tirsdag 19. august 2014

Mimre? Jeg? Nehei............

En gang for altfor lenge siden var jeg på vei til Hustad leir for å få opplæring i det å være sivilarbeider. Noe som bestod av at tidligere lærere fortalte oss hvordan det ville oppleves og, siden de fleste av oss ville ende opp i helse- eller omsorgsyrker, førstehjelp, førstehjelp og mer førstehjelp. I seks hele uker. Vel, før jeg endte opp på den gudsforlatte, vindblåste plassen Hustad er, stoppet jeg noen dager for å besøke venner på Fantoft.
Bergen er en fin by, men gud bedre hvor mange bergensere som bor der. Så mens jeg var der denne gangen fant jeg en, for meg ukjent, tegneseriebutikk. Ikke langt fra der hvor det østerrikske konsulatet lå og i første etasje av en gammel og liten murbygning. Jeg brukte det jeg hadde igjen av penger i denne lille butikken, tegneserier var relativt sett mye dyrere i disse hine, hårde dager, og gikk derfra rimelig fornøyd.
Av det jeg hadde kjøpt var de to første heftene i Frank Miller`s miniserie Ronin (det kom i alt seks). Hvor Miller hadde kommet over fra Marvel til DC, gitt frie tøyler av forlaget og gjorde et forsøk på å introdusere det amerikanske publikum for japanske og europeiske tegneserietradisjoner. En historie lagt til 1100-tallets Japan og samtidig en nær forestående fremtid hvor teknologien er i ferd med å ta overhånd. Der og da var jeg mektig imponert, men i ettertid er det bare tegningene som gjør inntrykk. En må kunne si at Miller her prøvde for hardt og ikke lykkes helt.
Udødelighetens pris er første album i Enki Bilals Nikopol-trilogi. En fantastisk serie jeg ikke har skrevet om tidligere, det skal jeg komme tilbake til, og som også ble kjøpt i denne butikken jeg har glemt navnet på. Jeg har vel nevnt tidligere at Bilal kanskje er min definitive favorittegner, men her får han også vist sitt talent som forfatter (mannen har så mange talenter og hans film Immortal fra 2004 er vel verdt å se). Albumet inneholder egyptiske guder og en hovedperson som bokstavelig faller fra himmelen. I motsetning til Miller`s Ronin så holder denne ennå mål og vel så det.
Det siste albumet jeg kommer på, kjøpt samme sted, var Milo Manaras Click. En bagatell av en historie og et av Manaras erotiske album. Om en ung kvinne hvis seksualitet kan fjernstyres og de mange kinkige situasjonene dette medfører. Men siden det er tegnet av Manara kan en ikke la være å like det. Så med disse seriene og noen til reiste jeg videre til Hustad og det ble allikevel lange seks uker.

En innrømmelse

Det er greit å kjenne sin egen begrensning og noen ganger være skomakeren som forblir ved sin hest. Det finnes serier som er så bra at mine evner ikke strekker til å videreformidle det. Nå hadde jeg tenkt å nevne to av dem og om ikke annet anbefale dem.
Først ut er Dave McKean`s Cages. Dette var en ti-hefters serie, hvor heftene var i albumformat, utgitt på Tundra og Kitchen Sink i perioden 1990-1996 og siden utgitt i samlet utgave. Handlingen er i hovedsak lagt til en leiegård hvor beboerne strir med å være innelåst i sine personlige bur. Hvor kunsten, kreativiteten og katter er sentrale tema. En serie som innholdsmessig favner så mye og formidler det på en genial måte. Av en eller grunn fikk jeg tak i disse heftene og om jeg ikke husker alt av handlingen så er den følelsen jeg satt igjen med, etter å ha lest den ferdig, noe jeg sjeldent har opplevd som tegneserieleser. Det å kunne få oppleve McKean der han bruker alle de tegneteknikkene han behersker så fantastisk og samtidig få følelsen av at alle de viktige spørsmålene var besvart. Enestående!
Tittelen Alice in Sunderland refererer til at Lewis Carroll / Charles Lutwidge Dodgson ikke fant sin inspirasjon til mesterverket Alice in Wonderland i Oxford, men i den nordøstlige industribyen Sunderland. Hvor han på et av sine besøk fikk se en utstoppet hvalross på et av byens museum for aller første gang. Bryan Talbot har enda flere argumenter enn dette for å kunne underbygge sine påstander. Utenom teorien om inspirasjonen til Carroll`s bøker er Alice in Sunderland en historisk reise.
Fra perioden millioner av år siden hvor området var en sump og ble grunnlaget for kullreservene som la grunnlaget for at den ble en industriby. Frem til i dag får en en omfattende og meget underholdende gjennomgang av denne byens historie. Seriens forteller er serieskaperen selv. Denne har jeg ikke kjøpt selv, men den er øverst på ønskelisten. Og en skulle tro at en slik historisk gjennomgang fort ville bli kjedelig, men jeg storkoste meg med å lese denne.
Begge disse seriene befinner seg altfor ofte på hyllene på Stavanger bibliotek. Noen burde gjøre noe for å endre dette og med det menes ikke at en skal fjerne bøkene permanent, men f.eks. låne dem med seg hjem.

lørdag 16. august 2014

Hva som finnes i mine bokhyller (4)

Jeg har skrevet om Jim Steranko tidligere og det kan en lese her. Så jeg skal bare skrive litt om et av de mange prosjektene, både innen tegneserier, multimedia og film, hvor Steranko har høstet lovord. Som en digresjon kan jeg nevne at en av Steranko`s mange beundrere skal visstnok ha vært Federico Fellini. Vel, i 1976 ga han ut Chandler: Red Tide som nummer tre i serien Fiction Illustrated. Utgitt på forlegger, redaktør og forfatter Byron Preiss (1953-2005) forlag Pyramid Books.
Mange regner dette som den første amerikanske grafiske romanen, amerikanere ser den som den første, punktum, men det er snarere en illustrert roman. Hvor hvert bilde blir ledsaget med teksten under. Slik en finner hos Hal Foster`s Prins Valiant. Dermed blir bildene av en mer fragmentarisk art. Som en lang rekke av hurtig tatte stillbilder, mens en i en «vanlig» serie ville få mer sammenheng. Nå er det slik at Steranko allikevel får det til å fungere utmerket.
Historien kunne vært skrevet av Raymond Chandler selv og starter med at vår hovedperson blir oppsøkt av en underskjønn blondine. Hun har dette å melde: I've got seventy-two hours to live, Chandler. I want you to find my murderer. Dette er hardkokt krim slik en bør like det. Miljø, tidsånd og hovedpersonen er mer enn overbevisende. Chandler bekrefter igjen hvilken tegneseriepioner Steranko er og en blir litt trist når en ser hvor få serier han har utgitt i løpet av sin karriere. Det er så en begynner å tenke på alt det som kunne vært. Så for de som er interessert her er de første sidene av hans adapsjon av Peter Hyam`s film Outland fra 1981.

torsdag 14. august 2014

Hva som finnes i mine bokhyller (3)

Pat Mills var en av de som reddet britiske serier på 70-tallet. Hva det var han gjorde kan jeg kanskje komme inn på ved en senere anledning eller så har jeg kanskje allerede gjort det. Det jeg skal nevne nå er hans samarbeid med Kevin O`Neill, kjent som tegneren av Alan Moore`s League of Extraordinary Gentlemen. Sammen skapte de den geniale serien Nemesis og første episode av denne ble trykket i 2000 AD i juli 1980. For samme publikasjon tegnet han også episoder av Ro-Busters og ABC Warriors. Deres gjennombrudd i USA kom med den enda mer geniale Marshal Law på Epic-Marvel (nevnt flere ganger, men her er et innlegg).
Men deres felles debut (O`Neill hadde tegnet en historie for DC året før) på det amerikanske markedet var Metalzoic utgitt i serien DC Graphic Novels i 1986 . Utgitt i et ukjent format for amerikanske lesere og med en historie som kun kan betegnes som sær. En jord etter at den store katastrofen har inntruffet. Maskiner har blitt transformert til dyr og mennesket og resten av det naturlige dyrelivet har forsvunnet. Vi følger en flokk av hva som må sies å være denne verdenens versjon av elefanter. De møter en rekke hindringer og farer, men flokken leder gammel, vis og ennå sterk. Vår versjon av disse dyrene vandrer p.g.a. tilgang til mat og drikke, mens i Metalzoic er det snakk om tilgang på kraft.
Metalzoic er ingen dårlig serie, men det er ting å utsette på den. Det at O`Neill synes å ha moderert og tilpasset tegnestilen for et mer fintfølende publikum er den viktigste innvendingen. Personlig er jeg vel ikke så overbegeistret for fargeleggingen heller. Også er det dette at når en skal få en fot innenfor det som var verdens nest største tegneseriemarked så bør en vel komme opp med noe mer tilgjengelig enn denne historien. Selv med disse innsigelsene kan jeg ikke huske at O`Neill har gjort noe som kan sies å være dårlig og heller ikke Metalzoic. Det må da være en grunn til at jeg har to av denne der hjemme.

mandag 11. august 2014

Hva som finnes i mine bokhyller (2)

Tongue ¤ Lash: The Serpents Tooth 1-2 (1996) gir helt klare assosiasjoner til Jean Giraud og historiene han skapte under pseudonymet Moebius. Det mest slående er Dave Taylor`s tegninger, men forfatterne, Randy og Jean-Marc Lofficier, har oversatt en rekke av Girauds serier fra fransk til engelsk. Og si at det ikke har påvirket dem vil vel være et understatement. Begrep som metatid dukker opp til stadighet og det er noe jeg forbinder med Moebius. Handlingen er lagt til en fremtid hvor aztekerne, toltekerne eller et annet av disse sivilisasjonsbyggende sør-amerikanske folkeslagene ikke kom i kontakt med spanjolene (eller andre europeere) og kulturen deres fikk utvikle seg videre. Noe den til gjengjeld også må ha gjort!
Samfunnet er ekstremt lagdelt med aristokratene på topp og så en stige nedover til bunnen hvor bl.a. prostituerte befinner seg. Nå er det slik at en prostituert står i sentrum av det som blir en intrikat sak. Hun blir beilet til av Nail, en mye eldre herre og en som tilhører adelen. Slik går ikke upåaktet hen. Våre helter, som blir tiltalt som klarsynte og ikke privatdetektiver, blir oppsøkt og gitt i oppgave med å finne ut hva denne sammenblandingen av topp og bunn egentlig går ut på. Tongue er en ung kvinne som ser ut til å ha kjøpt nesten hele garderoben sin hos Victoria`s Secret. Lash følger den gjengse herremoten med dress og heldekkende S/M maske. Sammen utgjør de et velfungerende par med sine deduktive og klarsynte evner.
Taylor har i løpet av de siste årene mest konsentrert seg om å fargelegge andre serier og høstet lovord for det. Nå er det bare det at han er også en glimrende tegner. Noe han med rette fikk vist med The Serpent`s Tooth og de to heftene som kom tre år senere. Det er sjelden jeg legger merke til hvordan fargelegging kan komplementere tegningene og gjøre dem om mulig enda bedre. Det skjer her. Historien i Tongue ¤ Lash kan best beskrives som rolsete, men siden Taylor er tegneren gjør ikke det noe i det hele tatt.

tirsdag 5. august 2014

Det er mer mellom.....

I løpet av disse uutholdelige fjorten dagenes hetebølge, har undertegnede bedt til alle de guddommer han kan minnes å ha hørt om, om øsende regnvær. Ble jeg bønnhørt? Disse to ukene kom også med det verste allergianfallet på tyve år, og det ble slik at jeg hilser både høst og vinter velkommen. Og jeg hater vinteren. Derfor hadde jeg og en gyldig grunn til og ikke å ha skrevet altfor mye på bloggen i denne perioden (for å være eksakt; ingenting). Siden regnet ikke kom, var det rimelig å anta at Nietzsche hadde rett, men det eneste en vet med sikkerhet er at han er definitivt ikke blant oss lenger.
Det er Jonathan Hickman og hans nye serie på Avatar har fått tittelen God is Dead og er en samling med de seks første heftene. Her er handlingen lagt til neste år og jorden rystes av en rekke naturkatastrofer, blant annet blir bebyggelsen på Jostedalsbreen jevnet med jorden (!). Da er det DE gjør sin entre. Guddommer fra en svunnen tid: norrøne, greske, hinduistiske og aztekergudene som fremdeles sverger til menneskeofringer som den ypperste religiøse handling. De viktigste som ikke dukker opp er Jahve/en som er tre/tre som er en/Allah.
Vårt moderne samfunn går i oppløsning, men i et fjell har USA`s politisk elite og militære ledere barrikadert seg og holder stand. Så gir noen presidenten en pistol og dermed er ikke presidenten blant oss lenger. Det blir for vanskelig med et så stort hull i hodet. Den øverste generalen forbanner seg selv for at han ikke kom på ideen om å bevæpne presidenten mye tidligere. En har også en gruppe intellektuelle som her representerer fornuften. Dette er en interessant serie og har muligheten til å bli virkelig bra. Tegningene er faktisk mindre elendige enn de pleier å være i Avatar`s serier. For de som har lyst å lese et nitidig referat av denne samlingen kan trykke her.

mandag 4. august 2014

Hva som finnes i mine bokhyller (1)

Når jeg skriver disse innleggene skjer det sjelden mens jeg befinner meg hjemme. Den viktigste grunnen til det er at jeg, som en av de ytterst få jeg vet om, ikke har internett tilgang. En kan spørre hvorfor det er og det finnes en rekke svar på det. Det mest seriøse vil bli at jeg føler ikke noe behov for å være koblet opp til verdensveven 24 timer i døgnet. Det er kanskje derfor jeg har en ur-Nokia og ikke en I-Phone. For å si det på en annen måte: Jeg har enorme forventninger til fremtiden, men er bare ikke så glad i fremskrittet.
Ulempen med ikke å skrive innleggene hjemmefra blir at å sjekke opp fakta og innhold blir vanskeligere. Ergo dukker det opp feil som ikke burde vært en del av disse innleggene. Derfor blir Hatobjekt nr. 1s korrigeringer av stor viktighet og noe jeg setter pris på. Dette innlegget ble for øvrig skrevet mens jeg satt i min 30 år gamle Ekornes stressless og eventuelle feil er bare slurv fra min side.
Hvis jeg skulle lage en liste over mine favoritt tegnere ville den bli lang, men ikke så lang som den burde ha vært. Høyt oppe på den listen ville en finne Charles Vess. Fra første gang jeg leste en av hans serier i norske Epic i 1983, videre til Ravens Banner, den geniale The Sandman nr. 19 og til The Book of Ballads and Sagas.
BoBS ble utgitt på Vess` eget forlag, Green Man Press, i i perioden 1995-1997. Det kom bare fire hefter (jeg innbilte meg det var fem, men kun fire ble utgitt). Dette er korte fortellinger hvor vanlige dødelige kommer i kontakt med det overjordiske og underjordiske. Disse vanlige menneskene kan være barn, riddere og selvfølgelig en og annen jomfru i nød. Vess inviterte en rekke forfattere til å bidra med historier. Noen av disse var Neil Gaiman og fantasy-forfatterne Jane Yolen og Charles DeLindt.
Vess illustrerer disse fortellingene lik ingen andre kunne ha gjort. Hvor vi blir fortalt hva det magiske er og dermed evner han å vise oss det. Kombinasjonen av bilde og ord er så sjeldent vakkert og med de nyansene av svart og hvitt som blir brukt gjør dette til en av de mest fargerike seriene jeg har lest. Vess brukte også disse heftene til å videreformidle sin store interesse for eldre engelsk folkemusikk og det fant jeg ikke fullt så interessant. Mesteparten av innholdet ble trykket på ny i Vess`innbundne bok The Book of Ballads og utgitt på Tor Books første gang i 1997.