I woke up in a Soho doorway

Hvis jeg hadde hatt talent skulle jeg ha ønsket å gjøre det samme som Steffen Kverneland har gjort med sin grafiske roman En frivillig død. Å lage et portrett av et menneske en har brukt store deler av sitt voksne liv på å forstå. Hvor sønner blir gitt oppgaven av å oppklare mysteriet våre fedre var og hvorfor de ble slik. I Kvernelands tilfelle etter at faren tok sitt eget liv i godt voksen alder og for meg at mitt faderlige opphav gikk seg vill i denne tåkeheimen kalt demens.

Siden bare en av oss har lyktes med dette må en først konkludere med at Kvernelands egenskaper som tegneserieskaper er mer enn bare imponerende. Så med det unnagjort blir spørsmålene: hva med den selvbiografiske historien som blir fortalt. Blir den for pinlig utleverende, kan en som leser forholde seg til den og ender en opp med å få en forståelse av dette mennesket beskrevet. Svarene er, kort sagt, nei, ja og ja.

Denne beskrivelsen av et såkalt «normalt» menneske er innsiktsfull og fascinerende. Kverneland klarer til fulle å vise hvordan de fleste av oss er sammensatte og kompliserte individer med denne beskrivelsen av faren. Vel verdt vår egen beretning.

Og det at vi etter at noen har brått gått bort klamrer oss til de gode minnene. Som vrakgods på et sorgtungt hav. Det han ikke gjør her er å styre unna de skjærene som var hans fars negative sider, men hvor ny innsikt i farens forhistorie kan virke som et fyrtårn som styrer en i riktig lei (nå var Odd Kverneland tidligere sjømann og disse metaforene ble kanskje litt vel mye, men de var oppriktig ment).

Jeg har altså nettopp lest En frivillig død og må igjen si at Steffen Kverneland burde vært født i USA. Ikke nok med at han hadde vært et mye bedre alternativ enn D.T., men også fordi han hadde fått gitt ut seriene sine på engelsk og med det ville han nå vært en av samtidens store serieskapere. Nå er det lov å håpe at han ender opp med den internasjonale anerkjennelsen og glede seg til hans neste serieprosjekt.

Så et forsøk på å være alvorlig:

Når det kommer til problemstillingene angående selvmord er ikke jeg kvalifisert til å si hva som er riktig og galt. Fra et personlig ståsted kan jeg si at selvmordet er den eneste handlingen hvor et menneske virkelig har muligheten til å bestemme over sitt eget liv. En velger ikke å bli født og ingen, som ikke vurderer å begå dette, vet når det ender. Så rent eksistensielt kan det forsvares, men det er også den mest egoistiske handlingen en person kan utføre. Hvor de etterlatte vinner denne jackpoten av sorg, sjokk, fortvilelse og ubesvarte spørsmål. Nå er det vel alltid noen som vil begå det uavhengig av hva konsekvensene vil bli. Da kan en heller begynne å snakke om å tillate aktiv dødshjelp.