søndag 31. januar 2010

Jeg og hesten min Prinsipp rir igjen

Siden jeg allerede hadde snublet meg frem til det punktet hvor jeg ble nødt til å hoppe i det sure eplet, er det likeså greit og bare fortsette med å hoppe videre. Og hvor endte dette ? Jo, med at jeg til slutt overvant min egen motvilje (les: moden trass) og leste Craig Thompson`s Blankets/Tepper. Det var mye som talte i mot det. Først og fremst betegnelsen grafisk roman, så var det en oppvekstskildring(har i grunnen snart lest min del av disse, både i tegneserie og ikke minst i vanlig romanform) og det at den er blitt hausset opp som et mesterverk av alle de kritikerne som ellers er travelt opptattt med å ignorere de fleste andre tegneserieutgivelsene. Og allikevel gikk jeg hen og leste denne klumpen av en tegneserie (591 sider i den norske utgaven) med et nogenlunde åpent sinn. Først av alt må jeg få lov å si at jeg hele i mitt liv har blitt forskånet fra å bli troende. Det kan virke som om gud og jeg har en gjensidig avtale om å ignorere hverandres mulige eksistens. Craig, hovedpersonen i Blankets, derimot er født inn i en dypt religiøs familie og med det har han en sterk gudstro. Faren fremstilles som autoritær og moren går nesten i ett med tegningenes bakgrunner. Av Craigs familiemedlemmer en blir kjent med er lillebroren Phil. Begge har flere stevnemøter med disse barnevaktene fra helvete, som synes alltid å dukke opp over alt og ikke bli skutt med en sløv øks fort nok! Ikke at det preger fortellingen, det nevnes nesten sånn i forbifarten. Craig er en outsider på skolen og blir selvfølgelig mobbet, for slik er jo det amerikanske skolevesenet at det kun består av bøller og ofre. Foreldrene som er livende redd for at han skal få en altfor stor forståelse av hvordan verden virkelig er sender Craig utelukkende på aktiviteter i regi av menigheten/trossamfunnet. Det er på en slik kristen skileir han møter Raina. De forelsker seg umiddelbart og det eneste problemet er at de bor i forskjellige delstater. De skilles, men brevveksler og til slutt får Craig overbevist sine foreldre om at kan få lov til å besøke Raina alene. Noe som virker i overkant naivt av begge parene med foreldre når en tenker på at Craig er i midten av tenårene og ikke lider av mangel på hormoner. Det er allikevel i løpet av disse fjorten dagene at Blankets blir noe mer enn bare nok en oppvekstskildring. Vi får møte Rainas litt annerledes familie og hennes to foreldre som er midt oppi en merkelig skilsmisse. Skildringen av forholdet mellom Raina og Craig er, i mangel av bedre ord, alldeles nydelig. Hvordan de med ungdommens hastverk skynder seg gjennom et helt forhold på disse få dagene og hvordan disse dagene alltid vil prege Craigs videre liv. Så hva synes jeg egentlig om Blankets ? Vel, den var bedre enn jeg fryktet og til tider like full av klisjeer som jeg hadde ventet. Fortellingen om Raina og Craig var vel det eneste som gjorde at jeg orket å lese ferdig, siden historien er altfor lang. Nå er det vel også slik at viss en er litt mindre kynisk enn meg så vil Blankets fremstå som en strålende tegneserie, men for meg havnet den litt under midten på treet. Og når en tenker på hvor høyt det treet er blitt er det langt ned til bånn.

fredag 29. januar 2010

Ikke Frank Miller, ikke Zack Snyder, men 300 !

Siden dette er det 300. innlegget har jeg lyst å skrive litt om en tegner som alltid har fascinert meg. Fra første gangen jeg leste en serie tegnet av ham i noen av de originale utgivelsene av 2000 AD. En kompis av meg hadde bodd et år i England (ca 1981-2, det er så lenge siden) og vært fremsynt nok til å kjøpe nesten hele årgangen av 2000 AD mens han bodde der. Jeg fikk låne dem av ham og den tegneren som imponerte mest er altså dagens tema. Jeg traff forøvrig samme kompisen 20 år senere og foreslo at han nå burde selge disse avislignende heftene til meg. Svaret var at han òg hadde lånt disse til denne ”noen” som aldri leverer noe tilbake. Kevin O`Neill er født i 1953 og begynte allerede som 16-åring å jobbe innenfor tegneserieindustrien. Først som kontorhjelp og etter å ha hatt en rekke småjobber for forskjellige forlag til slutt ende opp i 2000 AD. Her kom han under Pat Mills` vinger og først samarbeidet de på Ro-Busters, for så å lage den 6 siders serien Terror Tube i nr. 167. Her introduseres den mystiske Nemesis the Warlock og den enda ondere enn originalen Torquemeda.Jordens befolkning har gått under overflaten og byene er som underjordiske termitt tuer og hvor den nye ”kirken” dominerer hele samfunnet. Samtidig har menneskeheten innledet et intergalaktisk korstog og hvor formålet er å frelse disse aliene fra dem selv. Og hvis noen av disse fremmede rasene skulle synes at dette var en dårlig ide, ser denne nye inkvisisjonen ikke planetære uttryddelser som noe dårlig alternativ. Mottoet til deres øverste leder, Torquemeda, er : Be Pure, Be Vigilant, Behave ! Den mystiske Nemesis leder motstandskampen og med sitt hestelignende utseende stikker han stadig større kjepper i hjulene til Torquemeda`s fremrullende ekspansjonsplaner. Tross stor suksess med denne serien takker O`Neill, etter noen få noen få år, ja takk til tilbud fra DC Comics. Amerikanerne betalte bedre og O`Neill var i beit for penger. Sent i 1986 tegner han Tales of the Green Lantern Corps Annual 2 etter et manus av Alan Moore. Det pussige med denne historien er at The Comics Code Authority griper inn og stopper utgivelsen. Begrunnelsen var at O`Neill`s tegninger var for støtende. Han opplevde og ikke få jobbe for DC igjen før 1999. Dette til tross for at han allerede var blitt utgitt hos det samme forlaget og da spesielt med albumet Metalzoic(1986). Dette var skrevet av Pat Mills og utgitt som nr. 6 i DC Graphic Novel serie. En dystopi hvor jorden er befolket med maskiner med samme karakteristikker som dyr. En sosialdarwinistisk verden hvor det viktigste er å få tak i nok energi til å overleve enda en syklus. Ikke en fantastisk historie, men det oppveies av O`Neill`s glimrende tegninger. Her ender første del.

tirsdag 26. januar 2010

Surmaget kritikk fra en som allerede har nok mage

Siden jeg lider av det, gullfisker i bolle forhåpentligvis også gjør og hvis ikke ville det vært avansert dyremishandling, manglende kortidshukommelse. I denne sammenhengen et litt utvidet begrep av dette, men like fullt et handicap. Hva var det jeg skrev for en 25-30 innlegg siden ? For de som har klart å lese denne bloggen over litt tid kommer vel denne innrømmelsen ikke som en bombe. Så med dette innlegget tenkte jeg å skrive om noen serier jeg selv har kjøpt og ikke lest. Grunnen til det er bl.a. en mer ”moden” form for trass. De fleste av disse utgivelsene har, på tross av dette, høstet priser og gode kritikker, både i utlandet og her hjemme. Førstemann ut er franskmannen David B (Pierre-Francois Beachard f. 1954) og hans Epileptisk. Den selvbiografiske oppvekstfortellingen og hvor broren som sliter med denne sykdommen kommer i fokus. Jeg vet ikke hva det er, men jeg har ikke kommet så langt som til å åpne den en gang. David B er en de store franske tegneserieskaperne de siste 30 årene. Det tok han fra 1996 til 2003 å fullføre de seks albumene. Det er jo helt klart bra, men jeg klarer ikke annet enn å forholde meg likegyldig til hele serien og dette sier selvfølgelig mer om meg enn om kvaliteten på serien. Blankets kom ut i 2003 og var skrevet og tegnet av amerikaneren Craig Thompson. Denne grafiske romanen har mottatt et utall av priser og blitt gitt det, kanskje største, komplimentet med å bli utgitt på norsk. Det har forøvrig alle de jeg nevner i dette innlegget. Historien i Blankets er også av den selvbiografiske sorten. Thompson forteller om sin egen oppvekst i familie med Evangelisk Lutherske tilbøyeligheter. Time magazine har kåret denne til en av de beste grafiske romanene gjennom tidene. Og for min del stemmer sikkert det, men jeg finner fremdeles ingen grunn til å plukke den ut av hylla. Siste tegneserieroman er Charles Burns og hans Black Hole/Sort Hull. Opprinnelig gitt ut i 12 hefter i perioden 1995-2005 og så i samlet utgave i 2005. Den kom på norsk i 2006. Igjen en oppveksthistorie (ikke så mye selvbiografisk denne gangen) om en gruppe ungdommer i 70-årenes Seattle og hvordan de rammes av en mystisk og skadelig kjønnssykdom. Fantastisk tegnet i svart-hvitt og, for min del, totalt likegyldig historie. Det siste kan jeg si fordi jeg har lest denne. Igjen har lovordene haglet og den eneste konklusjonen jeg kan trekke er at uttrykket grafiske romaner brukt i denne sammenhengen gir meg neller.

Ikke enda en liste over......

Jeg kan bare ikke la være, det er så morsomt med nye tegneserier (selv om de ikke er mine). Høydepunktene denne gangen må være Dave McKean`s Picture That Tick som er første boken i utgivelsene av hans korte serier. Hans Cages står for meg som en av viktigste tegneserieutgivelse noensinne. Så bra er Cages at jeg vet ikke om jeg tør å skrive et innlegg om serien. Den andre serien verdt å merke seg er David Mazzuchelli`s historie om den meget begavede Asterios Polyp. En satirisk og humoristisk beretning fortalt av en tegneseriemester (Batman : Year One, Paul Auster`s City of Glass). Designmessig er den genial og det understrekes ytterligere av den meget uvanlige fargebruken. I følge The New York Times Book Review er den en Künstlerroman og det kan den jomenn godt være. Jeg har ikke lest den ferdig ennå, men det jeg har lest har vært utrolig bra.
Frode Øverli : Pondus-Eliteserien 4

Torbjørn Lien : Kollektivet-Sleske Fraspark

Lars Lauvik : Lavmål mot nye høyder

Rex Rudi : Go Cat Go!

Håvard S Johansen/John S Jamtli : Anunnaki

Stephen King : Det Mørke Tårn-Den Lange Veien Hjem

Frank Robbins : Johnny Hazard 1944-1972
Biblioteket har også klart å få kjøpt inn mesteparten av samlingene med norske striper som manglet i hyllene. Bare helt sånn malplassert og jeg vet det er bare meg, men begynner ikke Frode Øverli å bli faretruende lik Mort Walker. Hvor mange ganger har han tenkt å selge de samme stripene ? Blir de morsommere når de går fra hefte og så kommer i bokform og siden bli hysterisk morsomme i serien Eliteserien. Jeg vet da søren, jeg.
Robert Kirkman/Charles Adlard : The Walking Dead 4

Diverse : Uncanny X-Men : Poptopia

Diverse : Elfquest-Rebels

Åke Rosenius : The Handbook Anthology

Rich Koslowski : The 3 Geeks 1-3

Dave McKean : Pictures That Tick

Sabrina Jones : Isadora Duncan-A graphic biography

Neil Gaiman/P Craig Russell : The Sandman-Dream Hunters

Sean Kelly McKeever : The Waiting Place (the definitive edition)

Garth Ennis/Darick Robertson : The Boys-We Gotta Go Now

Garth Ennis/Darick Robertson : The Boys-Herogasm

David Mazzuchelli : Asterios Polyp
Samlingen med Frank Robbins sin stripe Johnny Hazard er mer enn velkommen. Ved siden av Steve Canyon er det en serie jeg hadde mye glede av i oppveksten og jeg har alltid likt Robbins spesielle tegnestil. Bok to i tegneserieversjonen av The Dark Tower serien vil vel interessere noen, men for meg blir alt ødelagt ved navnet Peter David på forsiden. Dream Hunters har jeg skrevet om og tegneseriebiografien om Isadora Duncan har jeg ikke fått lest ennå. Bind 4 i Robert Kirkman`s zombiesaga ser bra ut, men den serien blir ikke lest på lenge ennå. Garth Ennis fortsetter med serien The Boys å fortelle historier fylt med gladvold og dyp aversjon mot alt som heter superhelter. Ikke like morsomt i lengden. Og det var vel det. Og dette var garantert den siste listen før det kommer nye serier.

mandag 25. januar 2010

Hvordan jeg blev så flink

Tittelen på dette innlegget er hentet fra en essaysamling av den norske filosofen Peter Wessel Zapfe (1899-1990) og er vel ment litt ironisk fra min side. Det jeg hadde tenkt å skrive om var hvorfor jeg ble så glad i å lese. Den viktigste grunnen til dette var vel ble lært å lese bøker og at jeg var heldig nok til å begynne å lese tegneserier. På denne tiden, og her snakker en om tegneserier ennå på steintavler, var alle pedagoger enige om at tegneserier forsøplet og forsimplet de små håpefulle og ødela enhver form for leselyst. Det kan godt være, men det skjedde ikke med meg og flere andre jeg vet om. Snarere endte jeg opp med å lese enda mer bøker. Selv om Donald Duck & co siden sent 70-tall bare har blitt dårligere (skjønt jeg har likt noen av de tidlige italienske seriene i Donald Pocket og Fantonald synes jeg til tider er ganske festlig) så var det her det hele startet. Og det som kjennetegner Donald bladet er at de alltid har dugandes oversettere. Fra den første, lærerinnen Helene C Kløvstad, i 1948 og fremover. Disse oversetterne har utvidet ordforrådet til generasjoner de siste 62 årene. To uttrykk står spikret fast hos meg og det er saft suse og når en er ekstra sint, eplesaft suse. En annen ting er fra en spørrekonkurranse i en historie og hvor spørsmålet lyder : Hvilken farge hadde Napoleons hvite hest ? Det er sikkert tredve år siden jeg leste det siste og jeg ler av det ennå. Det hører også med at flere av disse oversetterne har mottatt priser og skamros fra bl.a. Finn Erik Vinje og Norsk Språkråd. Et år senere begynte jeg å lese det som kanskje har påvirket meg mest språklig. Asterix er en serie jeg har nevnt flere ganger tidligere, men i denne sammenhengen kommer jeg ikke utenom. Det første albumet jeg kjøpte var nr. 14 Brann i Rosenes Leir og kostet kr. 5,75 og som var 75 øre mer enn ukelønnen min. Som sannsynligvis kan sies å være starten på mine senere gjeldsproblemer. Den som hadde oversatt dette, jeg finner ikke annet enn at hun har oversatt de fire første på nettet, var en av Norges morsomste kvinner de siste 30 årene. Som programleder i Hallo i uken, en glimrende kåsør og forfatter. Min favorittbok av henne er boken En annen Historie. Her forteller hun kirkehistorien fra et kvinnesynspunkt. Alvor blandet med det hylende morsomme. Else Michelet gjorde med sine oversettelser en genial serie, om mulig, enda bedre. Ved å fornorske den franske originalteksten forbedret hun min og andres leseopplevelse et utall ganger. Og det hele ble enda bedre med gjentatte lesninger. Da ender dette innlegget her også får jeg se om jeg kommer opp med en fortsettelse og mulig konklusjon senere.

søndag 24. januar 2010

Mangaens Kamisami

Av de ni musene er det ingen som favoriserer meg. Jeg kunne prøvd å gjøre det samme som i Sandman historien Calliope, men selv det ville ikke ha hjulpet særlig. Så oppskriften fortsetter å være det den har vært til nå, samlebåndsprinsippet. Denne innledningen er, som flere andre tidligere, i grunnen et forsøk på å komme hva dette innlegget skal handle om. Og akkurat her og nå er jeg litt usikker, men det er en serie jeg lenge har hatt lyst å skrive om. Det er Osamu Tezukas serie Adolf. Utgitt i fem tynne bøker er den en av de korteste mangahistoriene han laget og definitivt en av de beste. Dette blir ikke et forsøk på en gjennomgang av serien bare en litt mer omstendelig anbefaling. Historien i Adolf starter med sommerolympiaden i Berlin 1936 og ender med krigens slutt i 1945. Tre av hovedpersonene har det til felles at de alle heter Adolf. Den ene er Adolf Kamil, som tilhører den Askenazijødiske(jøder utvandret fra Tyskland og øst-europa) minoriteten i Japan. Dette var en av de tingene somoverrasket meg med denne serien var at det var en jødisk befolkning i Japan. Den andre Adolf er halvt tyske, halvt japanske Adolf Kaufman. Han blir medlem av det tyske nazistpartiet og deltar senere aktivt innenfor Gestapo. Den tredje Adolf er han fra Østerrike. Den siste av hovedpersonene er journalisten Sohei Toge, som har kommet over bevis som kan bety et være eller ikke være for det tyske nazipartiet. Selv om det kan virke slik er ikke dette en heseblesende actionserie, men en serie hvor Tezuka tar seg god tid med fortellingen og hvor det hele er skildret på en meget realistisk måte. Det var når jeg leste denne serien det gikk opp for meg hvor genial Tezuka(1928-89) egentlig var. Året etter leste jeg Buddha(som jeg har skrevet om tidligere) og fikk en ytterligere bekreftelse.Dermed er ikke mer å si enn at denne serien er noe en må lese og under står tittelen på de fem bøkene i kronologisk orden, siden det kan være litt vanskelig ved at de mangler nummerering.



Adolf: A Tale of the Twentieth Century
Adolf: An Exile in Japan
Adolf: The Half-Aryan
Adolf: Days of Infamy
Adolf: 1945 and All That Remains

lørdag 23. januar 2010

Hva gjorde man ikke for å endre Image ? (fortsettelsen)

WildC.A.T.S. (covert action teams) ble skapt av Jim Lee og forfatteren Brandon Choi i 1992. Dette var den første serien i det som senere ble The Wildstorm Universe. Utgangspunktet for serien er en intergalaktisk krig mellom de to sivilisasjonene Daemonitene og Kherubim. Ikke uventet er Kherubim the good guys og WC er disses agenter på jorden. Lederen er Jacob Marlowe (Lord Emp). To av medlemmene er avanserte androider, Spartan og Void. To tilhører, det som senere viser seg å være, den undertrykte folkegruppen på hjemplaneten, og bærer navnene Maul og Voodoo. Leiesoldaten Grifter er det jordiske innslaget. Videre er det de tre som er medlemmer av Kherubims krigerkaste, Warblade og søstrene Zealot og Savant. Siste medlemmet er Majestic og denne figuren har veldig mye til felles med en med rød kappe og en stor S på brystkassen og som blir utgitt på et annet forlag. Etter en stund som nesten månedlig serie(Image hadde store problemer med å utgi heftene til riktig tid på denne tiden) blir James Robinson (Starman m.m.) den nye forfatteren. Med nr. 20 viser det seg at krigen er avsluttet og flere av medlemmene vender tilbake til hjemplaneten. En planet to av dem, Voodoo og Maul, aldri har sett tidligere. Og med nr. 21 blir denne retningsløse, og til tider vel mye plagiat av X-Men, overtatt av Alan Moore. Han prøver å tilføre serien en dybde og intelligens denne serien nesten hadde vært blottet for tidligere. Og selv om dette er et av de mange venstrehåndsarbeidene fra Moore på denne tiden, skriver han allikevel fletta av de andre forfatterne hos Image. Han skriver parallelt om de hjemvendte og deres tro på at Kherubim er det nærmeste paradis en kan komme og videre om de som har blitt tilbake på Terra Firma. Her introduserer han også to nye medlemmer. Den rabiat sosiopatiske cyborgen Maxine og Tao (Tactical augmented organism). Denne gruppen konsentrerer seg nå om å bekjempe alminnelige superskurker. Fra nr. 21 og til og med nr. 34 er WC en av de få titlene hos Image som var vel verdt å lese. Det at de fleste ble tegnet av Travis Charest, som nå samarbeider med Alexandro Jodorowsky, gjorde det ikke verre. I løpet av disse 14 heftene klarer Moore å berøre en rekke interessante temaer. Han skriver også en crossover med Spawn og WC som er så inkelektuell at jeg skjønner den dag i dag ikke helt hva den handler om. Han skriver en firehefters miniserie om Voodoo, som handler mest om voodoo i New Orleans. Han skriver også flere avsnitt i Wildstorm crossoveren Fire in Heaven. Det beste han gjør, foruten WC, er det første heftet i det som skulle bli serien Wildstorm Spotlight. Her forteller han om universets siste ”dager” og de få overlevende, deriblant Majestic. En fantastisk historie om entropi og livets ukuelighet. Senere hadde Moore et lite bidrag i WC nr. 50. Allikevel er dette samarbeidet kimen til det som senere ble Americas Best Comics. Og som får vente til et annet innlegg.

tirsdag 19. januar 2010

Hva gjorde man ikke for å endre Image ?

Image Comics ble grunnlagt i 1992 etter at flere av Marvel Comics mest populære tegnere hadde brutt med Marvel og gått sammen om å danne forlaget. En fikk bl.a. Todd McFarlane og Spawn, Erik Larsen og Savage Dragon, Jim Valentino og Shadowhawk, Rob Liefeld og Youngteam og til slutt Jim Lee og hans W.I.L.D.Cats. Bladene var en fenomenal suksess, men disse serieskaperne innså fort at det var bare og ikke noe innhold. Utenom Jim Valentino hadde ingen av de andre tegnerne særlig erfaring med å skrive serier og kampscener er ikke nok til å fylle et helt hefte med, selv om det er snakk om superserier. Den med mest næringsvett var McFarlane og etter Spawn nr 7 inviterte han Alan Moore, Neil Gaiman, og Frank Miller å skrive hver sitt av de fire neste heftene. Grant Morrison ble bedt om det samme med heftene16-18. På denne tiden, rundt 1993, er det en stund siden Moore hadde skrevet mainstreamserier. Fokuset hadde vært på egne prosjekter som From Hell og Big Numbers. Han hadde også sett seg lei på at den eneste påvirkningen han hadde hatt på andre serieskapere kunne synes å være det mørke og dystre fra Watchmen. Før Spawn, hadde han sammen med bl.a. Rick Veitch og Steve Bissette. laget den seks hefters hyllesten til Marvels hefter fra tidlige 60-år med den originale tittelen 1963. Han jobbet også for Rob Liefeld og hans Extreme Stuios, som senere ble Maximum Press og til slutt endte opp som Awesome Entertaiment. Forleggeren her var Jeph Loeb, nå mest kjent som en av forfatterne på tv-serien Heroes og fra en rekke populære serier hos DC og Marvel, ofte i samarbeid med Tim Sale. Denne innledningen ble altfor lang og derfor kommer jeg nå til det jeg egentlig hadde tenkt å nevne. I etterkant av utgivelsen av 1963 innledet Moore et samarbeid med Jim Lee og hans Wildstorm Studios. Moore fikk ansvaret fikk ansvaret for Wildstorm`s flaggtittel og muligheten til åjobbe med en av de største amerikanske tegnerne som slo igjennom på 90-tallet, Travis Charest. Mer om dette senere.

mandag 18. januar 2010

Those were the days, my friend (2)

Semic Nordisk forlag startet med sine utgivelser av ”Serier for voksne” allerede i 1983-84. Noen av høydepunktene her er Will Eisner`s Liv på en annen planet(83), En kontrakt med gud(86), Livskraft(87), Storbyliv(89) og Solnedgang i Sunshine City(89). Tardis fem første album i serien om Adele(1983-6). De ni albumene om Simon fra floden av Claude Auclair. Tre albumene av Vittorio Giardino, Sam Pezzo : Shit City(87) og de to første i serien om Max Friedman, Ungarsk Rapsodi(88) og Menneskejakt i Istanbul(87). Åtte album i belgiske Benoit Sokals serie om den hardkokte privatdetektiv anden Canardo. Allerede i 1982 hadde Semic begynt å gi ut serien Serie-Album(nevnt tidligere) og her kom det tre Linda og Valentin album. Det ene, Landet uten stjerner, ble av eller annen grunn også utgitt på Cappelen. En skulle tro at Cappelen ville vist interesse for å forstette historien fra Neste stasjon Chalet og Endestasjon Kosmos også utgitt i Serie-Album. Istedenfor hoppet de over to(Spøgelset fra Inverloch og Tordenkilen fra Hypsis) og ga ut nr. 13, Ved grensene. Kanskje fordi handlingen her var en halv side innom Norge ?Semic ga også ut fire av de fem albumene Pierre Christin og Enki Bilal laget sammen (også nevnt tidligere). Bilals Nikopoltriologi og i 2007 kom Monstertetralogien på Egmont, men dog. Et album jeg, før siden vil, skrive om er Blødende Hjerter og andre trivialiteter fra 1989. Et forsøk på å lage en ny type tegneserieroman. De gjentok det hele med Los Angeles(på dansk i 1989) og sammen med Mezieres ga han ut Lady Polaris i 1987. Det er vel trygt å fastslå nå at disse tre bøkene ikke revolusjonerte tegneserieverdenen, men vel verdt å lese er de helt klart. Et av de første albumene merket med Serier for voksne var Jeronatons Kvinnen fra stjernene. Og den franske satirikeren Gerard Lauzier(1932-2008). Først ut av hans album var Rotteracet i 1983. Siden kom En ung manns bekjennelser(85), Med hodet under armen(86), Leif og Bodil og den seksuelle revolusjonen(87), Moderne tider(88) og En erotisk dagbok fra en sydhavsøy(93). Rimelig morsomme, strålende kynisk og i lengden nokså enerverende serier.Senere kom adapsjonen av den franske forfatteren Paul-Loup Sulitzers romaner om Den grønne kongen(1992-3). Tegnet av Amnestay og med tekst av Jacques Armand(død i 1991) som igjen kanskje forklarer hvorfor det bare kom to album. Siste album ut er Dieter og Michel Plessix`s serie om Edwards utrolige liv. Igjen kom det bare to album, Flammer over savannen(1992) og Ingen gorillaer på Guernsey(1993). Tintin for oss med et mindre barnlig sinn enn de som har sansen for originalen.
Grunnen til denne oppramsingen av titler er for å vise(nok en gang!) at de som tar seg tid til å gå innom bruktbutikker som selger tegneserier har et utvalg av perler å få tak i. Og at disse står og venter på å bli funnet av perlefiskere.

Those were the days, my friend (1)

En av de første, kanskje den første, avisanmeldelsen av en tegneserie leste jeg i i Dagbladet ca. 1987. Da var det forfatteren Erling T Gjelsvik som satte seg fore å opplyse det norske folket, over en helside, om den utrolige serien John Difool-Historien om Inkalen. Skrevet av Alexandro Jodorowsky og tegnet Moebius(Jean Giraud). Hvilken anerkjennelse det var for tegneserier at en av landets største kulturaviser endelig tok dem alvorlig. Ikke for å være styggere enn nødvendig, men anmeldelsen var også mer interessant enn flere av Gjelsviks bøker. Alle disse seks albumene ble utgitt på Cappelen forlag. Og redaktøren her var Jon Sveinbjørn Jonsson (i dag bl.a. tegneserieanmelder i Dagbladet). Jeg, og mange med meg, er han stor takk skyldig. Han fikk gitt ut to av de viktigste seriene til Francois Bourgeon, Vindens Passasjerer og Skumringens Venner. Miguelanxo Prados geniale album om privatdetektiven og Humphrey Bogart kopien Manuel Montano i Nattens kilde(1989). Et annet enkeltalbum var franske Arnos (Arnaud Dombre) Kids. En samling med korte fortellinger hvor barn har hovedrollen. Hans mest kjente serie er nok, hvor Jodorowsky har manuset, fantasy/science fiction historien om Alef THau. Til nå er det utkommet 10 album på fransk, mens jeg bare har syv på dansk. Det kom også en antologi med norske serier, Kåmiks(87), med blant andre Bjørn Ousland, Steffen Kverneland og Arild Midtun. Det kom to album med den rabiate franske humoristen Jean-Marc Reiser (Den stygge mannen og Venninene). Et av de desiderte høydepunktene var utgivelsen av Hugo Pratts Corto Maltese : I Steinbukkens tegn (Sous le signe du capricorne 1 & 2) i samlet utgave. Det eneste aberet var at den var fargelagt. Cappelen ga også ut fem album i Pierre Christin og Jean-Claude Mezieres`serie om romtidsagenten Linda og Valentin, i alt annet enn kronologisk rekkefølge. Nå er sikkert noan av Cappelens tegneserieutgivelser fra denne tiden utelatt, men ikke glemt.