Acts of the Apostle (Prolog)

En av de mest fascinerende tegneseriekarakterene noensinne har sin debut i The Sandman nr. 4 : A Hope in Hell. Lysbringeren eller mest kjent som Lucifer. Den engelen som var mest lik gud og allikevel hadde denne meget menneskelige egenskapen med å stille spørsmål. I dette tilfellet hvorvidt det var slik at den allmektige kunne gjøre krav på å være nettopp det. Svaret han ble gitt førte til ingen annen utvei enn å gjøre opprør mot dette og han og medhjelperne ender opp med å bli kastet ut av paradis. Fra der falt han lenger enn noen annen skapning, både før(?) eller siden, har gjort. Når han traff bunnen, gjorde han det i mer enn en forstand, var han kommet dit til det som blir hans belønning. Denne uforståelige oppsamlingsplassen for sjeler som enten har gjort det samme som Lucifer, begått utilgivelige synder eller som ikke var klar over at det gassaktige virveldyret (Aldous Huxley : Time must have a stop, 1944) engang fantes. Og tegneserieversjonen mener det samme som Lucifer i John Milton`s Paradise Lost : Better to reign in hell than to serve in heav`n (1667). Lucifer i The Sandman dukker opp igjen i bok 4, Season of Mists, og her har han tatt en beslutning med dramatiske konsekvenser. Han har lagt ned arbeidet for godt. En så stor del av evigheten er nok for hvem som helst. Han tømmer helvete for alt som har oppholdt seg der. Han får hjelp av The Sandman til å skjære av seg vingene og gir denne helvetets nøkkel og avslutter slik sin tjeneste m.h.t. avstraffelse og mulig forbedring av utallige generasjoner. På de to siste sidene i denne boken møter vi Lucifer igjen. Nå som strandboms i Australia og hvor han motvillig innrømmer at gud har lykkes med solnedgangene. Lucifer dukker ikke opp igjen før i nest siste historie, The Kindly Ones. Han har flyttet til Los Angeles, åpnet nattklubben Lux og underholder gjestene med sanger han vet de egentlig bør høre og fremført av ham selv på piano. Han har også blitt gjenforent med sin høyre hånd, den noe begrensede skjønnheten Mazikeen. En av Liliths (Adams første kone) mange avkom og som alle er en del av, det den jødiske folkloren kaller, Lilim. Så var det hvorfor jeg har skrevet så mye om Neil Gaiman`s Lucifer. Når The Sandman endte med nr. 75 i 1996 etterlot det seg et stort tomrom. Gaiman gikk med på at DC Comic fikk bruke de fleste figurene fra The Sandman, med et selvfølgelig unntak. En fikk serien The Dreaming som aldri ble noe videre og flere miniserier. Av disse var de tre heftene i The Sandman Presents : Lucifer en av dem. Denne kom i 1999 og var skrevet av, den til da, nokså ukjente engelskmannen Mike Carey. Serien ble en hit og året etter begynte samme mann å skrive den månedlige tittelen Lucifer. Og det skal jeg komme tilbake til ved en senere anledning.