Litt om tre tegneserier

Jeg brukte søndagen på å lese heftene jeg fikk på Free Comic Book Day og det var vel egentlig ingen av dem som hadde fått terningkast seks. Jevnt over mellom to og tre. Det var allikevel morsomt å få lest så mye forskjellig og som en ellers aldri ville fått lest. Jeg har også fått lest noen serier jeg har hatt virkelig lyst å lese. Først ut er Danica Novgorodoff og hennes Slow Storm fra 2008. Når en ser på baksiden av denne grafiske romanen står det hva Paul Pope(THP, Heavy Liquid, 100% og mer)har sagt om den og det er følgende : ”Emotionally charged, thoughtful and lyrical. An impressive debut”. Det er virkelig en imponerende debut, men til tider tar det tankefulle, lyriske og følelsesmessig ladede kan ta litt overhånd. Utenom det er dette fortellingen om Ursa og den ulovlige innvandreren Rafael Jose. Ursa jobber som brannmann, sammen med broren som hun har et meget ambivalent forhold til, sliter med begynnende psykiske problemer og ser ikke altfor lyst på tilværelsen. Brannmennene blir tilkalt etter at det begynner å brenne i en låve full av veddeløpshester. Vi befinner oss i Kentucky og på denne gården jobber Rafael Jose. Noe alvorlig skjer og Rafael Jose får skylden og blir ettersøkt. Forut for dette har vi blitt fortalt den marerittaktige reisen han måtte gå gjennom for å komme til USA. Ursa og Rafael treffes og det blir et flyktig møte hvor begge prøver å fortelle hverandre hvem de virkelig er. Ved å vise forståelse og ømhet. Tegningene kan minne om akvareller og er aldeles nydelige. Igjen en tegneserie en bare bør lese.
Det har kommet, til nå, ti bøker i den glimrende serien Vertigo Crime. Biblioteket har ni og den niende er Ratcatcher av Andy Diggle og tegneren Victor Ibanez. Diggle har tidligere bl.a. skrevet Swamp Thing, Hellblazer (230-244 og 247-49) og den glimrende The Losers. Historien i Rat Catcher er altfor komplisert til at jeg får plass til å gjengi den her, men historien starter med en brann i et hus i Texas. Innenfor ligger to døde FBI agenter og vitnet de skulle vokte. Ut av flammene kommer en såret fjerdemann og historien tar til. Rat Catcher er kodenavnet gitt til den eller de som har infiltrert the witness protection systemet og som dreper mulige vitner. Dette er en hardkokt, intelligent, intrikat og virkelig overbevisende thriller. Som igjen viser at Vertigo Crime er en av de beste seriene som utgis for tiden. Og derfor bør en lese dem. I The Nobody tar Jeff Lemire oss igjen med til det canadiske småbylivet. Denne gangen er handlingen lagt til byen Large Mouth pop. 754. Fortelleren er den 16 år gamle Vicki og hun lengter vekk. Fortellingen starter når John Griffen kommer til byen. Han er dekket av bandasjer og med mørke beskyttelsesbriller. Sladderen starter umiddelbart. Det oppstår et vennskap mellom Vicki og Griffen og dette blir ikke sett med blide øyne på av Vicki`s far. En blir vist fragmenter av Griffen`s fortid og en kveld banker det på døren og den har innhentet ham. Jeg har skrytt mye av Lemire tidligere og denne er minst like bra som de andre seriene hans. Dette er for øvrig første serien han fikk utgitt på Vertigo og inspirasjonen til historien har han hentet fra en roman av H. G. Wells utgitt i 1897. Gjett hvilken.

Lykke er en god tegneserie og her er enda en

Hvis det er en ting jeg ikke er redd for å gjenta for ofte i denne bloggen, så er det at Cosey (Bernard Cosendai) er en unik tegneserieskaper. Og en av mine aller største favoritter. Rejsen til Italien, Orchidea, Saigon-Hanoi, Glædelig jul, May !, og Himmelbuddhaen er alle album som ville fått plass i en tegneseriekanon lik Harold Bloom`s for skjønnlitteratur(Cosey har gitt ut flere album enn dette, men de har jeg ikke fått lest). Nå har jeg ikke glemt hans serie Jonathan hvor handlingen i de fleste er lagt til Tibet og Nepal(hovedpersonen er innom i Sinkiangprovinsen i et av dem ved et uhell). Bare som en digresjon så snakket jeg faktisk med en ung mann fra Nepal i går og informasjonen fra Jonathan albumene var nyttig å ha. Dermed er jeg kommet frem til det dagens innlegg skal dreie seg om. Albumserien heter Horisont, vel det er kommet to album på dansk og det kan ha kommet flere på originalspråket, og av disse to har jeg lest det første med tittelen Fuglen og Stenen. Fuglen og Stenen er også beretningen om verdens tilblivelse. I begynnelsen var det bare en stein som lå på himmelens bunn. Og der lå den til en fugl, den Allerførste, fløy over den og etterlot sine etterlatenskaper. Som siden ble til jord og da den Andre fuglen landet der etterlot den seg frø. Siden krøp menneskene frem fra sprekkene og verden ble slik den nå er. De som forteller denne beretningen er en gruppe ufrivillige nomader. De har vært nødt til å flykte fra landsbyen sin etter at jorden der gjorde dem syke. En får ikke vite hva det er med denne sykdommen eller om det hele kan skyldes forurensing eller lignende. De starter vandringen over en endeløs slette og stadig flere faller fra. De har mongolske trekk og Yak-okser som husdyr. Derfor var det nærliggende å nevne Cosey og Jonathan. Siden jeg nevnte fortellerstemmer i forrige innlegg så har Horisont ikke mindre enn fire forskjellige. Forskjellige medlemmer av stammen forteller sin historie samtidig med at reisen blir skildret. Serieskaperen som står bak dette er nederlandske Lian Ong og hun er gledelig nok også kvinne. Det er alltid strålende å komme nye kvinnelige serieskapere og spesielt når de er så dyktige som Ong. Ved første øyekast kan en si at det er noe uferdig over tegningene hennes og at fargeleggingen skjuler dette. Så feil har en ikke lov å ta. Tegningene hennes minner meg om Cosey, mens hennes strek er mer flytende og har dette som gjør at jeg liker tegningene fra før jeg så dem for første gang. Ong var allerede en etablert serieskaper forut for Fuglen og Stenen, men dette var hennes første serie i farger. På dansk ble de utgitt av forlaget Arboris og kom i 1996-7. Mulighetene for å få tak i album er nok små, men jeg skal prøve. Om ikke annet enn for min egen del. Fuglen og Stenen er bare et fantastisk album !!

1. del av det foreløpig siste avsnittet i Fra en lat mann dagbok

Påsken begynner å bli et vagt minne og jeg klager ikke. Før jeg helt glemmer det skal jeg bare nevne de siste tegneseriene som ble lest mens hverdagen glimret med sitt fravær. Bladet Gigant har blitt utgitt i tre omganger her i Norge. Fra 1969 til 1971(8 utgivelser), fra 1975 til 1985(70 utgivelser) og siste gang fra 2000 til 2005(25 utgivelser). Det har alltid vært et blad med fylt med superhelter. Frem til 1985 var Lovens Voktere/Justice League of America et nesten fast innslag. Fra 2000 ble det gjort plass til Team-up historier og crossovere. Eksempler på dette er Superman versus Terminator, JLA møter Witchblade og Batman møter Daredevil. Til slutt kom seriene Batman : Hush, Superman : Birthright og Mark Waid og Alex Ross` Kingdom Come. Jeg kjøpte nylig nr. 3 og 4 2002 og leste disse litt på trass. Nr. 3 var Green Lantern vs. Aliens. Alien-filmene er bra, men seriene basert på dem er oppskriftsmessige like. Dette på tross av at det er kompetente Dark Horse Comics som gir dem ut. Med denne fire hefters miniserien hadde forfatteren, Ron Marz, lånt vel mye fra originalen fra 1979 og resultatet ble deretter. For å gjøre det hele mer spennende mister Green Lantern ringen sin i kampen mot disse monomane E.T.`ene og blir nesten litt forelsket i en, tilsynelatende kvinnelig, androide. Rick Leonardi tegner det hele greit nok og en trenger å ha lesestoff på badet også. Ellers må jeg si at jeg gleder meg litt til Green Lantern filmen med Ryan Reynolds i hovedrollen(norsk premiere 05.08. 2011). Nummer 3 var som de fleste crossovere/team-ups pleier å være. Superhelter møter hverandre for første gang og den mest naturlige måten å bryte isen på er med en slåsskamp eller flere. Her var det til gjengjeld to historier. JLA/WildC.A.T.S. skrevet av Grant Morrison og tegnet av Val Semeiks. Dette enkeltstående hefte kjøpte jeg faktisk når det kom ut i 1997. Det var på denne tiden Morrison satte seg fore å oppdatere og til en viss grad også revolusjonere Justice League of America. Dette lykkes han med over all forventning, men denne historien var et av unntakene. Både WildC.A.T.S. og Gen 13 var en del av Jim Lee`s Wildstorm. Først en del av det opprinnelige Image Comics, så solgt til DC og i fjor ble det lagt ned og noen få serier ble beholdt som en del av DC universet. Gen 13 dukker opp i historie nr. 2 og her møter de Fantastic Four. Å lese serier med Fantastic Four er som å oppleve at tiden står stille. Det er ingenting som forandrer seg. I dette tilfellet er det en positiv ting. Gen 13 derimot har ikke tålt tidens tann like godt. Denne påtatte (allerede da) lissom hipheten en forbinder med 90-tallet er kvelende til stede og da er det et gledelig lyspunkt at den er tegnet (og skrevet) av Kevin Maguire. Han tegnet Justice League International, skrevet av J M DeMatteis og Keith Giffen på sent 80-tall. Senere gjentok disse tre suksessen med miniseriene Formerly Known as the Justice League(04) og I Can`t Believe It`s not the Justice Leaugue(05). De fire samlingene med JLI og miniseriene er å få lånt på biblioteket og anbefales på det varmeste. Gen 13 vs. Fantastic Four er et 52 sider langt one-shot og starter med at Gen 13 er på besøk i New York, de bor til vanlig på vestkysten. Samtidig får jorden besøk av et vesen fra en annen dimensjon. Dette medfører at Reed Richards ser seg nødt til å undersøke. Et av medlemmene av Gen 13 har et kjæledyr med en ikke-jordisk tilhørighet og denne reagerer på dette uventede besøket med å vokse seg til King Kong størrelse og skape like store problemer for myndighetene(det samme gjør selvfølgelig motparten også). Spider-Man har en liten gjesteopptreden. En del misforståelser og bataljer senere og det hele ender til slutt minnelig. Noe en har lest hundre ganger før, men Maguire er slik en forbannet god tegner at det allikevel er verdt det. Noen har også hevdet at Gen 13 er et direkte plagiat av Marvel`s X-Men, men det kan da umulig stemme. Og dermed gjenstår det bare å fortelle om de kjekke seriene jeg leste denne høytiden.

Foreløpig nest siste avsnitt av Fra en lat manns dagbok

Påsken er endelig overstått. Den desidert kjedeligste av alle høytider. Hvor tilværelsen blir lagt på vent i nær en uke fordi noen av oss må få oppleve den siste rest av snø. Jeg for min del var nær ved å trekke for gardinene når solen skinte altfor kraftig og gjorde det vanskelig å se tv-skjermen. Jeg fikk da lest noen tegneserier for det. Ikke alle av like høy kvalitet, men en skal jo lete gjennom mange åkre før en finner det kålhodet en passer best med.
Den religiøse lederen og guruen Sathya Sai Baba gikk videre den 24.04. i år. Ikke at J. M. DeMatteis var en av hans tilhengere, men han fant også det han søkte i de traktene av verden. Noe han beskriver i den briljante serien Seekers Into the Mystery. Utgitt på Vertigo i 1996-97. Den er ikke helt selvbiografisk og allikevel er vel dette J M DeMatteis` mest personlige serie. Om hvordan en forsoffen manusforfatter plutselig blir gitt muligheten til å huske sin egen fortrengte fortid og bli gitt muligheten til å få svar på de virkelig store åndelige spørsmålene. Alt takket være Mesteren. Det kom bare 15 hefter i denne serien og hvorfor det ikke ble en suksess er vel et av spørsmålene serien ikke besvarte. Når en ser hvilke tegnere som var involvert blir en enda mer forbauset Glenn Barr (Brooklyn Dreams med DeMatteis) 1-4, Michael Zulli(Sandman : The Wake og The Last Temptation of Alice, begge skrevet av Gaiman) 6-9, Jon J Muth(M basert på Fritz Langs filmmanus og Moonshadow med DeMatteis) 5,10 og 15 og til slutt Jill Thompson 11-14. Jeg leste bare heftene 11-14 denne gangen og skal fortelle mer om det i min gjennomgang av hennes utgivelser. Det er ikke feil å si at jeg igjen jeg ble imponert. Det eneste forholdet jeg har til den klassiske britiske tv-serien The Prisoner er Iron Maiden`s sang med samme navn på albumet Number of the Beast fra 1982. Her bruker de en soundbyte fra serien og hovedpersonen konkluderer med at I`m Not a Number, I`m a Free Man. I 1988-89 ga Dean Motter (Terminal City og Mister X), med manushjelp av Mark Askwith, ut den fire hefters miniserien The Prisoner på DC. Den var ment som en fortsettelse og skulle oppklare de ubesvarte spørsmålene fra serien. Og det kan det være at den gjorde. Jeg for min del hadde store problemer med å følge handlingen og kvaliteten på tegningene gjorde det ikke bedre. Kuriøst, men ikke helt nødvendig lesning. Året var 2002 og forlaget Egmont ga ut en to hefters norsk oversettelse av Neil Gaiman`s Books of Magic. Selve serien ble hetende Magic Fantasy og etter disse to kom det 6 hefter med serier fra forlaget CrossGen. Noe som passet utmerket siden CrossGen spesialiserte seg på fantasy utgivelser i perioden 1996 til 2004 da forlaget gikk konkurs. Hver av disse inneholdt fire av forlagets serier. En av disse var Sojourn og hovedpersonen her hadde veldig klare likhetstrekk med både Chris Claremont og John Bolton`s Marada og Robert E Howard`s Røde Sonja. Hovedpersonen er Arwyn som for å hevne drapet på sin familie og redde planeten Quin fra den onde trollmannen Mordath må finne de fem bortgjemte fragmentene av helten Ayden`s magiske pil. Som i sin tid drepte den nå gjenoppståtte Mordath. Dette skjer i en verden hvor de fleste fantasyklisjeene dukker opp. Allikevel redder serien seg i land med en entusiastisk historie og glimrende tegninger av Greg Land (Ultimate Fantastic Four og Uncanny X-Men). Nå har ikke jeg lest hele serien, men nok til å si at dette er mer enn bare grei tidtrøyte. En annen CrossGen serie jeg fikk lest litt av i påsken var Brath. Igjen kan en mer enn ane inspirasjonen fra Robert E Howard. Denne gangen er det kong Kull/Conan forfatteren Chuck Dixon (som jeg skal skrive om senere) har hentet inspirasjonen fra. Handlingen er lagt til et mytisk Skottland og hvor de innfødte står i mot den tilsynelatende romerske invasjonshærens overmakt. Lederen for disse noble barbarene er Brat Mac Garen og han har en underskjønn kone og en oppvakt sønn som synes å gå en utrygg fremtid i møte. Magi er en realitet og gudeverden står mot gudeverden. Her er det vel mer italienske Andrea Di Vitos tegninger som gjør serien verdt å lese fremfor Dixon`s ikee altfor originale historie. Di Vito har, foruten å ha tegnet flere andre Crossgen titler, også jobbet en god del for Marvel. Det kom bare 15 hefter av denne tittelen.

Fra en lat manns dagbok (3)

Her følger andre del av hva jeg leste på fridagen min. I bok nr.3, Dead Man`s Knock, i Mike Carey og Peter Gross` serie The Unwritten dukker forfatteren av bøkene om Tommy Taylor såvidt opp. Wilson Taylor er da også far til seriens hovedperson Tom Taylor og denne tror at anledningen nå er inne for å avkreve faren en forklaring på hva som har skjedd tidligere. Carey har sagt at dette forholdet far-sønn er basert på Christopher Milne`s forhold til sin far A. A. Milne. I stedet for en oppklaring får Tom beskjed av sitt faderlige opphav at livet består og styres av historier. En får også vite mer om denne verdensomspennende organisasjonen som har satt seg fore å kontrollere alt det nedskrevne, dens leder Mr. Callendar og deres bøddel/agent Pullman. Tommy Taylor`s erkefiende Ambrosio er også klart til stede. En bør unne seg den gleden det er å lese denne serien. 1001 Nights of Snowfall kommer forut for hele serien og med den er det kommet i alt 16 samlinger med Bill Willingham`s serie Fables. Den femtende har tittelen Red Rose og inneholder heftene 94-100. Her er det forståelig nok Red Rose som er hovedpersonen og hun sørger ennå over Boy Blue`s død. Så blir hun oppsøkt av sin døde mors gjenferd og vi blir fortalt Red Rose og søsteren Snow White`s oppvekst. En får også vite hvorfor forholdet mellom søstrene ble som det ble. Nede i Fabletown regjerer Mister Dark og i nr. 99 er hele heftet viet ham. Det er tegnet av Inaki Mirandi og når en leser det sitter en med følelsen at dette må være en japansk tegner, men Miranda er fra Madrid, Spania. Nå er det ikke slik at Mark Buckingham gjør noe dårlig, snarere tvert i mot, men Miranda er virkelig imponerende. Det hele avsluttes med det utvidete nr. 100 og det som skal bli den endelige kampen mellom Mister Dark og Frau Totenkinder, nå den unge Bellflower, og utfallet skal jeg ikke røpe her. Det er virkelig imponerende at en serie når 100 utgivelser. Enda mer når en tenker på at samme mann har skrevet den fra starten og at den er like bra nå som nummer en var da jeg leste det. Jeg har vel nevnt det(?), men jeg er ikke noen fan av alle disse vampyrbøkene, tv-seriene og filmatiseringene som flommer over oss. Den beste vampyrfilmen jeg har sett er Kjærlighet ved første bitt med George Hamilton. Den er fra 1979 og ingenting slår en solbrun Dracula. Jeg har lest manhwa versjonen av Stephenie Meyer`s første bok og skrevet om den tidligere her. Ellers har jeg klart å styre unna alle disse nymoderanes vampyrene. Så tilfeldig leste jeg et enkeltstående hefte jeg hadde hjemme. Det var nr. 9 i maxiserien Anita Blake-Vampire Hunter : Guilty Pleasures. Og jeg ble mektig imponert. Historien er basert på en av Laurell K Hamilton`s bøker og selv så sent ute i historien virket som Hamilton og Ritchie virkelig hadde lykkes med å gjøre bok om til tegneserie. Selve historien virket overraskende bra og hovedpersonen fascinerende. Til og med tegneren Ron Lim, som aldri tidligere har gjort noe jeg har vært i nærheten av å like, briljerer. Dagen etter bestilte jeg fire av disse grafiske romanene til biblioteket, inklusiv den ene vi har hatt og som forsvant….., og gleder meg faktisk til å få lest dem.

Fra en lat manns dagbok (2)

Ennå en dag fri og tegneserier fremfor repriser på tv. Det må være noe som feiler meg. Først var det abonnementene med Echo 29, Scalped 47, Northlanders 38, Hellblazer 277 og Vertigo Resurrected : Hellblazer : Bad Blood. Den siste hadde jeg fra før og Jamie Delano klarer ikke helt å komme i havn med de komiske innslagene i denne miniserien fra en ikke fjern fremtid. Den vanlige Hellblazer tittelen skrives fremdeles av Peter Milligan og den nygifte Constantine er ute etter å erstatte sin avkappede tommel og niesen Gemma søker å hevne seg på onkelen. Litt likt Lyta Hall i Sandman : The Kindly Ones Virker veldig lovende. Terry Moore`s Echo nr. 29 og er det nest siste i serien som først nå begynner å bli virkelig bra. Scalped skrives fremdeles av Jason Aaron og de fleste heftene tegnes av R M Guera og har en ikke begynt å lese denne serien ennå bør en starte akkurat nå!! Dette avsnittet er tredje del av You gotta have sinned og handler om Dino Poor Bear, en av vaktmesterne på reservatets kasino, og som strever for et bedre liv for seg selv og datteren. For å kunne gi en presang til kvinnen han er forelsket i angir han kameratene, som har kjørt i hjel en ung pike, for den utlovede belønningen og blir siden fortalt av henne at hun ser på ham som en bror. Det er få happy endings i Scalped og det er en av de mange tingene som gjør den så bra. Brian Wood`s månedlige serie på Vertigo, DMZ, forvirret meg dit hen at jeg sluttet å lese den. Ideen med den andre amerikanske borgerkrigen og et krigsherjet New York var fascinerende en stund, men så sluttet det å gi noen som helst mening. Ikke at andre ikke skulle lese den. Snarere tvert i mot. Det er ikke Wood`s feil at jeg ikke er så smart at jeg ikke helt skjønner hvor glimrende denne serien egentlig er. Noe har jeg da allikevel fått med meg og det er at hans serie Northlanders bør en absolutt lese. Northlanders nr. 37 og en er kommet til del to, av tre, i The Siege of Paris. Vikingen Mads øyenvitneskildring av hvordan denne danske vikinghæren prøvde å innta Paris i 820. I stedet blir den viklet inn i en langvarig beleiring og det hele får visse likhetstrekk med skyttergravskrigen under 1. verdenskrig. Det hele er makeløst tegnet av Simon Gane og han har tidligere tegnet The Vinyl Underground (Si Spencer) og Dark Rain : A New Orleans Story (Mat Johnson). Dette var heftene jeg kjøper hver måned og neste gang resten av det jeg leste.

Fra en lat manns dagbok (1.5)

Miniserien Finals ble aldri mer enn en parentes. Hvis en skulle skrevet den foreløpige historien om utgivelsene på Vertigo. En litt morsom og skrudd parentes, men aldri noe som vil bli husket som noe virkelig minneverdig i ettertid. Gitt ut i 1999 og skrevet av Will Pfeifer. Dette var da også hans debut som tegneserieforfatter, for et stort forlag i det minste, og siden har han hovedsaklig skrevet for DC. Ikke de mest spennende titlene og ei heller de mest populære(han skrev Catwoman volume 3 44-82). Handlingen i Finals foregår på Knox State University også kjent som Kaos U. En av grunnene til Kaos U var at i 40-årene var det en av elevene som laget sin egen atombombe og siden kurerte kjærlighetssorgen sin på en mer altomfattende måte. Etter gjenoppbyggingen ble universitetets motto: Strenght Through Study med en spesiell vri. De fem hovedpersonene er alle siste års studenter og de har valgt vidt forskjellige hovedoppgaver. Starte sin egen sekt, hovedfag i ran, antropologistudenten som degenerer ned til huleboerstadiet, et forsøk på å bygge en tidsmaskin og fortelleren Wally Maurer og hans forsøk på å lage film i sjangeren Extreme Cinema Verite. Historien starter som de fleste andre fra college miljø, men her aner en fort at dette blir en mye mørkere fortelling og med en beksvart humor. Et eksempel er når tidsmaskinen begynner å virke og det første som kommer tilbake fra fremtiden er oppfinneren selv. Bare litt eldre og bare litt drept. Nå nevnte jeg parentes i begynnelsen, men det en skal huske er at selv Vertigo`s parenteser er ofte mye bedre enn det meste annet som blir utgitt. Denne serien er vel verdt de 80 kronene den nå koster og åttende juni kommer Vertigo Resurrected : Sandman Presents : Petrefax (1-4) av Mike Carey og Steve Leialoha(kjent fra bl.a. Fables). Og garantert (!!) i neste innlegg skal jeg skrive om tegneren av Finals og så mye annet bra, Jill Thompson.

Fra en lat manns dagbok (1)

Jeg hadde et par dager fri tidligere i uken og innimellom alle reprisene på TV rakk jeg å lese noen tegneserier. Først leste jeg de to siste kapitlene i Fabio Moon og Gabriel Ba`s Daytripper. Litt usikker på hvorfor jeg ventet så lenge med å gjøre det, men disse to kapitlene var ubeskrivelig bra og gjorde en fantastisk serie, om mulig, bedre. Deretter leste jeg bok to i Jeff Lemire`s serie Sweet Tooth, med tittelen In Captivity, og ble enda mer imponert. Det er noe med Lemire og den evnen han har til å presentere leseren for det sentimentale på en nøktern og overbevisende måte. Historien i seg selv kan sees på som en klisje, hvor store deler av befolkningen er gått bort p.g.a. en mystisk sykdom, og hvor hovedpersonen er en 10 år gammel gutt med gevir. Allikevel klarer han å overbevise meg som leser. Uten å kunne si helt sikkert hva det er, men, som i Essex County, er det bare noe med hele stemningen han formidler som gjør det bra.

Videre har jeg tatt fatt på meg oppgaven med å få lest de siste 6 albumene i Peter Madsens Valhall-serie. Jeg har lest de første 9 tidligere og har unngått å få med meg disse siste. Vel, feil er til for å rettes opp. Aldri har vel en gjenfortelling av norrøn mytologi vært morsommere og nesten aldri så lærerik. Nå nylig så jeg at Peter Madsen, ved siden av Menneskesønnen (den av hans serier jeg har minst sansen for, ikke p.g.a. innholdet, men slik jeg ser det så behersker han ikke en så realistisk tegnestil) også har laget Historien om Job(99) for Det Danske Bibelselskapet. I følge Peter Wessel Zappfe den mest blasfemiske av bibelens fortellinger. Og guds veddemål med djevelen er rett uforståelig. Hans siste prosjekt synes å være albumet Souris, men det virker som det ikke har kommet ut ennå. Uansett er det slik at Valhall og Sussi Bech`s Nofret serie, 12 album, er to av høydepunktene innenfor skandinavisk tegneserieproduksjon og dermed kan en være misunnelig på danskene òg. Neste innlegg tenkte jeg å starte og skrive om siste nummer av Vertigo Resurrected som samler en firehefters miniserie, Finals, fra 1999. Skrevet av Will Pfeiffer og tegnet av en av mine favoritter….. og siden skrive mer om hennes serier.

Eventyrene en aldri glemte

Hvor ble alle heltene av sang Jan Eggum, som i motsetning til de flestes oppfatning, faktisk er virkelig morsom. Det beste eksempelet er hans sang Blå bananer. Tilbake til heltene. De dukket opp i hopetall hos National Comics, Fawcett Comics og senere Marvel Comics fra slutten av 30-årene. Og, nesten uten unntak, var de alle amerikanske. En av dem var den mest amerikanske av alle, Captain America. Han dukker opp i The Ultimates, skrevet av Mark Millar, hvor han sloss mot en av sine argeste fiender, nazisupersoldaten (som egentlig er en alien) og en av kommentarene hans er at A`en på hetten hans ikke står for Frankrike. For alle vet jo at franskmenn er feige ?
Vel, når det kommer til utviklingen av tegneserien ble det de franske som først kom ut av puberteten. Og deres helter hadde ikke behov for å ha undertøyet på utsiden av klærne. En av disse har jeg alltid hatt veldig sansen for. Bernard Prince ble skapt av forfatteren Greg og tegneren Hermann og dukket første gang opp i bladet Tintin 04.01. 1966. På norsk ble han først utgitt i Tempo. I perioden 1979-81 ble det også gitt fire album. Senere ble de fleste historiene tegnet av Hermann gitt ut i svarthvitt i Magnum. Flere av de helt tidlige og kortere historiene ble trykket i James Bond. Her er Prince agent for Interpol og vi blir fortalt hvordan han treffer de to andre viktige personene i serien, Djinn og Barney Jordan

Djinn er en foreldreløs gutt, som senere ut i serien blir adoptert av Prince, og som livnærte seg på gata. Jordan er en typisk sjømann, en klisje så det holder, røff på en godmodig måte, glad i en dram og har en egen evne til å havne i slåsskamper. Begge er mannskap på Prince`s båt Cormoran. Dette er en liten lastebåt med utseendet til en yacht og som fører besetningen fra det ene eventyret til det andre. Det pussige er at i de albumene som har kommet foregår veldig lite av handlingen til sjøs. Ørkener, sumper og flyktende fra skogbranner er handlingen i tre av dem. Selve historiene har noe guttebokaktig over seg og allikevel er de ikke ment bare for barn. De kan kanskje sammenlignes med Tintin, men det at Barney Jordan er en mye mer realistisk karakter enn kaptein Haddock. Og Bernard Prince blir det antydet har et mulig sexliv i motsetning til …… Også det at Gregs historier er milevis bedre enn noe Herge skrev. Hermann var en av favorittegnerne mine når jeg vokste opp og i denne serien, som i Red Kelly som han og Greg også laget, briljerer han. En blir tatt med til eksotiske steder og får se våre helter takle de største farer. Det har kommet ut i alt 18 album og av dem har Hermann tegnet de tretten første og det attende som kom i fjor. To andre tegnere har og vært involvert. Dany(Daniel Henrotin) overtok for Hermann og det eneste jeg vet som er kommet på norsk av ham var albumet Ekvator som ble gitt ut i Magnum. Etter det tegnet Aidans (Édourd Aidans) to album og han er kjent for Tempo-lesere med seriene Familien Franval, Tony Stark og Tonga. Det som slo meg nå er at Bermard Prince er jo ikke franskmann.

Hvor jeg mimrer litt, angrer meg en smule og til slutt foretar en avgjørelse(1)

Tidligere i uken så jeg igjen gjennom de ikke rikholdige tegneseriehyllene hos Narvesen og bestemte meg for å kjøpe siste nummeret av Agent X-9. Dette er et hefte jeg har en del av fra før. Hvis jeg husker riktig har jeg de komplette utgavene fra og med 1983 til og med 1997. Det vil si at jeg har altfor mange historier med denne usannsynlige kvinnelige superhelten Modesty Blaise. En avisstripe skapt av den britiske forfatteren Peter O`Donnell (1920-2010) tilbake i 1963 og hvor den første tegneren var Jim Holdaway (1927-1970) . Holdaway tegnet de første 18 avsnittene og siden har det vært flere andre tegnere involvert. Den som alt i alt har tegnet flest avsnitt er Enric Badia Romero. Tidligere har jeg vel nevnt at jeg ikke har ham blant mine favorittegnere. Han har da også tegnet den historien som er i dette heftet(nr. 3 2011 og historien er Satanistsekten, den 91. av i alt 94 historier + 1 ). Ved siden av Holdaway er John M Burns den tegneren som har kommet i nærheten av å være bra. Allikevel fikk han ikke tegne mer enn to og en halv historie. Han har, foruten å tegne en god del for 2000 AD, også tegnet den tohefters miniserien A Silent Armageddon (Dark Horse 2003) med en annen ikke troverdig superhelt, James Bond. New Zealandske Neville Colvin (1918 –1991) tegnet stripen i perioden 1980-86. Jeg har en vag formening om at Colvin også tegnet Sporhundene (en nesten blåkopi av M.B. og utgitt i Serie Spesial), men her kan det godt være at jeg husker feil. Dick Giordano (1932-2010) tegnet en Graphic Novel med Modesty Blaise for DC i 1994 og som kom på norsk samme år og attpåtil i farger. Det er også blitt gitt ut bøker, hørespill og laget et par filmatiseringer med henne. Det får være nok om denne, til tider lettkledde, heltinnen for nå. Agent X-9 kom ut i Norge første gang i 1974 og har siden vært et fast inventar i norske bladhyller. Av alt som er blitt trykket her er det en stor overvekt av avisstriper. Det vil si at det har blitt utgitt enorme mengder av bl.a. Garth (Frank Bellamy, geniforklart i hjemlandet Storbritannia, men i mine øyne en redselsfull tegner), Rip Kirby(både originalen av Alex Raymond og en god del av de senere stripene), Buck Ryan, skapt av Don Freeman og Jack Monk, og som gikk i Daily Mirror fra 1937 til 1962 og selvfølgelig Secret Agent X-9 med minst tre av de forskjellige utgavene med Dashiell Hammett/Alex Raymond, George Evans(slo i gjennom i flere av EC Comics utgivelser på tidlig 50-tall) og de uforlignelige Archie Goodwin/Al Williamson.
Den avisstripen som var utslagsgivende for at jeg kjøpte bladet i mange år var Milton Caniff`s Steve Canyon. Av denne trykket de fra starten 13.01. 1947 og videre et sted mellom 10 og 15 år i kronologisk rekkefølge. Uvurderlig! Innimellom hendte det at de også kom til å gi ut historier, med den nesten like bra serien, Johnny Hazard av Frank Robbins. De trykket også seriehefter i bladet. To av disse var Maze Agency(Mike W Barr/Adam Hughes) og Ms. Tree Quarterly (Max Allan Collins/Terry Beatty) opprinnelig utgitt på DC. Og til slutt var den avgjørende tingen som gjorde at jeg kjøpte bladet i så mange år det at de og trykket en lang rekke album. Noen av disse er Kelly Green (Leonard Starr, Stan Drake), Largo Winch (Jean van Hamme/Philippe Francq) og Kodenavn XIII(van Hamme/William Vance). Dette er bare noen få de titlene som er blitt utgitt i Agent X-9 i løpet av de snart 37 årene bladet har blitt utgitt.

If I had a hammer

Det har vært mye snakk om annet enn nye serier i det siste. Derfor er det på tide å skrive om nettopp det. Jeg var innom Narvesen for et par dager siden og godt gjemt blant milliarder av interiørblader og andre uvesentligheter fant jeg en tegneserie. Det var Thor : Vandrende guder. En samling av Thor 1-6 volume 3. Skrevet av J. Michael Straczynski, med den franske tegneren Olivier Coipel og utgitt av Schibstedt. Thor ble også forsøkt utgitt, sammen med Fantastiske Fire og Daredevil, på Seriehuset tidligere dette årtusenet. Denne utgivelsen kommer som følge av at filmen Thor har premiere, med bl.a. Natalie Portman, Anthony Hopkins, Stellan Skarsgård, den rimelig ukjente Chris Hemsworth som Thor og regissert av Kenneth(Oh, how the mighty have fallen)Brannagh, den sjette mai. Det at Schibstedt velger å utgi serien og ikke den offisielle tegneserieadapsjonen er beundringsverdig. Jeg har noen virkelig elendige av disse i bladsamlingen. Star Wars episode IV-VI(ikke de nytegnede Dark Horse ga ut for noen år siden), Batman 1-3, Spider-Man, Barb Wire (noen som husker Pamela Anderson som Bad Girl ?) osv. Ad Nauseam. Thor, dette wagnerske marerittet, ble skapt av Jack Kirby og en viss mr. Lee tilbake i 1962 og debuterte i Journey into Mystery nr. 83 samme år. En veldig amerikanisert utgave av den norrøne tordenguden. Borte var det humoristisk evneveike, Ratatosk og fisketurer og det andre som beskrives så briljant i Peter Madsens m.fl. Valhall, og istedenfor blir han gitt visdom og følelser som medfører et enormt ansvar for menneskeheten. Så stort at han fikk et menneskelig alter ego, legen Donald Blake, og ble medlem av den jordiske superheltgruppen The Avengers. Serien ble aldri den helt store suksessen, på samme måte som Kirby`s originalversjon av X-Men, og siden overtok andre serieskapere ansvaret. De som har greie på det vil nok si at karakterens høydepunkt kom når Walt Simonson overtok serien med nr. 337 i 1983 og tegnet og skrev den til og med 367. Siden var han forfatter frem til nr. 382. Simonson er en fantastisk tegner(bl.a. Michael Moorcock`s Multiverse og Star Slammers)og hans utgave av Thor er nå kommet i samlede utgaver, men koster uforskammet mye. Dermed er det usikkert om de blir kjøpt inn til biblioteket. Selv om det gnager meg m.h.t. hvor mye jeg har lyst til å få lest dem. Så hopper jeg frem til 2007 og det at J. Michael Straczynski(skaperen av tidenes beste science fiction tv-serie noensinne. Det skulle vært Battlestar Galactica, men sesong 4 del 2 ødela alt)får forfatteransvaret for Thor vol. 3. Det litt pussige er at etter Babylon 5 virker det som om Straczynski kun har konsentrert seg om tegneserier(nå kom jo Crusade og Babylon 5 tv-filmene etterpå og så klarte han totalt å ødelegge Hermanns Jeremiah og det med Luke Perry i hovedrollen). Sine egne, Rising Stars(utgitt på norsk) og Midnight Nation, og en lang rekke Marvel titler. Coipel har tidligere jobbet for DC på Legion of Super Heroes(Rommets Helter) og som ble til Legion. I 2005 skrev han kontrakt med Marvel og har siden jobbet utelukkende for dem. Noe jeg godt kan forstå siden han har en utmerket forståelse for sitt håndverk. Denne serien starter med at Ragnarok er overstått. Både gudene og deres fiender er døde. Så kommer en av tommelfingerreglene når en leser superheltserier. Det er aldri noen som noensinne dør. Uansett hvor grundig de blir drept. Enhver helt eller superskurk i disse universene har helt klart latt seg inspirere av påskebudskapet og siden gjennomført det i praksis. Så også Thor når han blir vekket fra sin evige søvn av Donald Blake. Blake forklarer ham at dette er et nytt univers og at alle gudene lever. De må bare vekkes først. Thor tar på seg oppgaven og reiser til, ikke New York som tidligere, men en liten by i Oklohoma. Han gjenreiser Åsgard der og tar så fatt på letingen etter de savnede. Han tar turen til det orkanherjede New Orleans og treffer gamle bekjente. For siden å la Blake ha en kort visitt hos Leger uten grenser som yter hjelp i en blodig borgerkrig i Afrika. Litt smakløst kan dette virke, men serien har alltid vært preget av dette overdrevent pompøse, så en kan velge å se mellom fingrene med det. Dette er ikke en serie en absolutt bør lese. Den er dog vel verdt å lese og det er par-tre ting som taler for det. Først og fremst fordi det er en av de virkelig få superheltseriene utgitt på norsk de siste årene, Straczynski og Coipel forteller historien glimrende og det er en av de beste superheltseriene fra Marvel jeg har lest på veldig lenge. Og den koster bare(?) 99 kr.