol. 3

Berkeley Breathed : Bloom County The Complete Library vol. 4

Seth : Livet er til å holde ut, tross alt

The Luna Brothers er pussig nok brødrene Jonathan og Joshua. Både The Sword og Girls vol. 1 ble kjøpt inn for flere år siden og med disse seks samlingene er begge 24 hefters seriene komplett. Et eksempel på Image Comics `satsing på kvalitet har lønnet seg. Flight nr. 5 forsvant fra hyllene på biblioteket etter bare to utlån og har siden skapt et stort tomrom som nå endelig fylles. Vol. 3 av The Complete Torpedo er likeså bra som 2 og 1. En så fantastisk kynisk serie og jeg blir godt humør av å lese den. Glimrende ! The Luna Brothers : The Sword vol. 2

The Luna Brothers : The Sword vol. 3

The Luna Brothers : The Sword vol. 4

The Luna Brothers : Girls vol. 2

The Luna Brothers : Girls vol. 3

The Luna Brothers : Girls vol. 4

Diverse/Diverse : Flight 5

The Comics Journal nr. 301(640 sider)

Sanchez Abuli/Jordi Bernet : The Complete Torpedo vol. 3

Har ikke rukket å lese Urusawas 20th Century Boys og ikke heller hans serie Pluto. Har det til gode siden det nå går mot både høst og vinter. Jeg leser fint lite shojo manga, en kan nesten si at det er litt suspekt når så gamle gubber som meg får en altfor stor interesse for det. Det som er litt pussig er at når jeg startet å jobbe ved Stavanger bibliotek var to av de rundt 15 manga bøkene i samlingen Silent Möbius vol. 1 og 2. Dette var et forsøk på å få hele serien komplett og det lykkes selvfølgelig ikke siden vol. 3 og 12 ikke lenger lar seg skaffe. Allikevel bør vel en så bra serie la seg lese selv med noen gliper. Og dermed var det ikke mer å si om denne listen.

Naoki Urasawa : 20th Century Boys vol. 13

Kyuosuke Motomi : Dengeki Daisy vol. 5

Kia Asamiya : Silent Möbius vol. 4

Kia Asamiya : Silent Möbius vol. 5

Kia Asamiya : Silent Möbius vol. 6

Kia Asamiya : Silent Möbius vol. 7

Kia Asamiya : Silent Möbius vol. 8

Kia Asamiya : Silent Möbius vol. 9

Kia Asamiya : Silent Möbius vol. 10

Kia Asamiya : Silent Möbius vol. 11

More Moore (4)

2011-08-20T07:51:00.000-07:00

Rob Liefeld er en serieskaper mange elsker å hate. En av grunnene kan være at han har det perfekte dra te trynet, en annen kan være at tegnestilen er slik at det er veldig lett å mislike den og den kanskje viktigste er at han ikke kan regnes som den mest etterrettelige personen en vet om. Nå er det også de som har mest godt å si om som for eksempel her. Sistnevnte grunn var nok hovedårsak til at han ble bedt om å forlate Image Comics i 1996. Forut for dette hadde han vært en usedvanlig populær tegner først hos DC med bl.a. Hawk and Dove og senere hos Marvel med Cable som han skapte sammen med Louise Simonson. Han var da også en av de syv som startet Image. Hans del var Extreme Studios som med Youngblood nr. 1 ble det første bladet utgitt på forlaget. Litt senere startet han også Maximum Press som ikke var en del av Image og etter å ha blitt tvunget ut startet han sammen med Jeph Loeb Awesome Comics i april 1997.Det første Moore gjorde for Liefeld`s Extreme Studios var den fire hefters parentesen Violator vs. Badrock i 1994. En annen av Liefeld`s tidlige titler var Supreme. Supreme ble aldri noe mer enn en middelmådig på grensen til det talentløse plagiat av Supermann. Så overtok Moore med nr. 41og han skrev til og med 56 og etter dette kom den seks hefters serien The Return. Dette er supermann gjort riktig og jeg kan ikke huske å ha lest historier med originalen som har vært bedre. Det er så bra at jeg skal skrive mer om denne serien en annen gang. Andre syntes det samme og Moore mottok en Eisner Award for beste forfatter for serien i 1997.En annen av Moore`s serier som ble utgitt på Awesome var de fire heftene i Judgement Day. Judgement Day var Moore`s forsøk på å gi hele superheltuniverset til Liefeld en historie og en forhistorie. Med hjelp av en rekke tegnere forteller han denne nye historien fra tidlige tider og frem til da. Han er innom en rekke sjangre og en del av karakterene har mer enn bare likhetstrekk med karakterer fra DC og Marvel. Selve historien er at et kvinnelig medlem av superheltgruppen Youngblood(Liefeld`s X-Men kopi) blir funnet drept og et annet medlem mistenkt for udåden. Det blir raskt tatt ut tiltale og rettsaken følger umiddelbart. Alle superhelter som er noe i dette universet blir enten innkalt som vitner eller er behjelpelig med etterforskningen. Jeg leste denne når den kom og var vel ikke altfor imponert, men det kan jo ha endret seg nå.
Andre serier Moore startet, men som aldri ble til noe var Youngblood og Glory. Det kom også et nummer i Awesome Holiday Special hvor Moore ga smakebiter på hva som kom til å skje og en Alan Moore`s Awesome Universe Handbook. Det er i grunnen virkelig synd at det aldri kom mer enn tre nr. av Youngblood fordi det lille jeg har lest virket uhyre bra. Dermed er innleggene om Moore og Image ferdige og neste gang får jeg vel heller skrive om noe annet.

Bare joss

2011-08-16T03:31:00.000-07:00

Jeg har alltid følt det var feil når man kaller/kalte meg nerd eller nerdete. Jeg har aldri kunnet se meg selv som en som kunne spilt en av hovedrollene i The Revenge of the Nerds(det er kanskje derfor jeg vegrer å bruke brillene jeg virkelig behøver). Nå har jeg nettopp skrevet tre innlegg om Alan Moore, det fjerde kommer etter dette, og selvinnsikten kommer langsomt krypende. Å samle på tegneserier har mange likhetstrekk med frimerkesamling. Man blir opptatt av førsteutgivelser og komplette samlinger. Nå var det ikke slik det var ment å være. Tegneserier, og senere bøker, lærte meg å lese. Disse tegnede sidene lokket meg inn i en verden jeg takknemlig har forblitt i siden. Tegneserier har hjulpet meg ut av de verste bølgedalene livet har seilt meg ned i og understreket de lykkeligste avsnittene i historien om meg. Derfor kan en muligens se at denne interessen som har vedvart i flere tiår enn jeg gidder å telle er viktig for meg. Dette prøver jeg da også å videreformidle med denne bloggen. Derfor må en ha meg unnskyldt når innleggene blir like interessant lesning som innholdsfortegnelsen på en Zalo flaske. Bær med meg. Før eller siden burde det statistisk sett bli bedre. Og jeg er ikke en nerd snarere en meget dedikert entusiast.

More Moore (3)

2011-08-12T07:59:00.001-07:00

Jim Lee debuterte i 1987 hos Marvel og ble ”superstjerne” når han startet å tegne Uncanny X-Men i 1990. Kom 1991 og Marvel lanserte X-Men hvor Chris Claremont skrev og Lee tegnet. Nr. 1 av dette solgte i overkant av 8,1 millioner eksemplarer som ikke er så verst. Lee ble med når de unge oppadstormende forlot Marvel og med Image Comics startet han Wildstorm Productions. En av de første seriene han ga ut her var WildC.A.T.S. En lett gjenkjennelig rip-off av X-Men, men med mer space opera enn originalen. Denne serien hanglet seg gjennom en miniserie og 20 utgivelser og selv med James Robinson(Starman) som en av forfatterne ble det aldri det helt store.
Moore tok over denne serien med nr. 21 og viste resten av tegneserieverdenen hvordan denne typen serier skulle skrives. Godt hjulpet av bl.a. tegnerne Travis Charest(har jeg nevnt før), Kevin Maguire og Kevin Nowlan. Dette er noen av de beste superheltserier jeg har lest og det kom som en befrielse etter å lest det Moore tidligere hadde skrevet for McFarlane. Moore skrev til og med nr. 34 og han skrev også første og siste heftet i Wildstorm crossoveren Fire from Heaven i 1996. Moore skrev også den fire hefters miniserien Voodoo(utgitt på norsk i Inferno nr. 16)om et av de kvinnelige medlemmene av WildC.A.T.S. som forlater gruppen og reiser til New Orleans for å livnære seg som eksotisk danser. Jeg husker ikke at jeg kjøpte disse heftene, men jeg husker ennå hvor skuffet jeg var over at Moore ennå kunne finne på å skrive slikt møl. Han og tegneren Jim Baikie ga ut den tre hefters miniserien Deathblow ved årtusenskiftet . Baikie har for øvrig jobbet en del med Moore opp gjennom årene. Skizz(på norsk i Magnum), Vigilante 17-18 og nevnt i første innlegg, First American i Tomorrow Stories og med John Smith på den fenomenale New Statesmen. Den historien Moore virkelig vil huskes for av det han ga ut på Wildstorm er Wildstorm Spotlight nr. 1 Majestic : The Big Chill. Hovedpersonen her er også medlem av WildC.A.T.S. og minner faretruende om Supermann. I denne historien ville vel var medlem av være riktigere. Ettersom jeg forstår det lever vi et ekspanderende univers og når dette reverseres vil en nærme seg enden for vårt univers. I The Big Chill er denne kommet faretruende nær, lysene slukkes med økende hastighet og antall overlevende i hele universet samlet og kan telles på litt mindre enn to hender og Majestic er en av dem. Carlos D`Anda har tegnet denne fantastiske historien. Moore må ha stolt på Lee siden han gikk med på at America`s Best Comics skulle være en del av Wildstorm. Hvor lik en nålepute må han ha følt seg når Lee solgte Wildstorm til DC i 1998? Neste innlegg blir om Rob Liefeld og hans hans Extreme Studios, Maximum Press, Awesome Comics og hvordan Moore gjorde grå middelmådighet til noe i nærheten av kunst.

More Moore (2)

2011-08-11T08:26:00.000-07:00

Moore sa farvel til mainstreamen i 1988 og i 1993 var han nesten nødt til å ønske den velkommen igjen. Nesten blakk og hvor hans virkelig store prosjekter, Big Numbers og forlaget Mad Love, var blitt parkert. Nå var det vel ikke bare økonomi som stoppet dette. En annen grunn var vel hvor omfattende prosjektet Big numbers viste seg å være.Moore søkte hen til det nystartede forlaget Image Comics og det tok ikke Moore mer enn par år å se at disse tilsynelatende idealistiske gründerne var blitt minst like kyniske som de to store forlagene alle hadde flyktet fra. Mer om det senere. I et senere innlegg skal jeg og ta for meg noe av det han gjorde i denne perioden og hva han startet med og fullførte senere. Året var altså 1993 og det jeg har tenkt nå var å ha en gjennomgang av de Moore seriene jeg kjøpte. Dette blir altså ikke en fullstendig oversikt over de seriene Moore skrev for Image. Den finner en på : http://en.wikipedia.org/wiki/Alan_Moore_bibliography
Nå hører det med til historien at jeg kjøpte en god del av dem siden jeg er litt fan av ham. Moore gjorde flere ting på Image før 1993, men hoveddelen av det han skrev er etter. Todd McFarlane var en av de første til å ansette Moore. McFarlane var den mest populære av tegnerne som hadde forlatt Marvel Comics for å starte Image. Hans serie Spawn som han startet med å skrive og tegne selv ble en formidabel suksess og hvor nr. 1 kom i et opplag på 1,7 millioner eksemplarer. Så gikk det litt trått og derfor hyrte McFarlane fire kjente forfattere for å skrive hvert sitt hefte. Disse var Moore(8), Neil Gaiman(9), Dave Sim(10) og Frank Miller(11) og senere skrev Grant Morrison(16-18). Av disse er vel McFarlane nå på talefot med cirka ingen av dem. Moore skrev videre manus til Spawn nr. 37, miniseriene Spawn: Bloodfeud 1-4, Violator: 1-3, Violator vs. Badrock 1-4 og Spawn/WildC.A.T.S. 1-4. Disse seriene er vakkert tegnet og totalt bortkastet lesning på tross av at Moore har skrevet dem. Å kalle det for venstrehåndsarbeid vil være å rose dem unødvendig. Det irriterer meg også en smule at jeg kjøpte disse heftene. Og i særdeleshet at jeg har Spawn 1-70. Jeg var så naiv at jeg trodde det før eller siden måtte bli bedre. Noe som var mye bedre var den seks hefters miniserien 1963. Her samarbeidet Moore med kollegaene fra Swamp Thing tiden. Disse var John Tottleben, Steve Bissette og Rick Veitch. Dave Gibbons og Don Simpson(Megaton Man og Border Worlds)var og med som rentegnere. 1963 var en hyllest til Marvel`s glansperiode på 60-tallet hvor tegneren Jack Kirby var på sitt aller mest kreative. Videre var det en godmodig parodi på Stan Lee`s historier og kommunikasjon med leserne via hans Marvel Bullpen. Ikke at denne periodens serier er blant mine favoritter så er Moore litt mer enn bare morsom og tegnerne gjør en utmerket jobb med å kopiere mesteren. Det var også meningen at det skulle komme et Annual, men det ble det aldri noe av. Tegneren her skulle vært Jim Lee og han var og en av Image-stifterne. Og det er når Moore begynner å jobbe for hans Wildstorm at det virkelig blir snakk om leseverdige serier.

More Moore (1)

2011-08-09T09:57:00.000-07:00

DC klarte å vente helt til 2003 før de tynte de siste pengene ut av sitt samarbeide med Alan Moore. Moore hadde forlatt DC 15 år tidligere i harnisk over hvordan forlaget behandlet tegneserieskapere og deres rettigheter. Etter dette hadde DC solgt filmrettighetene til både V for Vendetta og Watchmen og Moore hadde betakket seg for sin del av rettighetene og nektet konsekvent å samarbeide med filmselskapene og -skaperne. Den norske utgaven av DC Universe: The Stories of Alan Moore, Et univers uten grenser, kom i 2007. Siden dette er en nyere utgave inneholder den to ekstra historier. Det er Batman: The Killing Joke(Brian Bolland) og Supermann historien Whatever Happened to the Man of Tomorrow(Curt Swan og utgitt på norsk i Supermann i 1985). Resten av samlingen består i stor del av kuriosa. Et par historier hvor Kevin O`Neill får vist seg frem for et amerikansk publikum(og her forsøker jeg å være morsom). En Vigilante historie, denne karakteren ble presentert for et norsk publikum i Gigant i 1985, hvor Moore prøver å forklare problematikken med vold i hjemmet ved hjelp av en håpløs superhelts utilstrekkelighet. I Batman Annual 11 forteller Moore om Clayface III og hans spesielle forhold til den noe annerledes Helena. For de som ikke vet det er de forskjellige utgavene av Clayface noen av Batman`s farligste fiender. Denne er også utgitt tidligere på norsk i Batman. Dave Gibbons har tegnet Supermann historien For the Man Who Has Everything og her får hovedpersonen en litt annerledes presang. Supermann møter Swamp Thing i DC Presents nr. 85. Green Arrow og Black Canary dukker opp i Night Olympics sammen med Batman og den er tegnet av Klaus Janson. Utenom dette er det en Secret Origin historie med The Phantom Stranger og hvor tegneren er Joe Orlando, to Omega Men historier og tre med Green Lantern og Green Lantern Corps. Dette blir muligens litt i overkant med oppramsing, men det blir for mye å skrive utførlig om hver enkelt historie. Med unntak av The Killing Joke er dette ikke det mest interessante Moore gjorde for DC, men en gjør seg selv en bjørnetjeneste hvis en ikke får dem med seg. Neste innlegg tenkte jeg å skrive om hva Moore gjorde når han ble virkelig Mainstream.

Hvor privat bør privat være ?

2011-08-06T02:51:00.000-07:00

Hvorfor en ble gitt så mange valg må det være noen som vet. Jeg har gjerne tatt de som var feil og har måttet leve med det. Nå er ikke dette et forsøk på å bli lissom filosofisk, men bare for å forklare at på tross av mine problemer med å velge riktig er det noen valg jeg aldri vil ta. Et av disse handler Chester Brown`s siste selvbiografiske grafiske roman om. Paying For It kom på Drawn & Quarterly tidligere i år og har undertittelen A Comic-Strip Memoir About Being a John. Forordet er skrevet av Robert Crumb og noen ville kanskje se en sammenheng der. Det en bør si først om denne serien er at Brown er ærlig langt forbi det pinlige. Han gjør ingen forsøk på å glamorisere det han har å fortelle. Det hele begynner i 1996 hvor kjæresten Sook Yin-Lee(Canadisk multikunstner) og Brown`s forhold tar slutt. Brown bestemmer seg da for å ta avstand fra den seriemonogamien de fleste utsetter seg for p.g.a. behovet for sex. Han bestemmer seg for å få tilfredstilt sine seksuelle behov ved hjelp av prostituerte. Han har ikke mange moralske motforestillinger, men sliter i begynnelsen med rent praktiske detaljer. Hvordan man skal treffe dem er kanskje det største. Han finner til slutt ut at det å finlese annonser i avisene og tidsskrift er tingen for å finne frem til de som ”jobber” i bordeller eller leiligheter. Senere i historien kommer de hjem til ham. Brown kommer opp med det ene tilsynelatende rasjonelle argumentet etter det andre mens han forteller om de mange kvinnene han utveksler tjenester med. Bare for å vise hvor ufrivillig kynisk han er blitt går han jevnlig inn på et nettsted hvor de forskjellige kvinnene har blitt vurdert og gitt karakterer av tidligere betalende. For så å velge blant dem som har fått best kritikker. Innimellom viser han også de mange diskusjonene han har med sine nærmeste venner. To av disse er tegneserieskaperne Joe Matt og Seth. Historien er, som undertittelen sier, tegnet i stripeform. Små tegninger i svarthvitt i hvert sitt identiske rektangel og meget enkelt og konsist tegnet. Historien fungerer så bra at jeg nesten helt glemmer at det er striper jeg leser. Når det er sagt vil jeg si at jeg liker Chester Brown, men at jeg ikke har veldig mye til overs for horekunden Chester Brown. Brown prøver da også i etterordet og la de som er uenige med ham komme til orde og dette vier han da også 50 sider til. Dette er en serie en bør lese om ikke annet enn for å kunne være uenig med ham.

Kvinnefrigjort ?

2011-08-04T08:09:00.000-07:00

Det de fleste forbinder med Frank Cho, hvis de i det hele tatt har gjort seg noen tanker om ham, er stripeseriene University2 og Reservatet / Liberty Meadows. Det er kommet tre album av University2 og to av Reservatet på norsk mellom 2001 og 2003. Begge har vært biserier i Tommy og Tigern, Ernie eller Larssons gale verden. Jeg husker bare ikke hvilken av dem det var. Cho tegnet University2 mens han ennå var student ved The University of Maryland. Siden ble han gitt en 15 år lang kontrakt med Creators Syndicate etter å ha endret tittelen til Liberty Meadows. Misnøye med kontrakten og sensur fra syndikatets side førte til at Cho startet å gi ut serien på eget forlag og som månedshefte. Den gis nå sporadisk ut på Image Comics. Jeg må innrømme at jeg har lest fint lite av denne stripen og at det jeg har lest er morsomt på en litt umoden rølpete måte. Hvor de fleste hovedpersonene er dyr med vel menneskelige egenskaper og midt blant dem denne fantastisk vakre kvinnen.Og tegne kvinner er noe Cho behersker til det fullkomne. Noe han får vist i Shanna utgitt på norsk i innbundet utgave i 2006. Opprinnelig en syv hefters miniserie med tittelen Shanna the She-Devil volume 2 og utgitt på Marvel Comics i 2005. Shanna er en kvinnelig motstykke til Tarzan, men hadde en mer sivilisert oppvekst i det mørkeste Afrika. Med et par tragiske unntak. Siden har hun forflyttet seg til Antarktis og Det ville landet / The Savage Land. Hun skal visstnok også være gift med Marvel`s Tarzan-kopi Ka-Zar. Hun dukket første gang opp i bladet Shanna the She-Devil i 1972. På norsk har jeg bare sett henne som bi-serie i Punisher 1-5 i 1991 og til og med nr.1 1992 skrevet av Gerard Jones og tegnet av den framifrå Paul Gulacy.
Så er det slik at Shanna i Cho`s versjon ikke er den opprinnelige, men et resultat av et genetisk eksperiment. I gangsatt av nazistene for så og først bli oppdaget av en gruppe amerikanere mange år senere. Hun har krefter nesten like en superhelt og er fullstendig befridd for det hatet originalen nærer for skytevåpen. Hun blir en del av denne gruppen som befridde henne fra det overdimensjonerte reagensglasset hun hadde befunnet seg i. Siden de alle befinner seg i Det ville landet er det en sann overflod av forskjellige arter av dinosaurer. Og disse er ikke videre vennlig innstilt overfor inntrengerne. Det hele blir en kamp for å overleve mot disse etter sigende utryddede blodtørstige reptilene. Da kommer kreftene til Shanna og de andre egenskapene hennes godt til nytte. Dette er en serie med en no-brainer historie og hvor Cho`s fantastiske tegninger veier opp for det. En serie en leser, blir godt humør av og for så å tenke at en burde jo også lese den nylig utkommede norske oversettelsen av Paul Auster/ Paul Karasik/ David Mazzucchelli`s City of Glass. Alt til sin tid.

Bare en dag for sent

2011-08-01T09:30:00.001-07:00

Den siste halvannen uken har vært uendelig trist og om jeg ikke har grått så har tårene i hvert fall trillet jevnlig. Så for å kunne distrahere meg selv fra dette tok jeg frem en bok jeg nylig kjøpte. Eller rettere sagt første bok av fire, som den 12.07. ble til fem, og ble sendt fra Amazon i midten av forrige måned. Det var George R R Martin`s serie A Song of Fire and Ice. Nå må jeg nevne at tidligere leste jeg altfor mye fantasy og gikk en smule i metning. Så lei ble jeg at jeg har ikke lest en fantasy bok på de siste ti årene. Det var ikke fordi jeg har fått med meg HBO-serien heller snarere det at Time Magazine kalte ham den amerikanske J R R Tolkien. Og det var en av hovedgrunnene til at jeg leste så mye fantasy til å begynne med. Nemlig å finne noe som kunne måle seg med Ringenes Herre kvalitetsmessig. Martin er ikke der helt ennå, men dette er noe av det beste jeg har lest siden jeg begynte å lese David Eddings og Raymond E Feist på slutten av 80-tallet. At Martin skriver for et voksent publikum gjør lesningen mye enklere. Den viktigste innvendingen til Martin`s bøker er allikevel tykkelsen. Bare som eksempel er siste bok Dance With Dragons kommet som lydbok på engelsk og varer bare 48 timer og 56 minutter. Nå er det ikke bøker denne bloggen handler om, men tegneserier. Vel, første del av boken A Game of Thrones kommer i tegneserieform i slutten av september og etter som jeg kan forstå er det planer å adaptere hele serien til grafiske romaner. Den eldste serien jeg har funnet som Martin har skrevet er Sandkings utgitt som nr. 7 og sist i serien DC Science Fiction Graphic Novels i 1987. Etter en novelle av Martin som han vant både en Hugo og Nebula pris for, adaptert av Doug Moench og tegnet av Pat Broderick. Denne har jeg bare lest omtalen av. Martin har skrevet tre noveller som kommer før serien og disse kalles The Tales of Dunk and Egg. To av dem er blitt adaptert til tegneserier. I 2003 kom den seks hefters serien Hedge Knight på Image Comics og fire år senere kom The Hedge Knight II : Sworn Sword på Marvel. Begge disse er tegnet av Mike S Miller og det er også han som skal tegne adapsjonen av The Game of Thrones. Miller, ingen slektskap til Frank (Holy Terror gud bedre som jeg gruer meg) Miller, har i en årrekke vist seg som en meget habil håndverker og var faktisk en av de første som fikk tegne en serie med Erik Larsen`s Savage Dragon(den tre hefters Red Horizon fra 1997) utenom Larsen selv selvfølgelig. Jeg har bare lest The Hedge Knight og som jeg nettopp sa er Miller litt bedre enn at en kan kalle ham en middelmådighet. Nå virker det som om det middelmådige er det som skal til for å tegne fantasybøker, jevnfør serieversjoner av Feist og Orson Scott Card jeg har lest. Historien er grei nok og jeg hadde sikkert hatt bedre utbytte av å lese den hvis jeg hadde lest serien først. Nå har jeg ikke tenkt å skrive så mye mer. Annet enn at disse to sistnevnte seriene kan være artig å få med seg som tegneserier for de som har lest bøkene eller sett tv-serien. Eller har behov for tidtrøyte som ikke yter for stor intellektuell motstand.

Notis

2011-07-26T09:55:00.000-07:00

Det har ikke blitt mye tegneserielesning i det siste. Først fordi ferien kom og siden var det vel slik at ingen kan forbli urørt av det som skjedde i Oslo og på Utøya. Hvis det skulle ha noen som helst interesse så skal jeg prøve å starte opp igjen 01.08.

Bildet er malt av Enki Bilal og på en merkelig måte synes jeg det oppsummerer hvordan denne tragedien har påvirket meg og kanskje andre . Det kan selvfølgelig være at jeg tar helt feil, det får så være.

Forglemmelsen 2

2011-07-15T08:40:00.001-07:00

Dark Horse Presents var (og er igjen blitt) en antologi serie en burde ha muligheten til å få lest. Her var det bl.a. at Paul Chadwick`s Concrete, Mike Richardson`s The Mask og Frank Miller`s Sin City først ble publisert. Det var for øvrig den første tittelen forlaget Dark Horse ga ut. Jeg startet å kjøpe denne serien rundt hefte nr. 70 og fortsatte til sånn rundt nr. 130. I løpet av den tiden fikk jeg en god del store leseropplevelser, men grunnen til at jeg nevner DHP er at det var her jeg første gang leste en serie tegnet av Frank Quitely. Serien het Blackheart, var skrevet av Robbie Morrison (skrev også Quitely`s debutserie for et stort forlag Shimura i 2000 AD i 1993) i DHP 91-93 og handlingen tok plass i Sør-Statene tidlig på 30-tallet (den ble for øvrig trykket i X9-Spesial noen år senere). Hvor den fargede hovedpersonen muligens har solgt sjelen sin til den eneste seriøse kjøperen i markedet. Nå har jeg ikke tenkt å ta for meg alt det den briljante Quitely har gjort, men bare nevne en serie. Det er hans og Grant Morrison`s trehefters miniserie WE3 som kom på Vertigo i 2004 og siden er kommet i samlet utgave. Enda en av disse seriene jeg ikke tok meg tid til å lese når den kom. Og grunnen til det må ha vært at jeg syntes den så for corny ut. Morrison og Quitely har en skotsk konspirasjon sammen med formålet å bringe kvalitet til folket. Og en kan si at de har lykkes til en viss grad. En annen ting en kan nevne er at mens Morrison skrev Animal Man ble han en overbevist vegetarianer. Og med denne serien kan det være at han mener dyr har rettigheter også. Historien kan sies å være en oppdatering av Richard Adams` Pesthundene. En hund, en katt og en kanin blir bortført fra eierne i den samme lille byen. De blir så en del av et topphemmelig våpenprogram og får ting innoperert i hjernen og utstyres med dødbringende rustninger. Når prosjektet skal legges ned og dyrene destrueres blir de gitt muligheten til å flykte. Mer enn dette vil jeg ikke fortelle om serien. Det som er sikkert er at Morrison overlater til Quitely, i mye større grad enn vanlig, å fortelle historien. Og Quitely gjør det på en så utmerket måte at jeg fattes ikke ord til å beskrive det. Innholdet er alvorlig og formidlet på en så overbevisende måte at en kunne finne på å melde seg inn i PETA. Og jeg har lagt inn bestilling på Action Comics nr. 1 som kommer i slutten av august.

Sommerpludring III

2011-07-13T01:14:00.001-07:00

Forrige pludring var vi i det post-apokalyptiske USA. Her er vi i en mye nærmere fremtid. Den teknologiske utviklingen som har rast fra når atombomben ble en realitet har kommet opp med A.P.I.. En sender som påvirker nervesystemet og dermed fullstendig forhindrer kriminelle handlinger og tanker. Dette har amerikanske myndigheter vedtatt å igangsette, men det vil bare påvirke USA og la nabolandene i fred. Jo, nærmere igangsettelsen en kommer medfører dette litt uroligheter i form av opptøyer og en eksplosjonsartet økning i alvorlig kriminalitet. Et siste sprell før det er for sent ? Siden vi er litt inne i fremtiden er det slik at kontanter er i ferd med og avskaffes fullstendig. Hvermannsen leverer sine kontanter inn til bankene og pengene blir så lagret elektronisk. Og det er her vår hovedperson ser muligheten til gjøre sitt siste og største kupp før alt er forbi. Hans navn er Graham Bricke en noen og femti år gammel tidligere kriminell, men nå med jobb som sikkerhetsvakt i en bank. Problemet er at han har bare to uker før A.P.I.`en blir slått på og han mangler medhjelpere. Han kommer i kontakt med Shelley Dupree, nesten fullbefaren Femme Fatale, og Kevin Cash som har en personlighetsforstyrrelse som ender med pat. Disse to siste er også et par. Hun skal hjelpe til med computerdelen og han skal sørge for ekspertisen som trengs for å bryte opp bankhvelv. Og det en har er opptakten til en virkelig Hard Boiled/hardkokt historie. Nå er det ofte slik at denne typen ikke alltid er de mest originale. Denne derimot har en vri og er uhyre velskrevet og dermed meget, meget underholdende.
The Last Days of American Crime er skrevet og skapt av Rick Remender. Et navn jeg ikke har kommet over tidligere, men som har gitt ut egne serier, jobbet innen animasjon, undervist og som nå jobber som tegneserieforfatter hovedsakelig for Image og Marvel. Nå er det ikke helt sant at jeg ikke har hørt navnet før siden jeg for et par måneder siden kjøpte en samling av de fem første heftene i hans The End League utgitt på Dark Horse. Er det bare meg eller begynner det å bli uhyre mange dyktige brasilianske serietegnere. Vel, Greg Tocchini(Evandro Tocchini Gregorio) er ennå en. Det han gjør er litt mindre enn fullkomment og så mye mer enn det er det ikke å si. Serien var egentlig en trehefters miniserie utgitt på Radical Books i 2009-2010. I samlingen får en med som bonus de alternative coverne malt av Alex Maleev(Daredevil m.m.). Nok et eksempel på at krim er best i tegneserier ?

Forglemmelsen

2011-07-12T05:16:00.000-07:00

Faren med å gjenta seg selv blir at ingen etter hvert hører etter. Det får så være og allikevel gjentar jeg at Grant Morrison tok det absurd virkelige og gjorde det til allemannseie. Jeg skulle gjerne brukt et religiøst bilde (bestemt kreativ tungetale ?), men det blir kanskje for mye av det gode. Morrison er bare et unikum og er i ferd med å overgå mitt store idol Alan Moore. Så når det gjelder denne kreative tsunamien som er Grant Morrison er det fort gjort å overse utgivelser. En av disse var : Seaguy kom som en trehefters miniserie våren 2004 og er noe av det mest fascinerende jeg har lest på lenge. I en verden hvor heltene har ytt sitt ytterste og ingenting gjenstår å bli gjort har vi vår helt Seaguy. Kledd i sportsdykkerkostyme og med en snakkende, aquafobisk, sigarrøykende og svevende tunfisk, Chubby the Choona, som bestevenn. Han spiller jevnlig tilfeldighetssjakk med Døden og vinner fordi denne er fargeblind. Han er avstandsforelsket i amasonen She-beard som aldri har møtt en mann som har imponert henne. Så starter et bombardement av meteorer fra månen med egyptiske hieroglyfer risset inn i dem, han må opptre som blekkspruthyrde og en får vite at den isen i Antarktis er dekket med mørk overskudds sjokolade fra Europa for å forhindre ytterligere smelting. Og dette er bare fragmenter av handlingen. Seaguy klarer seg gjennom den ene prøvelsen etter den andre, men hva skjer med helten i verden uten behov for helter ? Som leser sitter en koser seg glugg i hjel med Morrison`s ufattelige oppkomme av ideer. Det at Cameron Stewart klarer å formidle dette via bilder er en prestasjon. Det kom en andre miniserie i 2009 med tittelen Slaves of Mickey Eye og det er meningen at en tredje skal komme ut. Nå har jeg bare lest den første og den anbefales, anbefales, anbefales……..

Sommerpludring II

2011-07-11T08:35:00.000-07:00

Tilbake i 1989 var det en tegneseriebutikk i Stavanger(det har aldri vært flere) og den lå i kjøpesenteret Breitorget(der er det nå bare ledige butikklokaler)med navnet Avalon. Jeg rakk bare å besøke den en 3-4 ganger før den og forsvant. En av gangene var jeg heldig nok til å få tak i de 5 første heftene av Grimjack. Denne serien, utgitt på First Comics, var skrevet av John Ostrander og tegneren var en som senere ble en av mine definitive favoritter, Timothy Truman. Bare for å ha nevnt hva som er utgitt av Truman på norsk. Han og Joe R Lansdale`s to første Vertigo miniserier med Jonah Hex (Two Gun Mojo og Riders of the Worm and Such). Videre kom det første av to album i den biografiske serien Wilderness om 1700-talls nybyggeren Simon Girty. Disse seriene ble alle trykket i Caliber. Han skrev miniserien Dragon Chiang(rentegnet av Tim Bradstreet) og utgitt i X-9 Spesial. Conan miniserien En sang for de døde av Lansdale og Truman kom på norsk i 2007 og Truman har nå vært fast forfatter av Dark Horse Comics` Conan siden 2006 og disse historiene trykkes da også i den norske utgaven. Tidlig i 1985 debuterte Truman som både forfatter og tegner med albumet Time Beavers hos First. Senere samme år gikk han til Eclipse Comics og startet serien Scout hvor han også skrev og tegnet. Det kom 24 hefter i denne serien, så kom det 2 firehefters miniserier laget av andre og til slutt kom det 16 hefter i serien Scout : War Shaman. Det var meningen at det skulle komme flere serier, men det kan vel virke som en naturlig avslutning når hovedpersonen først er blitt drept. I de første 8 heftene var det også en tilleggsserie, Fashion in Action, av John K Snyder III(Grendel : God and the Devil). En av grunnene til at jeg nevner Scout er at biblioteket har en samling med de 7 første heftene og at denne ikke akkurat har vært veldig mye utlånt siden vi fikk den. En annen grunn er at jeg i forrige innlegg nevnte vampyrer og USA i 1920-årene. I Scout utspiller handlingen seg i et USA etter katastrofen. En vedvarende miljøkatastrofe og det at omverdenen har isolert USA har radikalt endret det amerikanske samfunnet. Scout/Emanuel Santana(oppkalt etter Carlos) er fullblods Apache indianer, kriger og med en dyp forståelse av dette folkets tradisjoner og nærhet med naturen. Det vil si at han snakker med dyr og i de første heftene jakter han på de fire dyremonstre som har ikledd seg menneskeskikkelser og har en viktig plass i Apachenes gudelære. Litt senere kommer han i konflikt med det militære som prøver å gjenopprette en viss balanse med hjelp av vanlige fascistiske virkemidler. Scout ender da også opp som et av symbolene på motstanden mot dette. Scout blir dermed også en politisk serie som ikke var vanlig m.h.t. denne typen serier på denne tiden. Skal jeg prøve å sammenligne denne serien med noe må det bli Hermanns Jeremiah, en dæsj Judge Dredd og krydret med mytologiske innslag. En serie som fortjener å bli oppdaget av de som var for unge når den kom til å få lest den da og gjenoppdages av de som skuslet bort sjansen til å gjøre det.

Sommerpludring I

2011-07-08T03:02:00.000-07:00

Siden det nå er sommerferier er det slik at antallet lesere av bloggen svinner. Det burde være grunn nok til at jeg virkelig begynner å skrive innlegg. Jeg vil jo prøve, men lover ingenting. Noe helt annet er at i løpet av disse late sommermånedene kan jeg nevne serier de færreste har lest. Så var det vel slik at jeg allerede har begynt med det. Det som ble løsningen med dette innlegget og de neste er at jeg nevner noen av de seriene jeg har lest nylig.
Stephen King er vel den forfatteren som har fått flest av sine bøker filmatisert. Hans The Dark Tower serie har blitt tegneserie og de to første samlingene biblioteket har er det Robin Furth (King`s personlige assistent) og Peter David (ikke en av mine favoritter) som har adaptert og de er tegnet av Jae Lee (Hellshock, Fantastic Four : 1234) og franskmannen Richard Isanove. Derimot er den første tegneserien King selv har skrevet manus til American Vampire. Denne har han skrevet sammen med seriens hovedforfatter Scott Snyder. De skriver hver sin historie som så blir utgitt i et hefte. Tegneren her er brasilianske Rafael Albuqueroque. Den første boken samler de fem første heftene og dette er også de eneste King i utgangspunktet sa seg villig til å skrive. Som så mange menn har jeg denne fobien mot blod og ergo har jeg ikke sansen for vampyrer. American Vampire derimot har virkelig imponert meg. To av de viktigste karakterene er Skinner Sweet og Pearl Jones. Sweetvar en lovløs i det ville vesten og blir smittet da han flykter fra sin egen hengning. Det viser seg senere at han er blitt en ny type vampyr. Den amerikanske varianten som tåler sollys. Pearl Jones var en ung kvinne i 20-årenes Hollywood med drømmer om å bli skuespillerinne. Inntil hun gikk på en fest med helt feil gjester og det viste seg at hun var hovedretten. Etter å ha blitt tømt for næring kommer Sweet til unnsetning og hun blir også en av denne nye generasjonen vampyrer. Det Sweet og Jones har til felles etter dette er et brennende hat til disse vampyrene fra den gamle verden. Som på sin side har funnet seg meget vel til rette i USA i 1920-årene. For å hevne seg bruker de forskjellige metoder og Jones får hjelp av sin dødelige ektemann. American Vampire er en serie som er meget godt skrevet og fortsatt er det etter at King sluttet. Karakterene er originale, historien har en uvant vri og Rafael Albuquerque`s tegninger er prikken over i`en. I neste samling flyttes handlingen frem til 30-årene. Jeg ser frem til å få lest det.

Når en har glemt mer enn en kan huske

2011-07-04T09:03:00.001-07:00

Det innlegget jeg skulle ha skrevet i dag viser det seg at jeg skrev for nesten halvannet år siden. Det var i grunnen litt irriterende siden jeg hadde forberedt meg en smule. Så tenkte jeg å skrive om en serie som ble utgitt på 80-tallet under tittelen Ardeur. En serie om tiden etter den 3. verdenskrig og hvor mesteparten av krigen har blitt utkjempet på de endeløse russiske steppene. Ardeur er for øvrig navnet på seriens hovedperson og som er en desertert fransk flyver på vei hjem. Så var det det at det er så lenge siden jeg har lest denne og at det finnes fint lite informasjon om serien og seriens skaper Alex Varenne på et språk jeg behersker. Ergo må jeg sette meg ned å lese dem på nytt. Det kom seks album av denne serien på dansk og det er ingen overdrivelse å si at de burde ha klassikerstatus. Videre kunne jeg ha skrevet om Jason og hans nye manusforfatter Fabien Vehlmann. Vehlmann har i løpet av de siste 15 årene rukket å bli en av de nye store manusforfatterne innen fransk-belgiske serier. Han har allerede blitt sammenlignet med Rene Goscinny. Noe som må være smigrende. Smigrende må det vel også være for Jason (John Arne Sæterøy) når han for første gang samarbeider med en manusforfatter og denne er en slik kapasitet. Hva jeg mener om dette samarbeidet vet jeg vel med all tydelighet, men så må jeg også finne tilbake til det som gjorde at jeg likte Jason en gang i tiden. Ellers så har dette albumet fått strålende kritikker og derfor bør en vel driste seg, og vel så det, til å få lest det. Tittelen er De 100 000 dødes øy. En serie jeg ikke har turt å skrive om ennå er Alexandro Jodorowsky og Moebius seks album om Inkalen. Ikke fordi de er så vanskelig å skrive om, men fordi en da også må nevne alt det som er kommet etter denne serien og det er forbaska mye. Juan Gimenez, Das Pastoras og Zoran Janjetov er noen av de som har tegnet serier basert på denne serien og jeg tror at antall album må nærme seg tredve. Så er det Moebius(Jean Giraud) som varierer mellom det guddommelige og pinlig banale og vist det i sin store og varierte produsjon. Jeg har allikevel ikke viet Moebius den plassen her i bloggen som han fortjener. Så dette var det jeg kunne ha skrevet om og slik ble det da altså ikke.

Noe så nytt som en liste

2011-07-04T07:27:00.001-07:00

New Orleans After the Deluge er en dokumentarisk beretning om hva som skjedde med flere av ofrene i etterkant av katastrofen med orkanen Katrina. Neufeld har intervjuet disse og det er blitt meget interessant tegneseriejournalistikk. Nemesis the Warlock debuterte i 2000 AD tilbake i juli 1980 og er en av de beste seriene noensinne utgitt i dette glimrende bladet. Denne boken samler de tidligste historiene tegnet av den utrolige Kevin O`Neill. Abuli og Bernets serie om leiemorderen Torpedo er bl.a. mørk, ubehagelig og morsom. Ergo bør en ha lest den. Volume 1 var utsolgt, men nr. 3 er bestilt. Van Hamme har gitt seg som forfatter av Thorgal mens polske Rosinski fortsatt er tegner. Denne samlingen inneholder de tre første albumene i kronologisk rekkefølge. I Paying for it forteller Brown om seg slv som horekunde. Det kan bli bra etter som hans The Playboy var både fornøyelig og noe å bli pinlig berørt av. Josh Neufeld : A.D. : New Orleans After the Deluge

Pat Mills/Kevin O`Neill m.fl. : Nemesis the Warlock

Mark Millar/Peter Gross : American Jesus

Harold Sipe/Hector Casanova : Screamland

Sanchez Abuli/Jordi Bernet : The Complete Torpedo vol. 2

Jean van Hamme/Grzegorz Rosinski : Thorgal Magnum 1

Chester Brown : Paying for it

Joseph Moncure March/Art Spiegelman : The Wild Party

Todd Hignite : The Art of Jamie Hernandez : The Secrets of Life and Death
Etter tre samlinger med Møkkajentene kommer Inga Sætres grafiske roman Fallteknikk og det er all mulig grunn til å glede seg. Hun er en av de serieskaperne som lager så sjarmerende serier at jeg glemmer det faktum at jeg misliker tegningene. Jasons siste vil jeg så vidt ha nevnt i innlegget over. Martin Ernstsen er helt ukjent for meg og serien har mange fellestrekk med en billedbok. Karstein Volles Fakta fra verden har jeg lest altfor lite av og dette er minst hans fjerde samling. Zits har jeg lest enda mindre av, men her er det min gamle mor som forteller meg at dette er en serie vel verdt å lese. Ellers er det vel slik at både Lise Myhre og Frode Øverli trenger pengene og gjenbruk er jo med på å spare miljøet ? Inga H Sætre : Fallteknikk

Fabien Vehlmann/Jason : De 100 000 dødes øy

Karstein Volle : Fakta fra verden : Ti kniver i hjertet

Martin Ernstsen : Kodoks Run

Frode Øverli : Pondus : Eliteserien bok 9

Frode Øverli : Pondus : En liten bok om sjekking

Lise Myhre : Nemi : En liten bok om kjærlighet

Jerry Scott/Jim Bergman : Zits : En liten bok om hormoner

En sørgelig melding

2011-06-28T09:25:00.000-07:00

Dette er nesten en uke for sent og noe jeg vanligvis ikke gjør. Nekrologer bør skrives av de som vet nok om en persons liv og virke for å yte denne full rettferdighet eller en bør kunne lyve overbevisende nok. Jeg kan vel ingen av delene og det som gjør det enda vanskeligere er at denne tegneren aldri har vært en av mine virkelige favoritter. Allikevel er det ingen tvil om at denne serieskaperens særpreg lenge har fascinert meg. Gene Colan ble født i Bronx 01.09. i 1926 og døde 23.06. i år. Han hadde da jobbet for en rekke amerikanske forlag siden debuten i 1948. Allikevel var de viktigste seriene han tegnet for de to store. Av alt Colan tegnet for Marvel er hans versjon hans versjon av Daredevil det som står frem som noe av det ypperste(78 av heftene fra nr. 20 til 100 1966-73). Noen av de senere historiene(før Frank Miller overtok som tegner med nr. 158) ble trykket som bi-serie i Atlantic Forlags Hulk tidlig på 80-tallet. Og med det hadde jeg tenkt å nevne noe av det andre utgitt av Colan på norsk. I 1984 ga DC ut en maxi-serie på tolv hefter med Jemm Son of Saturn. Denne var skrevet av Greg Potter, tegnet av Colan og rentegnet av Klaus Janson. En historie om Jemm som kommer alene til jorden med sine overmenneskelige krefter og finner vennskap hos en ung gutt. Litt vel mye E.T., men det var lov på 80-tallet. De fire første av disse heftene rakk å bli trykket i de fire siste heftene av utgivelsen Gigant i 1985. En av de seriene hvor Colan tegnet flest hefter er Marvel`s Tomb of Dracula. Han tegnet alle de 70 heftene som kom ut mellom april 72 og august 79. Forfatteren var Marv Wolfman og rentegneren Tom Palmer. I perioden 1982-84 ga Atlantic Forlag ut bladet Dracula hvor de trykket disse historiene fra Tomb of, men hvor mange som ble trykket vet bare den som satt og skamredigerte originalene hos Atlantic. Historiene var ikke veldig spennende. Dracula var ond, ond, ond og greide allikevel å komme helskinnet fra de mest ødeleggende, det ville være feil å si livstruende, situasjoner. Tegningene var tidvis glimrende, men det ble for mye av det samme og Dracula forble fullstendig sjarmløs. Jeg hadde de fleste av disse utgivelsene og byttet dem mot noe jeg nå ikke husker. Og jeg synes å huske at jeg hadde gjort et veldig godt bytte. Tidlig 80-tall var et lavmål for DC`s superheltserier og i 1982 ble de tre norske seriene Supermann, Lynvingen og Superboy slått sammen til Superserien som kom hver fjortende dag. I de to neste årene ble antall utgivelser halvert til tretten. Colan gikk til DC tidlig på 80-tallet etter en faglig uenighet med Marvel. Hos DC fikk han ansvaret for å tegne Batman og Detective Comics og tegnet vekselsvist hver av titlene og de han ikke tegnet var det tegnerne Don Newton(1934-84)/Dan Adkins som tok seg av. Disse seriene dukket så opp i Superserien i 1984-85. I en av Colan`s historier blir Batman og Robin dødelig betatt av en overjordisk vakker kvinnelig vampyr og i en annen får Catwoman et aldri så lite sammenbrudd. Det som allikevel gjør at Batman historiene fra denne tiden ikke er blant mine favoritter er at historiene i de fleste tilfellene var gjort bedre før. Colan`s tegninger er det derimot ingenting å utsette på. I 1984 og 1985 tegnet Colan de to firehefters miniseriene om Nathaniel Dusk. En privatdetektiv i 1930-årenes New York. Skrevet av Don McGregor og tenkt utgitt i norske Thriller fra nr. 6 1990. Slik ble det ikke. Colan og McGregor samarbeidet også på flere andre serier som Ragamuffins og Detectives Inc, men aldri utgitt på norsk. Colan var en av de få amerikanske tegnerne som utviklet sin helt egen særegne tegnestil og det er uendelig trist at han nå sannsynligvis tegner for en helt annen oppdragsgiver.

innlegget del B

2011-06-24T05:32:00.000-07:00

Natten mellom 9. og 10. november 1989 var det noe som forsvant. 80-tallet var nesten overstått og helt plutselig virket det som om Den kalde krigen opphørte. Atombombetrusselen jeg hadde brukt for å rettferdiggjøre mitt meget pessimistiske syn på livet var der ikke lenger. Så for en stund så fremtiden virkelig lys ut, men slikt kan`kje vara evig, veit du. At alt ikke ble fryd og gammen gjenspeiler seg også i noen av bidragene i antologien Muren faller som kom sent i 1990. Redaktørene her var Pierre Christin og Andreas Knigge. Christin er en av Frankrikes mest anerkjente tegneserieforfattere og har også skrevet et forord til dette albumet. Og etter å ha lest hans og Enki Bilals Jakten kan en forstå at han hadde gode forutsetninger for å kunne gjøre det. Knigge har betydd mye for det tyske seriemiljøet både som entusiast, forfatter av bøker om tegneserier og sjefredaktør for Carlsen Comics i Tyskland. Han er også medforfatter til Tapt Fremtid nevnt i forrige innlegg. Listen over bidragsytere er imponerende og denne antologien er også en av de første gangene hvor serieskapere fra Vest- og Øst-Europa blir publisert i samme utgivelse. De fire første sidene viser to vidt forskjellige murer og er tegnet av ungarske Ilona Kiss. Så følger vi demonstrasjonens utvikling i Tyskland tegnet av Bill Sienkiewicz. Tyskeren Matthias Schulteiss tar et oppgjør med den vestlige kynismen og Milo Manara viser uforbeholden livsglede. Dave Gibbons og Jean-Claude Mezieres har begge sitt å si om kapitalismens fortreffelighet. Serbiske Bane Kerac(Catwoman) forteller historien om den østtyske politimannen. Landsmannen Zeljko Pahek har laget en av sine fabler, men kanskje litt i overtydeligste laget her. De to historiene som virkelig skiller seg ut er Neil Gaiman og Dave McKean`s to sider lange Fire Murer. De har vel knapt gjort noe annet enn bra ting sammen. Og spanske Miguelanxo Prado med Collage over en gjenforening hvor han forteller østtyske Anna Müllers gripende historie. Dette er bare rundt halvparten av bidragene til Muren faller. Hvis en ikke ser det historisk viktige med dette albumet så bør om ikke annet lese det for å kunne få med seg alle de glimrende serieskaperne som ble samlet her. Igjen har biblioteket et litt slitent eksemplar, men det har til gjengjeld ikke vært utlånt siden januar 2002.

innlegget del A

2011-06-21T09:53:00.000-07:00

Slutten av 80-årene ble en slags brytningstid. Kynisk materialisme og egoisme som hadde herjet ble erstattet med en kortvarig gryende optimisme og medmenneskelighet. Muren falt og demokratiet gjorde sitt første gjesteopptreden i Øst-Europa etter krigen. En hadde hatt Live Aid og verden ble rammet av en av de alvorligste epidemiene gjennom tidene, AIDS. Alt dette gjorde at en fikk noen få album på norsk som prøvde å formidle noe av dette. En hadde Annie Goetzinger og Jòn Sveinbjørn Jònsson med Tapt fremtid fra 1992. Et forsøk på å gi en beskrivelse av det å leve med HIV smitte og faren for AIDS. Jeg har sagt tidligere hvor vellykket det ble og trenger derfor ikke å gjenta det. Tilbake i 1987 kom albumet Menneskerettighetene og som inneholdt 6 fortellinger. Her hadde Alberto Breccia(1919-1993), kanskje Sør-Amerikas mest betydningsfulle tegneserieskaper, en fabel om militærets overgrep og sivilbefolkningens evne til å holde ut og slå tilbake. Noe som skjedde både i fødelandet Uruguay og i Argentina hvor han tilbrakte mesteparten av livet. Juan Gimenez, tidligere såvidt nevnt i bloggen, har en lavmælt fortelling om å være landsforvist flyktning og ennå være forfulgt av hjemlandets junta. Dette er kanskje den eneste historien jeg har lest av ham hvor handlingen ikke har tydelige science fiction elementer. Hvor mye av historien som er selvopplevd kan en bare gjette på, men Gimenez er opprinnelig fra Argentina. Will Eisner forteller et sjarmerende eventyr om demokratiets fortreffelighet. Spanske Antonio Hernandez Palacios(1921-2000), nevnt tidligere, bidrar med en historie om menneskehetens talent for ødeleggelse og selvødeleggelse. Fantastiske tegninger og en historie som ikke helt står i forhold. Milo Manara tar med leseren til Venezias storhetstid. Med Dogen og kirkens nesten uinnskrenkede makt. En kunstner har blitt gitt et oppdrag og står med det under Dogens beskyttelse. Han kommer på kant med en av kirkens representanter og disse vet å hevne seg også via andre. Offeret her blir malerens unge og vakre modell. For en gangs skyld får Manara vist sin mer alvorlige side. Annie Goetzingers historie husker jeg bent frem ikke og får ikke sjekket det. Biblioteket mistet sitt eksemplar for 10 år siden og mitt eget har jeg ingen formening om hvor er. Den har i hvert fall ikke gjort noe uutslettelig inntrykk og jeg liker virkelig Goetzinger. Dette albumet ble gitt ut i de fleste Vest-Europeiske landene og i USA kom det i Heavy Metal. Her tar jeg en pause og fortsetter i innlegget del B.

Tilbake fra hvor jeg ikke har vært

2011-06-21T05:24:00.000-07:00

Sommeren har blitt trukket ut i det som er hvert års tombolas plassering av årstider. Allergiene tar seg tid til å blomstre, sollyset besøker meg tidligere der jeg ligger på puten og forhåpningen om sommerferie virker dempende på et hvert anfall av motivasjon. Derfor har det også blitt en uke siden sist innlegg og det har blitt vanskeligere å skrive nye innlegg. Ikke fordi jeg har gitt opp å lese serier. Snarere å skrive om noe annet enn amerikanske serier gir meg valg jeg ikke helt vet å ta vare på. Dermed tenkte jeg å skrive om noen få europeiske serier og serieskapere fremover. Først ut er italienske Massimo Rotundo født i Roma i 1955. Etter som jeg kan se er han ikke utgitt på norsk. Han debuterte som serietegner i 1978 og jobbet deretter for en rekke av de store europeiske seriemagasinene. Siden begynte han å produsere erotiske album, bl.a. med serien Ex Libris Eroticis. Her er de tre første utgitt i Bogfabrikkens serie Fanny. Disse er 28 cm, Dekadence og En lystrejse. Jeg hadde vitterlig to av disse og aner ikke hvor de er blitt av. Mulig jeg har lånt dem bort ? Senere har Rotundo jobbet med å adaptere romaner til tegneserier, han har samarbeidet med Pierre Makyo på serien Prediction, tegnet en rekke covere, han underviser ved Scuola Romana del Fumetto i Roma(som han og var med å starte) og han har vært involvert i filmer som skisseartist?/Sketch Artist på filmer av bl.a. Paul Verhoeven og Martin Scorsese. Mange av seriene til Rotundo er gjort i svarthvitt og det understreker virkelig hvilken glimrende tegner han er. Det er nesten slik at en kan sammenligne ham med Milo Manara, men det blir bare nesten. Det siste av hans album utgitt på dansk kom i 1985 og har tittelen Detektiven uden navn. Skrevet av Luigi Mignacco som også har skrevet manus til to serier utgitt på norsk, Dylan Dog(5 hefter utgitt på Hjemmet i 1991) og Dampyr(to bøker utgitt av Westwind forlag1995-96). Handlingen er lagt til en ikke navngitt by i USA på slutten av 20-årene. Hit kommer det en ukjent mann og begynner å rote rundt i dette ormebolet denne byen har blitt. En har organisert kriminalitet, streikende arbeidere, et korrupt politi i lommen på arbeidsgiverne også er det han som sitter på toppen og styrer det hele. Vår ukjente hovedperson opererer med en rekke forskjellige identiteter i sin kontakt med de involverte parter. Han klarer å sette dem ytterligere opp mot hverandre og det blir ikke før de aller siste sidene en får svar på hva det hele dreier seg om. Dette er i grunnen en veldig bra og innfløkt kriminalhistorie og Rotundo gjør en glimrende jobb med det visuelle og mestrer å gjenskape det tidstypiske. For de som skulle være interessert har biblioteket et godt brukt eksemplar.

Bare for å ha nevnt det

2011-06-14T10:29:00.000-07:00

Så var pinsen også overstått og nå er det ikke flere høytider før jul. Og den er ennå evig langt unna prøver jeg å overbevise meg selv om. Selv benyttet jeg anledningen disse fridagene ga til å fortsette lesningen av Cerebus. Dermed er jeg nå kommet til bok nr.8 og som starter med hefte nr. 163. Det vil si begynnelsen av Reads. Og at jeg igjen er over halvveis i denne 6000 siders lange historien. Nå har jeg skrevet mye om Cerebus i det siste, så dette blir det siste innlegget for denne gang. Bok nr. 5 er Jaka`s Story. Cerebus er kommet tilbake fra månen(han tilbrakte siste halvdel av Church & State II der) bare for å oppdage at Iest er invadert av Cirin og hennes kvinnelige tilhengere. Denne religiøse sekten kan sies å ha et vel mørkebrunt politisk og særdeles firkantet syn på tilværelsen og har innført knallharde nye lover i Iest. Cerebus søker tilflukt hos Jaka og hennes mann Rick i deres leilighet. Denne leier de av kjøpmannen Pud. Han er igjen kroinnehaver på kveldstid og da er det Jaka som står for underholdningen med sin dans. Oscar Wilde er nærmeste nabo og er blitt gode venner med Rick av forskjellige årsaker. Den andre delen av denne historien er en var og innsiktsfull beretning om Jaka`s oppvekst i Palnu som Lord Julius` niese. Hvor hun til å begynne med er totalt dominert av guvernanten og hennes eneste venn er dukken Missy. Allikevel klarer hun etter hvert å frigjøre seg fra denne og bli en meget oppegående og selvstendig 12-åring. Jaka`s Story ender derimot meget dramatisk.

I Melmoth sitter Cerebus utenfor en cafe gjennom stort sett hele historien. Han er i sjokk etter at han tror at Jaka er død. Han klamrer seg til sverdet sitt og dukken Missy. Det som gjør dette til det beste avsnittet i fortellingen om Cerebus er at Sim tar utgangspunkt i brevene til Oscar Wilde`s(dette er en eldre og helt annen enn han som dukker opp i Jaka`s Story) nærmeste og forteller om hans siste dager i utlendighet i Iest/Paris. Sebastien Melmoth var forøvrig et pseudonym Wilde ofte brukte. Det hele er sobert og vakkert fortalt og en begynner å ane hvilket utrolig geni Wilde egentlig var og hvor lite han fortjente den skjebnen som ventet ham. For ikkee snakke om hvilkenrespet en får for Sim. Cerebus våkner til slutt opp av katatonien og fra der fortsetter handlingen i Flight. Om en ikke har tenkt å lese hele Cerebus sagaen bør en i hvert fall få med seg Jaka`s Story og Melmoth. Tegneserier blir sjeldent bedre enn dette.

En mulig tegneserie kanon samlet i et annerledes kodeks ?

2011-06-10T08:05:00.000-07:00

Det er forbausende mange som ikke liker superheltserier. Det er faktisk flere i Norge som kommer til å se X-Men : First Class enn som noensinne har lest Prosjekt X/X-Men på norsk. Det forstår jeg, men det er faktisk de som ikke liker Batman/Lynvingen heller. Det skjønner jeg ikke. Allikevel er det noen få Batman-serier en tegneserieinteressert bør ha lest for å kunne forstå tegneseriemediet bedre og i hvert fall for sin egen del. Disse er Steve Englehart og Marshall Rogers` Batman-serier fra slutten av 70-tallet og som kulminerer med Joker Fish historien, Alan Moore og Brian Bolland`s The Killing Joke, Frank Miller`s The Dark Knight Returns og Frank Miller og David Mazzucchelli`s Batman : Year One. I The Dark Knight Returns fikk en se hvordan historien om Batman muligens ender, mens i Year One blir en vist begynnelsen. Det hele starter med at Bruce Wayne vender hjem etter å ha reist verden rundt for å tilegne seg kunnskaper som skal brukes i kampen mot kriminalitet. Samtidig blir Jim Gordon overført til Gotham politiet fra Chicago. Med seg har han sin gravide kone. Det som møter dem begge er et Gotham gjennomsyret av korrupsjon og hvor alt styres av mafiafamilien Falcone. Begge tar fatt for å bekjempe dette og ingen av dem lar seg knekke uavhengig av konsekvensene. For Gordon vanskeliggjøres det av at nesten hele politietaten er i lommene på Falcone. Lenger ut serien redder Wayne Gordon`s nyfødte sønn og Gordon blir altfor god kollega med sin politikollega Sarah Essen. Wayne blir nesten drept og forblør i hverdagsrommet på Wayne Manor og inn flyr en flaggermus. Selina Kyle har her sin første opptreden og litt senere sin første som Catwoman. Dette er bare noe av det Miller får fortalt i løpet av disse fire heftene Year One utgjør (Batman 404-407 1987). Miller varierer mellom å la Wayne, Gordon og Kyle fortelle historien og krydrer dette med nyhetsinnslag og annet. Mazzucchelli gjør alt riktig og får i løpet av Year One vist at han er på høyde og vel så det med Miller selv som tegner. På mange måter er dette en bedre serie enn The Dark Knight, men så var det det at Dark Knight kom året før og var så ufattelig bra. Year One kom for øvrig ut på norsk samme år i DC Universet. Dette var første spede forsøk på å skrive kortere og mer konsist. Det synes å være rom for forbedringer.

Selvfølgelig er selvfølgeligheter selvfølgelige

2011-06-07T09:50:00.000-07:00

I dag har jeg tilbrakt mesteparten i bibliotekets kjeller. Det er her bokmagasinet ligger og jeg har fått i oppdrag å plukke ut de engelskspråklige bøkene som enten skal kasseres eller sendes til Mo i Rana. Et av kriteriene for å bli plukket ut er at boken ikke har blitt utlånt på 5 år eller mer. En enkel måte å se det på er om boken har den nyeste typen strekkode(biblioteket begynte med disse for 17-18 år siden). Noe underlig jeg oppdaget mens jeg holdt på var en serie kalt Virago Modern Classics og hvor det var blitt kjøpt en god del av titlene. Bøker utgitt av forfattere som hadde fått glimrende kritikker når de ble utgitt og siden blitt glemt av lånerne og meg. Det er ingen som lenger husker den mestselgende forfatteren i Norge på Ibsens tid. Av de 20 titlene var det bare 2 bøker av Edith Wharton som hadde fått ny strekkode. En ser det samme når ser oversikten over Gyldendals Gule Serie og knapt har hørt om halvparten av forfatterne. En annen ytterlighet blir å huske hvilket band NME geniforklarte i uke 23 2001. Det at noe blir gitt et kvalitetsstempel tilsier ikke at det vil bli husket. Dette gjelder også tegneserier. Jeg har en mistanke om serier som nå nyter kritikernes gunst om 10-15 år ville lide samme skjebne. Da snakker jeg i grunnen om disse seriøse grafiske romanene det har kommet en rekke av i de siste årene. Ikke at jeg har noe å utsette på dem, men før eller siden vil vel interessen for selvbiografiske beretninger kanskje muligens bli mettet. For å ha nevnt en annen type serie. Jamie Hewlett og Alan Martin`s Tank Girl var en anarkistisk og kritikerrost serie på tidlig 90-tall, filmatisert i 1995 og nå….(jeg har for øvrig aldri forstått den serien). Det jeg egentlig hadde tenkt å nevne var samarbeidet mellom Frank Miller og Dave Gibbons som først resulterte i den glimrende Give Me Liberty og ble utgitt som en firehefters miniserie i 1990. Her om dagen skulle jeg lese oppfølgeren, Martha Washington Goes to War, om igjen. Problemet var bare at det som var bitende samfunnskritikk tilbake i 1994 nå bare virker som umorsomme plattheter og overtydelige politiske kommentarer. Og her snakker jeg om Miller en av de største serieskaperne gjennom tidene og tegnet av Gibbons. At historien er bygget på Ayn Rand`s Atlas Shrugged gir også grunn til en viss skepsis. Jeg klarte å lese 3 av de 5 heftene og så ga jeg opp. Rett før dette hadde jeg lest den 17 sider lange The Death of Martha Washington og den skjønte jeg fader meg heller ingenting av. Jeg har resten av serien komplett, men dette one shot`et kan jeg veldig godt vente lenge med å skaffe meg. Ellers vil jeg bare til slutt si at fremover har jeg tenkt å være litt mer kortfattet og konsis. I alle fall for en stund.

Hvor slutten blir en ny begynnelse

2011-06-04T07:46:00.000-07:00

Dave Sim er gal. Diagnosen ble gitt ham av legmenn for årtier siden. Han har innrømmet det i introduksjonen til The Last Day og gitt en ytterligere bekreftelse med resten han skrev i den. Og allikevel er den typen av alternativ virkelighetsoppfattelse nok et eksempel på hvilken genial tegneserieskaper Sim er. Selv har jeg og eksperimentert med dette å miste begrep om hva ”virkelig” er. I disse periodene føler en enorm kreativ kraft og produserer mindre enn ingenting. Sim derimot har klart å inkorporere oppturene og nedturene inn i denne tour de force Cerebus har blitt. Noe som igjen gjør det vanskelig å skille mellom Cerebus serien og personen Dave Sim. Slutten på Cerebus var fortalt tidlig. Spådommen om at han ville dø ensom og forlatt. Sim klarer i løpet av siste bok, The Last Day inneholder heftene 289-300, å skildre den siste dagen i Cerebus` liv. Med tanke på at mesteparten av handlingen foregår i Cerebus` soverom får Sim vist hvilken stor serieskaper og humorist han er. I løpet av disse siste 240 sidene blir handlingen aldri unødvendig klaustrofobisk, kjedelig eller enerverende. De første 40 sidene i The Last Day er en drømmesekvens hvor Cerebus drømmer Sim`s versjon av Stephen Hawking`s A Brief History of Time og hvor han henter teksten fra Første Mosebok. Resten av historien er vakkert tragisk, morsom og så ender det hele med et spørsmålstegn. Noe av det første som slo meg etter å ha lest slutten på dette 6000 + siders mesterverket var at det eneste fornuftige var å begynne forfra igjen. Jeg har 15 i bokform, et par med Sim og Gerhard`s signatur, og Rick`s Story som hefter. Derimot var de første Cerebus samlingene jeg kjøpte Swords of Cerebus 3-6 tilbake i 1987. Disse kom ut før Sim kom opp med ideen med å gjenutgi serien i telefonkatalogformat i stedet. Hvert hefte inneholder 4 hefter, nr. 6 fem, og Sim`s kommentarer til hvert enkelt hefte. Noe han tok opp igjen i de tre eller fire siste bøkene. I Swords of har Sim også tatt med bonusmateriale. For de som har lyst å lese mer Cerbus bør trykke her. Nummer tre inneholder What Happened Between Issue 20 and 21. En fortelling som Sim laget i fellesskap med kompisen Gene Day. Da var Day allerede en etablert tegner og jobbet for Marvel Comics på bl.a. Masters of Kung Fu. Han døde dessverre i 1982 31 år gammel. Historien gir et fornuftig svar på hva som foregikk mellom disse to heftene. Swords of 4 inneholder den 10 sider lange Magiking og Sim`s forsøk på å gå Hal Foster i næringen med den 11 sider lange Silverspoon. I nr. 5 er Barry Windsor-Smith som har tegnet den første Cerebus historien utenom Sim. Den er på 6 sider og har tittelen Cerebus Dreams. BWS har også tegnet forsiden og baksiden på denne. Og det er så vakkert. 6 inneholder A Night On the Town og er en av de første seriene hvor Gerhard tegner bakgrunnene. Hvordan var det så å gå tilbake og lese serien fra begynnelsen. Vel, det var litt merkelig igjen å se at han allerede fra begynnelsen hadde denne ideen og nesten instinktivt visste hvor den ville føre ham. En annen ting er at det humoristiske nå har fått en alvorlig undertone. Også er det jeg ikke er kommelt lengre enn begynnelsen på High Society. Allikevel, Dave Sim var gal allerede da og jeg er i hvert fall takknemlig for det.

Hva er vel livet uten en bråstopp i ny og ne ?

2011-05-31T10:11:00.000-07:00

Cerebus er en tegneserie hvor mesteparten av det Dave Sim, ved hjelp av Gerhard, tegnet og skrev er vel verdt å lese. Det første unntaket ble bok nr. 9 Reads. Hvor Sim delte kjønnene inn i menns skapende lys og kvinners altoppslukende mørke. Jeg tror jeg har skumlest meg gjennom disse uendelig mange sidene med meningsløs tekst og forstod mindre. Så var det grei skuring frem til bok 14 Form and Void. Her er Jaka og Cerebus på tur med Ham og Mary Ernestway og det minner ikke så altfor lite om de safariene ekteparet Hemingway var på like før hans selvforskyldte død. Så kommer bok 15 og begynnelsen på slutten i Latter Days. I begynnelsen av historien blir Cerebus bortført av tre tilhengere av Rick(tidligere gift med Jaka og hovedpersonen i Rick`s Story)og hvor denne har skrevet en religiøs tekst og Cerebus er sentral i fortellingen. At de tre kidnapperne er basert på Three Stooges, et uforståelig amerikansk humorfenomen, gjør ikke lesningen enklere. Ved hjelp av sitater i Rick`s bok blir Cerebus gjenkjent som Rick`s etterfølger og blir den nye lederen for bevegelsen. Noe han har erfaring i etter som han er tidligere pave. Sim får også sagt noe om Todd McFarlane(Todd ”Far Lane” McSpahn), Garth Ennis(Garth Inniscent`s Rabbi) og Gary Groth(The Reads Journal) og til slutt dukker Mr. Konigsberg opp. Sistnevnte er vel bedre kjent som Woody Allen. Og det er med dette mine problemer starter. Ikke nok med at leseren får side opp og side ned med denne Woody Allenske etterligningens psykiske utilstrekkeligheter og beundring for Sigmund Fräud, men Sim bestemmer seg også for å nytolke Toraen og med Cerebus som sitt talerør. Og det er nesten like ille som Reads. Uendelige mange sider med tettskreven tekst og så godt som ingen bilder. Om et emne som er langt fra det en kan kalle interessant. Så problemet blir om en skal hoppe over dette eller tvinge seg selv til å lese gjennom det. Jeg er tilbøyelig til å gjøre det første denne gangen. Til slutt et sitat fra Wikipedia`s profilside om Gerhard : Effective December 31, 2006, approximately three years after finishing his work on Cerebus, Gerhard ended his professional and personal relationship with Dave Sim. Jeg lurer på hvorfor.

Frihelg (2.Del)

2011-05-28T05:54:00.000-07:00

Bare for å avslutte innlegget nedenunder så er dette de Marvel Comics seriene jeg leste forrige helg. Mandag for en uke siden nevnte jeg Mark Millar og samme kveld/tidlig morgen kom jeg over Seriehuset Egmonts utgivelse av hans Civil War, opprinnelig utgitt i USA i 2006-2007, på vei hjem fra byen. Det var i grunnen en god ting at jeg fant denne slik at jeg slapp å kjøpe noe helt annet. Civil War var en syv hefters serie samtidig med at det var en crossover som innbefattet de fleste andre av Marvel`s titler. Etter at et superheltteam i en reality serie forårsaker en rekke dødsfall av sivile griper myndighetene inn. De vil at superhelter skal være under statlig kontroll og iverksetter en rekke nye forordninger. Dette fører til en splittelse av superheltverdenen. Fremst av de på myndighetenes side er Iron Man og Reed Richards. De som går en fredløs tid i møte ledes av Captain America. Helter blir fengslet, Spider-Man avslører sin hemmelige identitet på riksdekkende tv og myndighetene bruker superskurker (bl.a. Bullseye og Venom) til å fange lovløse helter. Det hele blir nok en gang såpeoperatisk, men denne gangen har Millar tatt det til nye høyder. Det er jo bra, men ikke helt nødvendig lesning. Canadiske Steve McNiven(slo igjennom som tegner av GrossGen`s Meridian)gjør derimot en framifrå jobb.
I 1998 gikk Daredevil inn med nr. 380 og måneden etter kom Daredevil 1 volume 2 ut. Her ble de første åtte heftene skrevet av regissøren Kevin Smith(Clerks, Chasing Amy og Clerks 2) og tegnet av duoen Joe Quesada og Jimmy Palmiotti. De hadde forut for dette drevet sitt eget forlag, Event Comics, hvor de hadde tegnet og skrevet om brannmann superhelten Ash. To år senere blir Quesada Marvel`s nye sjefsredaktør. Disse 8 heftene er senere samlet i Daredevil : Guardian Devil og hvor Karen Page blir myrdet av Bullseye. Selv om jeg er kjempefan av Smith`s filmer synes jeg denne serien er milevis unna det den kunne ha vært. Smith er altfor glad i ord og Quesada`s tegnestil yter ikke Daredevil rettferdighet. Det gjør derimot Alex Maleev`s tegninger. Mørke, dystert vakre og hvor disse virkelig skaper den atmosfæren Daredevil bør befinne seg i. Med Daredevil Ultimate Collection vol. 2 har Marvel samlet heftene 41-50 og 56 til 65 og alle disse er tegnet av Maleev. Disse er igjen skrevet av Brian Michael Bendis som overtok forfatteransvaret fra og med nr. 16. Bendis har skrevet utrolig mye bra siden debuten på Caliber Comics tilbake i 1993 og jeg skal helt klart få ut fingeren og skrive om flere av hans andre serier. Her forteller han bl.a. om Kingpin`s forsøk på å gjenerobre makten i New York`s underverden. Dette etter at han har blitt forrådt av sin kone Vanessa og deres sønn. Bullseye dukker nok en gang opp igjen. Matt Murdock tar over kontrollen av Hell`s Kitchen, hans hemmelige identitet blir nesten avslørt og han blir smidd i hymens lenker. Og dette er bare noe av det som skjer. Med nr. 50 er flere tidligere tegnere av Daredevil invitert til å bidra med en halv side hver. Verdt å nevne her er David Mack, John Romita og Gene Colan. Alt i alt er dette en samling enhver Daredevil fan bør lese og de litt mer kritiske til superhelter kan godt gi denne en sjanse. Og det var hva jeg leste av Marvel Comics sist helg.

Frihelg (1. Del)

2011-05-24T09:39:00.001-07:00

Første ordentlige frihelg på snart et år er overstått og hva brukte jeg den til. Vel, Giro d`Italia, film og Marvel Comics(?). Nå er jeg overbevist om at den tilsynelatende bulemiske biffspiseren Contador burde vært utestengt, men inntil det skjer får en bare beundre ham. Og håpe at bevisene mot Lance Armstrong bare er oppspinn. Filmene jeg har sett er alle basert på tegneserier og ble kjøpt inn rett etter denne månedens lønning. Jeg samler for øvrig på slike filmer og har vel nå 46.
Jonah Hex ble ble skapt av John Albano og den filippinske tegneren Tony DeZuniga tilbake i begynnelsen av 1972. Tydelig inspirert av Spaghetti westerns og mye mer voldelig enn de få andre westernseriene på denne tiden. For å gjøre han enda mer forskjellig lot de han få hele høyre side av ansiktet fullstendig skamfert. Handlingen finner sted i etterkant av den amerikanske borgerkrigen og hvor Hex var offiser i konføderasjonshæren. For å overleve har han tatt på seg den utakknemlige oppgaven som dusørjeger. Filmatiseringen av denne tegneserien kom i 2010, som alle filmene jeg nevner her, og hadde Josh Brolin i hovedrollen. I Norge gikk den rett på DVD og det finner jeg litt mystisk. Filmen er på ingen måte et mesterverk og John Malkovich rolle og hans mesterplan har mye til felles med Kenneth Branagh`s i Wild, Wild West fra 1999. Det som er det beste med filmen er at en har klart å gjenskape atmosfæren fra serien/e, Brolin er glimrende og den underskjønne Megan Fox får lov å spille prostituert. Denne filmen var usedvanlig god tidtrøyte. Red har jeg nevnt tidligere i bloggen og Malkovich dukker opp her også med nok en out there rolleprestasjon. Hovedrollen har Bruce Willis, Morgan Freeman spiller Morgan Freeman for en`te gang, Mary Louise Parker er bare så flink og Dame Helen Mirren. Om pensjonerte CIA agenter som plutselig blir jaktet på og forsøkt drept. En konspirasjon som når helt til toppen i det hvite hus og for en gangs skyld får en russer være good guy, Brian Cox. En action komedie basert på Warren Ellis og Cully Hamner`s miniserie Red(retired extremely dangerous). Filmen var grei nok, men med den rollelisten var det lov å forvente litt mer.Iron Man er en av Marvel Comics` superhelter jeg har hatt vanskelig å få noe forhold til. På norsk ble det utgitt noen få hefter i Atlantic Spesial i 1980-81 og han har dukket opp i de Avengers utgivelsene som er kommet på norsk. Tony Stark`s hjertetrøbbel, alkoholisme, dametrøbbel og problemer med å være søkkrik fenget aldri. Iron Man I ville vært en drittfilm om det ikke var for at Robert Downey jr. briljerte. Nummer to er faktisk veldig mye bedre og allikevel ikke veldig bra. Igjen er det Downey som redder det hele. Denne gangen med god hjelp av en latterlig imponerende Mickey Rourke som russisk superskurk. Nå vil jeg også hevde at ingen av filmatiseringene jeg har sett basert på Marvel`s serier har vært i nærheten av å være 100 % vellykkede. En film som kommer nær disse 100 prosentene er The Losers. Basert på Vertigo serien The Losers skrevet av Andy Diggle og hvor de fleste av de 32 heftene er tegnet av britiske Jock(Mark Simpson). Denne serien er så bra at jeg har ennå ikke tort å skrive om den. Dermed skulle en tro at med en ukjent regissør, Sylvain White, og en like ukjent rollebesetning(Jeffrey Dean Morgan som spilte The Comedian i The Watchmen og Chris Evans som The Torch i de to Fantastic 4 filmene er de mest kjente) at sjansene for at dette ville gå på trynet var gigantisk. Slik gikk det altså ikke. Ikke nok med at dette er en glimrende action film, men på toppen av det hele holder de seg til den originale historien uten å måtte tilføre noe. Historien er for kompleks til at jeg kort kan oppsummere den her og derfor vil jeg bare anbefale denne filmen på det varmeste. For så å lese serien etterpå eller omvendt.

Annerledesmanga III

2011-05-20T04:19:00.001-07:00

Forvirring kan sies å være en intellektuell prøvelse. Selv liker jeg å bli forvirret når jeg leser tegneserier og skjønnlitteratur. Om ikke annet enn at det tvinger meg til å tenke. Et eksempel på at det tjener en hensikt er Bill Sienkiewicz`s Stray Toasters hvor jeg ved første gjennomlesning ikke skjønte bæret, men en tid senere leste jeg den om igjen og bitene falt på plass. Den er da også siden blitt en av favorittene. Så er det de tilfellene hvor en kan bli overmannet av forvirringen. Oji Suzuki`s A Single Match er en samling av 11 fortellinger og utgitt på det lille canadiske forlaget Drawn & Quarterly. De har igjen utgitt Yoshihiro Tatsumi og Suzuki er også en del av den alternative mangaen eller Gekiga Tatsumi startet med på 50-tallet(se A Drifting Life av og med Tatsumi). Suzuki er yngre enn Tatsumi og slo i gjennom på 60-tallet. Suzuki konsentrerer seg ikke like mye om det sosialrealistiske, men heller det poetiske og eksperimenterer med det narrative. Nå pleier ikke jeg være den som kommenterer oversettelser, men her kan en undre seg over at noe må ha blitt borte fra den japanske originalen.En av de største novelleforfatterne jeg har lest er Kjell Askildsen og det eneste jeg har å utsette på hans noveller er at jeg ikke alltid var smart nok til å skjønne slutten. Det samme med Suzuki. I Highway Town blir en presentert for landsbyens utstøtte, den aldrende Kyoko, og hennes liv. Etter en miserabel oppvekst dreper hun sitt første barn som 13-åring(uvisst om det var sitt eget eller andres)og siden får hun en stund oppmerksomhet fra mennene rundt seg. Inntil alderen innhenter henne og hun finner den ene virkelige vennen. Som siden forsvinner. Nå er denne historien mer innholdsrik enn jeg beskriver og den avsluttes med at Kyoko ber om unnskyldning. Om det er til alle rundt seg eller seg selv er litt uklart. Tittelhistorien handler om en ung gutt og hans drømmeaktige reise mot noe annet og det hele starter med at han ber en fremmed mann om fyr. For siden å fortelle ham sin historie. Dette er en vakker serie og også en vanskelig en. Desto større grunn til å lese den.

Hurra ?

2011-05-16T06:14:00.000-07:00

Siden dette er innlegg nummer 600 tenkte jeg å skrive litt om dette nestenjubileet. Først må jeg si at en av de få tingene jeg ser med et positivt blikk på er fremtiden. Det at dette viruset som er menneskeheten uansett prøvelser vil finne løsninger. Jeg har lest Science Fiction så lenge jeg kan huske, men jeg har alltid vegret meg for å lære noe som helst om nyere teknologiske fremskritt. Det tok meg 5 år å få cd spiller etter at den ble lansert og nesten like lenge før jeg startet å kjøpe cd`er. Jeg fikk mitt første minibankkort på 2000-tallet og mobiltelefonen mestrer jeg dit hen at jeg nå klarer å lagre nummer. Med en slik innstilling skulle en tro at den verdensomspennende veven ville bli et hinder jeg aldri ville kunne overstige. Det er den da for så vidt ennå og allikevel har jeg lagt ut denne bloggen i to og et halvt år. Når en ser bort fra kvaliteten på det jeg har skrevet er det allikevel slik at hvert innlegg i snitt er på rundt 400-450 ord. Det blir i underkant av en kvart million ord. Videre er det rundt 3-4 bilder pr. innlegg og da kommer en opp i rundt to tusen bilder. Og jeg må ha skrevet om og nevnt langt mer enn 1000 tegneserier. For ikke å snakke om tegnere og forfattere. Nå er ikke dette et forsøk på å skryte, men snarere det at denne opphopningen av informasjon er lagret et eller annet sted i Cyberspace og at jeg er delvis ansvarlig for det. Og kanskje vil informasjonen være der når jeg vil ha glemt det hele. En vet aldri med disse amalgamfyllingene. Bare for å ha nevnt noe om tegneserier. Jeg var på Outland her om dagen og kjøpte samlinger de hadde på tilbud. Vanligvis når jeg gjør dette er det slik at det er så billig at jeg har ikke råd til ikke å kjøpe. Det en kommer hjem med er da også veldig varierende når det kommer til kvalitet. Denne gangen derimot hadde jeg flaks og ble nesten litt imponert av meg selv og min tilsynelatende evne til å skille klinten fra hveten. En av de jeg kjøpte var tegneserie prequelen til Kevin J Anderson`s(Star Wars, Dune sammen med Brian Herbert og X-Files m.m.) Science Fiction serie Saga of the Seven Suns, Veiled Alliances. Den var så bra at jeg dagen etter å ha lest den bestilte den og de syv bøkene i serien til biblioteket. En annen var Screamland som samlet de fem første og eneste heftene i denne serien. Skrevet av debutanten Harold Sipe, illustrert av Hector Casanova og med forord av Jason Aaron(Scalped). Hovedpersonene er virkelige skrekkfilmfigurer fra 30-50-tallet, The Mummy, Frankenstein`s Monster, The Wolfman og grev Dracula. Hvordan tilværelsen arter seg når de senere er blitt has beens og hva som skjer når de alle blir gitt en ny sjanse. Dette er virkelig en bra serie og jeg skal skrive mer om den når biblioteket får den. Så kjøpte jeg Ultimate Fantastic Four vol. 6 og her får en begynnelsen på det som blir til Robert Kirkman`s Marvel Zombies. Når Victor van Damme redder menneskeheten var verdt hele prisen for denne. En annen var American Jesus. En miniserie først utgitt på Dark Horse og så i samlet utgave på Image Comics. Illustrert av Peter Gross(Books of Magic, Lucifer og The Unwritten)og hvor en blir fortalt en annerledes endetids fortelling. Ment å være den første av tre, men de to neste lar vente på seg. Begge disse siste er skrevet av Mark Millar og han er ikke bare en av de mest populære forfatterne gjennom tidene, men også en av de mestselgende og med god grunn. Det er bare det at han fremstår som guds gave, Ibsen sa for øvrig noe sånt som at hos nordmenn er misunnelsen sterkere enn kjønnsdriftene, til amerikanske mainstream serier og allikevel skal jeg skrive mye mer om han senere. Bildene denne gang er det Charles Vess som står for og han har jeg beundret siden 1983.

Ja-Nei, hva mer er det å si enn at her er enda en liste

2011-05-14T06:37:00.001-07:00

Denne listen representer de litt mer ”seriøse” innkjøpene til Stavanger bibliotek. Allikevel nevner jeg først en serie biblioteket ikke har. A.D. : New Orleans After the Deluge er skrevet og tegnet av Josh Neufeld og er basert på intervjuer av mennesker som overlevde Hurricane Katrina og hva de gjennomgikk i etterkant av katastrofen. Har nå blitt bestilt denne. Mat Johnson(Incognegro)derimot har skrevet en historie hvor han ser sammenhenger mellom det faktum at de bydelene som ble hardest rammet var hovedsakelig befolket med fargede og kombinert med politiets og politikernes korrupsjon og et stort tyveri blir, i følge en anmeldelse, Ocean 11 under vann. Jeg har bare lest den første samlingen av House of Mystery, Room and Boredom, og ser frem til å få med meg fortsettelsen. Batman Year One var det vel på tide å kjøpe inn bare 24 år etter at den ble utgitt. Green Lantern er som en følge av filmen og Dave Gibbons. Tror faktisk jeg har bestilt mer Green Lantern. Mat Johnson/Simon Gane : Dark Rain

Andy Diggle/Victor Ibanez : Vertigo Crime : Rat Catcher

Jeff Lemire : The Nobody

Sturges/Rossi : House of Mystery : Under New Management bok 2

Sturges/Rossi : House of Mystery : The Space Between bok 3

Sturges/Rossi : House of Mystery : The Beauty of Decay bok 4

Frank Miller/David Mazzucchelli : Batman Year One

Geoff Johns/Dave Gibbons : Green Lantern The Sinestro Corps War Ho Che Anderson var en av de som først ble utgitt på Fantagraphics Books tilbake i 1976. Briten har også gitt ut den definitive tegneseriebiografien om Martin Luther King jr. Den kom opprinnelig som tre bøker og her er den samlede utgaven. Stumptown har den kvinnelige privatdetektiven Dex Parios i hovedrollen og handlingen er lagt til Portland, Oregon. Utgitt på det lille forlaget Oni Press og holder den høye standarden en forventer av Rucka. Duncan the Wonder Dog ble utgitt i 2009 og var på nesten hver eneste Best of liste for 2010 jeg kom over. Har skyhøye forventninger til denne serien. Buz Sawyer er litt mimring fra min side. Roy Crane (1901-1977) var en glimrende seriekaper og andre av hans serier er Captain Easy og Wash Tubbs. Buz Sawyer gikk lenge i Serie Spesial og der het han Buzz Cooper for å være på den sikre siden. En uhyre sjarmerende serie, men her er det Sawyer`s opplevelser under Stillehavskrigen Crane forteller om. Franskmennene Michel Pirus og Mezzo(Pascal Mesemberg)har klart å komme gjennom nåløyet for europeiske serier og blitt utgitt i albumform på engelsk. Ikke en, men minst tre ganger. Hovedpersonen er den ikke udelt sympatiske unge mannen Eric og hans gigantiske fluemaske. Det er et album til i denne serien som ennå ikke er kommet på engelsk. Biblioteket har også albumet Armed and Dangerous, en hardkokt gangsterhistorie, av de samme. Starstruck er den ultimate space operaen med musikalinnslag og fantastisk tegnet av Kaluta. Når en hører navnet Art Spiegelmann tenker en automatisk på Maus. Noe som er helt naturlig siden Maus er en av de viktigste seriene noensinne utgitt. Men det er ikke så mange som har lest andre av hans serier. Et eksempel er Breakdown : Portrait of the young artist har blitt utlånt 3 ganger på de 3 årene biblioteket har hatt den. In the Shadows of No Towers kom i 2004 og er Spiegelman`s kommentarer til hendelsene rundt og etter 11.09. 2001. Ho Che Anderson : King : A Comics Biography

Greg Rucka/Matthew Southworth : Stumptown

Adam Hines : Duncan the Wonder Dog : Show One

Roy Crane : Buz Sawyer volume 1

Pirus/Mezzo : King of the Flies : Hallorave

Pirus/Mezzo : King of the Flies : The Origin of the World album

Elaine Lee/Michael W Kaluta : Starstruck

Art Spiegelman : In the shadows of No Towers Samlingene med Anita Blake Vampire Hunter er de tre første utgitt på Marvel Comics. Som jeg har nevnt tidligere er dette noe av det bedre jeg har kommet over i dette mylderet av vampyrserier både i bog og serieform. Dengeki Daisy er shojo-manga og ikke det jeg leser mest av, men denne fikk prisen for beste nye shojo manga under 2010 Manga Readers` Choice Awards 2010. Stemt frem av nordamerikanske lesere. Kingyo Used Books er om et antikvariat, ikke for bøker, men manga. Her fortelles historiene om seriene og de som samler på dem. Her er gjenkjennelsesfaktoren litt høyere. De to sist nevnte serieskaperne er kvinner og en kan lure på om denne sjangerinndelingen en har i Japan har gjort det enklere for kvinnelige serieskapere å etablere seg der enn i USA og Europa. Hamilton/Lim, Ruffner Booth : Anita Blake : The Laughing Corpse

Hamilton, Ritchie/Booth, Lim : Anita Blake : Guilty Pleasures

Hamilton, Green/Wellington Alves : Anita Blake : The First Death

Seimu Yoshizaki : Kingyo Used Books volume 3

Kyousuke Motomi : Dengeki Daisy volume 4

Litt om tre tegneserier

2011-05-10T07:28:00.001-07:00

Jeg brukte søndagen på å lese heftene jeg fikk på Free Comic Book Day og det var vel egentlig ingen av dem som hadde fått terningkast seks. Jevnt over mellom to og tre. Det var allikevel morsomt å få lest så mye forskjellig og som en ellers aldri ville fått lest. Jeg har også fått lest noen serier jeg har hatt virkelig lyst å lese. Først ut er Danica Novgorodoff og hennes Slow Storm fra 2008. Når en ser på baksiden av denne grafiske romanen står det hva Paul Pope(THP, Heavy Liquid, 100% og mer)har sagt om den og det er følgende : ”Emotionally charged, thoughtful and lyrical. An impressive debut”. Det er virkelig en imponerende debut, men til tider tar det tankefulle, lyriske og følelsesmessig ladede kan ta litt overhånd. Utenom det er dette fortellingen om Ursa og den ulovlige innvandreren Rafael Jose. Ursa jobber som brannmann, sammen med broren som hun har et meget ambivalent forhold til, sliter med begynnende psykiske problemer og ser ikke altfor lyst på tilværelsen. Brannmennene blir tilkalt etter at det begynner å brenne i en låve full av veddeløpshester. Vi befinner oss i Kentucky og på denne gården jobber Rafael Jose. Noe alvorlig skjer og Rafael Jose får skylden og blir ettersøkt. Forut for dette har vi blitt fortalt den marerittaktige reisen han måtte gå gjennom for å komme til USA. Ursa og Rafael treffes og det blir et flyktig møte hvor begge prøver å fortelle hverandre hvem de virkelig er. Ved å vise forståelse og ømhet. Tegningene kan minne om akvareller og er aldeles nydelige. Igjen en tegneserie en bare bør lese.
Det har kommet, til nå, ti bøker i den glimrende serien Vertigo Crime. Biblioteket har ni og den niende er Ratcatcher av Andy Diggle og tegneren Victor Ibanez. Diggle har tidligere bl.a. skrevet Swamp Thing, Hellblazer (230-244 og 247-49) og den glimrende The Losers. Historien i Rat Catcher er altfor komplisert til at jeg får plass til å gjengi den her, men historien starter med en brann i et hus i Texas. Innenfor ligger to døde FBI agenter og vitnet de skulle vokte. Ut av flammene kommer en såret fjerdemann og historien tar til. Rat Catcher er kodenavnet gitt til den eller de som har infiltrert the witness protection systemet og som dreper mulige vitner. Dette er en hardkokt, intelligent, intrikat og virkelig overbevisende thriller. Som igjen viser at Vertigo Crime er en av de beste seriene som utgis for tiden. Og derfor bør en lese dem. I The Nobody tar Jeff Lemire oss igjen med til det canadiske småbylivet. Denne gangen er handlingen lagt til byen Large Mouth pop. 754. Fortelleren er den 16 år gamle Vicki og hun lengter vekk. Fortellingen starter når John Griffen kommer til byen. Han er dekket av bandasjer og med mørke beskyttelsesbriller. Sladderen starter umiddelbart. Det oppstår et vennskap mellom Vicki og Griffen og dette blir ikke sett med blide øyne på av Vicki`s far. En blir vist fragmenter av Griffen`s fortid og en kveld banker det på døren og den har innhentet ham. Jeg har skrytt mye av Lemire tidligere og denne er minst like bra som de andre seriene hans. Dette er for øvrig første serien han fikk utgitt på Vertigo og inspirasjonen til historien har han hentet fra en roman av H. G. Wells utgitt i 1897. Gjett hvilken.

Gratulerer med dagen !

2011-05-07T06:49:00.000-07:00

I dag er Free Comic Book Day og jeg har vært nede på Outland og hentet mine. Denne dagen har vært arrangert siden 2002 og er alltid på den første lørdagen i mai. Som vanlig er det et eklektisk utvalg av serier en blir tilbudt. Av de 18 heftene jeg fikk tusket til meg var det en del serier jeg vanligvis ikke ville lest, men så er de jo gratis. The Mis-Adventures of Adam West fra Bluewater Comics virker spennende. En ny historie med David Petersen`s Mouse Guard og Young Justice and Batman fra DC. The Amazing Spider-Man skrevet av, for meg ukjente, Dan Slott og tegnet av dyktige Humberto Ramos. Fra Marvel kommer også The Mighty Thor som gir en gjennomgang av denne superheltens historie. Fra Fantagraphics Books kommer Mickey Mouse tegnet av Floyd Gottfredson. De skal vel også utgi Carl Barks i samlet og komplett utgave. Boom Studios gir ut en nyskrevet Elric historie, Elric The Balance, og gir ut de første sidene i forbindelse med denne dagen. Det er for øvrig Chris Roberson som har skrevet denne. DC gir også helt tilfeldig ut Green Lantern Special Edition skrevet av Geoff Johns. Som igjen er Chief Creative Officer hos DC og uforskammet ung. Skåret i gleden var at ikke fikk noen serier fra Dark Horse Comics, men det får så være. Jeg er rimelig godt fornøyd som det er.

Lykke er en god tegneserie og her er enda en

2011-05-06T07:46:00.001-07:00

Hvis det er en ting jeg ikke er redd for å gjenta for ofte i denne bloggen, så er det at Cosey (Bernard Cosendai) er en unik tegneserieskaper. Og en av mine aller største favoritter. Rejsen til Italien, Orchidea, Saigon-Hanoi, Glædelig jul, May !, og Himmelbuddhaen er alle album som ville fått plass i en tegneseriekanon lik Harold Bloom`s for skjønnlitteratur(Cosey har gitt ut flere album enn dette, men de har jeg ikke fått lest). Nå har jeg ikke glemt hans serie Jonathan hvor handlingen i de fleste er lagt til Tibet og Nepal(hovedpersonen er innom i Sinkiangprovinsen i et av dem ved et uhell). Bare som en digresjon så snakket jeg faktisk med en ung mann fra Nepal i går og informasjonen fra Jonathan albumene var nyttig å ha. Dermed er jeg kommet frem til det dagens innlegg skal dreie seg om. Albumserien heter Horisont, vel det er kommet to album på dansk og det kan ha kommet flere på originalspråket, og av disse to har jeg lest det første med tittelen Fuglen og Stenen. Fuglen og Stenen er også beretningen om verdens tilblivelse. I begynnelsen var det bare en stein som lå på himmelens bunn. Og der lå den til en fugl, den Allerførste, fløy over den og etterlot sine etterlatenskaper. Som siden ble til jord og da den Andre fuglen landet der etterlot den seg frø. Siden krøp menneskene frem fra sprekkene og verden ble slik den nå er. De som forteller denne beretningen er en gruppe ufrivillige nomader. De har vært nødt til å flykte fra landsbyen sin etter at jorden der gjorde dem syke. En får ikke vite hva det er med denne sykdommen eller om det hele kan skyldes forurensing eller lignende. De starter vandringen over en endeløs slette og stadig flere faller fra. De har mongolske trekk og Yak-okser som husdyr. Derfor var det nærliggende å nevne Cosey og Jonathan. Siden jeg nevnte fortellerstemmer i forrige innlegg så har Horisont ikke mindre enn fire forskjellige. Forskjellige medlemmer av stammen forteller sin historie samtidig med at reisen blir skildret. Serieskaperen som står bak dette er nederlandske Lian Ong og hun er gledelig nok også kvinne. Det er alltid strålende å komme nye kvinnelige serieskapere og spesielt når de er så dyktige som Ong. Ved første øyekast kan en si at det er noe uferdig over tegningene hennes og at fargeleggingen skjuler dette. Så feil har en ikke lov å ta. Tegningene hennes minner meg om Cosey, mens hennes strek er mer flytende og har dette som gjør at jeg liker tegningene fra før jeg så dem for første gang. Ong var allerede en etablert serieskaper forut for Fuglen og Stenen, men dette var hennes første serie i farger. På dansk ble de utgitt av forlaget Arboris og kom i 1996-7. Mulighetene for å få tak i album er nok små, men jeg skal prøve. Om ikke annet enn for min egen del. Fuglen og Stenen er bare et fantastisk album !!

Kattens lek med leseren

2011-05-05T08:54:00.000-07:00

I løpet av de siste månedene har jeg lest ikke mindre enn fem samlinger / bøker tegnet og skrevet av Darwyn Cooke og like før jeg begynte på dette hans julehistorie,`T was the Fight Before Christmas, fra Spider-Man`s Tangled Web vol. 4 og Valentine Day`s historien Open All Night fra Tangled Web vol. 2. Det er i grunnen litt snodig siden jeg før dette så vidt hadde sett navnet hans. Hvordan jeg har klart å unngå å lese noe av ham tidligere er også litt merkelig, men heller bedre sent enn alvor. Jeg har allerede skrevet om den første av hans to bøker basert på Richard Stark`s romaner(Parker : The Outfit og Parker : The Hunter). The New Fontier 1 og 2 kommer jeg tilbake til senere og dermed blir det Catwoman : The Big Score fra 2002 jeg skal skrive om i dag.
Catwoman dukket første gang opp i Batman nr. 1 1940 og ble skapt av Bill Finger og Bob Kane. Hun har jevnlig vært i konfrontasjon med Batman siden det og har flere ganger hatt sin egen tittel. The Big Score starter med at Catwoman har brukt opp det siste av sine ni liv og gått bort. Noe som selvfølgelig ikke er tilfelle. Selina Kyle har bare brukt denne muligheten til å brenne sine broer og flytte fra Gotham. Det går ikke lang tid før hun tvinges tilbake. Blakk og med et desperat behov for penger planlegger hun ranet av et tog hvor Gotham City boss numero uno Frank Falcone(den første gangen jeg så det Falcone navnet var i Miller/Mazzuchelli`s Batman : Year One)skal frakte 30 millioner dollar av sine ulovlig tjente penger. Hun planlegger kuppet og samler siden et team og hvor en av dem er den litt eldre Stark. Han er en av Selina`s tidligere flammer og har helt sikkert ingenting med tidligere nevnte Richard Stark og hans Parker å gjøre. Vel, alt går ikke helt som planlagt og det blir riktig å kalle dette en hardkokt historie. Med The Big Score forteller Cooke historien meget effektivt og en kan klart se hans fortid som animatør. Både med hvordan han bygger opp sidene og det at tegningene har klare likhetstrekk med det han gjorde for Batman og Superman The Animated Series. Mange av dem har et skissepreg og han jobbet som storyboard artist. Videre skifter han mellom fortellerstemmer og Stark får god plass til å fortelle leseren om seg selv. Selve historien er kanskje ikke den mest originale, men hva gjør det når Cooke forteller den så glimrende. Ergo bør en lese denne serien og selv se hvorfor jeg har fått så veldig sansen for Darwyn Cooke.

En innledning tenkt for et annet innlegg

2011-05-04T10:18:00.000-07:00

I løpet av bloggen har jeg nevnt en del mangaserier og forsøkt å skrive noe vettugt om noen av disse. Jeg har også skrevet om koreansk manhwa(Bujaro`s Diary og Stephenie Meyer`s Twilight) og det er selvfølgelig altfor lite når en ser hvor mange bra serier som kommer fra Korea(to eksempler på biblioteket er Planet blood og Demon Diary). Får ta igjen det senere. Det jeg ennå har til gode å skrive om serier fra den del av verden er manhua, dvs. tegneserier fra Kina. Mesteparten av disse utgis i Hong Kong og på Taiwan. Noe som sikkert skyldes mindre innblanding fra statlige myndigheter og dermed økt kunstnerisk frihet. Grunnen til at jeg ikke har skrevet om manhua tidligere er at jeg har lest veldig lite slike serier. Biblioteket har samlingene 1-3 med serien The Legendary Couple av forfatteren Louis Cha og Tony Wong(Wong Yuk-long). Wong er for øvrig nestoren innen tegneseriemiljøet i Hong Kong og har bl.a. startet forlaget Jade Dynasty Publications Ltd. Mike Baron(Nexus, Badger m.m.) skrev også flere titler utgitt i Hong Kong som bl.a. Blood Sword og Oriental Heroes. Sistnevnte tegnet av Wong og hvor jeg har kommet over noen få hefter brukt. Manhua er ofte fantastisk tegnet og enda oftere i farger enn det som er vanlig med de to andre. Aberet er at historiene veldig ofte handler om kinesisk mytologi / gudeverden og kampsport og det blir utrolig kjedelig i lengden. Det er begrenset hvor lenge jeg finner det interessant å se figurene fremføre sine endeløse kampsekvenser med og uten våpen. Og det kan jeg si som er oppvokst med superhelter. Vel, egentlig hadde jeg tenkt å skrive om Lian Ong`s første album i serien Horisont, Fuglen og Stenen. Med handling fra Kina og i den tro at Ong var kinesisk, mens han da i virkeligheten er født i Nederland. Sånn kan det gå.

Og så til noe helt annet

2011-05-03T04:12:00.000-07:00

Stephen Hawking var vel den første til teoretisk å bevise eksistensen til et svart hull. En stjerne som kollapser inn i seg selv p.g.a. tyngdekraften og hvor denne fortærer alt inklusive lys. Et lignende fenomen har sveitsiske Thomas Ott hatt som utgangspunkt med de 19 historiene i R.I.P (Best of 1985-2004). Bevisene for dette fenomens ekstistens har eksistert for de siste 3-3,5 milliarder årene. En snakker om lys som slukkes og et mørke som omsluker det hele. Alle disse fortellingene har døden som et meget sentralt tema. Så det en ender opp med er historier om drap, mordere, ofrene(Alice in Wonderland som suicidal psykiatrisk pasient), tilfeldighetenes grusomhet og det at tilværelsen aldri var ment å være rettferdig. Jeg har nevnt Thomas Ott tidligere og hvordan kan en unngå å bli sinnsykt imponert av hans tegninger/illustrasjoner eller den svart-hvite teknikken han benytter seg av (her skulle jeg opp med eksempler på andre tegneserieskapere, men så seriøs er jeg ikke i dag). Ott har som mange av oss vokst opp med arven fra EC Comics. Her presenter han oss for sine egne versjoner av disse seriene. ”10 måter for en kvinne å drepe ektemannen” gir både originale og mer hverdagslige tips. En annen historie er hvor hovedpersonen forsøker å rømme fra en 1984-aktig tilværelse, søker tilflukt på et slitent hotellrom og så ser en engel åpenbare seg. Han blir gitt guds lys, gløder så kraftig når han skal trekke for gardinene at kjerringa i nabobygget gjenkjenner ham og dermed anmelder ham. Straffen hans sier seg selv og historien har tittelen G.O.D.(denne historiens Big Brother). Dette er noen få eksempler på Otts fortellinger som er samlet i denne samlingen. Noen av de lengre historiene har også et visst surrealistisk uten annet at det gjør dem om mulig bedre. Dette er også en av de beste tegneseriene jeg har lest uten å ha lest noe. Serien er blottet for tekst og istedenfor fargerikt beskrevet i svart-hvitt om liv levd for kort. Dette har vært beinharde saker å lese uten solide porsjoner av …. svart humor. Bedre enn dette blir det sjeldent. For mer om Thomas Ott se : http://www.thomasott.ch/