tirsdag 17. januar 2017

Alt annet enn en gladmelding

Steve Dillon gikk bort 22.10. 2016 og verden mistet en stor tegneserietegner. Bare noen få år eldre enn undertegnede og en jeg har beundret siden tidlig åttitall. Da hadde en venn av meg bodd i England et år og hadde med seg hjem en stor bunke med 2000 AD. Her hadde Dillon bl.a. tegnet flere avsnitt av Judge Dredd: Block Wars. Siden dette var i 1981 var han bare 19 år og hadde allerede debutert to år tidligere med å tegne Doctor Who. For 2000 AD tegnet han en rekke serier og blant dem: Mean Arena, Harlem Heroes og Rogue Trooper. For Warrior tegnet han Laser Eraser og Press Button og som ble utgitt i USA på Eclipse i 1985.




Noe av det første han gjorde for det amerikanske markedet og DC var miniserien Skreemer. Skrevet av Peter Milligan og hvor den andre tegneren var Brett Ewins. Han tegnet DC`s Animal Man i to år, få nummer etter at Grant Morrison hadde gitt seg som forfatter. Og så i 1992 starter samarbeidet med Garth Ennis på Hellblazer og det ble til sammen 24 nummer, Hellblazer Special og Heartland. Sistnevnte en av de beste historiene Ennis har skrevet og Dillon har tegnet. Så i 1995 kom Preacher hvor begge står oppført som opphavsmenn. Her tegnet Dillon alle 66 heftene og 2 Preacher Special.

Hos Marvel tegnet Dillon hovedsakelig Punisher og gjorde en glimrende jobb med det. Han har også gjort noen få hefter hos Image Comics uten at det ble lagt alt for mye merke til. På norsk er det kommet både Hellblazer og Preacher historier, men en mer ukjent er miniserien Car Warriors utgitt i X-9 Spesial i 1992. Her samarbeidet han med forfatteren Chuck Dixon og tegneren Phil Winslade. Så når en summerer opp er det ingen tvil om at Steve Dillon vil bli savnet!!


Og fordi som ennå ikke ha lest den så er The NAO of Brown tegnet og skrevet av broren Glyn Dillon. En aldeles glimrende grafisk roman.

tirsdag 20. desember 2016

Det tidligere "House of Ideas" og meg (1)


Mitt forhold til Marvel Comics har ikke vært tilnærmet likt det jeg har hatt for DC Comics. Nå er det ikke mulig å konkludere med annet enn at DC har hatt de mest interessante utgivelsene de siste tretti årene og før det var det DC jeg startet å lese. Marvel`s historie i Norge begynner i 1968 og det stavangerske forlaget Se-bladene. I perioden 1968 til 1970 ga de ut 8 nr. av Edderkoppen/Spider-Man og Kolossen/Hulk, 10 nr. av Fantastiske Fire/Fantastic Four og 23 nr. av Demonen. Av disse har jeg selv bare Edderkoppen nr. 2 1968.

1976 og den første crossoveren fra DC og Marvel. Supermann og Edderkoppen bekjemper Lex Luthor og Doctor Octupus i fellesskap. Tegnet av den glimrende Ross Andru. Videre til Fredrikstads lille Atlantic forlag og deres liste av titler:
Atlantic Spesial (Edderkoppen og Fantastiske Fire) (6)

Atlantic Spesial (Jernmannen/Iron Man, Våghalsen/Daredevil, Prosjekt X/Uncanny X-Men, 

Spøkelsesrytteren/Ghost Rider) (11)

Atlantic Serien (Fantastiske Fire/ Fantastic Four) (32)

Conan/King Conan (1)

Dracula/TheTomb of Dracula (23)

Edderkoppen/Spider-Man (81)

Edderkoppen pocket (11)

Edderkoppen album (16)

Edderkoppen Ekstranummer (1)

Fantastiske Fire (12)

Fantastiske Fire pocket (1)

Fantastiske Fire album (1)

Hulk (54)

Hulk pocket (7)

Hulk Ekstra sommerlening (1)
John Carter/John Carter, Warlord of Mars (13)

John Carter Gavealbum (1)

Ka-Zar (8)

Prosjekt album (1)

Lady Hulk (11)

Star Trek (7)

Tarantella-Edderkoppkvinnen/Spider-Woman (4)

Våghalsen/Daredevil (11)

Willow (1)
Alle disse kom ut i løpet av en seks års periode og var en sann gave til en hver tegneserieinteressert tenåring som ennå ikke hadde oppdaget de viktige tingene livet har å tilby.

Så en liten digresjon: I 1978 gikk ukebladet Tempo inn og i stedet kom det månedlige Supertempo. Hovedsakelig med europeiske serier, men med nr. 7 1980 kom det en superheltserie og det hele gjentok seg med nr. 1 1981. Serien det var snakk om var Månebaronen/Moon Knight. Et merkelig valg med tanke på at dette var vel den mest utypiske serien fra Marvel på denne tiden. Med en seriøst mentalt forstyrret hovedperson og hans fire aliaser. Allikevel ga de ut 25 månedlige hefter i perioden 1981. De fleste tegnet av den enestående Bill Sienkiewicz.

Høsten 1984 overtok Semic Norge rettighetene fra Atlantic og lanserte Marveluniverset. Her fikk Prosjekt X, Demonen og Fantastiske Fire egne utgivelser. Conan kom i 1984-85 med i alt 12 hefter og nye titler var: Power Pack, Alpha Flight og Jerven/Wolverine. Det kom i alt 223 hefter i denne serien og siste utgivelse kom i 1993. I 1986 dukket Gevion Forlag opp og de ble siden kjøpt opp av Bladkompaniet. De overtok lisensen til flere av Marvel`s lidsenser i Norge og resultatet ble at Punisher og Conan (igjen) fikk egne utgivelser. I bladet Magnum dukket det opp serier fra Marvel`s Heavy Hitters og den glimrende serien The Nam ble nesten i sin helhet utgitt i Magnum Presenterer og Magnum Spesial. Og møkkaserier som Destroyer og Leiesoldaten.

Semic beholdt rettighetene til til Edderkoppen, Prosjekt X og Wolverine. I 1997 kom Spider-Man og det ble utgitt til og med 2009 (120 hefter). Flere innbundne bøker (Jeph Loeb og Tim Sales`s Spider-Man: Blå, The Other og De beste Spider-Man historiene) og en hel del rettet mot de aller yngste leserne. X-Men/New X-Men kom ut i perioden 2003-2006 (23 hefter) og Wolverine 2001-2002 (12 hefter). Og det er kort fortalt de fleste av Marvel`s utgivelser på norsk og jeg må innrømme, litt skamfull, at jeg har alt for mange av dem.

fredag 2. desember 2016

Joy in repetiton (og ikke helt hva Prince hadde å si med sin sang , med samme tittel, på albumet Graffiti Bridge....)




En av de verste spenningsromanene jeg har vært ute for er Dan Brown`s Da Vinci-koden. Det fant jeg ut etter å lest hele 30 sider av denne boken (det samme skjedde etter å ha lest tilsvarende antall sider i bok 1 i Robert Jordan`s Wheel of Time serie, skjønt når det kommer til fantasy er Terry Brooks Shannara-serie hakket verre). Jeg har jo også sett filmatiseringen. En av tre av Tom Hanks verste rolleprestasjoner. De to andre: Engler og Demoner og Inferno. Når en ser bort fra hvilken selvskrytende, rørende amatør Brown er gjør det godt å vite at andre kan hvor han feiler.

lørdag 19. november 2016

Når en nærmest har bestemt seg for ikke å bli positivt overrasket og det allikevel skjer

Siden jeg nå først har nevnt tv-serier basert på tegneserier og da spesielt utgitt på Vertigo, er det jo ytterligere to. Disse er iZombie (Chris Roberson/Mike Allred), som jeg ikke skal skrive om nå, og Lucifer. Denne versjonen av lysbringeren dukker første gang opp i Sandman nummer fire, A Hope in Hell, og finner sin endelige form i første del av samlingen Season of Mists. Hvor Morpheus er behjelpelig med å skjære av vingene hans. Og hvor han overlater jobben med å holde helvete åpent til alle tider til andre. En kort periode som strandboms og så settes kursen til Los Angeles. Her åpner han nattklubben Lux. Det er her tv-serien starter.

tirsdag 15. november 2016

You can`t always get what you want (men Trump som amerikansk president det fikk vi)

Nå har også jeg sett første sesong med Preacher. En tv-serie jeg egentlig ikke hadde alt for høye forventninger til og hvor disse mer eller mindre ble innfridd. Hvor de har latt Jesse Custer bli en tvilende troende, Tulip (spilt av Ruth Negga som hadde rollen som Raina i Agents of S.H.I.E.L.D.) har blitt en nøtteskrike av dimensjoner og Cassidy har fått lov til å beholde litt av den sjarmen han har i tegneserien. Det virker i det hele tatt som manusforfatterne har beholdt navnene på karakterene og ørlite av handlingen og så vært kreative på egenhånd. Slik sett hadde serien vært severdig hvis den ikke hadde skrytt på seg en forbindelse til Garth Ennis/Steve Dillon`s Preacher.

torsdag 27. oktober 2016

Alternativ historie

Prins Edward måtte vente i 60 år, prins Charles har ventet i 67 og vår egen Haakon Magnus i bare 43 år, for å bli konge og han ble da også til slutt Edward VII. Tittelen som konge han og de to andre ble født til å bekle. Edward`s regjeringstid ble bare ni år og det er året han virkelig døde, i 1910, hvor handlingen i Dan Abnett og I.N.J. Culbard`s The New Deadwardians utspiller seg. Men litt ulikt hvordan det fortonte seg for 106 år siden.

tirsdag 25. oktober 2016

Vi som kunne ha elsket amerika

Siden jeg har fulgt med på det amerikanske presidentvalget alt for lenge og blitt gitt muligheten til å se hva de har å velge mellom. Det moderat forferdelige og denne kvintessensen av menneskelig lavmål slår det meg at tiden kunne vært inne å minne om at dette landet har fostret bedre utgaver enn disse presidentkandidatene. For å gjøre det blir det å trekke frem tegneseriebiografier om tre av dem.

tirsdag 27. september 2016

Hva jeg trodde var en selvhjelpsbok

Neil Gaiman har ikke skrevet mange tegneserier de siste årene (forhåpentligvis skriver han nå avslutningen på Miracleman) og har heller satset på en ordentlig forfatterkarriere. Hvor han har hatt stor suksess med bøkene han har utgitt og de av dem som siden er blitt til film og tv-serier. P Craig Russell har også adaptert Gaiman`s bøker til tegneserier, Sandman: Dream Hunters, Coraline og The Graveyard Book, og nå er det de brasilianske tvillingbrødrene Fabio Moon og Gabriel Ba som har tatt for seg novellen How to talk to girls at parties hentet fra novellesamlingen Fragile Things (2006).

mandag 26. september 2016

Fra en født diktators dagbok (skrevet med påholden penn)

Noe kan ikke sies for ofte. Et av disse er at Image Comics har en uhorvelig mengde spennende utgivelser. Så mange er det etter hvert at det blir vanskelig å holde følge med alt det nye som kommer ut. En jeg har fått med meg er Invisible Republic. Denne samlingen kom vitterlig i fjor, men det viser jo igjen hvor vanskelig det blir å være a jour. Denne serien er skrevet og tegnet av ekteparet Corinna Bechko og Gabriel Hardman.

fredag 23. september 2016

Nok et eksempel på en tegneserie en må lese

I dag har det vært en rolig dag på jobb og dermed ble det tid til å lese seg gjennom de bloggene jeg leser regelmessig. Hos comics worth reading hadde en lagt ut årets vinnere av Ignatz-prisen, Ignatz er den av de tre store tegneserieprisene med spesielt fokus på utgivelser ikke utgitt av de store forlagene, og prisen for Outstanding Artist var for andre gang gitt Tillie Walden. Et helt ukjent navn for meg og for moro skyld søkte på navnet i bibliotekbasen og frem dukket den usannsynlig glimrende «I love this part».
Som strengt tatt ikke er en tegneserie siden definisjonen på en tegneserie er to bilder per side og denne har maks et. Så var det om det i det hele tatt spiller noen rolle. Selvfølgelig ikke!! Dette er en av de mest vellykkede seriene jeg har lest på veldig, veldig lenge. Hvor vi blir fortalt historien om venninnene Elisabeth og Rae. To jenter i begynnelsen av tenårene som deler interesser for film og musikk og som også opplever den første forelskelsen sammen. Og hva som inntreffer når denne tar slutt.
Det hele er så vart og vakkert fortalt. I love this part tar en noen håndfuller minutter å lese, men inntrykkene blir sittende fast lenge. Og en kan ikke annet enn å la seg imponere av tegningene. Spesielt når en får vite at Tillie Walden bare er tyve år.