torsdag 30. september 2010

Klippen

Tilbake i 1994 kom den eneste historien av denne danske serieskaperen på norsk. Den 7-8 siders ubetydeligheten var skrevet av en Frantz Möller og hvor sentralt i handlingen var en amerikansk småbysheriff og en dødelig sopp. Det eneste minneverdige med denne serien var måten den var tegnet på. Den ble for øvrig utgitt i X-9 Spesial nr. 7. I begynnelsen av 90-årene overtok Semic lisensen til å produsere tegneserieutgaven av Tarzan. Noen av disse historiene kom på norsk i 1992-3. Den første serien vår mann står kreditert med er Tarzan historien The Scar(93). Denne var skrevet av en av nestorene innenfor det danske tegneseriemiljøet, Henning Kure(manus til Valhall m.m.), og ble selvfølgelig ikke utgitt i Norge. Bare for å fortsette denne altfor omstendelige innledningen så fortsetter jeg med å fortelle at det lille britiske forlaget Atomeka Press ble startet i 1988 av Dave Elliott og tegneserieskaperen Garry Leach(bl.a. Marvelman og Garth Ennis` Hitman). Serier som ble publisert var The Bojeffries Saga av Alan Moore og Steve Parkhouse, flere av Simon Bisley`s serier og tidlige serier av en av favorittene, Ted McKeever. John Tomlinson stod for manus og vår danske venn for tegningene når The Lords of Misrule ble utgitt på Atomeka. Senere er den også utgitt i Dark Horse Presents og en samlet utgave av serien kom på Radical Comics i 2009. Hvordan Peter Snejbjerg (født 1963) fikk innpass hos Atomeka vet jeg ikke. Det kan være han ble oppdaget når Tarzan historien ble utgitt på Malibu Comics i USA i 1993 eller det faktum at et så stort talent ikke lot seg skjule. Etter dette fikk han i hvertfall oppdrag hos Vertigo, DC og flere andre større forlag og slik har det fortsatt frem til i dag. Det som gjør det hele litt merkelig er at han er et stort navn i USA og nærmest ukjent her hjemme og til en viss grad i Danmark. Danskene har comicwiki.dk og her er han viet litt mer plass enn det navn og fødselsdato tar. Noe av det siste han har gjort er sammen med Garth Ennis og den trehefters miniserien Battlefields : Dear Billy på Dynamite Entertainment, de fire heftene i miniserien The Mighty skrevet av Peter Tomasi og tegneserieromanen A god somewhere med John Arcudi fra i år. Sistnevnte holder jeg akkurat på med å lese og vil skrive noe om den så snart som mulig. Noe jeg tenkte jeg skulle gjøre om flere av de andre seriene Snejbjerg han har tegnet i de snart 20 siste årene.

Nytten av kart og kompass

Quetzalcóatl, også kalt den fjærkledde slangen, var kanskje en av de viktigste gudene i Toltekernes, Mayaenes og Aztekernes gudeverden. Aztekerne begikk senere den kardinalfeilen med å se Hernan(med følge)Cortez sin ankomst som Quetzalcóatls tilbakekomst. Noe som gjorde plyndringen, vandalismen og slaktingen til denne syfilittiske svinepelsen enklere. I DC universet er Quetzalcóatl sin arv høyst levende. I et hemmelig og godt gjemt hemmelig laboratorium et sted i den meksikanske fjellheimen, de som står for dette er det ultrahemmelige Q Society, forberedes en av hans stedfortredende helter. Den siste i en lang rekke. Dette er Aztek : The Ultimate Man. Han blir gitt en hjelm med sofistikerte dibbedutter og gitt oppdraget med å dra til den amerikanske byen Vanity. En by preget av så mye kriminalitet at ærlige borgere er en undertrykket minoritet. Som i The Question`s Hub City, Nightwing`s Blüdhaven osv. For Aztek er dette starten på hans prøvetid som superhelt og som innebærer en del prøving og ganske mye feiling. Problemet blir bare at feilene kan ha fatale følger. Spesielt når The Joker dukker opp. Det som kanskje er enda vanskeligere er å reise fra en skjermet oppvekst i et laboratorium og starte et hektisk og til tider uforståelig liv som doktor Curtis Falconer. Dette er bakgrunnen for Grant Morrison og Mark Millar`s superheltserie Aztek : The Ultimate Man som kom med første nummer i august 1996(egentlig mai siden måneden på heftenes forside er to til tre måneder forut den egentlige utgivelsesdatoen, litt uvisst hvorfor). Serien ble ingen stor suksess og gikk inn med nr. 10. Aztek fikk bli medlem av Justice League of America som Morrison nettopp hadde overtatt som forfatter. Noe som er vanlig når en superhelt mister sin egen hefteutgivelse og forlaget fremdeles vil bevare interessen for karakteren. Det som var Azteks største feil var at den var forut for sin tid. Morrison tok med seg lightversjonen av det han hadde gjort i Doom Patrol, overførte dette til Aztek og prøvde å få overbevist et stokk konservativt superheltlesende publikum om at dette var fremtiden. Godt hjulpet av Millar. En annen ting er at denne serien var glimrende tegnet og mer enn det. Tegneren var N Steven Harris som ikke hadde gjort seg særlig bemerket i mine øyne verken før eller etter denne serien. Han har allikevel jobbet for både DC, Dark Horse og Marvel senere. Selv nå snart 15 år senere er hans tegninger fremdeles originale når en sammenligner med mye av disse dusinvare tegnerne en ennå finner i denne typen serier. Rentegneren var den like habile Keith Champagne. Så oppfordringen blir å lese denne samlingen med disse 10 heftene, bli imponert og så se for seg hvor bra den kunne ha blitt.

tirsdag 28. september 2010

Siden jeg i går skulle ha skrevet om

Siden jeg i går skulle ha skrevet om Aztek-The Ultimate Man ble det heller til at jeg ble værende hjemme. Da benyttet jeg anledningen til å lese Alle tiders superhelter : Alan Moore-Et univers uten grenser. Dette er samlingen av historier Moore gjorde forut for The Watchmen. Unntaket er The Killing Joke som kom året etter, 1988. Denne avslutter da også hele boken og har også et kort innledning av tegneren Brian Bolland. Det er vel ingen hemmelighet at forholdet mellom Alan Moore og forlaget DC har vært kjølig de siste årene. Derfor er vel denne samlingen et forsøk fra DC på å tjene enda litt ekstra på Moore`s superstjernestatus som tegneserieforfatter. Og det med historier de helt klart har rettighetene til. For den vanlige tegneserieinteresserte er det også litt vittig å se eksempler på hvordan Moore tok for seg forskjellige karakterer innenfor DC universet og ikke alltid lykkes 100 %. Noen av historiene har vært trykket på norsk tidligere. Batman historien hvor Clayface forteller historien om han og hans utkårede, som da viser seg å være en mannequin, kom på norsk i 1988 og var tegnet av George Freeman. Whatever Happened to the Man of Tomorrow kom i Supermann nr. 12 1986. Dette var siste utgave av Superman og Action Comics før John Byrne begynte sin oppdatering av karakteren med The Man of Steele. Dette er ment å være den siste Superman historien noensinne og vi følger hovedpersonen hvor han og hans nærmeste blir utsatt for det ene brutale og morderiske angrepet etter det andre fra hans største fiender. Tegnet av den største Supermanntegneren gjennom tidene Curt Swan(1920-96). Den andre Supermannhistorien er fra Superman Annual 1 1985 og har tittelen For the Man Who Has Everything. Dette er historien Moore og Dave Gibbons gjorde sammen for DC før The Watchmen. Gibbons har skrevet et interessant forord og vi blir vitne til hvordan en av Superman`s bursdagfeiringer kan utarte seg. Superman møter også Swamp Thing i historien The Jungle Line. Her har Kal El blitt infisert av en dødelig soppinfeksjon fra hjemplaneten og treffer helt tilfeldig Swamp Thing. Denne historien har aldri blitt å regne som en viktig del av sagaen om Swamp Thing og er ikke inkludert i de seks samlingene som er utgitt av Moore`s versjon av denne. Den siste lange historien har den nokså teite ”helten” Vigilante i hovedrollen. En tidligere statsadvokat som er så misfornøyd med hvordan systemet fungerer at han ikler seg et kroppskondom og dykkermaske og straffer de skyldige på egenhånd. De første heftene utgitt på norsk i Gigant. I Moore`s historie skal han takle vold i hjemmet og kvinnemishandling og det hele blir bare pinlig. Moore klarer ikke å redde dette i land og britiske Jim Baikie tegner for så vidt bra, men det holder ikke mål. Foruten disse historiene er det 8 kortere fortellinger og de viser vel at de hadde hatt potensiale til å bli bedre hadde Moore hatt flere sider til historien. Kuriositeten er Tygers tegnet av Kevin O`Neill og som gjorde han uønsket hos DC fra og med utgivelsen av denne. Hvis jeg skal være litt kritisk så kan en si at denne samlingen utgjør en parentes i Moore`s forfatterskap, med de to hederlige unntakene Killing Joke og Whatever Happened to the Man of Tomorrow. Allikevel må jeg i at jeg synes det er interessant å se en mer feilbarlig side av geniet som er Alan Moore.

søndag 26. september 2010

Hvor langt ut på disse viddene kan en komme.....

Jeg nevnte i en av kommentarene tidligere her i bloggen at Grant Morrison og Mark Millar(født i 1969) samarbeidet om å skrive Swamp Thing 140-43 i 1994. Før det hadde de samarbeidet på historier utgitt i 2000 AD, hvor den ”humoristiske” serien Big Dave utgjorde brorparten og en episode ble utgitt i Magnum. En annen serie var Judge Dredd : Book of the Dead som jeg skulle hatt god lyst til å lese. I 1995 kom den fem hefters serien Skrull Kill Krew som var tegnet av den glimrende briten Steve Yeowell. Denne handlet om noen få utvalgte som hadde tatt på seg oppgaven med å likvidere Skruller som hadde infiltrert samfunnet ubemerket og hadde skumle hensikter m.h.t. menneskehetens fremtid. Skruller er disse grønne E.T.`ene som kan omskape seg til hvilken som helst skikkelse og har plaget Marvel universet siden Fantastic Four nr. 1 1961. Denne serien endte opp med å bli ikke altfor vellykket. På denne tiden strevde skotten Mark Millar med å få innpass i det amerikanske seriemarkedet. I dag har han endt opp med å bli en av de største og mest populære serieforfatterne. To av hans serier er allerede filmatisert. Wanted som han laget sammen med J.G. Jones og Kick-Ass som var tegnet av en annen superstjerne der borte, John Romita jr. En kan vel si at Millar har hatt størst suksess hos Marvel. En av seriene hans fra DC er utgitt på norsk i Gigant på nittitallet. Dette var Elseworlds serien Red Son. Dette var opprinnelig en trehefters serie i Prestige Format og fortalte historien om hva som ville skjedd hvis kapselen med lille Kal El hadde landet i Sibir i 1938. Det beste med denne serien er den uforlignelige tegneren Dave Johnson. Videre var det vel i samme serie (eller var det Mega-Marvel?) blitt utgitt to(?) samlinger med The Ultimates(dette er en vri på superheltgruppen The Avengers og er ennå et av Marvel`s, litt etter hvert, patetiske forsøk på komme seg ut av den kreative krisen de har vært i siden tidlig 90-tall)på norsk også disse skrevet av Millar. Tegneren her var britiske Bryan Hitch. Hitch var også med å skape The Authority sammen med Warren Ellis og tegnet de 12 første heftene av serien. Senere ut i serien skrev Millar til sammen 12 hefter. Det siste samarbeidet mellom Morrison og Millar jeg har kommet over er når de sammen skrev The Flash i 1997. De samarbeidet på 130-38 og Millar skrev 139-41 alene. The Flash er en serie som kvalitetsmessig har gått i bølgedaler siden starten i Flash Comics 1 1940. Samarbeidet mellom Morrison og Millar ga serien et høyst nødvendig puff i riktig retning. Nå ble denne innledningen så lang at det jeg egentlig skulle skrive om får vente til i morgen. For i 1996 samarbeidet Morrison og Millar på superheltserien Aztek The Ultimate Man.

lørdag 25. september 2010

Det siste seriøse forsøket på å utgi superhelter på norsk ?

Alle tiders superhelter er en serie på 10 bøker utgitt på forlaget Egmont i perioden 2005 til 2007. Innholdet i disse bøkene skulle vel si seg selv. Jeg har ikke lest alle ti, men både boken med X-Men og med Fanstiske Fire regner jeg med at jeg har lest en god del av historiene tidligere. Kosmisk Krig eller Secret Wars var noe daværende sjefsredaktør hos Marvel, Jim Shooter, kokte i hop og var et makkverk. Det var her Spider-man traff symbioten som utga seg som den svarte drakten han endte opp med. Marvel fulgte selvfølgelig opp med Secret Wars II, som var om mulig enda dårligere. Om The Watchmen hører hjemme i denne serien kan jo diskuteres.De to samlingene med Batman er utelukkende historier tegnet av den mer enn talentfulle Neal Adams og viser hvorfor han var en av de største og mest innflytelsesrike amerikanske tegnerne på sent 60-tall og hele 70-tallet. Bøkene viser at tegningene ennå holder mål, men at noen av historiene kanskje er blitt litt daterte. Allikevel bør en få med seg disse to bøkene. Om ikke annet enn for å se hvordan den virkelige Ra`s al Ghul er (Demoniske møter) og ikke denne ubegripeligheten Liam Neeson spilte i Batman Begins fra 2005. DC ga lenge ut serien The Brave and the Bold hvor to eller flere av forlagets helter sammen bekjempet mylderet av skurker. Batman dukket jevnlig opp i denne serien. Hos rivalen het det bl.a. Marvel Team-Up. Boken med Spider-man er et utvalg av slike historier. I den første historien møter Spider-man Doctor Strange for første gang. Denne er tegnet av Steve Ditko, som for øvrig var opphavsmannen til begge karakterene. I en annen historie forvandles Mary Jane til Røde Sonja og denne er det de tidligere partnerne Chris Claremont / John Byrne som står bak. Historiene i boken er fra 1965 til 1997 og fungerer i grunnen veldig bra som en introduksjon til Spider-man og deler av Marvel universet.Superman-Mannen av stål er en samling av Supermann historier og starter med den første Jerry Siegel og Joe Shuster laget tilbake i 1938. Også denne boken presenterer et forholdsvis representativt utvalg av historier fra 60 år med Superman utgivelser. Superman-Årets mann er en samling av den fire hefters miniserien Superman for All Seasons utgitt originalt i 1998. Skrevet av Jeph Loeb og tegnet av Tim Sale. Disse har samarbeidet på en rekke serier hos både DC og Marvel. Begge to har også vært tilknyttet, den nå kansellerte, tv-serien Heroes. I Årets mann forteller de historien om den unge Superman som er i ferd med å forlate gårdslivet i Kansas til fordel for Metropolis. Jeg liker faktisk denne serien. Sale bruker en enklere strek enn vanlig og Jeph Loeb har skrevet en underholdende historie. Dermed har jeg nevnt ni av bøkene og den siste tenkte jeg å skrive om senere . Alle tiders superhelter: Batman - Gotiske netter
Alle tiders superhelter: Fantastic Four - Tilbake til start
Alle tiders superhelter: Superman - Mannen av stål
Alle tiders superhelter: Spider-man – På lag med Spider-man
Alle tiders superhelter: Kosmisk krig - Tidenes super-sammenstøt
Alle tiders superhelter: Batman: Demoniske møter
Alle tiders superhelter: X-MEN: Opp av asken
Alle tiders superhelter: Årets Mann
Alle tiders superhelter: Watchmen
Alle tiders superhelter: Et univers uten grenser

fredag 24. september 2010

Tillegg til det nedenforstående

Liste over tegneserier jeg nevnte i løpet av de 25-30 minuttene jeg brukte for å få tilhørerne til å falle i søvn. Presentert nesten i den rekkefølgen jeg nevnte dem.

Winsor McCay : Little Nemo in Slumberland Volume 1

Grant Morrison / Frank Quitely : All-Star Superman 1 og 2

Pierre Christin / Enki Bilal : The Hunting Party

Og med sjangerinndelingen som følger :

Striper

Bill Watterson : Calvin & Hobbes / Tommy og Tigern

Europeiske humorserier

Asterix : Brann i Rosenes Leir

Grafiske romaner-Europeiske og amerikanske

Kyle Baker : Nat Turner

Franz Kafka, Mairovitz / Chantal Montellier : Prosesses

Benoit Peeters / Francois Schuiten : Den Usynlige Grense

Dave McKean : Pictures That (Tick)

Fantasy

Bill Willingham / Mark Buckingham : Fables

Science fiction

Pierre Christin / Jean-Claude Mezieres : Linda og Valentin

Superhelter

Brian K Vaughan / Tony Harris : Ex Machina

Grant Morrison / Richard Case : Doom Patrol

Alan Moore / Brian Bolland : Batman :The Killing Joke

Horror

Diverse / Diverse : Hellblazer

Mike Mignola / Mignola, diverse : Hellboy

Krim/spenning

Andrew Vachss / Diverse : Hard Looks

Igort : 5 is the Perfect Number

Western

Jean-Michel Charlier / Jean Giraud : Legenden om Blueberry

Krig

Garth Ennis / Diverse : War Stories Volume 1 og 2

Manga

Tsugumi Ohba / Takeshi Obata : Deth Note

Natsuki Takaya : Fruits Basket

Kazuo Koike / Ryochi Ikegami : Crying Freeman

Osamu Tezuka : Buddha

Osamu Tezuka : Adolf A Tale of the Twentieth Century

Disse fikk jeg bare nevnt så vidt.

Norske serier

Lars Fiske, Steffen Kverneland : Kanon 1-3

Jason : Mitt liv som zombie

Lars Lauvik : Eon

Frode Øverli : Pondus

Lise Myhre : Nemi

Og den jeg ikke fikk nevnt i det hele tatt var Dave Sim og hans serie Cerebus.

Det som var problemet her var både den korte tiden og at alt skulle bæres av undertegnede, som fra naturen er ganske lat. Og at det ble plukket fra bibliotekets samling og at dermed flere soleklare valg var utlånt. Allikevel kan det vel sies at kvaliteten på seriene er ganske høy, men med et soleklart negativt unntak. Jeg er selvfølgelig for høflig til å si hvilken.

torsdag 23. september 2010

Siden jeg først får jernteppe

Siden jeg allikevel får jernteppe, her er nesten hele innlegget jeg skal holde i morgen, 24.09., på seminaret Lesing for unge voksne i regi av Biblioteksforeningen, avdeling Rogaland.

Den første tegneserien er den hulemannen malte på grotteveggene i Sør-Frankrike for ca 30 000 år. En beskrivelse av jaktscener og ved å male dem ble de magiske. Noe bra tegneserier har en evne til å bli den dag i dag. I Egypt gjorde de tegneserien til skriftspråk om enn litt vanskelig for oss å lese frem til Rosettasteinen. Bayeuxteppet er en 70 meter lang brodert tegneseriefremstillng av Normannernes invasjon av England i 1066. Botticelli gjorde et forsøk på å fremstille Dantes guddommelige komedie i tegneserieform. Slutten av 1700-tallet en får en oppblomstring satiretegninger. Punch som er verdens eldste satiremagasin kom første gang i 1841. Siden striper er det som leses mest av det norske publikummet, ved siden av Donald og Fantomet, og er det norske serieskapere har størst kommersiell suksess med, er dette ment som en kort presentasjon av noen av de viktigste stripene, tiår for tiår.

Den moderne tegneserien regnes fra The Yellow Kid rundt 1896. Dette var en stripe helt uten dialog. Noe som passet de hundre tusener av nylig ankomne immigranter, som enten ikke behersket språket eller i mange tilfeller alfabetet. Videre fikk en Katzenjammer Kids / Knoll og Tott og i 1905 kom Winsor McCay`s Little Nemo in Slumberland. Om en liten gutts nattlige eventyr i drømmeriket og som ennå er en av de mest fantastisk tegnede avisserier noensinne.

En serie som også var fantastisk tegnet var George McManus sin Bringing up Father. Her hjemme best kjent som Fiinbeck og Fia. Serien startet i 1913, McManus døde i 1954 og serien ble tegnet av andre frem til 2000. I 20-årene kom avisstripe utgaven av Tarzan. Så de første science fiction stripene med Buck Rodgers(1929) og Flash Gordon(1934). Og 13.02. 1937 kom første søndagsside av Hal Foster`s Prins Valiant. Foster hadde tidligere tegnet Tarzanstripen, men bega seg nå ut på ferd som varte til han trakk seg tilbake som tegner i 1970. Hvor en følger den norske prinsen Valiant på hans og hans senere families vei gjennom livet. En utrolig serie.

Milton Caniff hadde hatt stor suksess med stripen Terry and the Pirates. Så i 1947 presenterte han en serie mer beregnet på et modnere publikum. Det var Steve Canyon og med flygeren Canyon i hovedrollen kunne han presentere historier fra alle verdenshjørner. Caniff var en fantastisk tegner, men ikke like talentfull når det kom til politiske. Tre år senere kom den første stripen i det som siden har blitt den største stripesuksessen noensinne. Peanuts var originaltittelen og på norsk Knøttene. En annen serie som kom samme tiår var Walt Kelly`s Pogo som inspirerte en rekke senere stripetegnere, deriblant Bill Watterston.

En serie som kom i 1964 var The Wizard of Id / Trollmannen av Id av Brant Parker og Johnny Hart. Hart hadde også startet serien fra steinaldermiljø, B.C., seks år tidligere. Begge utgitt på norsk i bl.a. Billy. 1970 og Doonesbury av Gary Trudeau hadde sin premiere. Den gjennom tidenes beste politiske serie og den første serien til å motta en Pulitzer-pris. Den mest uforglemmelige karakteren i denne serien er Duke som er basert på gonzojournalismens far, Hunter S Thompson. En som tidlig ble beskyldt for å plagiere Doonesbury var Berkeley Breathed med sin Bloom County. Hans stripe debuterte ti år etter Doonesbury og han har ikke benektet at han ”lånte” ideer av Trudeau. Akkurat som Lars Lauvik ikke kan si at han ikke hadde lest Breathed før han startet Eon. I alle fall ble Bloom County en fantastisk serie og hvor Bill the Cat ofte stjeler de fleste scenene og hvor pingvinen kommer opp med de mest poetiske kommentarene. Bloom County er faktisk den eneste serien som kan måle seg med Bill Watterson`s mesterverk Calvin & Hobbes. Nå er det 90-tall og etter min mening avtar kvaliteten på amerikanske striper. Noen verdt å nevne Dan Piraro`s Bizarro, Bill Amend`s Foxtrot og den fra starten kontroversielle stripen Boondocks av Aaron McGruder.

Tegneserier er visstnok den niende kunstarten og. I følge Norges fremste tegneserieekspert Morten Harper, kan de deles inn i ni sjangre. Vel, det kan godt være, men jeg synes det virker altfor lite. Jeg sliter med å få det under tjue. Hvis en skal inkludere alle sjangerne innen manga vil det bli ennå mer. Min foreløpige og redigerte inndeling blir som følger :

Striper

Europeiske humorserier

Grafiske romaner-Europeiske og amerikanske

Fantasy

Science fiction

Superhelter

Horror

Krim/spenning

Western

Krig

Manga

Norske serier

Det at norske serier blir gitt en egen sjanger kan virke litt søkt, men jeg opplever at det er noe særegent norsk over de fleste serier jeg har lest av norske serieskapere. Så var det overlappingen en finner hos de fleste seriene. Er Ex Machina en ren superheltserie eller er det politiske kommentarer fra Brian K Vaughan`s side forkledd som en superheltserie. Er Neil Gaiman`s The Sandman en horrorserie som den var ment å være fra begynnelsen, en fantasyserie eller noe som endte opp utenom enhver sjangerbeskrivelse? Er Benoit Peeters og Francois Schuitens serie Hemmelighetsfulle byer en fantasy serie, skal den havne i sjangeren grafiske romanerr eller er denne seriens fremste hensikt å si noe om forholdet mellom arkitektur og mennesker og dermed bli en sjanger for seg selv?

Dette var kanskje ikke de best valgte eksemplene, men det er så trøttandes å måtte operere med alle disse inndelingene. Det burde bare være fire inndelinger når det kommer til tegneserier og det burde være Poor, Good, Fine og Near Mint, med muligheter til å variere med +, - og very. Dette gjelder både kvaliteten og innholdet i serien.

Og her skal jeg da si noe om serier som er representative for de forskjellige sjangerne :

mandag 20. september 2010

Norsk på norsk ved en av dem

Jeg er minst et par måneder for sent ute og har heller ikke vært flink nok til å skrive om norske serier tidligere. Derfor er denne anmeldelsen altfor lite, altfor sent og det at jeg hadde tenkt å skrive om den når den kom til biblioteket og heller utsatte det, gjør det ikke bedre. Vel, det får så være. Håvard S Johansen kom i mai med tegneseriesamlingen stop.rec.ffwd. Samme måned ble den anmeldt i Dagbladet og fikk meget god kritikk. Det er en svær klump på over 200 sider og inneholder 5 historier. De tre korteste er skrevet av Øystein Stene og har tittelen Coda A til C. En ikke helt vellykket ide om en mannlig versjon av Neil Gaiman`s Death. Unntaket er den siste historien som har en sisteside som er en av de beste sidene jeg noensinne har sett i en norsk serie. Geriljahjerte er skrevet av Levi Henriksen og handler om han som er på besøk i eksens hus, uinvitert og alene. Med seg har han en rosa laks og klarer å bli uvenner med den plutselig snakkende undulaten Frank. Slutten her er så patetisk at det gjorde nesten vondt å lese. Allikevel synes jeg ikke at historien fungerer og om dette skyldes Levi Henriksens tekst er ikke så usannsynlig. stop.rec.ffwd. er også tittelen på den lengste historien i denne samlingen. Hovedpersonen skal på jobb som julenisse på julaften og havner i en krangel med samboeren. Mens han kjefter på hunden kveler han henne. For så å gå på jobb som vanlig. Denne dagen blir da ikke det. Han klarer allikevel å få gjort noen hverdagslige ting oppi det hele. Mot slutten endres historien og tegnestilen til en drømmesekvens og hvor hovedpersonen bl.a. må bekjempe et monster. Jeg ble en smule forvirret av dette, men likte det og. Alt i alt er dette en imponerende utgivelse, både i størrelse og innhold. Noe det er liten tvil om er at Johansen er en fabelaktig tegner med et enda større potensiale. Det eneste jeg vet han har gitt ut tidligere er albumet Anunnaki sammen med John S Jamtli.




I en verden av fakta
Er det de håpløse ideene
Som dominerer

søndag 19. september 2010

Forsøk på å beskrive det gjennomtrengelige Del 2

I 1988 tegnet Mignola den firehefters miniserien, i Prestige Format, Cosmic Odyssey, som igjen var skrevet av Jim Starlin. Starlin har en lang karriere som serieskaper. Karrieren hans har hatt mange oppturer og ikke så få nedturer. Av det jeg har lest av ham så er miniserien Breed I kanskje det som har gjort best inntrykk. Det kom også en Breed II, men den ble aldri trykket i Magnum så ergo fikk jeg ikke lest den. Jeg skal skrive mer om Starlin senere. Cosmic Odyssey er nok en av disse historiene hvor superheltene må samles for å redde jorden/universet. Uten å ha lest den kan det virke som den onde, onde Darkseid er sjefsskurken her. Ka-Zar er en ikke veldig interessant Tarzan kloning. Egentlig dukket han opp i pulpheftene på 30-tallet, men ble senere en tegneseriefigur, først hos Timely Comics på 40-tallet og senere hos Marvel Comics. Han holder til i The Savage Land som pussig nok er en jungel midt inne i Antarktis. For å forvirre enda mer lever dinosaurer og pattedyr side ved side sammen med en rekke forskjellige urbefolkninger. Noen som har hørt om Pal-ul-Don ? Hit havner Wolverine i det enkeltstående heftet The Jungle Adventure(1990). Wolverine har forfulgt en Apocalypse robot hit. Denne Apocalypse var en svær crossover ”begivenhet” hos Marvel noen år senere. Skrevet av Walter Simonson som i mine øyne er en bedre tegner enn forfatter. Året blir 1991 jobbet Mignola igjen for Marvel og igjen var det snakk om en fire hefters miniserie i Prestige Format. Det var en adapsjon av flere av Fritz Leiber`s(1910-1992) fortellinger om Fafhrd and the Grey Mouser. Disse fortellingene er forøvrig en glimrende blanding av sword and sorcery(sverd og sauseri) blandet med humor og glimrende skrevet. Howard Chaykin gjør en god jobb med å overføre dem til tegneserie og Mignola er bare glimrende. Det som er litt underlig med både serien og bøkene til Leiber er at de ikke har nådd ut til et større publikum ettersom interessen for fantasy er så stor som nå og hvor Conan ble utgitt inntil nylig(?). Jeg har nevnt denne før og skal bare lese den på nytt før jeg skriver mer om den. Så den siste firehefters miniserien i denne omgang. I 1993 samarbeidet Mignola med tegneserieforfatteren Roy Thomas(har i sin tid bl.a. skrevet noen Conan historier) om å lage tegnesserieversjonen av Francis Ford Coppola sin filmatisering av Bram Stoker`s Dracula. Serien følger handlingen med noen få unntak og jeg mener at serien faktisk er mye bedre enn filmatiseringen. Den ble utgitt i samlet utgave i Norge samme år, men da i svarthvitt. Noe som faktisk gjorde Mignola`s tegninger enda bedre. Og dette var en presentasjon av noen av de seriene Mignola rakk å gjøre før han begynte med Hellboy.



Dråpene på vinduet
En lærlingeprosess
De må i gjennom
Før igjen bli
En del av
Noe større

lørdag 18. september 2010

Forsøk på å beskrive det gjennomtrengelige Del 1

En av de første hele seriene Mike Mignola tegnet for et stort forlag var miniserien Rocket Raccoon på Marvel Comics og var skrevet av Bill Mantlo. Tittelen på serien er muligens inspirert av en sang på The White Album av The Beatles med tittelen Rocky Raccoon. Det er for øvrig, muligens, det eneste jeg vet om denne serien. Videre tegnet han en seks hefters miniserie for First Comics i 1987. Det var en tegneserieversjon av Michael Moorcock`s bøker om Corum, en av manifestasjonene av The Eternal Champion, og hadde tittelen The Chronicles of Corum. Jeg har et av disse heftene og en kan trygt si at Mignola ikke har rukket å rendyrke stilen sin.
I slutten av 1987 og begynnelsen av 1988 tegnet Mignola den fire hefters Superman miniserien The World of Krypton. Skrevet av John Byrne og noe av dette ble også utgitt i den norske utgaven av Supermann. Superman finner her en mulighet til å kunne observere fragmenter av hjemplanetens historie ved hjelp av stråling eller noe lignende. Byrne har faktisk skrevet en grei historie og en begynner å ane konturene av hvilken fantastisk tegner Mignola er i ferd med å bli. Selv om rentegneren Rick Bryant gjør sitt beste for å skjule dette. Her en gylden anledning til å sitere meg selv :
Så frem til 1989 og den første Elseworlds-historien. Det var Gotham by Gaslight. Skrevet av Brian Augustyn og tegnet av Mike Mignola / P Craig Russell. Historien finner sted i 1880-årene og Bruce Wayne og butleren Alfred er på hjem fra et opphold i London. Mens de var der skjedde det en serie brutale drap på prostituerte kvinner begått av Jack The Ripper. Om bord på luksusdamperen er også prins Albert. En møter også prinsesse Julie Madison (og for de som er interesserte var Julie Madison Bruce Waynes første kjæreste tilbake i 1940). Når båten når havn i Gotham er det ikke lenge før de samme grusomme mordene starter her. Vi får en alternativ forklaring på hvem Jack the Ripper virkelig var og The Joker rekker så vidt å vise sitt blide åsyn. Det gledeligste med denne serien er at Mignola endelig har funnet utrykket sitt. Dette som gjør han så enestående i forhold til nesten alle andre tegnere. Omtrent på denne tiden gjorde Mignola en annen serie for DC og hvor P Craig Russell enda en gang var rentegner. Ironwolf var en DC figur som dukket opp i 3 siste heftene av DC`s fantasy / science fiction antologiserie Weird Worlds utgitt i 1972/3. Disse tre historiene var tegnet av Howard Chaykin og samme mann skrev Ironwolf : The Fires of the Revolution i samarbeid med John Francis Moore. Dessverre er dette en lettglemt(jeg har den stående i bokhylla hjemme og kan ikke huske annet enn tegningene) historie med handlingen lagt til det 61. århundre. Som nevnt er Mignola`s tegninger det eneste ved denne historien og her gjør vel Russell en litt dårligere jobb enn på Gotham by Gaslight. Da var det noe av det han gjorde på DC. Neste gang andre ting Mignola gjorde før han begynte på sitt magnus opus.






Strengene i øret
Spiller noter av ord
Så mange er
Falske

fredag 17. september 2010

Forsøk på en introduksjon til senere innlegg om Mike Mignola

Hvordan kan en se for seg det at tilfeldigheter bestemmer så mye i ens tilværelse. I følge Mark Twain var det en tilfeldighet at et av de første atomer traff et annet og videre, via en lang kjede av lignende tilfeldigheter, endte opp med ”intelligent” liv. Som er en teori langt å foretrekke fremfor kristendommens lære om predestinasjon. Eller som han selv formulerte det. Evolution is a blind giant who rolls a snowball down a hill. The ball is made of flakes--circumstances. They contribute to the mass without knowing it. They adhere without intention, and without foreseeing what is to result. When they see the result they marvel at the monster ball and wonder how the contriving of it came to be originally thought out and planned. Whereas there was no such planning, there was only a law: the ball once started, all the circumstances that happened to lie in its path would help to build it, in spite of themselves.
"The Secret History of Eddypus"
De tilfeldighetene jeg skal nevne her er av stor betydning for meg og ingen andre. Det var tidlig i januar 1994 hvor jeg var innom en platebutikk som hadde opphørssalg. Der fant jeg en del tegneserier, som også var på tilbud. Det var den første samlingen av The Mask skrevet av John Arcudi og tegnet av Doug Mahnke. Videre hefte nr. 8 av Spawn. Dette var skrevet av Alan Moore og tegnet av Todd McFarlane. Og til sist en fem seks hefter av John Byrne`s Next Men. Noen uker senere dro jeg på besøk til Bergen og var innom Hva Berghulen Gjemte, eller om den allerede hadde skiftet navn, den største (og eneste?) tegneseriebutikken i Bergen på denne tiden. Her fikk jeg ordnet et abonnement på antologiserien Dark Horse Presents. Det som da viste seg å være tilfeldigheter var at blant Next Men bladene var også nr. 21. Her gjorde Mike Mignola`s Hellboy sin debut i en vanlig serieutgivelse, men bare over noen få sider. Det førte til at jeg også fikk kjøpt den første miniserien med Hellboy. Hellboy : Seed of Destruction som kom tidlig i 1994, var på 4 hefter og hvor John Byrne er kreditert som medforfatter. Den andre tilfeldigheten var at den tredje Hellboy historien, The Wolves of St August, dukket opp i DHP 88-91 samme år. Og takket være dette tilfeldige besøket hadde fått med meg begynnelsen på det som vist seg å være en beste amerikanske seriene de siste 16 årene.


Størrelse har
Ingen betydning
Og alt er
For stort