tirsdag 16. september 2014

Tilværelsens utholdelige tretthet

Virkelighetsflukt er et av de essensielle kravene en stiller til tegneserier. Mae West sa i sin tid: Too much of a good thing can be wonderful. Vel, i de fleste tilfeller kan det stemme, men det er og befriende å lese en tegneserie som tar utgangspunkt i det vi oppfatter som den virkelige verden. Ikke nødvendigvis en korrekt gjengivning av virkeligheten, men noe som ligger ganske nærme. Slik at en ikke trenger å forholde seg til kosmiske problemstillinger eller sette seg inn i det ondes anatomi. Heller erstatte det med det hverdagslige. Denne nysgjerrigheten om hvordan dette ene livet kan leves av andre.
Michael Cho`s Shoplifter er en av disse seriene. Den eneste innsigelsen jeg hadde, og den var minimal, er at han hadde valgt en kvinnelig hovedperson og så var det hvor god kontakt han kunne sies å ha med sin feminine side. Det får andre bedømme, men hos meg forsvant denne mulige innvendingen etter å ha lest noen få sider. Hovedpersonen er altså den ubevisst frustrerte og single Corrina Park. Etter fire år med engelsk hovedfag på college jobber hun nå i et reklamebyrå. Med uoppfylte drømmer har hun kompensert for dette med å perfeksjonere det å stjele tidsskrift, men bare fra butikker i de store kjedene. Så synes løsningen å åpenbare seg og så blir det slik tilværelsen ofte har bevist tidligere at løsningen heller blir det motsatte.
Av en eller annen grunn har alderen gjort meg mer sippete og slutten på Shoplifter gjorde øyekrokene noe fuktigere enn vanlig. En helt enkelt og vakkert fortalt historie som denne er ment å gjøre det. Cho selv kom til Canada fra Sør-Korea som seksåring og sier selv at han lærte engelsk ved å lese tegneserier. Når det så kommer til tegningene og fargevalg i Shoplifter minner de meg mye om Darwyn Cooke`s i serien Richard Stark`s Parker. Og det var ment som et kompliment.

Et forsøk som endte opp med å bli til litt tafatte filosofiske funderinger

«Another breath, closer to death» er slik jeg husker tekstlinjen fra sangen Time av Pink Floyd, fra dette uhyre oppskrytte albumet The Dark Side of the Moon. Grunnen til å nevne dette er at det finnes mange ulemper med det å bli eldre og den selvfølgeligste er da at en går tom for tid. Og hva trenger en all denne tiden til? Før jeg svarer på det så er det slik at en hver som leser tegneserier ser at en kan ikke bare lese dem en gang. Da snakker en om de som var verdt å lese første gangen.
 “Another year older and what have I done. My aspirations have shriveled in the sun”. I've Been Waitin' for Tomorrow (All of My Life) fra The The`s album Soul Mining. En må legge dem til side og senere finne dem frem igjen og få med seg det en gikk glipp av ved først gangs lesning. Eller slik jeg har opplevd ved flere anledninger. En leser en serie og skjønner ikke bæret, innimellom er jeg glad i å bli forvirret, og år senere skjønne, om ikke alt, men mer enn ved første gjennomlesning. Og da blir det jo verdt det. Ellers er det, antar jeg, slik at en med alderen samler mer erfaring og innsikt, i en ideell verden, og sånn sett kunne dette også gi en bedret leseforståelse.
 “Time ain`t on your side. Don`t sit idly by”. Fra sangen Times Up fra Living Colour`s album med samme navn. Så var det igjen dette med tid. I løpet av de siste tiårene har jeg fått det en kan kalle et sosialt liv. Jeg har av en merkelig grunn begynt å få en filmsamling, har alltid sett for mye TV, har ikke sluttet å lese nye serier og så skal jeg finne tid til å lese de jeg allerede har. Det er ikke slik at jeg skal fortelle hvor mange serier jeg har, men et eksempel er: Fra 1967 til midten av 1978 kom det i alt 674 utgivelser i serien Tempo. Av disse har jeg rundt 450 og spørsmålet blir: Når skal jeg få tid til å lese disse om igjen og hvordan skal jeg få serien komplett (mest av alt ønsker jeg meg en komplett 1974 årgang).
"Do not go gentle into that good night" (Dylan Thomas, 1914 - 1953 og tonesatt av John Cale) er en påminnelse om og ikke kaste seg ut for tidlig i denne malstrømmen som venter oss ved livets ende. Jeg for min del skynder meg langsomt, mens jeg tenker på alt jeg skulle ha gjort…….. om igjen. (bildene er tegnet/malt av Silvio Cadelo)

mandag 15. september 2014

Crime does pay

For de få som ikke har fått det med seg: Brian Azzarello og Eduardo Risso`s 100 Bullets er en av de beste krimseriene noensinne og det inkluderer vel de i romanform også. Selv om det kom 100 hefter ble kvaliteten aldri forringet. Har en først lest disse heftene eller de 13 samlingene så vil det ha gjort inntrykk. En husker «selvfølgelig» hele persongalleriet siden det etter hvert ble så få av dem. Med Brother Lono, en åtte hefters miniserie også utgitt på Vertigo, treffer en igjen Lono (kallenavn The Dog) den mest fredsæle av karakterene i 100 Bullets.
Uten å røpe hvordan 100 Bullets ender så starter historien i Mexico, på en gård ikke langt utenfor Durango. Her har Lono noen år tidligere søkt tilflukt. I forbindelse med gården er det også et barnehjem og presten som driver dette har hørt Lono`s skriftemål. Dermed kan en si at vår hovedperson har begynt å ane gud. Narkotikakrigen herjer i nabolaget og det er med nød og neppe at barnehjemmet blir holdt utenfor. Så kommer det en ny nonne, den unge amerikanske June, til gårds. Med det skjer det et skifte. Lono legger bort sine pasifistiske holdninger og blir sitt elskelige jeg igjen. Alt for å beskytte dette fristedet som har gitt ham et avbrekk fra å være helt seg selv. Det går mot et High Noon with a twist.
Dette er en voldelig serie og Risso gjør ingenting for å skåne leseren for de til tider groteske blodsutgytelsene. Det er vel slik det bør være når en vet at virkeligheten i dette området av verden er langt verre enn hva Risso har valgt å skildre. Azzarello har denne evnen til å skrive i tilnærmet telegramstil og allikevel få sagt mye mer enn sånne som undertegnede som bedriver ord. Kombinasjonen av disse to er nesten uten sidestykke i seriesammenheng. Hvis jeg til slutt skal komme med en personlig kommentar, så var det å lese Brother Lono et virkelig godt argument for å lese 100 Bullets om igjen.

lørdag 13. september 2014

Hvor en hjerne leser mer

Det er lett å la seg imponere, og det bør det være så lenge en ikke er blitt for blasert, men sjeldnere er det å la seg lamslå av noe så hinsides preget av bare kvalitet. Jeg har tidligere skrevet om Matt Kindt`s serier, Two Sisters og Revolver, og gitt uttrykk for en viss beundring for disse. Så er det slik at etter en periode hvor jeg har skrevet om serier som ikke kan regnes som fremtidige klassikere, og ikke ville vært blant titlene i min kanon av tegneserier, har jeg sett lyset. Mind MGMT er den beste serien jeg har lest på lang, lang tid (denne første samlingen inneholder de 7 første heftene i en serie på 36).
Kindt har tidligere samarbeidet med Jeff LeMire og begge har endret min oppfatning av hva tegneserier bør være. Skal en først snakke om Kindt`s serier er noe av det første en vil nevne hans måte å tegne på. Hvor en først vil si at tegnestilen virker naivistisk, men det er slik en lar seg lure til å tro til begynne med. Hos Kindt er det ikke snakk om manglende tegneferdigheter, snarere et bevisst valg med hensyn til hvordan historien kan og bør fortelles. Og hvor mitt behov, og andres, for tegnemessig perfeksjon så enkelt motbevises med Kindt`s måte å gjøre det på.
Så dette er serien en må lese! Derfor blir selve oppsummeringen kortfattet. Historiens forteller er den det søkes etter. Forfatteren Meru er seriens hovedperson og har skrevet en bestseller basert på en virkelig og grotesk mordsak. Det var for to år siden og nå leter hun desperat etter hva som skal bli oppfølgeren. Så finner hun frem til denne saken hvor et passasjerfly med 121 passasjerer kollektivt mister hukommelsen mens det befinner seg i luften. Hvor 120 av dem blir gjort rede for, men nr. 121 med navn Henry Lyme (navnevalget har sannsynligvis ingen sammenheng med Harry Lime?)  er forsvunnet. De få sporene etter ham som er fører Meru først til Mexico og siden Zanzibar. Og de svarene hun finner gjør det hele desto mer innviklet. Hvor en så kan stille spørsmål om hvor virkelig virkeligheten virkelig er. Og det er en av de tingene som gjør denne serien nært genial.

torsdag 11. september 2014

Noe av det du hadde glemt du husket

Den norske tegneserien som har fått mye omtale i media i år er Endre Skandfer og Bjarte Agdesteins Krüger & Krogh: Brennpunkt: Oslo. Milliardæren Johan H. Andreassen har fortalt at han allerede har kjøpt 1000 eksemplarer av dette albumet. Om han skal bruke disse til tapet vites ikke. De har videre mottatt støtte fra Norsk Kulturfond, Tegnerforbundets Illustrasjonsfond, Grafill og fått Kvinnherad Kulturstipend. Sistnevnte er det ikke mange norske serieskapere som er blitt tildelt. Det er for øvrig heller ikke utgitt mange album i samme tradisjon som Andre Franquin og andre fra samme skole på norsk. De eneste jeg kommer på er Arild Midthun og Terje Nordbergs to album i serien Troll fra sent 80-tall.
Hovedpersonene er Jacob Krüger, ung og impulsiv og Otto Krogh, middelaldrende og mer regelbundet. Begge ansatt i etterretningsorganene AFMA(avsnitt for mellemliggende anliggender). Et organ så hemmelig at selv de vanlige hemmelige tjenestene ikke kjenner til det. Som albumtittelen indikerer er handlingen lagt til Oslo i desember 1964. Bare dager før Martin Luther King jr. får Nobelprisen. En finner en iskrembil høyt oppe i et av tårnene på Akershus festning og en sirkusvogn fylt med aper dukker plutselig opp i Stortingssalen. Og Krüger og Krogh blir satt på saken.
Handlingen i Brennpunkt: Oslo er ikke nyskapende, men det er ikke en innvending fra min side. Det som er virkelig bra her er nostalgifaktoren. Eksempler er å kunne se Vestbanen slik den var, godstoget som går over havna og som jeg bare har sett i en Olsenbande film, reklameplakater jeg har glemt og røde telefonkiosker. I det hele tatt utgjør bakgrunnene like mye av historien som selve hovedfortellingen. Dette albumet skal være det første i en serie og det blir virkelig spennende å se hva serieskaperne får til neste gang.

tirsdag 9. september 2014

Hvor jeg er mest negativ

I dag tidlig leste jeg ferdig Sigbjørn Lilleengs grafiske roman Generator fra 2012. Tidligere har jeg lest hans Nebelgrad blues og ble veldig imponert. Man var fristet til å bruke frasen: God til å være norsk, men han var bedre enn det. Så vet jeg ikke helt hvorfor det har vart så lenge med å få lest Generator. Det kan ha vært coveret eller det at jeg ennå nærer en viss skepsis til norske serier. Og det med skepsisen må skyldes alderen. Så mange norske serieskapere opp i gjennom årene som har hatt store problemer med å tegne eller fortelle en historie. Så til slutt satte jeg meg ned og leste. Og etter noen sider kjente jeg skuffelsen bygge seg opp.
Historien om Birk som jobber på parfymefabrikk, kikker på bedriftens resepsjonist kle av seg i leigligheten sin jevnlig fra et hustak, bli dumpa av den «virkelige» kjæresten, vikles inn i et kriminelt komplott og utenom det være totalt uinteressant. Det er sjelden jeg er kommet over en hovedperson hvor bare det å huske navnet til denne blir en prestasjon. Navnet Birk nevnes jevnlig. Tegningene virker uinspirerte og det kan synes som om Lilleeng ikke helt har hatt historie til en så omfattende serie. En annen ting i denne science fiction serien er hvorfor kråker dukker opp som sikkerhetsvakter og gjengmedlemmer. Nå skal ikke jeg anbefale noen til ikke å lese denne serien. Igjen har alderen lært meg at jeg altfor ofte tar feil, men det blir lenge til jeg skal lese Generator om igjen.

Mer positiv, mindre konsis

I går kveld leste jeg bok 6 i Kabu Kibuishis serie Amulet. Og det som gjorde det enda mer spennende var at jeg var blitt overbevist om at dette var avslutningen på hele serien. Det var det jo ikke. Bok syv er lovet en gang til neste år og det har sikkert ingen sammenheng med plasseringene på best seller listene og at Will Smith har kjøpt filmrettighetene. Nå ble jeg ikke så veldig skuffet over at serien fortsetter. Den er fremdeles en av de beste seriene for barn og unge jeg noensinne har lest. Og det er en fryd å lese serier som er laget for å underholde og samtidig ikke virker fordummende. Kibuishis tegninger har jeg rost tidligere.
Våre hovedpersoner, søskenparet Emily og Navin, har blitt med i ledelsen av opposisjonen som prøver å forhindre alvekongen og hans hær i å ta kontroll over landet. Så viser det seg at alle fiender ikke er fiender på bare en måte. Noen ganger gjør de det motsatte av det en forventer. Så skjer også her, med tragiske konsekvenser og noen som kan endre hele konflikten. Så er det bare å glede seg til bok syv og håpe at det kan være avslutningen. Har bare virkelig lyst til å vite hvordan det hele ender. Det jeg tidligere har skrevet om Amulet finner en her.