Jeg skrevet mye om amerikanske serier i det siste og tenkte å endre litt på det i dag. Så jeg gikk bort til bibliotekets tegneseriesamling og fant tre litt annerledes mangatitler. Jeg har skrevet om
Yoshihiro Tatsumi tidligere og hans sosialrealistiske mangaserier og
Seiichi Hayashi`s Red Colored Elegy. Begge disse skiller seg veldig klart fra det som kan kalles hovedtrendene innen manga. Det gjør også disse og den første blir straks nevnt nedenfor.
Første februar var det ti år siden jeg begynte å jobbe på Stavanger Bibliotek. Da var det følgende mangatitler på hyllene : De seks første samlingene av Blade of the Immortal, en samling og to enkle hefter i
Otomos Akira serie og Mr. Arashi`s Amazing Freak Show av
Suehiro Maruo. Biblioteket har nå Akira komplett, om ikke annet. Maruo er en meget meritert mangaskaper, men tilhører de som går under betegnelsen muzan-e, som viser til at seriene beskriver seksuelle og voldelige temaer. For de som har hørt
John Zorn`s
Naked City og sett illustrasjonene som er i albumheftene vet kanskje hva dette betyr. Mauro har da også illustrert de fleste av Naked City`s utgivelser. Han har ikke fått mange av sine serier oversatt til språk som kan leses av oss her i vesten. Det er kommet fire samlinger på engelsk, tre er utgitt i Brasil mens han i hjemlandet har gitt ut serier siden helt tidlig 80-tall.
Historien i Mr. Arashi`s er om en ung pike som blir foreldreløs og som blir med et omreisende freak show. Her blir hun meget stedmoderlig behandlet inntil en dverg, som er freak showets magiker, kommer henne til unnsetning. Historien baserer seg på en tradisjonell japansk fortelling og er også filmatisert. Den japanske tittelen er Shōjo Tsubaki og som oversatt betyr kameliapiken. Tegningene til Maruo er mer vestlig inspirert enn det en ser i de fleste mangaserier. Han tar videre denne nokså enkle fortellingen og tilfører en rekke surrealistiske elementer. Noe som ikke medfører altfor mange problemer når de fleste karakterene ikke kan sies å være representanter for det gjennomsnittlige. Det blir en annerledes leseopplevelse og jeg synes å huske at jeg hadde problemer med å lese den første gangen jeg prøvde. Til slutt viste det seg verdt strevet. Så er det bare å nevne at det er en grunn til at Maruo beskrives som en muzan-e.
I løpet av bloggen har jeg nevnt en del mangaserier og forsøkt å skrive noe vettugt om noen av disse. Jeg har også skrevet om koreansk manhwa(Bujaro`s Diary og Stephenie Meyer`s Twilight) og det er selvfølgelig altfor lite når en ser hvor mange bra serier som kommer fra Korea(to eksempler på biblioteket er Planet blood og Demon Diary). Får ta igjen det senere. Det jeg ennå har til gode å skrive om serier fra den del av verden er manhua, dvs. tegneserier fra Kina. Mesteparten av disse utgis i Hong Kong og på Taiwan. Noe som sikkert skyldes mindre innblanding fra statlige myndigheter og dermed økt kunstnerisk frihet. 
Grunnen til at jeg ikke har skrevet om manhua tidligere er at jeg har lest veldig lite slike serier. Biblioteket har samlingene 1-3 med serien The Legendary Couple av forfatteren Louis Cha og Tony Wong(Wong Yuk-long). Wong er for øvrig nestoren innen tegneseriemiljøet i Hong Kong og har bl.a. startet forlaget Jade Dynasty Publications Ltd. Mike Baron(Nexus, Badger m.m.) skrev også flere titler utgitt i Hong Kong som bl.a. Blood Sword og Oriental Heroes. Sistnevnte tegnet av Wong og hvor jeg har kommet over noen få hefter brukt. Manhua er ofte fantastisk tegnet og enda oftere i farger enn det som er vanlig med de to andre. Aberet er at historiene veldig ofte handler om kinesisk mytologi / gudeverden og kampsport og det blir utrolig kjedelig i lengden. Det er begrenset hvor lenge jeg finner det interessant å se figurene fremføre sine endeløse kampsekvenser med og uten våpen. Og det kan jeg si som er oppvokst med superhelter. Vel, egentlig hadde jeg tenkt å skrive om Lian Ong`s første album i serien Horisont, Fuglen og Stenen. Med handling fra Kina og i den tro at Ong var kinesisk, mens han da i virkeligheten er født i Nederland. Sånn kan det gå. 
Når en tenker på Japan kan en ikke la være å undre seg over hvordan et samfunn kunne bli så militarisert. Allikevel har dagens Japan forbausende strenge våpenlover. Noe Kazuichi Hanawa fikk oppleve. Han ble dømt til fengsel for å ha oppbevart våpen ulovlig. Han fikk tre år og denne opplevelsen har blitt til boken Doing Time. Hanawa var tidligere mest kjent for sine serier fra japansk middelalder, mens Doing Time er beinhard sosialrealisme. Tegningene kan minne om Yoshihiro Tatsumi, men med en større vektlegging på det realistiske. 
Vi følger da Hanawa gjennom hans tre års innesperring i et av Japans lavrisiko fengsler. Allikevel er hverdagen for disse innsatte helt annerledes enn for norske fanger, selv om begge grupper er innesperret mesteparten av tiden. Vi får innsyn i rutinene, introdusert for medfanger og voktere, arbeidsrutiner og hvor viktig det å ha sine private matlagere. Alt dette og mer skildret nøkternt og allikevel med en stor dose humor. Det kan kanskje virke som litt vel mye med en serie på over to hundre sider med dette temaet, men Hanawa klarer å gjøre det interessant hele historien igjennom. Også er det det at dette er de sjeldne innblikkene i en del av en kultur som er hinsides forskjellig fra vår og slikt kommer alltid godt med. I 2002 kom filmatiseringen av serien og som har syv og en halv stjerne på IMDB.com. 
Hiroshi har funnet seg til rette i sin nye tilværelse. Det har sine fordeler å ha 48 års livserfaring når en omgås jevnaldrende 14-åringer. Han sliter litt med tanken om at han er i ferd med å bli litt for begeistret for venninnen Nagase, som i hans første oppvekst representerte det uoppnåelige. Det faktum at han selv har en familie som venter ham et sted i fremtiden er også noe han tenker mer og mer på. Allikevel er det største problemet han virkelig strever med er at datoen for når faren velger å forlate familien for godt, og uten å gi beskjed hvorfor, nærmer seg. Hiroshi har nettopp fått vite farens oppofrende forhistorie og samtidig vet han hvor mye sorg og slit dette vil bringe moren. Og kan han i det hele tatt gjøre noe for endre det ? Vel, Taniguchi løser dette på en lavmælt og genial måte. 
Jeg har skrytt mye av Taniguchi i løpet av denne bloggen og det har vært velfortjent, men A Distant Neighborhood må kanskje være den beste og vakreste historien han har laget. Med det forbeholdet om at jeg bare har lest en liten del av det han har utgitt. Denne stillfarne måten å fortelle en kompleks historie på og hele tiden med fokus på det menneskeige aspektet. Det blir nesten ikke bedre enn dette.
A Distant Neighborhood starter med at den noen og førti år gamle forretningsmannen Hiroshi Nakahara er på vei hjem fra et forretningsmøte i Tokyo. Han er bakfull og oppdager at han har satt seg på feil tog. Istedenfor å være på vei hjem til kone og to døtre er han på toget som går tilbake til barndomsbyen. Han kommer frem og besøker morens grav og siden det er en mild vårdag sovner han og våkner som seg selv som fjortenåring. Til å begynne tror han at han drømmer, men han klarer ikke å våkne. I stedet treffer han igjen sin avdøde mor og bestemor, lillesøsteren og hans far som forsvant senere denne sommeren. Han begynner på skolen og oppdager at undervisningen er lettere nå enn sist gang. Det og igjen å ha en fjortenårings kropp og kondisjon føles heller ikke som en ulempe når en igjen skal ha gym. 
Så begynner ting å hende som aldri skjedde første gangen. Spørsmålet blir da hvilke konsekvenser dette kan få. Hvis han da ikke bare blir tvunget til å leve to tredjedeler av livet om igjen. Siden Taniguchi vokste opp på denne tiden har han førstehåndskjennskap til Japan på tidlig 60-tall. Og det han viser leseren er et samfunn som ennå er isolert fra Vesten, men som er i ferd med å bryte ut og siden ende opp som. Selve historien skildrer Taniguchi på en lavmælt og poetisk måte. En kan kanskje sette et spørsmålstegn med hvor fort hovedpersonen tilpasser seg den situasjonen han har havnet i, men det blir i grunnen flisespikking. Siden dette er første del av fortellingen får svarene vente til jeg har lest andre delen. Dette er utvilsomt nok en serie en bør unne seg å lese. 
Jeg nevnte i et tidligere innlegg at Icaro var en oppdatering av Ikarosmyten. Vel, det er den, men jeg nevnte ikke om den tilførte noe nytt eller om den var spesielt bra. I første bok følger vi den unge Icaro med sin evne til å fly. Vokst opp under observasjon av et multinasjonalt selskap og som fange i The Garden. Han forelsker seg i den unge kvinnelig ansatte Yukiko og klarer til slutt å flykte. Her begynner bok 2 og det vi har er en snill vitenskapsmann som vil Icaros beste og så er det den onde som vil dissekere vår helts hjerne for å finne hva det er som gir ham evnen til å fly. Icaro ender også med å fly veldig nærme solen, men ikke i en så bokstavelig forstand. Derimot blir han belønnet og kan fly inn i solnedgangen med sin Yukiko. 
Jean Giraud og Moebius må være to manifestasjoner på en virkelig alvorlig personlighetsspalting. Forfatteren Giraud virker nærmest tilregnelig, mens Moebius som forfatter synes å ha store problemer med flashbacks fra den syren han spiste på 70 og 80-tall. Jean Giraud som Moebius er uten tvil en av de største tegneserietegnere gjennom tidene og allikevel har han som forfatter lirt av seg en ufattelig mengde New Age sludder og underbevisste og uinteressante uforståeligheter. Jiro Taniguchi derimot er det som gjør denne boken til noe en bør lese. Hans tegninger synes så enkle og er fylt med utrolige detaljer. Serien er en fornøyelse å lese, selv om en leser den høyre mot venstre, ettersom Taniguchi til fulle forstår tegneseriemediet. Dette gjelder selvfølgelig også bok en. 
Sånn til slutt vil jeg bare kommentere anmelderkommentaren som står bakpå boken. David LeBlanc fra Comic Book Network Electronic Magazine : A truly beautiful work and a thoght-provoking story….. Det eneste tankevekkende med denne historien er hvor mange klisjeer den inneholder, at den har en hovedperson en ender opp med å vite ingenting om og hvor det ikke finnes annet enn fnugg av originalitet. Hvis det ikke var det anmelderen mente er det virkelig tankevekkende at denne ikke har lest slike historier utallige ganger tidligere. Allikevel bør en lese denne først og fremst på grunn av Taniguchi og fordi det er tegneseriesamarbeid hvor øst møter vest. 
Etter dette innlegget kjøpte biblioteket inn den avsluttede serien The Quest for the Missing Girl. Som tittelen sier gikk historien ut på å finne igjen en ung pike som var forsvunnet og/eller kidnappet. Hovedpersonen var en dreven fjellklatrer som kom ned fra fjellene til storbyen for å være til hjelp i letingen. Handlingen utspiller seg i nåtidens Tokyo. Denne serien var vel ikke all verden, men reddet seg med at Taniguchi tegnet sitt eget manus. Taniguchi får også vist sin fascinasjon for fjell og fjellklatring her, noe som kommer igjen i andre serier. Det sørgelige med denne serien var at den forsvant fra biblioteket før noen fikk lånt den. Sporløst !
Bare for å ha sagt det så liker jeg Taniguchis serier en hel haug. Hvorpå jeg blir en smule entusiastisk når to av de nye seriene jeg har bestilt er ankommet. Det dreier seg om den avsluttede The Ice Wanderer and Other Stories og Summit of the Gods som er bind en i en serie på fem. Sistnevnte er skrevet av Yumemakura Baku(basert på hans roman). Siden jeg bare har begynt å lese første bind skal jeg skrive om denne serien senere. 
The Ice Wanderer består av seks fortellinger og i alle er naturen og menneskets forhold til den sentralt. Boken åpner med tittelfortellingen og Taniguchi tar oss med til Yukon under gullrushet. Vandreren er en gammel indianer ute på sin siste reise og han redder to unge menn fra å fryse i hjel. Den ene av disse er en ung Jack London. I neste fortelling har Taniguchi adaptert begynnelsen på London`s roman Ulvehunden fra 1906. Om to menns kamp for å overleve i isødet forfulgt av en ulveflokk. I tredje fortelling er vi hos Matagifolket i Japan på 1920-tallet. Disse var kjent for sine egenskaper som bjørnejegere og hovedpersonen møter sitt livs utfordring. Kayiose-Jima er det jeg tror er en selvbiografisk fortelling. Forfatteren som ung gutt på besøk hos tante og onkel i en liten kystlandsby. Plassert der mens foreldrene var midt oppi skilsmissen, noe en må anta, ikke var helt vanlig i Japan på 50-tallet. 
Neste fortelling er også selvbiografisk og handler om forfatteren som ung og aspirerende manga skaper. De viktigste karakterene her er beboerne i og selve hybelhuset hans. I siste fortelling vender Taniguchi tilbake til Alaska og havområdene utenfor. Hovedpersonen her er en navnløs japansk hvalforsker og forskningsobjektet hans er den gamle knølhvalhannen Dick. Et gammelt Inuit sagn om en hvalkirkegård og tittelen på fortellingen, Return to the Sea, gjør dette til en riktig avslutning på boken. The Ice Wanderer er en enestående tegneserieopplevelse og jeg kan ikke annet enn å oppfordre til at så mange som mulig leser den.
Manga er ikke det som er blitt nevnt hyppigst i denne bloggen og det skyldes at jeg har litt problemer med disse figurene med tallerkenøyne. Jeg foretrekker realistisk tegnet manga og det kommer det ikke like mye av på markedet. Og ofte er det samuraiserier og det blir i lengden litt uspennende. En som tegner realistisk (ofte litt i overkant sådan) manga er Ryoichi Ikegami. Blant verdens 10 beste serietegnerne gjennom tidene og nevnt tidligere i bloggen. Det hører med til historien at han har et lass med assistenter, men det spiller egentlig ikke så stor rolle. Sammen med Buronson (Fist of the Northstar) laget han serien Strain i perioden 1997-8. De har tidligere laget den politiske thrilleren Sanctuary og hvor Buronson (Yoshiyuki Okamura) brukte navnet Sho Fumimura. Dette er en serie jeg skal komme tilbake til bare jeg får lest den ferdig. 
Vel, handlingen i Strain utspiller seg i all hovedsak i Malaysia. Her møter vi Mayo (japansk for hest) som har kommet på den pussige forretningsideen at han dreper hvem som helst for 5 malayiske dollar. Hans eneste venn er den aldrende Sai, som igjen har nære forbindelser med Sai-Tongen. Det viser seg at Mayo egentlig er Singko Kusawa, en av to arvinger til det japanske multinasjonale selskapet Kusawa. Noen år tidligere har han blitt tatt med narkotika noen hadde plantet i bagasjen hans og dømt til døden. Han overlever den elektriske stolen (nå trodde jeg henging var vanlig) og klatrer noen dager etter begravelsen ut av sin egen grav. Dette kan jo sette sitt preg på hvem som helst. Hans eldre bror Shunichiro var ansvarlig for narkotikaen og når han får greie på at lillebroren er i live setter han himmel og jord i bevegelse for å rette opp denne feilen og få minstemann tilbake i den graven han skulle ha vært i de siste årene. 
Shunichiro har via mellommenn tidligere bestilt Mayo sine tjenester og oppdraget gikk ut på å drepe den sykelige moren til den 12 år gamle gateprostituerte Shion. Noe Mayo ikke gjør han dreper i stedet oppdragsgiveren. Shion har da også en sentral plass i den videre historien. Nå er en ikke kommet langt ut i handlingen og det hele blir enda mer komplisert. Dette er en thriller med storfinans, argumenter for asiatisk proteksjonisme mot unødvendig vestlig innblanding, Yakuzaen og Tongene er involvert, det samme er en av Malaysias frigjøringskjemper(en av de mindre troverdige påstandene er at gjenværende japanske soldater fra okkupasjonen skulle vært alfa og omega for den malayiske frigjøringskampen mot engelskmennene) og ikke minst er det snakk rent og riktig blod. Arv er noe det snakkes mye om i denne serien. 
Dette er en serie hvor de fleste regelmessig bør fylles med avsky. Volden er så realistisk og grafisk og flere av seriens bipersoner er så hinsides det en er vant til i vestlige serier. Det som forundrer en er at det er japanske sensurinstanser, men at de er mer interessert i å fjerne enhver antydning til kjønnshår enn gjøre noe med den mer ekstreme volden. Hvorfor skal en da lese denne serien. Vel, historien er, tross innsigelser, faktisk veldig bra og Ikegami kan ikke gjøre noe feil. Selv om han kommer farlig nær her. Det finnes ingen som lager serier som Ikegami og det burde være grunn god nok til å lese også denne. En annen ting er at ingen av de seriene jeg har lest av ham kan kalles finslige. Det eneste unntaket er mangaversjonen av Spider-Man han tegnet på slutten av 60-tallet.
Så var det historien. Isabella, presenterer seg selv som Bella, flytter fra Phoenix, Arizona til småbyen Forks i staten Washington. Dette fordi hennes mor gifter seg på nytt og at hennes far er sheriff i Forks. Og med dette begynner historien om en 16 år gammel pikes forsøk på å finne seg til rette i en ny by. Hun blir fascinert av den mystiske og dermed kuleste klikken på skolen. Representert ved Edward Cullen. En av de mange adoptivbarnene til den mer enn anerkjente kirurgen Dr Cullen. Når en på forhånd vet at det dreier seg om vampyrer kommer ikke resten av historien som det mest nyskapende en kan tenke seg. Bare for å legge inn en tvist treffer Bella senere i historien Jacob Black. Han er medlem av indianerstammen Quileutene, som visstnok nedstammer fra varulver. Varulver er igjen vampyrers naturlige fiender. Og plotet tilspisser seg. 
Når en ser bort fra at historien kanskje ikke er den mest originale, så er Kims tegninger utrolig bra. Hun har komprimert teksten ned til det essensielle og det må sies å være et soleklart pluss. Og det en sitter igjen med er en alternativ oppveksthistorie. En historie jeg ikke helt kan relatere til, mest p.g.a. av kjønnsforskjeller, det amerikanske skolesystemet og disse larger than life følelsene hovedpersonene er besatt av. Allikevel må jeg konkludere med det at hvis en skal lese Stephenie Meyer fungerer det best med litt hjelp fra Sør-Korea.
For ikke så lenge siden nevnte jeg Jeff Smith`s firehefters serie Shazam! The Monster Society of Evil hvor han gjør sin egen versjon av opprinnelseshistorien til Captain Marvel. Det samme gjorde Jerry Ordway i den grafiske romanen The Power of Shazam fra 1994. I løpet av 96 sider gjenforteller han hele tilblivelseshistorien til samme kaptein. Fra og med mars 1995 blir det også en månedlig tittel med samme navn. Det kom i alt 48 hefter i denne serien og et enkeltstående i forbindelse med crossoveren Blackest Night i januar 2010. Nå har jeg lest den opprinnelige Power of Shazam og jeg må innrømme at jeg er litt imponert. Ordway var en av de faste tegnerne i Supermann, mens det ennå ble utgitt på norsk, og det var alltid noe å utsette på tegningene hans etter min oppfatning. Slik er det ikke her. 
Historien starter i Egypt og en utgraving av Ramses II grav. Foreldrene til 10 år gamle Billy Batson, begge arkeologer, og Theo Adam er de ansvarlige for dette. Sistnevnte er der som representant for Dr Sivana, som finansierer utgravingen. De finner graven, Adam blir truffet av et uforklarlig lyn og i graven ligger det et smykke formet som en skarab oppå Ramses sarkofag. Dette smykket blir plutselig livsviktig for Adam og i sitt forsøk på å sikre seg det dreper han begge Billy`s foreldre og kidnapper søsteren Mary. Hjemme i Fawcett City blir ikke bare Billy foreldreløs, men også sparket ut på gaten av en ubarmhjertig onkel. Og dette er bare prologen. Serien er malt og det er glimrende gjort. Rent tidsmessig må en si at det er slags femtitall over det hele. Fawcett City (som Opal City i James Robinson`s Starman) er preget av Art Deco retningen innen arkitekturen. Og så har Captain Marvel alltid vært en sjarmerende serie. Hvilken superhelt har muligheten til å lytte til Aristoteles visdom, men som fremdeles bare er en tiåring i en voksen kropp. 
Noe som er preget av 30-40-tallet, og denne tidens pulp historier, er Ed Brubaker og Sean Phillip`s seks hefters miniserie Incognito. Her er den tidligere superskurken Zack Overkill hovedperson. Sammen med sin avdøde bror, Xander, har han utallige uskyldige liv på samvittigheten. Han blir tatt av myndighetene og blir en del av deres vitnebeskyttelsesprogram. Fratatt superkreftene forsvinner han i den grå mengden. Inntil en dag kreftene igjen dukker opp. Da bestemmer han seg ikke for å gjenoppta karrieren som superskurk, men snarere det motsatte. Ikke fordi han er blitt reformert, men for ytterligere å vise sin forakt for vanlige mennesker. Hans gamle medsammensvorne, hellig herlig overbevist om hans bortgang, får rede på at han er i live og setter seg fore å takke ham for at han var behjelpelig med å få arrestert lederen, med navnet Black Death, for verdens største forbryterorganisasjon. Dette er en fornøyelig historie, kanskje ikke visst man tar volden med i betraktning, men beviser nok en gang at to av mine nye favoritt tegneserieskapere er Brubaker og Phillips. 
Yoshihiro Tatsumi har jeg nevnt ved flere anledninger og sist så vidt nevnt hans selvbiografiske serie, A Drifting Life. I denne nevner Tatsumi ved en rekke anledninger sin første lengre og avsluttede mangafortelling (127 s) Black Blizzard. Han er født i 1935 og var 21 når han brukte tyve dager på å få den ferdig. Det hele starter med at tog sporer av skinnene og to fanger klarer å flykte. Det er midtvinters og disse to er lenket sammen. De klarer å unnslippe forfølgerne og i løpet av natten begynner den yngste av dem å fortelle sin historie. Mer vil jeg ikke røpe av handlingen, men bare understreke at til å være over femti år så holder historien seg godt. Tegningene kan først se litt primitive ut, men i løpet av historien oppdager en hvor effektivt og enkelt Tatsumi klarer å skildre komplekse situasjoner. Jeg leste denne først og fremst fordi jeg var nysgjerrig, men må si at jeg fort lot meg imponere. Og dette var hva jeg leste denne helgen.
Det er igjen søndag og publikum har ikke kommet opp med noe mer konstruktivt siden sist. De har igjen møtt mannsterkt opp for å forhindre meg i å gjøre så lite som mulig. Trøttandes, i mer enn en forstand ! Så til noe helt annet. 
Jeg leste Imiri Sakabashiras The Box Man. Den var i svarthvitt, helt uten tekst og fantastisk tegnet. Skjønte ikke bæret av historien, men det gjorde absolutt ingenting. En annen japansk serie det er lettere forstå noe av, er Makoto Yakimuras Planetes. Planetes er gammelgresk for vandrer og i denne mangaen er det solsystemets grenser en streber mot. Handlingen er lagt til en nær fremtid hvor økt trafikk rundt jorden gjør det påkrevd at en har romstasjoner som fjerner søppel, rester av satelitter m.m. Dette for å forhindre ulykker blant det økende antallet romfartøyer som ferdes i dette området. Hovedpersonen, Hachirota "Hachimaki" Hoshino, jobber ombord på en slik og serien følger ham både på jobb og nede på landjorden. Hachi (japansk for åtte eller åttende) har allikevel
Dette er en realistisk tegnet manga og det er lagt stor vekt på at det vitenskapelige skal være korrekt. Ikke at dette går utover handlingen. Serien tegner også en fremtid hvor forskjellene mellom rik og fattig ikke har skrumpet. Hvor internasjonale selskaper opererer mer som selvstendige nasjoner og deres kommersielle utnyttelse av rommet foregår nesten uhindret. Disse tingene har fremprovosert en global terrororganisasjon, The Space Defense Front.Jeg skal i grunnen ikke si så mye mer om handlingenm en bare nevne at serien er samlet i fem bøker. Jeg leste disse for noen år siden og ble utrolig imponert. Videre er den også blitt en 26 episoders tegnefilmserie.