Kattens lek med leseren

I løpet av de siste månedene har jeg lest ikke mindre enn fem samlinger / bøker tegnet og skrevet av Darwyn Cooke og like før jeg begynte på dette hans julehistorie,`T was the Fight Before Christmas, fra Spider-Man`s Tangled Web vol. 4 og Valentine Day`s historien Open All Night fra Tangled Web vol. 2. Det er i grunnen litt snodig siden jeg før dette så vidt hadde sett navnet hans. Hvordan jeg har klart å unngå å lese noe av ham tidligere er også litt merkelig, men heller bedre sent enn alvor. Jeg har allerede skrevet om den første av hans to bøker basert på Richard Stark`s romaner(Parker : The Outfit og Parker : The Hunter). The New Fontier 1 og 2 kommer jeg tilbake til senere og dermed blir det Catwoman : The Big Score fra 2002 jeg skal skrive om i dag.
Catwoman dukket første gang opp i Batman nr. 1 1940 og ble skapt av Bill Finger og Bob Kane. Hun har jevnlig vært i konfrontasjon med Batman siden det og har flere ganger hatt sin egen tittel. The Big Score starter med at Catwoman har brukt opp det siste av sine ni liv og gått bort. Noe som selvfølgelig ikke er tilfelle. Selina Kyle har bare brukt denne muligheten til å brenne sine broer og flytte fra Gotham. Det går ikke lang tid før hun tvinges tilbake. Blakk og med et desperat behov for penger planlegger hun ranet av et tog hvor Gotham City boss numero uno Frank Falcone(den første gangen jeg så det Falcone navnet var i Miller/Mazzuchelli`s Batman : Year One)skal frakte 30 millioner dollar av sine ulovlig tjente penger. Hun planlegger kuppet og samler siden et team og hvor en av dem er den litt eldre Stark. Han er en av Selina`s tidligere flammer og har helt sikkert ingenting med tidligere nevnte Richard Stark og hans Parker å gjøre. Vel, alt går ikke helt som planlagt og det blir riktig å kalle dette en hardkokt historie. Med The Big Score forteller Cooke historien meget effektivt og en kan klart se hans fortid som animatør. Både med hvordan han bygger opp sidene og det at tegningene har klare likhetstrekk med det han gjorde for Batman og Superman The Animated Series. Mange av dem har et skissepreg og han jobbet som storyboard artist. Videre skifter han mellom fortellerstemmer og Stark får god plass til å fortelle leseren om seg selv. Selve historien er kanskje ikke den mest originale, men hva gjør det når Cooke forteller den så glimrende. Ergo bør en lese denne serien og selv se hvorfor jeg har fått så veldig sansen for Darwyn Cooke.

History will teach you nothing ?

For så langt tilbake at jeg nesten ikke husker det, kjøpte jeg de fire albumene i serien Eventyrenes menn(kom på norsk i 1979). Disse var en del av italiensk serie på til sammen 30 album(Un uomo un'avventura) og disse ble utgitt i perioden 1976-1980. Følgelig var også tegneserieskaperne italienske. Det sjeldne var at de hadde fått navnet sitt kreditert på forsiden. Det er uendelige mengder av serier utgitt i Norge fra Italia, Spania og britiske serier hvor tegnerne var fra et av disse landene og hvor disse har forblitt helt anonyme. Her forleden dag oppdaget jeg at det var det italienske tegnerkollektivet EsseGesse som stod bak serier som Kaptein Miki, Davy Crockett og Kaptein Mark. Disse ble jo først utgitt i kvartformat og siden i vanlig format av Se-bladene i Stavanger fra 1953 og frem til 1990. Det eneste jeg husker fra disse seriene er indianeren Triste Gufas i Kaptein Mark. Derimot husker jeg godt Eventyrenes menn. Første album er Mannen fra ørkenen tegnet av Ferdinando Tacconi. Hans mest kjente serie i Norge er Aristokratene. Denne gikk først i Tempo og det kom et album i 1980 og et i 1981. Serien handler om en gruppe gentlemanns tyver som opererer lik et Robin Hood kollektiv. Mannen fra ørkenen henter handlingen fra 1. Verdenskrig og krigen på den arabiske halvøyen. Hovedpersonen har mer enn et par likheter til felles med Lawrence of Arabia uten at det er ham. Han er flyver i RAF og må nødlande for siden å delta aktivt på de arabiske styrkenes side. Det er også en kvinne involvert i det hele. Tacconi har en umiskjennelig tegnestil og jeg må si for min del at jeg er ikke lenger noen fan.Mannen fra Klondyke er laget av Alarico Gattia og han er for meg helt ukjent. Historien er som tatt fra en Jack London novelle og hvor hovedpersonen må sloss mot naturkrefter og mennesker for til slutt å finne den store gullåren. Og siden oppdager at man blir ikke lykkelig av å være styrtrik. Han må ha forfrosset et eller annet vitalt oppe i hodet. Albumet er bedre enn det jeg har beskrevet her, men på nivå med London er det helt klart ikke.

Bokseropprøret i Kina varte fra 1899 til 1901. En nasjonalistisk folkebevegelse og hvis hovedformål var å stanse den økende utenlandske innflytelsen på kinesisk innenrikspolitikk og disses økonomiske utbytting av Kina. Det ble selvfølgelig slått ned av stormaktenes Åttenasjonersallianse. Mannen fra Kinas hovedperson er US Marine og en av vaktene ved den amerikanske ambassaden. Han deltar i forsvaret av diplomatområdet som ble beleiret i nesten tre måneder sommeren 1900 og hvor 473 utenlandske sivile, 3000 kinesiske sivile og 409 soldater hadde søkt tilflukt for en veldig overmakt. Tegneren av albumet er Renato Polese og han forteller denne historien på en imponerende måte. Ved Rorke`s Drift prøvde mellom 3000 og 4000 zulukrigere å nedkjempe den 150 mann store britiske garnisonen stasjonert der i dagene 22 og 23 01. 1879. De lykkes ikke og med det var det begynnelsen for slutten på Zuluriket. Mannen fra Zululand forteller denne historien ganske detaljert. Gino d`Antonio(1927-2006) heter mannen bak og han har også skrevet manus til Polese og Tacconis album. Det er her jeg kommer til det jeg egentlig ville med dette innlegget. I 1967 skapte d`Antonio westernserien Storia del West og som på norsk fikk tittelen Pioner. Og både Polese og Tacconi har tegnet avsnitt av serien. Denne ble gitt ut to ganger her hjemme. Først fra 1976 til 1981 og med seksti hefter. Neste gang fra 1981 til 1988 med 79 hefter. I Italia var serien på totalt 73 hefter. Jeg mener ennå at dette er den beste og historisk mest korrekte serien som noensinne er blitt gitt ut her i Norge og med handling fra Det ville vesten. Og både Eventyrenes menn og Pioner gjorde at jeg fikk en større historisk viten og ikke minst styrket de min interesse for historie generelt. Det var lærerikt å lese tegneserier når man var liten.

Hvor jeg mimrer litt, angrer meg en smule og til slutt foretar en avgjørelse(2)

Så var det resten av innholdet i dette heftet jeg valgte å betale kr. 49,50 for. Det første som slår meg er at den eneste dustehistorien i bladet er Modesty Blaise og at Agent X-9 har endret sin redaksjonelle profil dramatisk siden jeg sluttet å kjøpe det. Det første jeg leste var den tosiders historien Lt. Hiroo Oitoda, hentet fra Paradox Press/DC sin Big Book of Weirdos, skrevet av Carl A Posey og tegnet av Colin MacNeil (2000 AD og DC). Så var det det nittende avsnittet i Spaghetti Brothers(8 sider). Nok en underfundig historie av Carlos Trillo og med Domingo Mandrafinas særegne og briljante tegninger. Ansikt til ansikt (6 sider) henter handlingen fra den Spansk-Amerikanske krigen i 1895 og utspiller seg på Cuba. Hentet fra den pasifistisk innstilte krigsserien Blazing Combat utgitt av Warren Comics på 60-tallet. Skrevet av Goodwin og tegneren er Joe Orlando. Han er kjent for bl.a. sine piratserier hos EC og gitt en hyllest i Moore/Gibbon`s Watchmen. Human Target er blitt tv-serie etter at Peter Milligan totalrenoverte denne figuren. Her er historien skrevet av Len Wein, mest kjent som skaperen av Swamp Thing tilbake i 1971 sammen med Berni Wrightson, som da også skapte Human Target a.k.a. Christopher Chance tilbake i 1972. Denne gangen sammen med Carmine Infantino (tidligere sjefsredaktør hos DC og rentegner for en gru bråte artister og selvfølgelig har han tegnet egne serier også, uten at han har oppnådd å bli en av mine favoritter).Len Wein`s virkelig store claim to fame er at han introduserte Wolverine (tegnet av Herb Trimpe og John Romita sr) i Hulk nr. 180(forside) og siden i Hulk nr. 181, oktober 1974 (utgitt på norsk av Atlantic Forlag i 1980-81 og hvor Hulk og Jerven møter det tidligere mennesket og nå monsteret Wendigo, som blir straffen og forbannelsen det medfører å være kannibal i Canada). Denne historien med Human Target preges av det faktum at Wein kan sies å ha vært en middelmådighet de siste tiårene og den, for meg, ukjente spanske tegneren Bruno Redondo Fernandez gjør ikke inntrykket spesielt bedre. Det at jeg kommer inn i historien sånn halvveis kan vel også ha litt å si. Det dreier seg i hvertfall om en mafiaboss og hans datter som trenger hjelp av Chance til å samle materiale som er ødeleggende for den organiserte kriminaliteten hjemme i USA. For å være på den sikre siden har denne foreldede erkeskurken gjemt bevisene på forskjellige steder i Europa. I dette avsnittet går turen derfor til Vatikanstaten og jeg prøver å skjule en gjesp mens jeg leser det. Kodenavn XIII er en av de beste europeiske albumseriene jeg har lest de siste 15 årene. Nå har det vel seg slik at van Hamme har begynt med nye prosjekter og at Vance er blitt for gammel. Derfor får en isteden for XIII-Mysteriene. I dette heftet trykkes andre og siste del av albumet Irina. Hvor hovedpersonen skal hevne mordet på sin beste venninne. For å finne frem til morderen/morderne inngår hun bl.a. et proforma ekteskap med en høyt stående KGB offiser for å finne den eller de som er ansvarlige. Historien er virkelig bra, men når ikke de samme høydene originalen gjorde. Skrevet av Eric Corbeyran (som har skrevet en god del album jeg ikke har hatt gleden av å lese) og tegnet av Phillippe Berthet. Sistnevnte visste jeg at jeg hadde hørt om før og etter litt leting fant jeg ut av det. Han har også tegnet Veien til Selma (1991) og dette albumet er utgitt i X9 Spesial nr. 2 og 3 1993. Veien til Selma er for øvrig skrevet av Tome (Philippe Vandevelde) og han er vel mest kjent for samarbeidet med Janry (Jean-Richard Geurts) på albumseriene Sprint og Lille Sprint. Det var gjennomgangen av Agent X-9 nr. 3 2011 og det skal ikke bli neste lønning før jeg har tatt turen til Løvås Bruktu og startet oppkjøpet av de årgangene jeg har gått glipp av.

If I had a hammer

Det har vært mye snakk om annet enn nye serier i det siste. Derfor er det på tide å skrive om nettopp det. Jeg var innom Narvesen for et par dager siden og godt gjemt blant milliarder av interiørblader og andre uvesentligheter fant jeg en tegneserie. Det var Thor : Vandrende guder. En samling av Thor 1-6 volume 3. Skrevet av J. Michael Straczynski, med den franske tegneren Olivier Coipel og utgitt av Schibstedt. Thor ble også forsøkt utgitt, sammen med Fantastiske Fire og Daredevil, på Seriehuset tidligere dette årtusenet. Denne utgivelsen kommer som følge av at filmen Thor har premiere, med bl.a. Natalie Portman, Anthony Hopkins, Stellan Skarsgård, den rimelig ukjente Chris Hemsworth som Thor og regissert av Kenneth(Oh, how the mighty have fallen)Brannagh, den sjette mai. Det at Schibstedt velger å utgi serien og ikke den offisielle tegneserieadapsjonen er beundringsverdig. Jeg har noen virkelig elendige av disse i bladsamlingen. Star Wars episode IV-VI(ikke de nytegnede Dark Horse ga ut for noen år siden), Batman 1-3, Spider-Man, Barb Wire (noen som husker Pamela Anderson som Bad Girl ?) osv. Ad Nauseam. Thor, dette wagnerske marerittet, ble skapt av Jack Kirby og en viss mr. Lee tilbake i 1962 og debuterte i Journey into Mystery nr. 83 samme år. En veldig amerikanisert utgave av den norrøne tordenguden. Borte var det humoristisk evneveike, Ratatosk og fisketurer og det andre som beskrives så briljant i Peter Madsens m.fl. Valhall, og istedenfor blir han gitt visdom og følelser som medfører et enormt ansvar for menneskeheten. Så stort at han fikk et menneskelig alter ego, legen Donald Blake, og ble medlem av den jordiske superheltgruppen The Avengers. Serien ble aldri den helt store suksessen, på samme måte som Kirby`s originalversjon av X-Men, og siden overtok andre serieskapere ansvaret. De som har greie på det vil nok si at karakterens høydepunkt kom når Walt Simonson overtok serien med nr. 337 i 1983 og tegnet og skrev den til og med 367. Siden var han forfatter frem til nr. 382. Simonson er en fantastisk tegner(bl.a. Michael Moorcock`s Multiverse og Star Slammers)og hans utgave av Thor er nå kommet i samlede utgaver, men koster uforskammet mye. Dermed er det usikkert om de blir kjøpt inn til biblioteket. Selv om det gnager meg m.h.t. hvor mye jeg har lyst til å få lest dem. Så hopper jeg frem til 2007 og det at J. Michael Straczynski(skaperen av tidenes beste science fiction tv-serie noensinne. Det skulle vært Battlestar Galactica, men sesong 4 del 2 ødela alt)får forfatteransvaret for Thor vol. 3. Det litt pussige er at etter Babylon 5 virker det som om Straczynski kun har konsentrert seg om tegneserier(nå kom jo Crusade og Babylon 5 tv-filmene etterpå og så klarte han totalt å ødelegge Hermanns Jeremiah og det med Luke Perry i hovedrollen). Sine egne, Rising Stars(utgitt på norsk) og Midnight Nation, og en lang rekke Marvel titler. Coipel har tidligere jobbet for DC på Legion of Super Heroes(Rommets Helter) og som ble til Legion. I 2005 skrev han kontrakt med Marvel og har siden jobbet utelukkende for dem. Noe jeg godt kan forstå siden han har en utmerket forståelse for sitt håndverk. Denne serien starter med at Ragnarok er overstått. Både gudene og deres fiender er døde. Så kommer en av tommelfingerreglene når en leser superheltserier. Det er aldri noen som noensinne dør. Uansett hvor grundig de blir drept. Enhver helt eller superskurk i disse universene har helt klart latt seg inspirere av påskebudskapet og siden gjennomført det i praksis. Så også Thor når han blir vekket fra sin evige søvn av Donald Blake. Blake forklarer ham at dette er et nytt univers og at alle gudene lever. De må bare vekkes først. Thor tar på seg oppgaven og reiser til, ikke New York som tidligere, men en liten by i Oklohoma. Han gjenreiser Åsgard der og tar så fatt på letingen etter de savnede. Han tar turen til det orkanherjede New Orleans og treffer gamle bekjente. For siden å la Blake ha en kort visitt hos Leger uten grenser som yter hjelp i en blodig borgerkrig i Afrika. Litt smakløst kan dette virke, men serien har alltid vært preget av dette overdrevent pompøse, så en kan velge å se mellom fingrene med det. Dette er ikke en serie en absolutt bør lese. Den er dog vel verdt å lese og det er par-tre ting som taler for det. Først og fremst fordi det er en av de virkelig få superheltseriene utgitt på norsk de siste årene, Straczynski og Coipel forteller historien glimrende og det er en av de beste superheltseriene fra Marvel jeg har lest på veldig lenge. Og den koster bare(?) 99 kr.

Mestermøte

Den første crossoveren* jeg leste var Superman og Spider-man som traff på hverandre i 1976. Senere møtte The Batman Hulk i 1981 og kom 1991 møtte han Judge Dredd for første gang. Noe som var mer komplisert enn de første. Disse superheltene var samtidige, mens Judge Dredd befinner seg i Mega City 1 og det 22. århundre. DC og Marvel hadde hovedkontor et par steinkast fra hverandre i New York. Fleetway`s lå i London og dermed ble Batman/Judge Dredd : Vengeance on Gotham også den første amerikansk/europeiske superhelt crossoveren.
*Jeg kommer ikke på noe tilsvarende norsk ord, men det kan bety at to forskjellige forlag samarbeider om utgivelser hvor de respektive forlags karakterer møtes i hverandres utgivelser. Og hvis ikke det var en kjelkete forklaring, så vet ikke jeg.

Siden det er en grunn til at jeg nevner dette så er det at biblioteket har fått inn The Batman/Judge Dredd Files. Denne samler tre av de fire utgivelsene hvor disse gravalvorlige mennene har møttes og instinktivt mislikt hverandre. På tross av dette er de tre seriene til tider ganske morsomme. Hvis en kan si at et samarbeid mellom Judge Death og The Joker om systematisk utryddelse av menneskeheten er noe å trekke på smilebåndet av. Eller samme Judge Death og Mean Machine`s eskapader i Gotham City eller en homicidal The Riddler i en helt ukjent dimensjon. Fornuftens stemme oppi dette blir ofte gitt den telepatiske PSI Anderson.

Alle fire av disse historiene er skrevet av, det som var radarparet, Alan Grant og John Wagner. De hadde lenge et samarbeid som var uten sidestykke(skrev bl.a. Detective Comics sammen en periode)og så var det noe som skar seg. Vengeance on Gotham er malt av Simon Bisley, i The Ultimate Riddle er det Bisley-eleven Carl Critchlow og til slutt har Glenn Fabry og Jim Murray delt på oppgaven i Die Laughing! Dette er den samme stilen som var representativ for Judge Dredd historiene i både 2000 AD og Judge Dredd Megazine. Vendetta in Gotham ble tegnet av Cam Kennedy(Star Wars : Dark Empire 1 og 2)og skiller seg ut i forhold til de tre i denne samlingen. Så hvis en har lyst å lese noe som ikke er altfor intellektuelt stimulerende og samtidig underholdende er denne samlingen et alternativ.

Siden sist lørdag var Free Comic Book Day

I går var det jo Kristi himmelsprett og jeg benyttet anledningen til å lese de fleste av seriene jeg fikk karret til meg sist lørdag. Det var som vanlig mye forskjellig blant disse seriene. Bongo Comics er som vanlig representert med en av sine titler. Og viser igjen hvor dårlig The Simpsons fungerer som tegneserie i forhold til tv-serien. Del Rey hadde korte presentasjoner av tegneserieutgavene av Jane Austen og Seth Graeme-Smith`s Pride and Prejudice and Zombies, den nyeste i Dean Koontz`s serie om Odd Thomas og Stephen King og Peter Straub`s The Talisman. Jeg må innrømme at den som falt best i smak hos meg nok var The Talisman. Jeg får gjøre meg opp en endelig mening når jeg har fått lest dem til høsten. Serieskaperen Michael Turner gikk bort i 2008 bare 37 år gammel. Han hadde da etablert seg som en av de mest populære tegnerne i USA. Etter mange år hos Top Cow som er/var en del Image hadde han vært med på å starte Aspen Comics. Hvor han var delaktig i å skape de fleste av forlagets nye serier før han gikk bort. Hans viktigste serie må vel ha vært Fathom. Et av heftene fra lørdag var en sampler med nye serier fra Aspen. Dette er den type serier jeg etter hvert har begynt å mislike intenst. Serier som prøver å se bra ut, men som gjør det ene og alene takket være alle tekniske og computermessige hjelpemidler en har for hånden. En form for retusjerte tegneserier hvor historien er totalt fraværende eller altfor tilstedeværende, med slikt får en dårlige serier. Jeg skal skrive mer om dette siden. Dette fordi jeg har gått i den samme fellen et utall ganger og abonnert på denne typen serier og holdt fast ved håpet om at de må da snart bli bra. Et eksempel er de 69 første heftene i Todd McFarlane`s opprinnelige serie om Spawn. To serier som nesten havner i samme kategori, som de nevnt rett ovenfor, er Irredeemable og Incorrubtible utgitt av Boom! Studios. Det som redder disse fra samme skjebne er tegneseriemanusforfatter-nestenlegenden Mark Waid. De fleste som har lest en superhelt serie fra de to store i løpet av de siste snart 30 årene har lest noe av ham. Waid er også forlagets sjefsredaktør. Waid har aldri vært kjent som den mest originale, det kom veldig tydelig frem når han overtok etter Grant Morrison på JLA, men han vet å fortelle en underholdende historie. Irredeemable forteller når dette serieuniversets motstykke til Superman/Miracleman går fra å være en av the good guys til å velge å ha det mer moro. Incorrubtible er igjen en spin off fra forrige serie. Boom! Studios ga en samlet utgave med nr. 1 av begge disse seriene noe som kan sies å være meget sympatisk. Marvel hadde to hefter hvor begge hadde Iron Man i hovedrollen og filmen må da være bedre enn dette. Image Comics hadde et hefte med historier fra Fractured Fables. En sjarmerende samling av nye vrier på kjente eventyr med en rekke kjente og mer ukjente serieskapere. En del av disse tidligere utgitt i antologien Flight(så vidt nevnt helt først i bloggen). David Petersen var gavmild nok til å gi et hefte med The Mouse Guard(også nevnt) og som er det eneste jeg ikke har lest ennå. En sparer alltid det beste til slutt. Og med første gjennomsyn virket det slik. Det er flere bra hefter jeg ikke får nevnt, men den største overraskelsen var heftet fra DC, Superman : War of the Supermen nr. Zero. Det har skjedd en del endringer i Superman universet, befolkningen i flaskebyen Kandor har sluppet fri, oppnådd normal størrelse, emigrert til en annen planet, general Zod(glimrende spilt av Terence Stamp i Superman II) har her tatt makten og en krig med jorden er nær forestående. Dette er en 1+4 hefters miniserie som utgjør slutten på crossoveren New Krypton. Og sånn jeg ser det er dette, nok en av disse nestenlegendene, James Robinsons` fortjeneste. Og for første gang på lenge har jeg lyst å lese mer Superman. Og det var en kort gjennomgang av hva jeg leste i går.

Eskapisme = Virkelighetsflukt ?

Jeg vet ikke om det er fordi har jeg blitt så alt for mye eldre, om jeg har gitt meg hen til det å være konstant blasert, eller om alt faktisk var mye bedre under krigen. Okkesom skjer det innimellom, som gjør det verdt og fortsatt lese serier. Ut av det store intet dukker det opp en serie du ikke kjenner noenting til. I dette tilfellet var det snakk om hermelin, blant altfor mange katter. Godt gjemt blant musikkavdelingens mange bøker var Brian K Vaughan`s bok The Escapists ( tegnet av både Philip Bond og Steve Rolston), denne seks hefters miniserien var igjen basert på serien Michael Chabon presents the Amazing Adventures of the Escapists. Serien bygger igjen på Michael Chabon`s Pulitzer prisbelønte roman fra 2000, ”The Amazing Adventures of Kavalier & Klay”.

Tilbake til Vaughan og The Escapists : Hva som gjør denne serien spesiell er at den fjerde veggen (the fourth wall) blir en del av historien. Den fjerde veggen kan sammenlignes med hva fysikken prøver å definere som den fjerde dimensjon. Fysikere kom opp med tiden og tegneserieskapere så at den fjerde veggen var å henvende seg direkte til leserne utover det tredimensjonale og hvor leseren blir en del av fortellingen. Inspirert av metaromanen og et eksempel på det er Italo Calvinos Hvis reisende en vinterdag. Og fra dette får en den litt mindre ambisiøse begynnelsen på The Escapist.

Handlingen starter i Cleveland. En by midt mellom New York`s skrevne ord og Los Angeles` bilder. Fødebyen til Joe Shuster (Superman), Brian Michael Bendis (Jinx, Powers og Marvel`s viktigste forfatter i de senere årene) og Brian Azzarello (100 Bullets, Loveless og Hellblazer). Vår hovedperson, Max Roth, blir gitt et forsinket og intenst forhold til 40-tallshelten The Escapist fra sin tidlig avdøde far. Når moren dør bruker han arven til å kjøpe rettighetene til denne tegneserien. Han får med seg barndomsvennen og tegneren han har reddet ut av en heisstans. (Roth livnærer seg som heisreparatør). Sammen setter de seg fore å utgi nye eventyr om The Escapist. Og med en ny type markedsføring. En slik banal oppsummering av handlingen gjør det å lese serien så uendelig mye kjekkere.

Mysterier med hvitt

Det er ikke enkelt å være mer enn halvgammel, i dårlig form og bleikfeit i denne ulidelige varmen vi plages med nå. Jeg er ikke veldig begeistret for vinteren, men akkurat nå tenker jeg lengselsfullt på snø, is og frostbitt. En leilighet umulig å varme og behovet for ulltepper. Fra det og til dagens to tegneserier er det ikke veldig langt, litt søkt, men hvem bryr seg ?

Oni Press er et amerikansk tegneserieforlag startet i 1997 av Joe Nozemack og, til da redaktør i Dark Horse Comics, Bob Schreck. Schreck gikk siden til DC Comics hvor han var sjefsredaktør for Batman-titlene frem til 2009. Vel, Oni Press ga i 1998 ut miniserien Whiteout og i 2000 kom oppfølgeren Whiteout : Melt. Begge var skrevet av Greg Rucka og tegnet av Steve Lieber. Handlingen i begge er lagt til Antarktis, derav navnet Whiteout som beskriver det som skjer under en snøstorm, og hovedpersonen er U. S. Marshall Carrie Stetko. Hun har blitt forvist til denne stillingen etter å ha kommet på kant med ledelsen i FBI og har det motsatte problemet jeg har, nemlig at hun lengter tilbake til varmen. Stetko holder til på den amerikanske basen McMurdo Station.

I den første serien begås det mord som hun må etterforske og hun unngår så vidt å bli et av ofrene. Flere blir tatt av dage og etterforskningen fører henne til flere av de amerikanske basene. Oppfølgeren handler mer om internasjonal politikk med røtter tilbake til den kalde krigen. En russisk base blir ødelagt og ulovlige våpen blir stjålet. Antarktis skal i følge internasjonale avtaler være uten militære våpen, noe som og er tilfelle for Svalbard. Stetko blir tilkalt og sammen med en russisk etterretnings agent tar hun opp forfølgelsen av gjerningsmennene over den antarktiske innlandsisen.Greg Rucka har siden midten av nittitallet markert seg som en av de viktigste nye amerikanske tegneserieforfatterne. Både hos Marvel DC Comics har han etter hvert skrevet en rekke av de viktigste titlene. ( Wolverine, Wonder Woman og Gotham Central ). Biblioteket har og de to første bøkene i serien Queen & Country Rucka utga på Oni. Steve Lieber har tegnet serier siden han gikk ut at av Joe Kubert School of Cartooning and Graphic Art i 1990. En stor del av hans produksjon vært for DC Comics. Filmen basert på Whiteout har premiere 11.09. 2009.

James Bond i global sammenheng

Britiske tegneserieforfattere har lenge dominert det amerikanske tegneseriemarkedet, og vi snakker om den mer kommersielle delen, og jeg har vel skrevet noe om de fleste av dem ? En jeg ennå ikke har nevnt er Warren Ellis ( jeg har nevnt han i en bisetning for fire måneder og tre dager siden ). Det eneste som er utgitt av han på norsk er serien Transmetropolitan, Bladkompaniets Inferno album 1998-99, og dette er vel også hans mest kjente serie. Bare som en kuriositet er hovedpersonen i denne serien, Spider Jerusalem, veldig lik en annen britisk forfatter med sine meningers mot (se første hefte for hvem).


Før denne serien hadde han skrevet en rekke forglemmelige serier for Marvel (bl.a. Druid 1-4 (tegnet av Leonardo manco kjent fra Hellblazer), Ruins 1-2 og Excalibur). Jim Lee var en av grunnleggerne av Image comics i 1992 og hans del av forlaget fikk navnet Wildstorm og noen år senere pakket han sammen og gikk sammen med DC Comics, grunnen står ikke helt klart for meg, men noe med penger kan ikke utelukkes. Hos Wildstorm fikk Warren Ellis i oppgave å gjøre noe med en rimelig sidrumpa superheltgruppe,Stormwatch, og det gjorde han med stor suksess. Han skapte også seriene Planetary og The Authority hos Wildstorm, disse hadde og stor suksess, og på toppen av det hele var de glimrende.

Dermed var jeg fremme med det jeg hadde tenkt å bruke tid på feil tegnsetting og dårlig språk på i dag. Nemlig, maxi-serien Global Frequency (1-12, 2002-3). Her er det en rekke forskjellige tegnere involvert og med et stort antall forskjellige tegnestiler. Alt i alt en imponerende liste av talentfulle tegnere. Global Frequency er navnet på en uavhengig,hemmelig og verdensomspennende etterretningsorganisasjon. Hvem som tilhører organisasjonen er hemmelig og den eneste som har oversikten er lederen Miranda Zero, som igjen er en tidligere ”vanlig” etterretningsagent. Medlemmene av global Frequency blir valgt for sin spesialiserte evner innen de fleste områder. Og formålet med organisasjonen er å redde verden fra en rekke hemmelige og ikke helt lovlige prosjekter forskjellige statsmakter bedriver. Min beskrivelse blir en smule corny, men serien er mye, mye bedre enn jeg klarer å formidle. Og serien tar også turen innom Norge. Noe som ikke skjer ofte i amerikansk seriesammenheng. Serien er samlet i bøkene Global Frequency : Planet Ablaze og Global Frequency : Detonation Radio. Så gjenstår spørsmålet : Are you on the Global Frequency ?