tirsdag 31. mars 2009

7. Liste over nyinnkjøpte tegneserier


Mike Carey / Clenn Fabry : Neil Gaiman`s Aldristeds

Jeph Loeb / Tim Sale : Superman



Diverse / Neal Adams : Batman : Gotiske netter (Neal Adam`s Batman)
Christophe Blain : Piraten Isaac

Jean-Michel Charlier / Jean Giraud : Legenden om Blueberry : Den lange marsjen
(Albumene : I Vittorios vold, Den lange marsjen og Indianerne som forsvant)

Jean-Michel Charlier / Jean Giraud : Legenden om Blueberry : O.K. Corral
(Albumene : O.K. Corral og Dusty. De to siste i serien)

Alexandro Jodorowsky / Moebius (Jean Giraud) : Det kronede hjerte
Alexandro Jodorowsky / Moebius : Inkalen (samlet bind 1 til og med 5b)

Rick Veitch : Rabid Eye (the dream art of Rick Veitch)

Charles Burns : El Borbah
Joanna Rubin Dranger : Alltid beredt til å dø for mitt barn
Frank Miller / David Mazzucchelli : Daredevil : Born again


Frank Miller / John Romita jr. : The man without fear



Who Watches the Watchmen og jeg snakker definitivt ikke om filmen



Datoen er blitt 31.03. og det betyr at det er gått nok et år fra sist gang. For de aller fleste som klynger seg fast til overflaten av Tellus forløper denne datoen som alle andre og allikevel er den litt viktigere for meg. Viktig i den forstand at nok en unødvendig barriere er brutt. Når et tall i alderen din endres er det livsviktig når en er ung, men kjedelig og unødvendig jo eldre en blir. Og når man blir så gammel som meg skulle det være forbudt ved lov. Er det noen som aner hvor vanskelig det er å innbille seg selv at en er i tjueårene når en overalt blir konfrontert med sin faktiske biologiske alder ? Og all den visdom og innsikt den visstnok skal medføre ? Hvor ble det av ? Bursdager suger og gavene er en altfor liten trøst ( selv om jeg får alt det jeg ønsker meg og vel så det ). Så har jeg forhåpentligvis sutret ferdig om det emnet ?


I monopol har en disse kortene som sier at en slipper gratis ut av fengsel. Det er det jeg ber om her. Det å skrive om Alan Moore og Dave Gibbons sin tegneserie The Watchmen ( 1986-87) er, i mine øyne, en Sisyfos-oppgave ( han som var satt til å trille en stein opp en bakke, i det aller nederste i det greske helvetet, bare for at den så rullet ned igjen når han nesten nådde toppen og så var på an igjen ). En tegneserie som har blitt kåret til en av de viktigste hundre romanene i det 20. århundre av Time Magazine. Den tegneserien som bekrefter at tegneserier ikke bare er underholdning, men kunst med stor G.



Hvordan skal jeg kunne gi en tilfredstillende oppsummering av denne serien når en tar i betraktning mine begrensede evner til å formidle ? Det jeg kan fortelle er at jeg i 1987 så en annonse for en ny superheltserie. Det var bildet av når Rorscach forteller Dr. Manhattan om Komikerens død. Jeg har alltid vært en fan av superhelter og dette var en helt ukjent serie. Jeg kjøpte det første hefte, det andre og det tredje. Problemet var at jeg skjønte ikke bæret av hva som foregikk. Det hører med til historien at jeg var sivilarbeider på denne tiden og kjøpte rimelig mye tegneserier, for å kunne holde ut jobben min som vaktmester-assistent-assistent og ufrivillig resepsjonist / fangevokter på et av byens sykehjem.


Å bli så fullstendig forvirret av en superhelttegneserie unner jeg ingen. Og med hefte nr. 4 ( hefte nr. 7 og 8 i den originale serien ) så jeg lyset og ble frelst, hallelujah ! All praise to Alan Moore ! Det er ikke ment blasfemisk, men hvordan klarer denne briten med en langvarig psykiatrisk pasients skjeggvekst å prestere så guddommelig gang på gang ?


I ettertid har jeg lært at DC Comics kjøpte rettighetene til forlaget Charlton Comics. Moore ble gitt oppgaven å inkorporere disse i DC universet. Resultatet ble ikke hva DC ønsket seg og takke f…. for det. Booster Gold, Blue Beetle og Captain Atom endte opp med å bli de vanlige generiske superheltene de kanskje ikke var ment å bli hadde Alan Moore fått muligheten. Istedenfor fikk vi bl.a. Dr. Manhattan, Rorschach, The Owl og Ozymandias. Det er nå jeg bruker dette kortet fra monopol (som jeg søren meg ikke kommer på navnet på) og sier som så : Jeg har ikke tenkt å si noe som helst om serien, tegningene eller handlingen. Det får hver og en finne ut av selv ! Og det bør en absolutt gjøre ! Dette er kanskje den viktigste engelskspråklige tegneserien noensinne laget og er en serie en ikke kan bli lei av. Til det er den for intelligent laget, kompleks, underholdende og, i mangel av et bedre ord, genial. Det at ingen to bilder etter hverandre er like og at perspektivet endres kontinuerlig. Så hvis en ikke er interessert i tegneserier bør en allikevel ha lest The Watchmen og sånn er det bare, nemlig !

mandag 30. mars 2009

Frihet for enhver pris ?


Frank Miller forlot DC Comics i 1990 etter en uoverensstemmelse m.h.t. DC`s planlagte innføring av et aldersgrensesystem. Miller har veldig klare synspunkt når det kommer til forlagenes forsøk på sensur og, i dette tilfellet, aldersgrenser på kjøp av tegneserier. Fast bestemt på bytte forlag tok han turen fra DC og New York på østkysten til Milwaukie, Oregon, på vestkysten. Her hadde Mike Richardson startet forlaget Dark Horse Comics fire år tidligere. Her fikk Miller full redaksjonell frihet, fullt eierskap over seriene han laget og ingen forsøk på sniksensur fra forlagets side.



De to første seriene han laget for Dark Horse var Hard Boiled (nevnt tidligere i bloggen) og det som er dagens tema : Miniserien Give Me Liberty og hvor Dave Gibbons er tegneren. Dette er historien om Martha Washington, samme navn som USAs første president George Washington sin kone, og hun er født inn i en farget familie. Dette er ikke en nevneverdig fordel. Hun vokser opp i en nær fremtid, som kanskje er kommet nærmere i løpet av den siste tiden med finansielle nedgangstider så det holder, og må klare å overleve i et av de nylig etablerte og beryktede Projects. Vi følger oppveksten hennes i et USA som er falt sammen og som styres av internasjonale selskaper og forskjellige ekstremistiske fraksjoner. Brorparten er ennå under en slags føderalt styre. Med en president, Rexall, som har sittet mye lenger enn to perioder. The General Surgeon har etablert en absolutt sunn og fascistisk stat på vestkysten.


Veien ut av gettoen for Martha blir å verve seg i de væpnede styrkene også kalt Pax Peace Force. Hun treffer løytnant Moretti, som viser seg å bli hennes nemesis. Hun kjemper i Amasonas mot Fat Boy konsernet. Hun kjemper mot Aryan Thrust (en white supremacy gruppe bestående av homofile menn) og havner i Apachenes suverene nasjon hvor hun møter en befolkning ødelagt av forurensing. Og ennå er vi ikke lenger enn hefte nr. 2. Give Me Liberty er til tider en satire som er både beisk og grovkornet, men allikevel drivende godt fortalt og med en rekke treffende poeng. Dave Gibbons er som vanlig alt annet enn ordinær og tilfører serien en ekstra dimensjon. Det er lov å merke seg at Miller selv har hatt noen utspill de siste årene mot islam som ikke kommer i kategorien politisk korrekt. Det bør ikke bli et argument for ikke å lese denne serien og oppfølgerne : Martha Washington goes to War (miniserie og bok),Happy Birthday, Martha Washington og Martha Washington Stranded in Space (enkelthefter), Martha Washington Saves the World (miniserie og bok) og Martha Washington Dies (enkelthefte).

søndag 29. mars 2009

Alternative historier og hva det medfører


I 1989 og en av nyskapningene hos DC Comics var introduksjonen av Elseworlds-seriene. Dette er historier hvor en tar de vanlige karakterene og setter dem inn i en helt ny setting. DC hadde gjort dette tidligere og da ble historiene kalt Imaginary Stories. Marvel Comics hadde tittelen What If ? (1977 1-47 og 1989 1-114) hvor en bare hadde alternative historier I Elseworlds er det snakk om historiske perioder og alternative univers. Det det ofte ender opp med er at en forteller den samme historien om og om igjen. Hva hadde skjedd hvis romkapselen med Supermann hadde landet i det Stalin styrte Sovjet ? Hvordan ville Batman oppført seg hvis han på toppen av det hele var vampyr ? Ville Wonder Woman blitt det hvis hun var blitt bortført som liten fra Amasone øyen og blitt gift og undertrykket i Victoriatidens England ? Som en forstår er dette essensielle spørsmål som blir besvart her og svarene gir seg vel selv ? Disse historiene har ingen påvirkning på det som skjer i det ”virkelige” DC universet. Og en del av disse historiene er faktisk veldig bra, men mange av dem vel kan sammenlignes med det å koke suppe på en spiker.


Så tilbake til 1989 og den første Elseworlds-historien. Det var Gotham by Gaslight. Skrevet av Brian Augustyn og tegnet av Mike Mignola / P Craig Russell. Historien finner sted i 1880-årene og Bruce Wayne og butleren Alfred er på hjem fra et opphold i London. Mens de var der skjedde det en serie brutale drap på prostituerte kvinner begått av Jack The Ripper. Om bord på luksusdamperen er også prins Albert. En møter også prinsesse Julie Madison ( og for de som er interesserte var Julie Madison Bruce Waynes første kjæreste tilbake i 1940 ). Når båten når havn i Gotham er det ikke lenge før de samme grusomme mordene starter her. Vi får en alternativ forklaring på hvem Jack the Ripper virkelig var og The Joker rekker så vidt å vise sitt blide åsyn.


Det som gjør at denne serien skiller seg så positivt ut er Mignola og Russels mørke tegninger og at de klarer å vise denne perioden på en utrolig overbevisende måte. Noen år senere kom en oppfølger, Master of the Future, denne gang tegnet av Eduardo Barreto. Denne ble vel blek både historie- og tegnemessig. Gotham by Gaslight ble utgitt på norsk i Batman nr. 6 1991.

fredag 27. mars 2009

5. Mimring


Siden det er fredag og jeg er sur og syk skal jeg i dag mimre om det som faller meg inn. En ting jeg aldri slutter å undre meg over er hvordan noen leser tegneseriebøker, som om det var et ukeblad eller avis. Bretter dem slik at sider dekker baksiden av boken. Når det blir gjort brekker ryggen på boken, innbindingen (som i utgangspunktet er forferdelig dårlig) smuldrer bort og biblioteket sitter igjen med en samling løse sider. Hadde dette skjedd en sjelden gang så var det bare meg som var surmaget, men det skjer hele tiden. Og gjerne i løpet av de første utlånene av helt nye serier. Et eksempel er de tre utgavene av Rex Mundi nr. en biblioteket har kjøpt. Mitt private eksemplar har det aldri vært noe problem med. Det er selvfølgelig flere ting jeg undrer meg over i denne sammenhengen, men nå har jeg vært smålig lenge nok.

Så til noe helt annet :

ALIEN WORLDS (1982) [Backissue]
ALIEN WORLDS 3-D (1984) [Backissue]
BOLD ADVENTURES [Backissue]
CAPTAIN VICTORY [Backissue]
CAPTAIN VICTORY SPECIAL [Backissue]
CORBEN SPECIAL: EDGAR ALLEN POE (1984) [Backissue]
DARKLON THE MYSTIC (1983) [Backissue]
DEMON DREAMS [Backissue]
EDGE OF CHAOS [Backissue]
ELRIC OF MELNIBONE [Backissue]
FIRST FOLIO (1984) [Backissue]
GROO (1982) [Backissue]
HEROES OF SPORTS (1984) [Backissue]
JERRY IGER'S FAMOUS FEATURES [Backissue]
JOHNNY HAZARD: FLYING FREIGHT MYSTERY (1981) [Backissue]
MS. MYSTIC (1982) [Backissue]
ONE (MAG) [Backissue]
PACIFIC PRESENTS [Backissue]
PATHWAYS TO FANTASY [Backissue]
PHANTOM FEATURE BOOKS MAGAZINE (1993) [Backissue]
PHANTOM: AVIATRIX LOST (STRIPS 12/16/1940-7/12/1941) (1999) [Backissue]
PLANET COMICS (1984) [Backissue]
RAVENS AND RAINBOWS [Backissue]
RIP KIRBY LIMITED EDITION (PACIFIC COMICS CLUB) (1980) [Backissue]
ROCKETEER POSTCARDS SET [Backissue]
ROG 2000 (MAG) [Backissue]
SILVER STAR [Backissue]
SILVERHEELS (1983) [Backissue]
SKATEMAN [Backissue]
SOMERSET HOLMES (1983) [Backissue]
SUN RUNNERS (1984) [Backissue]
THRILLOGY (1984) [Backissue]
TWISTED TALES (1982) [Backissue]
VANGUARD ILLUSTRATED (1983) [Backissue]
VANITY (1984) [Backissue]
WARRIORS OF THE SHADOW REALM PORTFOLIO [Backissue]
WILD ANIMALS (1982) [Backissue]




Dette er alle titlene det lille forlaget Pacific Comics ga ut i perioden 1981-83. En av mine ambisjoner som tegneseriesamler er å kunne få tak i alle disse titlene. Grunnen er at her er det snakk om kvalitetsserier og mange spennende serieskapere. Det var her Sergio Aragonés først fikk publisert Conan-parodien Groo (backup serie i Starslayer 5). Noe av det siste seriene Jack Kirby tegnet og skrev (Captain Victory og Silver Star). Dave Stevens (1958-2008) og hans serie Rocketeer. Bruce Jones og Brent Anderson (Astro City) sin serie Somerset Holmes gikk på norsk i Agent X-9 i 1991. Jeg skal ikke liste opp flere navn, men bare til slutt nevne at jeg har klart å få tak i ca. en femtedel av disse seriene.

torsdag 26. mars 2009

Fortellinger med nyanser av svart-hvitt



Ordet antologi kommer opprinnelig fra gresk og betyr noe som blomstersamling. Antologien jeg skal skrive om i dag passer virkelig til den beskrivelsen. The Mammoth Book of Best Crime Stories er en samling av noen av de ypperste eksemplene på krimtegneserier en kan finne og boken er på 480 sider . Alle er i svart-hvitt og det kan en godt si kler denne sjangeren. Seriene er fra trettitallet og frem til i dag og det er store forskjeller på seriene. Allikevel kan en si at de fleste blir av det hardkokte slaget.


Alan Moore er representert med to historier. Den cabaretinspirerte Old Gangsters never Die og historien I Keep Coming Back. Her handler det om en gammel kjenning som igjen har funnet seg til rette i dagens Whitechapel. En får også en historie med en av tegneseriens mest usympatiske helter. Abuli og Bernets Torpedo 1936. Her er hovedpersonen leimorder og generell drittsekk i 40-tallets New York. To av de klassiske hardkokte krimforfatterne er representert med historier skrevet spesielt for tegneserieformatet. De to er Mickey Spillane ( Mike Hammer : Dark City og Mike Lancer and the Syndicate of Death ) og Dashiell Hammett (Secret Agent X-9 tegnet av Alex Raymond)

Det er en historie med en av de tøffeste kvinnelige privatdetektivene noensinne, Ms. Tree av Max Allan Collins og Terry Beatty. Paul Grist`s politiserie Kane er representert med en historie, Rat in the House. Neil Gaiman har bidratt med The Court tegnet av Warren Pleece. Will Eisner`s The Spirit er også her. Charles Burns meksikanske fribryter privatdetektiv El Borbah (her vi kjøpt inn en samling disse historiene) blir det plass til. Så var det den historien Fredric Wertham (Seduction of the Innocent 1954) trakk frem som en av de skadeligste seriene noensinne. Jack Cole`s Murder, Morphine and Me fra 1948. Dette er bare et utvalg av historiene i denne boken. Redaktør for boken er journalist og tegneserieentusiast Paul Gravett. Denne samlingen anbefales på det aller varmeste.

onsdag 25. mars 2009

Ulemper med forutinntatte meninger



Av og til er det slik at en ser en ny tegneserie og mens en leser den går det opp for en at det er noe alvorlig galt. Ikke nødvendigvis med serien , men med de som har laget den. I dette tilfellet er det snakk om serien The Umbrella Academy : Apocalypse Suite, utgitt på Dark Horse Comics som en seks hefters miniserie i 2007. Og det som er feil med denne serien er forfatteren Gerard Way. Han er best kjent som vokalist i emopunkerockpop-bandet My Chemical Romance. De er ikke blant mine favorittband og kommer ikke til å bli det heller, med unntak om at jeg skulle bli rammet av en kraftig utgave av førtiårskrisen og ikke får kjøpt meg Porsche og skal prøve å legge an på jentunger 20 år yngre.


Så er det et annet problem. Tegneserien er, på tross av forfatteren, ordentlig bra. Historien er kanskje ikke den mest originale jeg har lest, men en leser ikke denne typen serier på jakt etter originalitet. Og selv om jeg ikke hadde likt den var det nokså mange andre som gjorde det. Den fikk en Eisner-pris ( oppkalt etter det avdøde tegneseriegeniet Will Eisner 1917-2005 ) for beste avsluttede serie i 2008 og det tilsvarer filmbransjens Oscar.


Serien er virkelig bra tegnet av brasilianske Gabriel Ba ( av en eller annen merkelig grunn minner tegningene hans meg om Kevin O`Neil : Marshall Law, League of Extraordinary Gentlemen ) Gabriel Ba samrbeider med broren Fabio Moon og de har laget tegneserieromanene Smoke and Guns ( utgitt i 2005 og handler om tungt bevæpnede sigarettselgende kvinner ) og den selvbiografiske De : Tales : Stories of Urban Brazil.


Så var det enkle overstått og jeg skal prøve å si noe vettugt om serien. Det jeg ikke visste når jeg leste serien var at jeg hadde lest prologen tidligere. Den ble utgitt som hefte i forbindelse med Free Comic Book Day i 2007 og det har jeg vitterlig hjemme i samlingen. Handlingen begynner med at 43 kvinner over hele verden, uten å vite at de er gravide, føder barn. Av disse blir bare syv lokalisert og disse blir adoptert av Sir Reginald Hargreaves, som ikke er helt hva han utgir seg for. Ungene viser seg å spesielle krefter og blir til superheltgruppen The Umbrella Academy. Etter en stund oppløses gruppen og blir ikke gjenforent før de deltar i Sir Reginalds begravelse. Og her starter historien for alvor. Første historien heter ”The Day the Eiffel Tower Went Berserk”.




Og den som leser får se. Way sier at en av hans store inspirasjonskilder var Grant Morrison`s Doom Patrol og det en får er light-versjonen av denne. Og som sagt tidligere skulle dette vært virkelig elendig og ender opp med å bli det helt motsatte. Helt til slutt er det bare å nevne at det er James Jean som maler forsidene og det har han jo også hatt en heldig hånd på Bill Willingham`s Fables.

tirsdag 24. mars 2009

The One and Only Bill Sienkiewicz part 2




Så var det snakk om Sienkiwiecz og hva han har gjort utenom. Han var i den heldige situasjonen at oppegående manusforfattere hadde lagt merke til ham som den riktige tegneren for deres historier. Vi har nevnt Frank Miller og den neste er den største av dem alle. Alan Moore skrev historien om C.I.A. og alle de skitne oppdragene de har utført siden de skiftet navn fra OSS i 1947. The Bald Headed Eagle er fortelleren og Sienkiewicz klarer å illustrere historien slik ingen andre kunne klart det. Fortellerørnen blir forståelig mer og mer sliten ettersom historien går sin gang. Dette albumet ble gitt ut på det politisk oppegående forlaget Eclipse Comics. Det var et dobbeltalbum med historien om en bombeattentat, La Penca i 1984. Sammenfatningen av C.I.A.s historie er vond lesning, morsom og også uhyre lærerik. Her er vi fremdeles i det fenomenale året 1986.


Alt er bare fryd og gammen og så er det det gammel testamentlige prinsippet som gjør seg gjeldende. Det er : Hva gjør en for å vise at så ikke er tilfelle ? ( les : Jobs bok ). Det en snakker om her er Alan Moore`s ide om å beskrive påvirkningen av et amerikansk eid kjøpesenter og hvilken innflytelse det har på en liten engelsk by ( og her snakker en egentlig om Alan Moores hjemby Northampton ). Så detaljert m.h.t. de små nyansene og det store lerretet ble enormt. Serien var ment å bli en serie på tolv hefter og forlaget gikk konkurs etter de to første. ( Mad Love Publishing ga ut de aller første kapittlene av en annen Moore serie : From Hell ). Sienkiewicz tegnet og tegnet etter manus av Moore og det var ikke i nærheten av å bli nok. En manisk opphengthet i detaljer og en enorm mengde av informasjon å formidle ble naturlig nok for mye. Forsinkelsen mellom hefte nr. 1 og nr. 2 var også ødeleggende og det faktum at det var tegnet 10 sider på de neste 7 årene ble spikeren i kista.
Det en snakker om siden er at selv samme Sienkiewicz illustrerte biografien om Jimi Hendrix. Forfatteren er Martin I Green og jeg vet ikke om han har noe nytt å melde om Hendrix, men Sienkiewicz sine illustrasjoner gjør den til noe mye mer.


Hos DC Comics har Sienkiewicz jobbet hovedsakelig som coverartist, men i 1987 laget han og Andy Helfer serien The Shadow. Dette var ment å være oppfølgeren til Howard Chaykin`s uhyre populære miniserie The Shadow : Blood and Judgment fra samme år. Sienkiewicz tegnet de seks første heftene. I løpet av de siste årene har han også vært brukt en del som tusjer, innimellom på noen virkelig lame serier.

Og her er det en kan begynne å snakke om hvorvidt han er ferdig som en kreativ malstrøm og etter alt det middelmådige rentegner arbeidet kunne vært beviset. Nei, sier jeg ! Her er det snakk om et talent som aldri fallerer, bare tar et velfortjent hvileskjær av og til. Og prøver seg på nye områder. Han er laget barnebok : Santa : My life & Times (1998), han har sammen med Neal Adams samarbeidet med Roger Waters videoprojeksjoner under showet Leaving Beirut. De siste tegneseriene han har tegnet er Steve Niles : Out of Barrow (2007) og en historie i Thomas Ligotti`s Nightmare Factory vol. 2. Så det er ingen grunn til å bekymre seg om Boleslav William Felix Robert Sienkiewicz og fremtiden hans.

mandag 23. mars 2009

The One and Only Bill Sienkiewicz part 1


Jeg har til stadighet snakket om favorittegnere og denne gangen skal jeg skrive om han som er den største av dem alle. Han er født i mai 1958 og heter så mye som Bill Sienkiewicz ( ikke i slekt med den polske forfatteren som skrev Quo Vadis). Hvordan gjenkjenner en genialitet i ung alder og det med en så enorm mangel på talent for det det dreier seg om? I dette tilfellet det å tegne. Her kommer nok en digresjon. Jeg brukte et halvt år på å tegne en, litt mindre enn, misformet overkropp i formingsklassen på ungdomsskolen. Og allikevel gjenkjente jeg Sienkiewicz sitt gudegitte talent når jeg leste Månebaronen, utgitt på Hjemmet Forlag i perioden 1981-83. Her var det han og manusforfatter Doug Moench strakk strikken med hensyn til den gjengse og stivnede formelen superheltserier ble laget etter på begynnelsen av åttitallet. I USA ble utgivelsen stoppet etter nr. 38 i 1985. I Norge kom det ut 25 nr.


Og hvis det er noe som kjennetegner Sienkiwicz er det den tekniske briljansen, den helt særegne streken og villigheten til å eksperimentere. Noe han får full mulighet til når han treffer manusforfatter Frank Miller. Det første de gjør sammen er Daredevil : Love and War. Et album som blir et viktig supplement til historien Miller fortalte om Daredevil i hefteutgivelsene. Her snakker vi om Vanessa som etter et alvorlig traume har mistet hukommelsen, hun er gift med gangsterkongen Kingpin, en leiemorder med veldig bruk for riktig medikasjon og Vanessas motvillige terapeut. Sistnevnte er gift med den blinde kvinnen som da også blir kidnappet av den dårlig selvmedisinerte kriminelle på oppdrag fra Kingpin. Alt dette formidlet av min helt på en måte som var enestående i 1986 og i amerikanske tegneserier.


Og det blir bare enda bedre, fordi sånn skjer en sjelden gang i mellom. Vi er kommet frem til 1986-87. Frank Miller har kjempesuksessen The Return of the Dark Knight bak seg. Sammen har han og Sienkiewicz bestemt seg for at det å fortelle om Elektra og hva som hadde skjedd forut for at hun dukker opp første gang i Daredevil 168 (1981). Det er en historie om incest, søramerikanske psykiatriske sykehus, en kennedy-wannabe i det amerikanske presidentvalget, ondskap inkarnert, og alt dette blandet med stanken av råtten melk. Igjen gjør Sienkiewicz alt annet enn det normale. En S.H.I.El.L.D.-agent to the rescue på en trehjulssykkel. En stor variasjon i måter å tegne på og og en fortellermåte med mer til felles med det som i skjer i Europa enn statene. Her snakker vi i samme tid som Watchmen og the Dark Knight Returns og vi snakker om superhelttegneserier for et publikum, som endelig, er eldre enn i begynnelsen av tenårene.


Fremdeles hos Marvel Comics og året har rukket å bli 1988. Da kommer hans første serie som er både tegnet og skrevet av ham selv. Hans første kortere historie, Slow Dancer, ble utgitt i Epic Illustrated i 1986. Den er en miniserie i fire deler og bærer navnet Stray Toasters (siden samlet i en utgave). Det tok meg mange år før jeg begynte å komme i nærheten av å forstå denne serien. Og når jeg til slutt kunne si at noe av historien var i ferd med å sige inn, ble serien om mulig enda bedre og mer forvirrende. Jeg skal ikke forsøke å gi et sammendrag av handlingen, men bare nevne de viktigste personene i serien. Fortelleren er djevelen Phil, den autistiske gutten Todd med en hang til toast og syltetøy, en besatt ( ? ) brødrister, en seriemorder som dreper unge kvinner, Abby den psykologiske rådgiveren og psykiateren Egon Rustemagik. Sistnevnte har et kriminelt rulleblad, begynnende delirium og med et godt forhold til sine flyvende rosa elefanter. Resten må en selv lese og det er verdt det.


Sienkiewicz gjorde en masse annet hos Marvel og det mest populære var vel de 18 heftene han tegnet av serien New Mutants og hvor Chris Claremont skrev manus. Dette var i korte trekk hva han har gjort hos Marvel og neste gang skal jeg skrive om alt det andre spennende han gjort.

søndag 22. mars 2009

The Gospel According to Neil : 4. Bok



Så er jeg kommet frem til bok nr. 4 og denne er mitt favorittavsnitt i historien om The Sandman. Historien begynner med at Destiny, enda et medlem i familien The Endless, går rundt i sin labyrintformede hage og møter de tre søstrene / nornene eller de grå damene og får høre en profeti som vil få alvorlige følger for familien. Han innkaller resten av familien til rådsmøte og, ved siden av ham, blir vi introdusert for det nest siste medlemmet av familien. Dette er Delirium eller som hun var kjent som tidligere : Delight. Det siste medlemmet er Destruction, men han har trukket seg fra alle sine plikter og forsvunnet. Konflikten mellom Desire og Dream blir tydeligere. Et påtvunget øyeblikk av selvinnsikt gjør at Morpheus bestemmer seg for å konfrontere Lucifer og frigi sin tidligere elsker, Nada, fra hennes lidelser i helvete. Slik slutter episode 0 i boken Season of Mists og den egentlige handlingen kan begynne.


Morpheus forbereder avreisen til Lucifers domene med å ta forhåndsregler og avskjed med de nærmeste, i påvente av hva Lucifers hevn kan være. Han sender Cain, med sitt Kainsmerke, for å gi beskjed om besøket. Han avlegger en visitt hos Lyta Hall, som først nå er blitt enke, og hennes nyfødte sønn Daniel. Så går det rett til helvete. Bare for å finne at Lucifer er i ferd med å tømme det helt. Etter utallige og endeløse millennier har han bestemt seg for at nok er nok. Han ber Dream om hjelp til å kutte av seg vingene og hevner seg på ham med å gi han nøkkelen og råderetten over helvete. Derimot har Nada forsvunnet blant alle de andre forviste. Dermed er Dream innehaveren av the hottest piece of psychic real estate ever. Og det mangler ikke på interesserte avtagere, muligens inkludert den opprinnelige eieren.


Da er vi halvveis i historien og jeg ser ingen som helst grunn til å røpe mer av handlingen. Det er selvfølgelig grunn til å merke seg at alt som skjer videre i denne historien er viktig for utviklingen av resten av den samlede historien. Alt henger sammen og ingenting er tilfeldig. Den endelige avklaringen kommer ikke før siste side er lest i hefte nr. 75. En av de tingene som virkelig tiltaler meg med akkurat denne historien er avdemoniseringen av Lucifer (et tamt forsøk på morsomhet). Lysets engel som turde å gjøre opprør mot gud og fikk betale en stiv pris. Mesteparten av Season of Mists er tegnet av Kelley Jones, med forskjellige rentegnere, noe som passer historien fortreffelig. Unntaket er kostskolegrøsseren, hvor den geniale Matt Wagner har tegneansvaret og Malcolm Jones III gjør en glimrende jobb som rentegner. Historien har nå kommet til hefte nr. 28 og jeg tar en liten pause i gjennomgangen av The Sandman. Fortsettelse vil følge…..