I`m a poor lonesome kontormedarbeidermedarbeider

Jeg klarer nesten å skrive fortere enn blekket tørker og det er vel i seg selv ingen stor prestasjon, men verdt å nevne. I 1946 kom belgiske Morris (Maurice De Bevere) med sin første historie om Lucky Luke i seriebladet Le Journal de Spirou. Historien het Arizona 1880 og på norsk er den utgitt i album nr. 49, Arizona. Siden har det kommet minst 72 album på fransk og 71 av disse er også utgitt i Norge. Lucky Luke har fra starten harselert med de vante klisjeene fra det ville vesten. Den ensomme cowboyen, og hans trofaste hest Jolly Jumper, møter de mest uoverkommelige problemer og fikser det meste ved hjelp av et godt hode og en alltid ladd pistol. I begynnelsen var ikke de humoristiske elementene så fremtredende. I album nr 8, Leiemorderen, går Luke hen og dreper skurken. Og det må ha markert et vannskille. Morris må ha innsett sine begrensninger som manusforfatter og derfor søkt hjelp hos en av de største manusforfatterne i fransk-belgiske tegneseriers historie, den nå avdøde Rene Goscinny(1926-77). Goscinny har blitt nevnt flere ganger tidligere i denne bloggen og jeg har ingenting i mot å skrive litt mer om ham. Hans samarbeid med Albert Uderzo er jo legendarisk, men en annen serie det er kommet en rekke album av på norsk er hans og Jean Tabarys albumserie om den onde, onde visiren Iznogood. Fra1960 var Goscinny også sjefsredaktør for, tidens mest innflytelsesrike tegneseriemagasin, Pilote. Det første albumet disse laget sammen var altså nr. 9 i serien og på norsk heter det Jernhesten og ble utgitt som nr. 44.Samarbeidet disse to er det de fleste forbinder med Lucky Luke og i løpet av 38 album skapte disse to det som, i mine og mange andres øyne, er en av de beste albumseriene gjennom tidene. Vi blir introdusert for de onde og dumme fetterne til de virkelige brødrene Dalton, representert ved to av dem , Joe og Averell. De lager sin egen versjon av John Ford`s The Stagecoach fra 1939. De tar utgangspunkt i historiske hendelser som the Land Run i Oklahoma i 1889 hvor tusenvis forsøkte å sikre seg jord i det nyåpnede territoriet. Den helt tidlige begynnelsen på oljealderen i I skyggen av boretårnet. Den definitive detroniseringen av to av vestens verste massemorderikon representert med Jesse James og Billy the Kid. Og det at vi får følge brødrene Dalton og hunden Rattatas (så kriminelt dum at det blir nesten imponerende) reiser gjennom Nord-Amerika fra Mexico til Alaska. Og dette er bare noen av en uhorvelig mange høydepunkt.Så dør Goscinny og forfallet setter inn. Ikke så fort til å begynne med. Morris hyrer inn etablerte manusforfattere som for eksempel Bob De Groot ( Clifton og Leonardo, begge utgitt på norsk og en av manusforfatterne på serien om Rattata når den lisensiert ut) og Lo Hartog Van Banda(Lodewijk Hartog Van Banda som skrev manuset til det jeg anser som det beste albumet post Goscinny, nemlig Langfinger, nr. 43). Serien blir aldri den samme igjen og Morris blir eldre og lar rutinen få ta overhånd og det synes altfor godt. Til slutt dør Morris i 2001 og isteden for å la serien ende med ham kommer en frem til, av en eller annen merkelig grunn, å fortsette serien med Achde (Herve Darmenton) som tegner. Det er sørgelig at en serie som har gledet så mange med sin genialitet skal måtte lide denne vanskjebnen. Trøsten blir at de klassiske albumene kan leses om og om igjen.