Dette var noe jeg skrev for rundt fem år siden og det at jeg ikke har nevnt flere av disse serieskaperne ennå, så kunne dette være en liten introduksjon inntil jeg får somlet meg til å skrive noe mer utfyllende om de enkelte.
Moebius (Jean Giraud) har siden tidlig på syttitallet sprengt grenser innenfor tegneseriemediet. Han var med å starte på å starte Metal Hurlant (hylende metall) i 1974, bladet som kanskje har hatt størst innflytelse på tegneserien de siste tredve årene. Det fikk også en søsterpublikasjon i USA, nemlig Heavy Metal, som er ennå er å få tak i på Narvesen 33 år etter starten. Moebius har utgitt en rekke serier bl.a. historien om Arzach, Edenas hager og en spesialtegnet fortelling for Citroens ansatte i forbindelse med Citroens 50 års jubileum. Biblioteket har Jerry Cornelius hermetiske garage, Manden fra Ciguri og Den kåde kyk. Disse er løselig i sammenheng og starter med den hermetiske garage. Her har Moebius latt sin egen underbevissthet få fritt spillerom og resultatet ble en tegneserie verden ikke hadde sett før. Moebius har også skrevet serier, vært involvert i en rekke filmer (Dune og Fifth element bl.a.) og laget en rekke portfolier. Han har til og med samarbeidet med Stan Lee om en Silver Surfer historie (grusom !). Moebius er i dag en av verdens mest anerkjente tegneserieskapere og det med rette.
Phillippe Paringaux og Jaques de Loustal samarbeidet om å lage de to albumene Barney og den blå tonen (om en jazzmusiker i Paris på femtitallet) og Hjerter af sand ( kortere historier). Begge disse albumene griper leseren umiddelbart. Paringaux med den knappe og konsise teksten og Loustals bilder som både er nydelige og kan virke litt keitete for den som ikke klarer å se hva de egentlig formidler.
Benoit Peeters og Francois Schuiten har samarbeidet om serien Hemmelighedsfulde byer (Bl.a. Murene i Samaris, Tårnet, Uro i Urbicande, Vejen til Armijla og Arkivaren). Schuiten bidrar med sin arkitektutdannelse og Peeters med sin allsidige forfatterkarriere. Han har og skrevet en av de mest fullstendige biografiene om Herge. Sammen har de laget en serie om byen, byens vesen, sjel, arkitektur, beboere og mystikk. Fascinerende og annerledes er dette tegneserier som både forvirrer, opplyser og imponerer. Og til slutt føler en det som om har vært del av noe mye større og viktigere. Hvorvidt dette er stor kunst eller ikke er opp til hver enkelt.
Sokal (
Benoit Sokal) serier er det en kaller for antropomorfe serier. Det vil si serier hvor dyr overtar menneskenes rolle. Hans helt / antihelt er anden Canardo. Han starter som inspektør i politiet, men ender senere opp som en særdeles slitt privatdetektiv. I albumet Et hundeliv løser vår forfyllede detektiv et mord begått på en bondegård. I Rasputins merke dukker sjefskurken opp i en katts skikkelse. Det tredje albumet, En myk død, har dyrenes motstykke til Marlene Dietrichs rollefigur i Der blaue engel som en viktig hovedperson. Alt i alt er dette morsom lesning og hvor Sokal har klart å bringe stemningen fra den hardkokte krimen inn i en helt ny setting.
Barn må være
Det eneste byggesettet
Hvor bruksanvisning
Ikke synes nødvendig
Hvis det er en ting jeg ikke er redd for å gjenta for ofte i denne bloggen, så er det at Cosey (Bernard Cosendai) er en unik tegneserieskaper. Og en av mine aller største favoritter. Rejsen til Italien, Orchidea, Saigon-Hanoi, Glædelig jul, May !, og Himmelbuddhaen er alle album som ville fått plass i en tegneseriekanon lik Harold Bloom`s for skjønnlitteratur(Cosey har gitt ut flere album enn dette, men de har jeg ikke fått lest). Nå har jeg ikke glemt hans serie Jonathan hvor handlingen i de fleste er lagt til Tibet og Nepal(hovedpersonen er innom i Sinkiangprovinsen i et av dem ved et uhell). Bare som en digresjon så snakket jeg faktisk med en ung mann fra Nepal i går og informasjonen fra Jonathan albumene var nyttig å ha. Dermed er jeg kommet frem til det dagens innlegg skal dreie seg om. 
Albumserien heter Horisont, vel det er kommet to album på dansk og det kan ha kommet flere på originalspråket, og av disse to har jeg lest det første med tittelen Fuglen og Stenen. Fuglen og Stenen er også beretningen om verdens tilblivelse. I begynnelsen var det bare en stein som lå på himmelens bunn. Og der lå den til en fugl, den Allerførste, fløy over den og etterlot sine etterlatenskaper. Som siden ble til jord og da den Andre fuglen landet der etterlot den seg frø. Siden krøp menneskene frem fra sprekkene og verden ble slik den nå er. De som forteller denne beretningen er en gruppe ufrivillige nomader. De har vært nødt til å flykte fra landsbyen sin etter at jorden der gjorde dem syke. En får ikke vite hva det er med denne sykdommen eller om det hele kan skyldes forurensing eller lignende. De starter vandringen over en endeløs slette og stadig flere faller fra. De har mongolske trekk og Yak-okser som husdyr. Derfor var det nærliggende å nevne Cosey og Jonathan. 
Siden jeg nevnte fortellerstemmer i forrige innlegg så har Horisont ikke mindre enn fire forskjellige. Forskjellige medlemmer av stammen forteller sin historie samtidig med at reisen blir skildret. Serieskaperen som står bak dette er nederlandske Lian Ong og hun er gledelig nok også kvinne. Det er alltid strålende å komme nye kvinnelige serieskapere og spesielt når de er så dyktige som Ong. Ved første øyekast kan en si at det er noe uferdig over tegningene hennes og at fargeleggingen skjuler dette. Så feil har en ikke lov å ta. Tegningene hennes minner meg om Cosey, mens hennes strek er mer flytende og har dette som gjør at jeg liker tegningene fra før jeg så dem for første gang. Ong var allerede en etablert serieskaper forut for Fuglen og Stenen, men dette var hennes første serie i farger. På dansk ble de utgitt av forlaget Arboris og kom i 1996-7. Mulighetene for å få tak i album er nok små, men jeg skal prøve. Om ikke annet enn for min egen del. Fuglen og Stenen er bare et fantastisk album !! 
Jeg har nevnt denne antropomorfiske serien 
Historien er kronglete og lar seg ikke enkelt oppsummere. Blacksad og assistenten Weekly har tatt turen til New Orleans. Her får de i oppdrag å finne den heroinavhengige og forsvunnede bluesartisten Sebastian ”Little Hand” Fletcher. Oppdragsgiveren er den kreftsyke og døende plateselskapsdirektøren Faust Lapachelle. Han har etter sigende et siste ønske om å hjelpe Fletcher på rett vei igjen. Sønnen, Thomas Lapachelle, ønsker derimot å stoppe Blacksads etterforskning. Hvorvidt det har noe å gjøre med at han er vennskapelig med Fletchers gravide kone skal være usagt. Brutale mord blir begått mens resten av byen feirer Mardi Gras og til slutt kommer en mørk hemmelighet frem i lyset igjen. Dette er et aldeles fremifrå album og en bør unne seg den gleden en får ved å lese det. 
Bare for å gjenta meg selv litt til. Tegneserier og kunst pleier ofte å være en kombinasjon som ikke virker særlig fristende. Så var det dette med regelen og unntaket. Tidligere har jeg nevnt det fantastiske albumet Glacial Period av 
Tidligere i år kom det tredje albumet i serien og NBM har igjen gitt det ut i et fjerdedels format av den franske utgaven. Hvorfor de gjør dette vet jeg ikke, men de må da se at å krympe albumene ned på denne måten ikke er den definitive måten å få solgt denne typen serier. Allikevel går det ikke an å forminske bort det faktum at 
Det hele starter med en vanlig guidet tur i Louvre. Guiden får fnatt når han ser en ung mann med et pønkete utseende sitter og spiser en baguette i en av salene. Han konfronterer vedkommende, som har litt vanskelig med å svare grunnet det at han er døv, men ved hjelp av et innpakningspapir får han skrevet at han har en avtale om å få en praktikant jobb på museet og at hans navn er Bastien. Vakten tror ham selvfølgelig ikke og i forvirringen som oppstår forsvinner den unge mannen. Han treffer på den eldre kinesiske herren Fu Zhi Ha, også han døv, og får tilbud om å bli nattevakt i stedet. Han blir en av de utvalgte, the Guards of the Odd Hours. Fra her er det snakk om kunsten, dens sjel, legemliggjøringen av den og hva dette gjør med Bastien. Det er sikkert unødvendig å nevne det, men Liberge`s tegninger er enestående med sine innslag av kunstverk fra Louvre. Liberge er født i Frankrike i 1965 og av de få opplysningene jeg fant er visstnok hans mest kjente serier Monsieur Mardi-Gras Descendres 1-4 og Les Corsaires d'Alcibiade 1-4. On the Odd Hours anbefales !!! 
Selv trodde jeg lenge at det var Jean van Hamme som var med å skape og skrive, i hvert fall, de to første albumene i denne serien. De kom for øvrig på norsk i 1985-6 og så godt som hele resten av serien er blitt trykket i farger i Fantomet. En kan si at tematisk sett er det oppfølgeren til Vances tidligere serie Howard Flynn, men at forfatteren Duchateau gjør en mye bedre jobb og at i mellomtiden er Vance blitt en utrolig mye bedre tegner. Jeg har nevnt det tidligere, men jeg er svak for serier fra sjømiljø og hvor handlingen utspiller seg på 1700 og 1800-tallet. I denne serien foregår det hele under Napoleonskrigene og det er litt pussig at to belgiere lager en franskspråklig serie fra denne perioden med en engelskmann i hovedrollen. Uansett så er serien glimrende og det at hovedpersonen er omgitt av underskjønne kvinner er heller ingen ulempe. Det kom i alt 7 album i denne serien og Vance skal ha uttalt at den er hans personlige favoritt. 
Året før han startet med Bruce J Hawker, i 1984, startet han samarbeidet med Jean van Hamme. Van Hamme er en av mine selvskrevne favoritter og serier med han har blitt utgitt på norsk i Tempo, Fantomet, Agent X-9 og i albumformat(bl.a. Thorgal og Largo Winch). Serien disse laget var Kodenavn XIII og som igjen er inspirert av Robert Ludlum`s bøker om Jason Bourne. Den store forskjellen blir at van Hamme kan skrive. Ludlum`s bøker får selv Dan Brown til å virke som en forfatter. Det kom i alt 18 album i denne serien og den ble avsluttet i 2007 og er det siste Vance har gjort. Å oppsummere hele serien får bli til et annet innlegg, men hovedpersonen vet ikke mer om seg selv i starten enn at han har dette kodenavnet og dermed starter han letingen etter sitt virkelige jeg. Å si at ferden blir en smule kronglete er ingen overdrivelse, men underholdende er det i aller høyeste grad. Hvis jeg husker riktig er hele serien trykket i svarthvitt i Agent X-9. Biblioteket har bare de 8 første albumene på dansk. Og her ender gjennomgangen av karrieren til Vance og så er det lov å håpe at han ennå ikke har pensjonert seg eller har meldt seg på denne store tegneseriekonvensjonen, hvor noen av de andre deltagere vil være Carl Barks, Osamu Tezuka og Claude Auclair. 
Så i 1969 kom den første av hans virkelige suksessfylte serier ut. Skrevet av Louis Albert som igjen var et pseudonym for Greg, som igjen var med det pseudonymet belgiske Michel Regnier(1931-1999) ble mest kjent. Serien det er snakk om er Bruno Brazil. En action og agentserie med Brazil og hans spesialavdeling kalt Kaimanene. De er tilknyttet de amerikanske hemmelige tjenestene og det innebærer en rekke tilsynelatende umulige oppdrag. Foruten Brazil er viktige medlemmer Gaucho Morales og Whip Rafale. Bruno Brazil var en av de første seriene jeg leste som virket som om den var ment for lesere eldre enn meg. Greg sine manus er glimrende og Vance blir merkbart bedre for hvert album. Fra 1979 til 1981 kom Ballade i Sacramento, Bronseelefanten og Storm over Stillehavet ut på norsk som album. På fransk har det kommet 11. Serien gikk også i Tempo og Magnum. 
Bob Morane var en serie Vance overtok i 1971. Serien er skapt av Henri Vernes og kom først ut i bokform. Det har siden blitt skrevet over 200 bøker i serien. Det har vært tv-serie, tegnefilmserie og det har kommet 80 album. Tegneserieversjonen var i utgangspunktet ment å tiltrekke unge kvinnelige lesere. Dette fordi Bob Morane, foruten å være mørk, muskuløs og tiltalende, er en oppdager og eventyrer. Selve serien veksler mellom å være ren action for så i neste album bli science fiction eller fantasy. 
I perioden 1979-83 kom det 45 album (uten stiv innbinding) i serien Supertempo. Her var han også representert med et par album. Seriene hans er også blitt trykket i westernbladene Colt og Caliber, Agent X-9, Fantomet og sikkert noen jeg ikke kommer på nå. Når det kommer til rene albumutgivelser så er ikke det så altfor mange. Jeg kommer ikke på mer enn ni pluss de to Marshall Blueberry albumene i U.S. Marshall, som er bind 5 i Egmonts serie Legenden om Blueberry. 
Når det kommer til hvorfor jeg alltid har likt Vance og tegnestilen hans, er det et spørsmål jeg har vanskelig for å komme med et godt svar på. Det er vel nesten sånn at en kan sammenligne det med forelskelse ved første blikk. En så en serie av Vance og så var det som om alt stemte. De første seriene jeg leste av ham, Bruno Brazil (skrevet av Louis Albert mer kjent under pseudonymet Greg) og Bob Morane (skrevet av Henri Vernes) var de beste og tøffeste actionseriene en fikk lest på denne tiden. Vel Greg og Hermanns Bernard Prince var ikke så langt unna. Selv nå, så mange år senere, har jeg sansen for Vance. Selv om tegnestilen har stått på stedet hvil i snart 30 år må jeg si at det ennå er en fornøyelse å lese et album tegnet av ham. Og i morgen mer om de forskjellige seriene.
En merkelig science fiction serie fra en, for oss, nær fortid. Serien kom på fransk i 1978 og var tegnet og skrevet av Chantal Montellier(født 1947). Dette var også hennes første album og hun hadde også tatt seg bryet med å skape sin egen versjon av fransk. En guttural, vulgær og veldig forenklet utgave. Nå har jeg ikke lest den franske versjonen, men den engelske oversettelsen var beinhard å forstå. Jeg har aldri fått lest hele denne serien, jeg har faktisk litt av den på svensk, så jeg kan ikke si annet enn den var virkelig original når den kom og den har ikke tapt seg mye på den tiden som har gått siden. 
Den eneste hele serien jeg har lest av Montellier er Shelter(1980) som kom på dansk i 1985. Jeg var så heldig at jeg fikk kjøpt det og det er et av de bedre science fiction album jeg har lest. De som har greie på det mener at Montellier på denne tiden tegnet som en ung Jaques Tardi og det er jeg for så vidt helt enig i. Bare at hun gjorde det så mye bedre. Historien i Shelter begynner med at bombealarmen går og det er snakk om den vi var redd for å høre under hele den kalde krigen. Hovedpersonene, et ungt par, søker ly i tilfluktsrommet i et supermarked. Sammen med de andre som rakk hit prøver de å organisere et post tredje verdenskrig samfunn inne i dette kjøpesenteret. Resten blir en realistisk og deprimerende beskrivelse av den menneskelige natur. Etter dette forsvinner Montellier av syne for meg, mens hun hjemme i Frankrike utgir en rekke album og etablerer seg som en av de store innenfor seriesjangeren. 
Så var det dette med tilfeldigheter. Når jeg kom på jobb i dag kom noen og la den norske oversettelsen av tegneserieroman utgaven av Franz Kafkas Prosessen på pulten min. Adaptert av 
Så dukket navnet Dick Briel opp. Briel er noe så sjeldent som en nederlandsk serieskaper, okay de er ikke så uvanlige, men de blir litt borte i den store mengden av fransk/belgiske serieskapere. Det som er med Briel er at Hjemmet forlag ga ut albumet Professor Palmer (Palmboom) : Rustgranatene tilbake i 1986. Det var ikke verdens beste album, men tegningene var mer realistiske og mindre karikerte enn det som ellers er vanlig. Faktisk var tegningene hakket før imponerende. De to historiene i albumet ikke likeså. Som innen de fleste sjangre er det visse ting en må ha med og en av disse er de flaue vitsene Herge introduserte. Allikevel er disse innsigelsene ikke av særlig stor betydning for det helhetlige.
Så var det for et par år siden og Tronsmo hadde salg på album. Jeg gikk gjennom listen og noe av det jeg bestilte var tre album av Dick Briel på dansk, deriblant Rustgranatene, i serien Picaro-mysterier. De to andre var Mysteriet om Tacho-planten og London labyrinth. Jeg tenkte som så at da hadde vi i hvertfall de tre første i serien og hvis de ble populære kunne vi bestille inn flere. Så i dag var jeg altså innom og kikket på biografien hans og det viser seg at han har bare utgitt disse. 
Noe som er kan synes litt underlig siden mannen snart er 60. Den eneste andre serien han har tegnet er Hulbert for Mickey Maandblad(noe som kanskje betyr månedsbladet Mickey og har noe med Disney å gjøre). Han har skrevet manus til den humoristiske skrekkparodien Max & Mummie og det er alt jeg har funnet ut om Briel. Det viktige er at han har i hvertfall gitt ut tre album og at det er alt annet enn bortkastet tid å lese dem.
I det første albumet om Jonathan Cartland, med samme navn, blir vi introdusert for hovedpersonen og hvordan han tilpasser seg tilværelsen som pelsjeger. Dette er noen år før den amerikanske borgerkrigen og ble utgitt i 1975. På 80-tallet kom vel hele albumet ut i Colt og i svarthvitt. Han møter sin indianske kone og historien har visse likhetstrekk med Deribs album om Buddy Longway, Chinook. Dette albumet er forskjellig fra de andre med det at Blanc-Dumont ikke ennå har rukket å perfeksjonere tegnestilen. 
I siste vogntog til Oregon innhenter den første, av mange, katastrofer Cartland. Hans kone og sønn blir drept og hans tilværelse kollapser ned til minste felles multiplum gange 0. Med klare likhetstrekk med en av Charles Bukowski`s figurer blir han tilbudt jobben som fører/kjentmann for et vogntog av nybyggere på vei til Oregon. Det store problemet er at vinteren nærmer seg og hvis en ikke kommer over fjellene før snøen er en av tingene en kan se frem til mulig kannibalisme og problemet med å unngå å fryse i hjel. I løpet av turen blir Cartland godt kjent med en ung enke og hennes sønn. Cartland og jeg har en ting til felles og det er at våre erfaringer m.h.t. det motsatte kjønn har en tendens til å være den typen som ikke ender godt. Her kunne historien om Cartland ha endt lykkelig, men han vegrer seg og historien får en fortsettelse. 
Wah-Kee`s gjenferd og Jonathan har søkt tilbake til sin tidligere kones stamme. Igjen er det en enke og hennes sønn som vier Jonathan stor oppmerksomhet. Gjenferdet i tittelen hjemsøker han med merkelige drømmer og en av stammens Dog Soldiers, som insisterer på å gjøre alt motsatt av alle andre, anser Cartland som en ”god venn”. Det er langt mellom de lykkelige sluttene i denne serien. 
Edderkoppkvinnens skatt og en møter en britisk arkeolog med stor interesse for Hopi-indianerne, hans underskjønne datter, deres medhjelpere som ikke bare er der for det og mescal. For å toppe det hele har en også en indiansk forbannelse knyttet til gravkammeret skatten befinner seg i. Dette selskapet blir Cartland en del av og en vet igjen at vår helt ikke finner lykken denne gangen heller. Jeg har for øvrig litt sansen for vrien på a damsel in distress slutten her har. 
Albumene Vindens flod og Testamentet henger sammen. Her møter en bl.a. Jacob Cordwainer`s arvinger. Puritansk kristne med en egen evne til å glemme det 5. Budet. Forholdet mellom avdøde og hans arvinger kan ikke beskrives som hjertelig. Videre et forsøk på å demme opp Vindenes Flod, hjemsøkt som denne er av indianeres gjenferd. Cartland havner selvfølgelig midt oppi dette og finner en å bli ulykkelig forelsket i. 
Silver Canyon ble også bare utgitt på norsk i Colt og for min del var ikke det noen forkleinelse. Det er muligens det mest thrilleraktige i serien. Passasjerene i en Dilligence blir tvunget til å søke tilflukt i en forlatt indiansk landsby i en fjellkløft med bare en utgang. Utgangen bevoktes av Dilligencens kusk, hvis egentlige jobb er som hemmelig agent for nordstatene. Uten mat og drikke, i det som er et ørkenlandskap, må passasjerene selv prøve å identifisere sørstatsspionen blant dem. Her treffer vår helt en ung enke og hennes datter
.Det siste albumet i serien jeg har lest er Desertørene. Det kjøpte jeg på dansk engang på slutten av åttitallet. Det er under borgerkrigen og to desertører har flyktet vestover. Den ene av dem er belemret med religiøse syner og de fører sin vane tro ingenting godt med seg. Her er jeg litt usikker på om Cartland finner noen å bli ulykkelig forelsket i.
Jeg har en vag formening om at jeg har lest nr. 9, Lille Sol, men i så fall husker jeg ingenting av det. Det avsluttende tiende album, Les repères du diable, kom i 1995. Og dermed var serien og min gjennomgang slutt. Det eneste som gjenstår å si, er å oppfordre til at så mange som mulig prøver å få lest denne geniale og annerledes westernserien.