torsdag 9. august 2012

Enda et forsøk på en introdusjon til flere kommende innlegg

Tilbake i 1994 lanserte DC Comics crossoveren og den 5 hefters miniserien Zero Hour: A Crisis in Time og dette var ment å være den nokså forsinkede oppfølgeren til den 12 hefters maxiserien Crisis on Infinite Earths utgitt i 1985/86. Her var det en kvittet seg med alt som virket forvirrende i DC`s kontinuitet i multiverset (istedenfor å ha Earth-1, Earth-2 og Earth-Prime m.m. endte en opp med en planet Terra). De tok også livet av Barry Allen som The Flash. Infinite Crisis var en suksess og etter Zero Hour(som muligens ikke var like stor kom) Identity Crisis(2004), Infinite Crisis(2005-6) og Final Crisis(2008). Og alt dette bare for å ende opp med slik det var i før Infinite Crisis. Og Barry Allen er igjen blant de høyst levende(skjønt han har vel ennå rekorden som den a-lags superhelten som forble død lengst).

Det hele var/er/vil forbli meget forvirrende og disse crossoverne kjennetegnes ikke alltid av kvalitet. Zero Hour omfattet alle titlene i DC`s superhelt univers og alle disse kom med hefte nr. 0. Videre benyttet DC anledningen til å la noen titler gå inn og dermed lansere flere nye. Disse var Fate (23 hefter), Extreme Justice (19 hefter), R.E.B.EL.S. `94, `95 og `96 (18 hefter), Manhunter (13 hefter), Primal Force (15 hefter) og Xenobrood (miniserie på 7 hefter). Hva kan det være som gjorde at disse ikke ble noen suksess. Etter bare å ha lest ytterst få av disse heftene må min konklusjon være: Fy fader for krampaktige og uinspirerte forsøk å påtvinge leserne nye «opplevelser». Så er det det befriende unntaket til regelen. James Robinson var mannen bak ideen og skrev manus, Tony Harris fikk for første gang virkelig vist sitt enorme talent som tegner og for å gjøre det fullkomment hadde en Wade von Grawbadger som rentegner. Og resultatet ble STARMAN(nr. 0 kom september 94 og i alt kom det 81 hefter).

Ingen kommentarer: