Stephen Hawking var vel den første til teoretisk å bevise eksistensen til et svart hull. En stjerne som kollapser inn i seg selv p.g.a. tyngdekraften og hvor denne fortærer alt inklusive lys. Et lignende fenomen har sveitsiske Thomas Ott hatt som utgangspunkt med de 19 historiene i R.I.P (Best of 1985-2004). Bevisene for dette fenomens ekstistens har eksistert for de siste 3-3,5 milliarder årene. En snakker om lys som slukkes og et mørke som omsluker det hele. Alle disse fortellingene har døden som et meget sentralt tema. 
Så det en ender opp med er historier om drap, mordere, ofrene(Alice in Wonderland som suicidal psykiatrisk pasient), tilfeldighetenes grusomhet og det at tilværelsen aldri var ment å være rettferdig. Jeg har nevnt Thomas Ott tidligere og hvordan kan en unngå å bli sinnsykt imponert av hans tegninger/illustrasjoner eller den svart-hvite teknikken han benytter seg av (her skulle jeg opp med eksempler på andre tegneserieskapere, men så seriøs er jeg ikke i dag). 
Ott har som mange av oss vokst opp med arven fra EC Comics. Her presenter han oss for sine egne versjoner av disse seriene. ”10 måter for en kvinne å drepe ektemannen” gir både originale og mer hverdagslige tips. En annen historie er hvor hovedpersonen forsøker å rømme fra en 1984-aktig tilværelse, søker tilflukt på et slitent hotellrom og så ser en engel åpenbare seg. Han blir gitt guds lys, gløder så kraftig når han skal trekke for gardinene at kjerringa i nabobygget gjenkjenner ham og dermed anmelder ham. Straffen hans sier seg selv og historien har tittelen G.O.D.(denne historiens Big Brother). 
Dette er noen få eksempler på Otts fortellinger som er samlet i denne samlingen. Noen av de lengre historiene har også et visst surrealistisk uten annet at det gjør dem om mulig bedre. Dette er også en av de beste tegneseriene jeg har lest uten å ha lest noe. Serien er blottet for tekst og istedenfor fargerikt beskrevet i svart-hvitt om liv levd for kort. Dette har vært beinharde saker å lese uten solide porsjoner av …. svart humor. Bedre enn dette blir det sjeldent. For mer om Thomas Ott se : http://www.thomasott.ch/ 
Så i 2009 kom den første tegneserieversjonen av en Richard Stark`s bøker ut og dette var ment å være den første av fire tegneserieadapsjoner av titler fra denne serien. Tittelen var Parker : The Outfit. Egentlig skrevet av Donald E Westlake (1933-2008) og som brukte pseudonymet Stark bare i forbindelse med Parker-bøkene. Westlake har skrevet en rekke thrillere, men jeg har på følelsen av at han ikke er altfor godt kjent her hjemme. The Hunter/The Outfit er den første i serien om Parker og har blitt filmatisert hele tre ganger. Point Blank fra 1967 med Lee Marvin, Ringo Lam`s Full Contact fra 1993 med Chow-Yun Fat og Payback fra 1999 med Mel Gibson. 
Historien starter med at vår hovedperson krysser Hudsonbroen inn til New York. Året er 1962 og Parker har krysset hele kontinentet for å få sin hevn på mannen som forrådte ham og hans egen kone som var medskyldig i det hele. Det hele startet med et ran året før og hvor i etterkant Parker ble skutt og etterlatt som død av sin partner. Ran er noe Parker har livnært seg av de siste tyve årene. Et par om året og ellers tilbringe tilværelsen i forskjellige byer og på luksuriøse hoteller. Disse forbrytelsene ble ikke planlagt for å ta hensyn til å unngå tap av menneskeliv. Når han tar opp jakten på denne Mal Resnick, og de pengene han skylder Parker, har denne rukket å gjenoppta sine kontakter med mafiaen, her kalt the Outfit, og Parker kommer da også i konflikt med denne. Et av Parker`s kjennetegn er hans store hender og han tar disse flittig i bruk for å nå målet. For å sammenligne med Payback`s vakkert fotograferte sadistiske vold er volden i Cooke`s The Hunter skildret brutal, kontant og uten formildende omstendigheter. 
Tegningene i denne boken er preget av den stilen Paul Dini/Bruce Timm utvilket for Batman-serien, men jeg vil også si at den kan være preget av en annen canadier, Michael Cherkas(Silent Invasion, The New Frontier). At den også har en utpreget sans for det grafiske uttrykket som kjennetegner flere og flere av denne typen utgivelser/grafiske romaner. Cooke har også lagt ned et enormt arbeid med å skildre denne tidsepoken så korrekt som mulig og lykkes. Historien er virkelig av den hardkokte sorten og Parker langt over grensen til det uspiselige. Allikevel er det en meget velskrevet historie en leser og det blir til at en ender opp med å heie stille på denne morderiske anti-helten. 
Tegneserier og krim blir derimot noe helt annet. Jeg har nettopp lest ferdig den femte og frittstående samlingen, The Sinners, i 
Hovedpersonen i The Sinners er Tracy Lawless. Han dukket opp i samling nr. 2 med den betimelige tittelen Lawless. Der prøvde han å redde lillebroren og nå betaler han for det. Han har inngått en avtale med byens gangstersjef om å nedbetale den avdøde brorens gjeld. Arbeidet går ut på å fjerne forskjellige personer fra This Mortal Coil. Noe som blir vanskeligere når en enda har samvittighet igjen. Og ingenting blir bedre når en har et forhold til sjefens kone. Lawless gis i oppdrag å finne ut hvem som kan stå bak mordene på flere fremtredende kriminelle og det er her hans virkelige problemer starter. Det kan ikke være mange som skriver denne typen historier og dialogen som følger med bedre enn Brubaker og Phillips er makeløs. Dette er så ufattelig bra og alt stemmer!!! 
P.S.
Siden jeg har disse ordrike opplevelsene med McGregor fra tidligere har det tatt meg flere måneder å lese denne samlingen. Og selvfølgelig begynner den med en syndeflod av ord. Så er et en ting jeg motvillig innrømmer. Og det er at når jeg har gjort meg opp en mening på forhånd om at jeg ikke liker noe og så får det motbevist blir jeg urimelig glad. Grunnen til at jeg begynte å lese denne serien var at jeg ville lese den serien tegnet av Rogers jeg har ventet 20 år på å lese. Det som viser seg er at Rogers er den minst viktige grunnen til å lese denne serien. Gene Colan briljerer og McGregor har skrevet to historier med litterære kvaliteter en ikke fant i datidens amerikanske tegneserier og heller ikke veldig ofte nå. Jeg er ikke noe videre når det kommer til tekstanalyse, men McGregor`s beskrivelser av livet i New York på slutten av 70-tallet og hvordan en nå 30 år senere føler at det ikke er noe foreldet over det hele, snarere at et har sittet i en tidsmaskin i form av en tegneserie og bare er til stede. 
Det som er det mest imponerende med Detective Inc. er temaene som blir tatt opp. I den første historien A Remembrance of Threatening Green er skilsmisse, homofili, abort og frykten for The Green noen av temaene. At Denning er farget og Rainier ikke var heller ikke noen vanlig kombinasjon da (Okay, Marvel`s Luke Cage/Iron Fist). A Terror Of Dying Dreams og konemishandling er et av de sentrale temaene. En blir fortalt at i hvert fjerde ekteskap i USA utsettes kvinner for mishandling. Det er vel ikke slik at dette har forbedret seg nevneverdig frem til i dag. Dette er alle veldig alvorlige ting å skrive noe om og i tegneserieformatet kunne dette lett blitt forenklet og dummet ned til lettvinte løsninger, men McGregor styrer unna og leseren blir sittende igjen og må tenke selv. Disse historiene ble en milepæl i amerikansk seriehistorie når de kom ut og de holder seg utrolig godt. Jeg skal aldri si noe stygt om Don McGregor igjen eller til neste gang jeg prøver å lese The Black Flame.
Hennes debut som tegneserieforfatter kom i 2006 hvor hun overtok som forfatter etter Mike Carey. Hun skrev fra og med nr. 216 til 228 og disse er samlet i Empathy is the Killer og The Red Right Hand. Her ender Constantine også opp i Glasgow og det mest vellykkede med det hele er tittelen på den første samlingen og Sean Phillips` utrolige illustrasjon. Det er vel tre forfattere av Hellblazer som ikke har vært plaget med for mye suksess mens de skrev serien. Dick Foreman skrev vel og merke bare nr. 32, New Tricks, men klarte allikevel siden å skrive den månedlige fortsettelsen av Gaiman/McKean`s Black Orchid dit hen at ingen gadd å lese den. Dette mens The Sandman kom ut og interessen rundt alt Gaiman hadde gjort var skyhøy. Og han brukte bare 22 hefter på det. Paul Jenkins har vært nevnt tidligere og til slutt var det Mina. Trøsten må være at hun og Foreman har fått gjenutgitt alt de skrev i samlinger. 
Hennes andre forsøk kom i år med A Sickness in the Family. Denne er utgitt i Vertigo`s glimrende serie Vertigo Crime og er nr. 9(tidligere nevnte The Green Woman er visstnok nr. 8). Serien er glimrende tegnet av Antonio Fuso, som tidligere har jobbet for Marvel og IDW(G.I. Joe), og hvor jeg ellers ikke finner noen informasjon om. Mina`s historie begynner med at den skambankte 19 år gamle postordrebruden Darota reiser hjem fra poliklinikken til sin ”bedre” halvdel. Det er 2. Juledag og i etasjen over sitter en familie som ikke helt har latt seg rive med av julestemningen. Denne består av patriarken Ted, hans kone Dibby, hennes mor Martha, søsknene Amy og William og den adopterte attpåklatten Sam. Darota går hen og blir slått i hjel av ektemannen denne kvelden og Ted`s familie overtar litt senere disses leilighet. I begynnelsen av oppussingen faller Martha ned et hull i gulvet og får samtidig et alvorlig slag. Det som før bare har vært dysfunksjonelt i familien går over til å bli noe mye mer alvorlig. 
Jeg vet ikke helt hva det er som gjør det, men dette er den svakeste av titlene i denne serien. Mina gjør ingenting virkelig galt, men det virker som hun prøver for hardt. Måten hun forteller det hele på er ikke direkte originalt, at historien har logiske brister er ikke utenkelig og den overraskende slutten virker litt for konstruert. Når jeg da sammenligner med de tidligere bøkene bør en bite seg merke i at kvaliteten på disse er skyhøy og at det gjør A Sickness in the Family allikevel virkelig verdt å lese.
Det som gjør denne historien enestående og fascinerende er at denne seriens Philip Marlowe, her gitt navnet Frank Grissel, ikke er privatdetektiv i L. A. i 30-årene, men opererer i San Fransisco på tidlig 50-tall og selv har opplevd like mange tiår som århundret. I en by som vokste fra søvnig landsby til en syndens pøl under og etter gullrushet i 1848. Hvor the Barbary Coast / barbarkysten var navnet på det 9 kvartaler store horestrøket i byen og som også ble det kriminelle sentrum i byen. Og som fra da av og fremover ble en by helt ulik andre byer i de forente sambandsstatene. Noe som setter sitt preg på denne historien. 
Historien starter med at Grissel får et tilbud fra en mindreårig prostituert og reagerer med et voldsomt sinne. Når han får roet seg gir han henne zippo lighteren sin. Dagen etter blir han gitt oppdraget med å finne et bortkomment pikebarn av en gråtkvalt og uhyre bekymret mor. Senere samme dag finner han den unge prostituerte igjen på byens likhus, hvor hun ikke er blant de ansatte. Derimot er hun drept på det mest bestialske og hans zippo er blant bevismaterialet. Han fortsetter jakten på den unge rømlingen og vikles inn i noe mye større enn ham selv. 
Og det er nå historien virkelig tar av. Hvor de klassiske ingrediensene fra de hardkokte kriminalromanene selvfølgelig er til stede, men hvor byens særpreg og menneskene i den virker inn og gjør dette til en mer original historie i denne sjangeren enn jeg kan huske å ha lest tidligere. Gabrych har bakgrunn som skuespiller og har skrevet en rekke forskjellige titler hos DC. Brad Rader har tidligere jobbet som storyboard artist innen tegnefilm, vant en Emmy for Spawn, og har tidligere tegnet serier for en rekke forlag. Og si at begge gjør en glimrende jobb er vel unødvendig.
Nå er det bare bok 1 som har kommet og den avsluttende delen kommer ikke før 03.11. 2010. Hvorfor forlaget har valgt å gjøre det på denne måten synes ganske tydelig. Her er det forfatternavnet som er det store argumentet for å kjøpe. Hver bok er på rundt 100 sider og begge koster 17,99 dollar. Med en sånn pris skulle en tro det var noe spesielt med utgivelsene, men det eneste en kan si er at det er en meget ordinær hardback innbinding. Utsalgspris hos Outland er 179 kroner pr. bok!! Så er den verdt prisen ? 
Vel, jeg vet ikke helt sikkert. Historien er ikke den mest originale jeg har lest. Alex Barnaby er fortelleren og hun åpner med hvordan hun stjal en semitrailer i hjembyen og kjørte den til Miami og hvor hun slaktet den i venninnens tomme lagerbygning. Og dermed var hun blitt enda en av beboerne i Florida byen. Sammen med henne er Nascar sjåføren Sam Hooker. Den virkelige historien starter med at Barnaby`s venninne Rosa er forsvunnet. Siden mottar Barnaby en meget eksplosiv Voodoo dukke og letingen starter for alvor. Foruten kidnapping er det også snakk kunsttyveri, et mulig mord og faktisk praktisering av Voodoo(selvfølgelig langt inne i The Everglades). Dette blir fortalt kjapt og humoristisk. Jöelle Jones(http://www.joellejones.com/)er tegneren og hun gjør en meget brukbar jobb. Det eneste å utsette er at hun og har lagt seg til denne amerikanske lissommanga tegnestilen. Jeg begynner å bli dyktig lei den. Det eneste jeg har lest av henne før er nr. 19 og 20 av Matt Wagner`s serie Madame Xanadu og der gjorde hun en virkelig god figur. Så for å oppsummere er jeg bare sånn måtelig imponert, men det kan jo være bok 2 trekker opp inntrykket. 
Den sjette boken i Vertigo`s serie Vertigo Crime er The Executor. Skrevet av den canadiske journalisten og forfatteren 
Hovedpersonen i The Executor er Joe Ullen. En tidligere NHL spiller hvis karriere ble avsluttet for tidlig p.g.a. en ødeleggende kneskade. Siden han ikke var kjent for sitt teknisk briljante spill, men for å være en av verstingene, var det eneste aberet at det skjedde tidligere enn ventet. Via en telefonsamtale får han beskjed om at ungdomskjæresten er død og at han er blitt eksekutor og ansvarlig for fordelingen av de små verdiene i testamentet hennes. Han reiser fra vestkysten og tilbake til barndomsbyen, bortgjemt i en nesten glemt del av staten New York, Elora(på folkemunne kalt Hellora). Tilbake til en by hvor de hvite bor i byen, illegale innvandrere i århundrer, og indianerne, som fant roen her for mye lenger siden, er blitt plassert i et reservat utenfor. Småbyidyll finner en andre steder enn i Elora. Den nylige kidnappingen av en 10 år gammel pike sett i sammenheng med forsvinninger fra fortiden og historien blir plutselig mye mer interessant. 
Så en digresjon. Nrks Radioteateret ble sendt hver lørdag klokken 1330 slik jeg husker det. I 1977 en gang sendte de Helge Hagerups skuespill Vennlig hilsen Lucifer. Foruten å være uhyre spennende var det noe virkelig originalt ved det. Hørt med mine ører siden jeg ikke var så gammel. Det viste seg nemlig at fortelleren også var morderen. Noe av det samme opplever en når en leser The Executor. Det at fortellingen er mer innviklet enn det en først får inntrykk av når en begynner å lese. Og denne historien viser også hvor stor bredde det er på de forskjellige historiene som til nå er utgitt i denne serien. Ergo bør en få med seg denne.
En serie det har tatt meg en evighet å få lest(og det skyldes ikke kvaliteten eller lengden), snarere det at jeg bare fikk lest den på togturene hjem til Sandnes, som igjen bare skal ta 14 min, er Christos N Gage/Chris Samnee`s Area 10. Den fjerde utgivelsen idet som synes å være en av mine nye favorittserier, Vertigo Crime. Jeg tror ikke at DC har fått det for seg hvilken genistrek det var å la Karen Berger få starte Vertigo tilbake i 1993. Siden da har noen av de beste seriene jeg har lest blitt utgitt med Vertigo merket på coveret. 
Hinduene har en klar formening om hva det tredje øyet er og kaller det gyananakashu/kunnskapens øye. De plasserer det midt mellom øyenbrynene. Vestlig tradisjon omtaler også det tredje øyet og plasserer det i samme området, men her bruker vi litt mer kraftfulle metoder for å finne det. En av måtene er å åpne det ved hjelp av trepanering. Trepanering vil si at en driller et hull inn i hjerneskallen inntil en treffer det ytre laget av hjernen, dura mater. Ved å fjerne deler av dette skal en så kunne aktivisere dette tredje øyet. Første gangen jeg leste om trepanering var i Topps Comics` tegneserieversjon av The X-Files. Skrevet av Stefan Petrucha (så vidt nevnt tidligere) og tegnet av den meget dyktige Charles Adlard. Historien kom på norsk i 1997-8. Hvorfor alt dette maset om det tredje øyet. Jo, området hvor en trepanering foregår er av den tyske nevrologen Korbinian Brodman(1868-1918), i hans forsøk på å kartlegge hjernen, gitt navnet Area 10. 
Og da er jeg tilbake til bok fire i Vertigo Crime serien. New York politidetektiv Adam Kamen og hans kollegaer jakter på massemorderen Henrik VIII. Grunnen til at morderen har fått dette navnet er at han halshogger sine ofre. Han beholder hodene og lar de hodeløse likene ligge tilbake for å bli funnet. Tidlig i historien prøver Kamen å roe ned en pasient på et psykologkontor som har gått amok. Belønningen blir et skrujern godt plassert mellom øyenbrynene. Etter et sykehusopphold får han igjen lov til å gjenoppta jobben. Ingen store fysiske skader, men med store søvnproblemer og alvorlige hodepiner begynner Kamens tilværelse å endres. Og den virkelige historien starter. 
Det er for øvrig en glimrende historie og Chris Samnee ( http://www.chrissamnee.com/ ) gjør en utmerket jobb. Gage har tidligere også skrevet filmmanus, The Breed(2001) og Teenage Caveman(2002) og en rekke tegneserier for hovedsakelig Wildstorm og Marvel. Da gjenstår det bare å anbefale Area 10 på det aller varmeste.
I Bad Night møter vi igjen stripetegneren og tidligere falskner Jacob Kurtz, også sist sett i bok 2, Lawless. Etter å vært mistenkt for sin kones død og hatt et nervøst sammenbrudd i etterkant lever han en stille tilværelse og sliter med alvorlig søvnløshet. En sen nattetime på den faste døgnåpne Dineren ser han Iris og hennes voldelige kjæreste Danny. Senere plukker han opp en haikende Iris og det uungåelige skjer. Natten ender og Iris forsvinner bare for senere å dukke opp igjen med Danny. Kurtz blir tvunget til å forfalske et FBI identitetskort og fra der blir ingenting bedre. 
Nå er det ikke verdt å fortelle mer om de forskjellige historiene fordi halve moroa er å lese dem selv. Det jeg derimot kan gjøre er og ytterligere understreke hvor bra denne serien er og at alle burde unne seg selv å lese dem. Selv om en ikke er det minste interessert i krim vil en allikevel føle at en får et utbytte av å lese disse historiene.