Siden
14.02. 2010 er over et år siden kan en vel si at dette er en senere anledning. Hva det var snakk om var å skrive mer om
Mike Carey og hans serie Lucifer. Før det i det hele tatt ble snakk om å utgi Lucifer som serie kom den trehefters miniserien Sandman Presents : Lucifer. Sandman Presents var en rekke miniserier og one-shots hvor Neil Gaiman hadde gitt Vertigo tillatelse til å bruke flere av figurene fra The Sandman og som siden ble utgitt fra 1997 til 2004. Andre titler verdt å merke seg var Love Street (utgitt på norsk) med en ung John Constantine, Thessaliad og Thessaly - Witch for Hire skrevet av
Bill Willingham, Merv Pumpkinhead - Agent of D.R.E.A.M også skrevet av Willingham og tegnet av Mark Buckingham og The Dead Boy Detectives skrevet av
Ed Brubaker og tegnet av
Jill Thompson.
Miniserien kom i 1999 og året etter kom serien. På samme måte som med The Sandman kom det i alt 75 vanlige hefter og et hefte utenom. Nå vet jeg ikke om jeg skal gjøre det samme med gjennomgangen av Lucifer som det jeg gjorde med The Sandman, men jeg får se. Det jeg ikke helt skjønner var at jeg ventet i to og et halvt år før jeg begynte å abonnere på den. Lucifer : Devil in the Gateway er den første samlingen som ble utgitt. Den inneholder miniserien og heftene 1-4.
Lucifer er arrogant, manipulerende og hensynsløs på en litt sjarmerende måte. Noe en lett blir når en er blitt kastet ut av himmelen og regjerer over et helvete i utall millennier. I begynnelsen av miniserien får Lucifer`s nattklubb Lux besøk av en lite ønsket gjest. Han er The Word`s (les gud) utsendning og er kommet for å be Lucifer utføre en tjeneste og han spør på vegne av sjefen. Lucifer svarer motvillig ja og krever å bli betalt med et Letter of Passage. Dette vil senere bli en sentral del av handlingen i serien. Problemet som trenger en løsning er at noe eller noen har begynt å innfri forskjellige menneskers høyeste ønsker og at dette vil få alvorlige konsekvenser for den guddommelige status quo. Når det viser seg at det er en av de eldre gudene som står bak blir problemet enda verre. Lucifer trenger å komme til den første verdenen og for å klare det trenger han en guide hvis forfedre har gått denne veien tidligere.
Og slik starter det som siden er blitt en av de aller beste seriene utgitt på Vertigo. Den tåler vel sammenligningen med The Sandman, når en ser bort fra at Carey`s Lucifer er mye mørkere. De tre heftene i miniserien er nydelig malt i akvarellaktige farger Scott Hampton. Det er bare han og John Bolton som virkelig mestrer dette i seriesammenheng. Resultatet er i alle fall utsøkt. Serien starter i hvertfall meget lovende når en gruppe japanske guddomeligheter har skumle hensikter m.h.t. Lucifers avkappede vinger. Disse fire første heftene er tegnet av britiske Chris Weston. De som senere endte opp med å tegne den månedlige serien var Dean Ormston, Ryan Kelly og Peter Gross. Gross ble til sist den som endte opp med å tegne de fleste heftene senere ut i serien. Carey og Gross har siden fortsatt samarbeidet med den aldeles glimrende The Unwritten.
Siden 14.02. 2010 er over et år siden kan en vel si at dette er en senere anledning. Hva det var snakk om var å skrive mer om Mike Carey og hans serie Lucifer. Før det i det hele tatt ble snakk om å utgi Lucifer som serie kom den trehefters miniserien Sandman Presents : Lucifer. Sandman Presents var en rekke miniserier og one-shots hvor Neil Gaiman hadde gitt Vertigo tillatelse til å bruke flere av figurene fra The Sandman og som siden ble utgitt fra 1997 til 2004. Andre titler verdt å merke seg var Love Street (utgitt på norsk) med en ung John Constantine, Thessaliad og Thessaly - Witch for Hire skrevet av Bill Willingham, Merv Pumpkinhead - Agent of D.R.E.A.M også skrevet av Willingham og tegnet av Mark Buckingham og The Dead Boy Detectives skrevet av Ed Brubaker og tegnet av Jill Thompson. 
Da var det med en viss skepsis jeg tok fatt på å lese bok nr. 3, Blood in the Snow (9-10 og 17-20). Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. Den tredje boken består av fire fortellinger og disse er illustrert av fire forskjellige tegnere. Den første har tittelen Lindisfarne og det hele utspiller seg i dagene før og under besøket fra naboene østfra i 793. Hovedpersonen er den saksiske guttungen Edwin som ikke er overvettes imponert av denne kvite krist han nettopp er blitt introdusert for. Her er det Dean Ormston(Lucifer, Books of Magick) som har illustrert og han blir, om mulig, bare bedre og bedre. 
The Viking Art of Single Combat handler om to nabohøvdingers behov for å gjøre opp striden seg i mellom. Til det velger hver sin fremste kriger. Det blir en tvekamp med innlagte filosofiske betraktninger. Her er det den relative nykommeren Vasilis Lolos (Pirates of Coney Island 1-8 m/ Rick Spears, Image Comics) som står for tegningene. The Shield Maidens er illustrert av en annen favoritt, 
Delano`s neste Hellblazer prosjekt var The Horrorist. En to hefters miniserie i Prestige Format(95-96). Den finner en i samlingen Hellblazer : The Devil You Know(her finner en og Hellblazer Annual). The Horrorist ble tegnet/malt av David Lloyd(V for Vendetta). Her tar Delano utgangspunkt i Afrikas mange kriger og sultkatastrofer. Representert ved den unge piken Angel, hvis fødested er Mosambique og som igjen er et land ikke helt ukjent med disse katastrofene. Angel har havnet i USA og videreformidler denne smerten og følelse av undertrykkelse til velfødde og uvitende amerikanere. John Constantine lider av en fullstendig følelsesløshet og håper at Angel kan være behjelpelig med å finne tilbake en flik av hans menneskelighet. Igjen en kombinasjon av politikk og horror og det mest skremmende er hvor dårlig det hele fungerer. David Lloyd derimot gjør, som vanlig, en framifrå jobb. 
Da var det med en viss skepsis jeg startet å lese Hellblazer : Pandemonium(for å være helt ærlig lå den i bokhyllen i flere uker før jeg begynte å lese den). Jeg nevnte i forrige innlegg at det er Jock som har tegnet denne historien og tegnestilen hans er i en stadig utvikling. I Pandemonium kan en nesten tro at det er Kent Williams(bl.a. coverartist for Hellblazer 1990-91)er rentegneren. Så var det hva Delano hadde å fortelle denne gangen. Vel, Constantine støter på ung irakisk kvinne som lurer ham inn i en situasjon, som igjen gjør at den britiske og amerikanske etterretningstjenesten kan presse Constantine til å reise til Irak. Oppdraget består i å få kontroll over en uvanlig fange som torturerer og dreper de som prøver å avhøre ham. Noe som jo er helt feil i disse Waterboarding tider. Constantine treffer også kvinnen fra London igjen og hun er en av disse idealistene som på tross for å ha blitt utsatt for tortur under regimet til Saddam og undertrykkes av det nåværende fortsatt kjemper den gode kampen. 
Delano skriver på en særegen måte slik at det av og til blir vanskelig å få med seg alt, men det blir bare en ekstra utfordring. Teksten er som sagt glimrende, Jock er enda bedre og historien pinlig nært det klisjemessige. Alt med historien er ikke like dårlig, det er noen få lyspunkt. Texas hold em med en uvanlig kortstokk et av dem. Det en kan si er med Pandemonium er sirkelen sluttet for Delano. Den Constantine til slutt blir nødt til å konfrontere er en gammel kjenning fra samlingen Original Sin. Og det var en oppsummering av Jamie Delano`s befatning med Hellblazer.
John Constantine dukket første gangen opp i Swamp Thing nr. 37 1985. En så selve figuren i en rute et par nummer tidligere. Utseendemessig var han basert på Sting og skapt av Alan Moore og tegnerne Steve Bissette og John Totleben. Hellblazer : Pandemonium er en frittstående graphic novel gitt ut i forbindelse med dette 25 års jubileet. Forfatteren er 
Av de forfatterne som var del av den første britiske bølgen(andre var Moore, Peter Milligan og Neil Gaiman)på 80-tallet var det kanskje Delano som i ettertid har latt seg bli skjøvet litt ut i skyggen av disse tre andre. Han startet sin karriere i USA forrykende med de 9 første heftene i Hellblazer(samlet i Original Sin). Sammen med tegneren John Ridgway tar han denne bifiguren fra Swamp Thing og skaper et av det tyvende århundres største tegneserieikoner. Denne rennesteinsmagikeren som balanserer i skjæringspunktet mellom himmel og helvete. Hvis største handicap er at de rundt ham ender opp med å dø på en rekke forskjellige voldelige måter og med en altomfattende kynisme for å skjule sine menneskelige kvaliteter. Disse 9 heftene er også en oppvisning i hvordan horrorserier skal lages. 
Newcastle er heftene 10 og 11 og vi blir fortalt om hva som skjedde i begynnelsen av Constantine`s magikerkarriere og hvorfor han endte opp som en av pasientene ved Ravenscar mentalsykehus. En hendelse som har preget ham resten av serien. 
I Hellblazer Annual blir vi vist hvorfor dette ikke var den ideelle institusjonen å komme til hektene i. Så er det noe som skjærer seg. Delano blir mer og mer politisk og det passer dårlig inn i denne typen serier. I On the Beach blir det reflektert om miljø, forurensing og fremtiden. The Fear Machine(14-22)handler i stor grad om hvor gjennområtnet det britiske konservative partiet har blitt etter så mange år med Margaret Thatcher. Så kommer The Family Man og Delano finner tilbake til hva som fungerer. En aldrende seriemorders siste stunt før han legger kniven tilside og blir pensjonist og hvor han treffer på Constantine. Så var det Delano`s fascinasjon for Travellers og den alternative/ny hippie bevegelsen i Storbritannia på 90-tallet. Kollektiv med organisk dyrket mat og vår helt ? Og det hele avsluttes med at Constantine skulle vært født tvilling og om det var den gode utgaven som aldri fikk trekke pusten. Da er en kommet frem til nr. 41 og Garth Ennis.
Nikola Tesla ble født i den kroatiske byen Smijan i 1856. Han emigrerte til USA og startet et nokså kortvarig samarbeid med Thomas Edison. Bruddet kom som en følge av at Edison holdt fast på ideen om likestrøm, mens den mer briljante kom opp med ideen om vekselstrøm. Teslas ideer ble mer og mer revolusjonerende, men til slutt var han så langt fremfor sin samtid at denne begynte å ignorere og til slutt glemte ham. 
Hovedpersonen i 
Det hender jeg sitter ved en bardisk og drikker enten Farris eller kaffe. De gangene jeg gjør dette alene hender det at jeg ber om å få låne blokk og penn. Noen av innleggene i bloggen har blitt skrevet med og på slik lånt rekvisita. Jeg skal ikke trekke frem eksempler på sådanne som er forfattet på denne måten, de avslører seg selv. Det jeg skal er å komme til noe som ligner et poeng. Det blir i så fall at Farris og/eller kaffe kan føre til en type inspirasjon en vanligvis ikke ville kunne finne foruten. Det er noe eget med dette vannet fra Olav V`s kilde. 
I kjølvannet av streiken er det kanskje på sin plass å skrive om den tiende og siste samlingen med The Sandman, The Wake. The Sandman is dead. Long live the Sandman. Den nyeste inkarnasjonen av denne, av de syv uendelige, er Daniel, bortført i The Kindly Ones. Dette er en lysere utgave av Morpheus og han synes å ha mistet en del av det tungsinnet den tiligere, vi som lesere ble kjent med, inkarnasjonen bar med seg. Det eneste virkelig irriterende som skjedde på denne tiden var at utgivelsesfrekvensen var så sjelden at en glemte nesten hva som hadde skjedd mellom hver gang en fikk et nytt hefte. 
Første historie dreier seg om likvaken kvelden før og hvor Daniel blir introdusert for sine evige søsken. Hefte nr. 2 er om begravelsen hvor vi alle deltar. Og i tredje fortelling våkner vi til en ny tilværelse uten Morpheus. Etter begravelsen møter vi nok en gang Hob Gadling, mannen som har bestemt seg for å utsette døden på ubestemt tid. En mann født inn i middelalderen føler han seg ikke helt hjemme på et Reneissance Fair og sovner. I løpet av denne søvnen møter han igjen Death og blir igjen spurt om han har ombestemt seg. Disse fire heftene er det Michael Zulli som alene har tegnet. 
I det nest siste heftet er hovedpersonen en kinesisk tjenestemann ved keiserens hoff og hvis skjebne det var å falle i unåde. Han møter The Sandman, i Daniels, skikkelse i en av de mange soft places som etter sigende eksisterer. Denne historien er nydelig illustrert av Jon J Muth og hans utsøkte pennetegninger. Hele eposet avsluttes med at William Shakespeare fullfører sin avtale med The Sandman og overleverer det andre stykket han hadde blitt gitt i oppdrag å skrive. Det første var en Midsommernatts drøm og det hele avsluttes med The Tempest/Stormen. Gaiman skriver historien som om dette skulle ha vært Shakespeare`s siste stykke. Det var det vel ikke siden det ble ferdig rundt fem år før han døde i 1615. 
Avslutningen på denne serien var til å begynne med et antiklimaks. En satt skuffet igjen og lurte på hvorfor en følte seg så snytt. Den happy endingen en hadde ventet seg kom aldri. I stedet fikk leserne en avskjed hvor sorgen og savnet stod i sentrum og som ble ytterligere forsterket av at det nå var definitivt slutt på hele serien. Da ble det en god ide å lese hele serien på nytt og oppdage hvor genialt konstruert denne historien virkelig er. Og med dette avslutter jeg gjennomgangen av Neil Gaiman`s magnus opus og senere en gang komme innom avleggerhistoriene, nemlig de to miniseriene med Death i hovedrollen og Endless Nights.
Niende bok i serien er The Kindly Ones (57-69) og her får en svar på en rekke av spørsmålene som har hopet seg opp fra tidligere i serien. Begge hovedpersonene i serien er kvinner og leserne ble introdusert for dem i bok to, A Doll`s House. Rose Walker mistet i The Doll`s House sin britiske bestemor og reiser her til England på jakt etter sine røtter. (Hippo)Lyta Hall har bosatt seg som alenemor til Daniel i Los Angeles. Dette etter sitt lange opphold som superhelt i Rose`s brors hode. Det skal være litt innviklet. Tilbake til historien A Midsummer Night`s Dream og Puck var den eneste som ikke vendte tilbake til Faerie. 
Han har her gått i kompaniskap med den norrøne guden Loke(de har i grunnen ganske mye til felles)og sammen kidnapper de lille Daniel. Lyta tar dette i overkant tungt, det går vel egentlig ikke an å vurdere hvordan en er ment å reagere i en slik situasjon, og går til slutt helt i oppløsning. Redningen kommer i form av heksen Thessaly(A Game of You). Siden Lyta er overbevist om at Morpheus står bak kidnappingen og drapet på Daniel hjelper Thessaly henne med å komme i kontakt med Furiene for å få hevn. Og takket være noe The Sandman gjorde i Brief Lives kan The Kindly Ones være til hjelp. Mer vil jeg ikke fortelle av handlingen, men siden dette har veldig klare likhetstrekk med en gresk tragedie er det vel unødvendig å nevne hvilken type slutt en får. 
Det var en rekke tegnere involvert i The Kindly Ones, men brorparten ble tegnet av Marc Hempel(Marc, Mark og meg 1 og 2). Jeg har nylig nevnt Teddy Kristiansen. En annen var Dean Ormston(Books of Magick), D`Israeli(Kingdom of the Wicked, Lazarus Churchyard m.m.)og en av favorittene jeg kommer til å skrive noe om en dag, Kevin Nowlan (
I Bad Night møter vi igjen stripetegneren og tidligere falskner Jacob Kurtz, også sist sett i bok 2, Lawless. Etter å vært mistenkt for sin kones død og hatt et nervøst sammenbrudd i etterkant lever han en stille tilværelse og sliter med alvorlig søvnløshet. En sen nattetime på den faste døgnåpne Dineren ser han Iris og hennes voldelige kjæreste Danny. Senere plukker han opp en haikende Iris og det uungåelige skjer. Natten ender og Iris forsvinner bare for senere å dukke opp igjen med Danny. Kurtz blir tvunget til å forfalske et FBI identitetskort og fra der blir ingenting bedre. 
Nå er det ikke verdt å fortelle mer om de forskjellige historiene fordi halve moroa er å lese dem selv. Det jeg derimot kan gjøre er og ytterligere understreke hvor bra denne serien er og at alle burde unne seg selv å lese dem. Selv om en ikke er det minste interessert i krim vil en allikevel føle at en får et utbytte av å lese disse historiene.
Greek Street (tidligere Hogs Lane) er en gate i Soho, London, kjent for sine mange restauranter. Den går fra Soho Square og til Shaftesbury Avenue. I denne gaten har Peter Milligan plassert det som kan krype og gå(fly og svømme) fra gresk mytologi. I samlingen Greek Street : Blood Calls for Blood er de fem første heftene samlet. Vår helt er Eddie og han er i slutten av tenårene. Han har et uheldig møte med sin biologiske mor, som i sin tur plasserte han på barnehjem i en alder av 5 år. Han kommer i konflikt med gangstergjengen The Fureys. Mord blir begått og de etterforskes av politimannen Daedalus. Dette er bare noen av karakterene en møter i disse første heftene. Og aldri har gresk mytologi vært mer spennende. 
Tegneren av denne serien, Davide Gianfelice, har jeg ikke funnet mange opplysninger om, men han har så vidt blitt nevnt i bloggen tidligere. Han tegnet nemlig Northlanders : Sven, the Returned, skrevet av Brian Wood og den har jeg hatt et innlegg om for et års tid siden. Han gjorde en glimrende jobb med Northlanders og i Greek Street er han blitt enda bedre. Peter Milligan skal jeg ikke si så mye om denne gang. Jeg tenkte jeg skulle skrive et innlegg bare om ham. Det en bør nevne er at Milligan alltid har vært en de som er mest villig til å gjøre ting annerledes enn hva formelen vanligvis er i mainstream tegneserier. Noen eksempler er : Strange Days(84-85), Rogan Ghosh(90), Skin(92), Enigma(93) og Shade, the Changing Man. Milligan skriver også for tiden en annen mine favoritter, Hellblazer.
Han startet som tegneserieforfatter i det eminente og altfor kortlivede Crisis. Videre jobbet han for Judge Dredd Megazine. I 2004 starter han og den hyppige samarbeidspartneren Dean Ormston serien Books of Magick : Life During Wartime. Denne gangen var Neil Gaiman igjen hyret inn som konsulent, men den eneste forskjellen det utgjorde var at Spencer`s ideer ble om mulig bedre. Så nytenkende var Spencer og Ormston at det ikke kom flere enn 15 hefter av serien. Noe som sier seg selv hvis det blir for originalt. Det kommer også i tillegg at dette var en serie beregnet for et voksnere(?) publikum. En fikk lov å si F-ordet og vise en brystvorte i ny og ne. 
Det her er problemet mitt starter. Hvordan skal jeg kunne videreformidle en sammenfatning av en historie på drøye 330 sider(noe som vanligvis ikke trenger å være vanskelig) og allikevel klare dette uten at det blir lengre og kjedeligere enn vanlig. Vel, makelig som jeg er av natur skal jeg bare fortelle minimalt om handlingen. 
En har to utgaver av jorden. På den virkelige utgaven raser en verdensomspennende krig mellom menneskeheten(The Bred) og alvene/Faerie(The Born). Menneskenes øverste guddom er Timothy Hunter og i kampen mot fienden har de fått hjelp av John Constantine og Zatanna(sentral i Gaiman`s Books of Magic). Jordkopien har Timothy skapt som sitt eget tilflukssted og også skapt en kopi av sin tidligere kjæreste Molly. Det han ikke vet er at det han tror er virkeligheten skyldes et hukommelsestap. Og herfra blir handlingen ikke enklere. Sørgelig nok er det bare kommet en samling av denne serien Books of Magick : Life during Wartime og denne samler de 5 første heftene. 
Si Spencer har ennå ikke rukket å slå igjennom på det amerikanske markedet. Hans neste serie for Vertigo var den glimrende Vinyl Underground, men denne gikk inn etter bare 12 nummer. Her har Vertigo gitt ut 2 samlinger med de 10 første heftene. Og med dette anser jeg meg ferdig med presentasjonen av de forskjellige seriene med Timothy Hunter i hovedrollen.