tirsdag 26. mai 2015

Historie av historier

Mai er en måned med altfor mange unødige fridager. Noe som gjør sitt til at antallet innlegg denne måneden ikke har nådd all verdens høyder. Jeg har ennå ikke fått meg internettet der hjemme og det er enda en av disse tingene som har gjort at skrivingen nesten helt har stoppet opp. Det jeg har fått gjort er å lese Nina Bunjevac`s grafiske erindringer Fatherland. Tegnet i en uhyre fotorealistisk stil, men hvor bildene har denne grovkornede kvaliteten en finner i eldre svarthvite fotografier. Og som igjen passer denne serien ypperlig der den fokuserer mest på hva som har skjedd lengre tid tilbake.
Nina Bunjevac ble født i Toronto, men i tidlig alder tok moren henne og søsteren tilbake til hennes og mannens hjemland Jugoslavia. Dette var en flukt fra Ninas far som var i opposisjon til det sittende regime og viste sin motstand med å bombe blant annet jugoslaviske konsulat. Noe som til slutt kostet ham livet da en av bombene gikk av for tidlig. Hun forteller videre om det livet hun og familien levde i dette landet som var mer vestlig orientert enn strengt kommunistisk.
Så hopper hun frem til nåtiden hvor familien igjen er tilbake i Canada. Her begynner Bunjevac og interessere seg for morens historie og med det farens. Hun går flere generasjoner tilbake og en som leser får innsyn i en familie på flyttefot. Hun får også vist denne enorme splittelsen som inntreffer under annen verdenskrig mellom kroater og serbere. Hennes familie tilhører sistnevnte. Etter krigen blir Tito landets sterke mann og klarer å samle landet igjen. Ved hjelp av rå makt og frykt. Han innleder et samarbeide med Sovjetunionen, bare for å bryte med hele østblokken noen få år senere.
Nå kan det virke som om dette blir en oppramsing av historiske fakta. Noe det selvfølgelig er, men med de menneskelige innslagene levende til stede. Hvor en blir kjent med flere generasjoner av en veldig lite typisk familie. Og dette blir igjen en fantastisk serie som får vist hvilket glimrende medium tegneserien er.

tirsdag 12. mai 2015

En slags anbefaling

Det er noen ganger at en ønsker at noe skal være virkelig bra og så blir en skuffet. Jeg ønsket for eksempel at Star Wars episode 1 skulle være minst halvparten så bra som episodene 4-6. Så feil kan en ta. Det var for øvrig den offisielle Star Wars dagen forrige mandag. May the fourth be with you! Slik blir det også med Tor Ærligs (Tor Erling Naas) Femti ord for regn. Etter å ha gitt ut glimrende serier som Ser du meg nå?, 90`s Love song og Mare Frigoris er lista lagt høyt med hensyn til hva en kan vente med en ny serie fra ham. Så kom Mr. Mystisk, vel og merke for barn, og forventningene roet seg en smule.
50 ord for regn er en serie jeg ikke helt forstår. Det er først og fremst en agentserie, så er det en dæsj metafysikk, litt hverdagsskildringer og svart humor. Bak på boken kan en lese at hva den egentlig handler om er livet, døden, poesien og den store kjærligheten og det stemmer sikkert også. Hovedpersonen er tidligere drapsetterforsker Finn Feilen. Etter å ha trukket seg tilbake har han begått det kunststykket det er å skrive og få utgitt en rekke kriminalromaner ingen leser. Snart seksti har han allerede begynt å prøve ut alternative metoder å dø på før en blir innhentet av den naturlige. Så kommer fortiden hans ham i møte på en ganske så dramatisk måte og ingenting vil bli det samme for herr Feilen. Nå er det ikke slik at Femti ord for regn er dårlig, en bør lese den for å kunne gjøre seg opp sin egen mening, men slik jeg ser det kunne den vært så mye, mye bedre.

tirsdag 28. april 2015

Å rette opp en altfor sent husket forglemmelse

En serie jeg var overbevist jeg hadde skrevet noe om var Bluesman av Rob Vollmar og den spanske tegneren Pablo G Callejo. Grunnen til at jeg fant ut dette var at deres første serie, Castaways, nå var kommet til biblioteket. Så jeg søkte på serien i bloggen, for å kunne legge en lenke, men fikk ingen treff. Og stor var altså forbauselsen da det gikk for meg at så ikke var tilfelle. Dermed får skrive litt om begge disse glimrende seriene. Intervju med Vollmar her.
Bluesman er en grafisk roman skrevet på samme vis som en bluessang. En tolvtakters serie. Lagt til Arkansas en gang på tyvetallet og hovedpersonene er de omreisende musikerne Lem Taylor (gitar) og Ironwood Malcott (piano). De lever fra spillejobb til spillejobb og går ofte sultne. De føler hele tiden den ødeleggende og organiserte rasismen og selv om de helst oppsøker tettsteder og byer med utelukkende fargede innbyggere ser en hvor ødeleggende dette systematiserte hatet er på disse samfunnene. Hvor lørdagskveldens musikk ofte er det eneste lysglimtet i en ellers mørk uke. Til slutt blir de uskyldig mistenkt for en forbrytelse og prøver desperat å komme seg til mer siviliserte strøk. Hvor vidt de lykkes får en selv lese og se.
Året er 1932 når historien starter i Castaways. Hovedpersonen er den unge Tucker. Depresjonen er på sitt verste og hans mor har tatt tjeneste hos en eldre enke. Moren er ikke ennå blitt enslig, men Tucker`s far har forsvunnet for det som kan synes å være siste gang. Denne eldre enken viser seg å være av det ondsinnede slaget. Hun overbeviser guttungen om at han må rømme hjemmefra for å minske morens økonomiske byrder. Så gir hun ham tre cents og sender ham avgårde. Den enkleste veien vekk er med jernbanens tomme godsvogner og her havner vår helt i en av dem. Ved et lykketreff møter han den meget eldre landstrykeren Elijah som tar ham under vingene. Ikke ulikt hva som skjedde i en av Mark Twain`s bøker.
Begge disse seriene preges i stor grad av Callejos mørke tegninger. Som igjen understreker den dysterheten som henger over det som blir fortalt. Og det at både han og Vollmar klarer å gjenskape atmosfæren og det tidstypiske i disse periodene på en virkelig overbevisende måte. To serier en bør lese før det eventuelt er for sent.

tirsdag 21. april 2015

Årets fjerde liste

Jodorowsky/Das Pastoras: Metabarons Genesis: Castaka

Jodorowsky/Janjetov: Berfore the Incal

Jodorowsky/Ladrönn: Final Incal
Julia Verlanger, Galliano/Peyravernay: Retroworld
Hubert/Kerascoet: Miss Don`t Touch Me

Jean van Hamme/Christian Denayer: Wayne Shelton: The Mission

Jean van Hamme/Christian Denayer: Wayne Shelton: The Betrayal
Jean van Hamme/Philippe Aymond: Lady S.: Here`s to Suzie

Jean van Hamme/Philippe Aymond: Lady S.: Latitude 59 Degrees North

Jean van Hamme/Philippe Aymond: Lady S.: Game of Fools
Jean van Hamme/Philippe Franq: Largo Winch: The Heir

Jean van Hamme/Philippe Franq: Largo Winch: Takeover Bid

Jean van Hamme/Philippe Franq: Largo Winch: Dutch Connection

Jean van Hamme/Philippe Franq: Largo Winch: The Hour of the Tiger

Jean van Hamme/Philippe Franq: Largo Winch: Golden Gate

Jean van Hamme/Philippe Franq: Largo Winch:Shadow
Ed Brubaker/Sean Phillips: The Fade Out (Act One)
Paul Jenkins/Sean Phillips, Al Davison: Hellblazer: In the Line of fire
Matthew Sturges/Luca Rossi: House of Secrets: Conception
Hannah Berry: Adamtine
Div./Div.: IDP : 2043
Will Eisner: The Contract With God Trilogy
Daniel Cloves: Wilson
Jiro Taniguchi: Fars dagbok
Ida Neverdahl, Øystein Runde: Moskva

Div/Div: Forresten 28

Per Hallstein fauske/Lars Harald Aarø: Per-Baren og Luske-Lars

Even Tømte/Xin Li: Dagens dont
Øivind Lauvdahl/Jens  K Styve: Kina Town

Kristoffer Lindseth: Den dødelige Nattskygge
Christian Hartmann: Rom for forbedring

Christopher Nielsen: Da pønken kom til Lefsevika

mandag 20. april 2015

Noe av det jeg har lest siden sist (kort fortalt?) (3)

Det jeg har fått lest av Michael Moorcock`s Elric i det siste er Roy Thomas og Julien Blondels, The Ruby Throne og Stormbringer, forskjellige adapsjoner av den samme boken. Thomas i en miniserie og med hjelp av Michael T Gilbert og P Craig Russell. Siden jeg er en stor fan av Pacific Comics hvor denne ble utgitt, satte jeg meg en gang fore å samle alle utgivelsene fra dette forlaget. Det kom ikke så altfor mange, men med så mange andre av mine prosjekter, så ble halvveis gjort bedre enn ingenting. Blondels versjon består av en serie album og tegnerne er Poli, Recht, Robin og Cano.
Det er gått nesten tredve år mellom disse to utgivelsene (en meget kortfattet oppsummering av handlingen i begge er nevnt i innlegget om The Ruby Throne). Måten Thomas og Blondel har tilnærmet seg boken på er vidt forskjellig. Thomas synes å ville putte så mye av originalteksten inn i serien som overhodet mulig og innholdet i rutene forsvinner nesten på grunn av dette. Blondel synes å ha funnet frem til essensen og dermed kan leseren konstatere at less is more.
Noe av det samme er tilfellet med tegningene. I Pacific Comic`s versjon er det også en god del å illustrere og den viktigste grunnen til at rutene fylles med tekst er at de er ikke store til å begynne med. I den franske utgaven får en vist det fortreffelige med fransk-belgiske serier. Nydelige panoramaer og fantastiske illustrasjoner og større format gir nok plass. Slik at rutene virkelig kommer til sin rett. Nå er det sånn at en bør lese begge. Om ikke annet enn for å se flere tolkninger av disse glimrende historiene.

fredag 17. april 2015

En anbefaling!! (2)

Sist jeg brukte denne overskriften fikk denne bloggen mer besøk enn på lang tid. Så det er verdt et nytt forsøk, men nå er det ikke det som er den virkelige begrunnelsen. Snarere det at dette er en aldeles glimrende serie og norsk. Jeg nevnte tidligere at norske serier ikke det jeg er mest oppdatert på og så kunne finne to slike perler på så kort tid er eksepsjonelt. Øivind Lauvdahl og Jens K Styve ga altså i fjor ut KinaTown på Jippi forlag og en burde være dem takknemlig for det.
Det er sommer i et navnløst småsted i Norge og den unge Thomas må klare seg alene mens vennene er på ferie. Foreldrene er skilt og han må altså klare seg med sitt eget selskap og underholder seg selv med leker en lekte før internett og videospill la denne alvorlige demperen på barns kreativitet og fantasi. En av disse er å leke detektiv og hvor han har en gammel brakke som kontor. Her blir han oppsøkt av naboen med en forespørsel om Thomas kan «passe på» kona og datteren mens han er bortreist. Noe han ikke ser noen grunn til å si nei til…..
Rent stilistisk er denne serien praktfull. Skildret nesten uten tekst og med en tegnestil som gir meg assosiasjoner til Rick Geary (sikkert feil fra min side, men ment som et kompliment). Det eneste som kan trekke ned er forsiden som ikke er den mest spennende jeg har sett, men det blir egentlig bare pirk. En bør unne seg å lese den uavhengig!

torsdag 16. april 2015

Introduksjon til Hva jeg har lest siden sist (kort fortalt?) (3)

Jeg har tenkt på mange måter å starte dette innlegget og dermed begynner jeg med den minst innlysende. Pacific Comics publiserte tegneserier i perioden 1981-84 og var kanskje det forlaget som til da gjorde mest for å gi tegneserieskapere rettigheter til eget materiale. Og dermed knyttet de til seg slike som Jack Kirby (Captain Victory), Neal Adams (Ms. Mystic), Dave Stevens (The Rocketeer), Sergio Aragones (Groo), Mike Grell (Starslayer), Scott Hampton (Silverheels), Michael T Gilbert og P Craig Russell. Og så sikret de seg rettighetene til å adaptere Michael Moorcock`s bøker om Elric til tegneserier.
Elric er, hvis en vil være stygg, en av de mest tragiske, knugede, rundlurte og surmulende heltene en kan tenke seg. Jeg kan ikke helt si hvorfor jeg lar meg fascinere slik, men siden første gang jeg kom over ham har det ikke vært noen vei utenom. Denne gleden av å finne virkelig kvalitet. Alan Moore sier i forordet til den første samlingen serien The Michael Moorcock Library at Elric kan  reflektere den nye ungdomskulturen som vokste frem på 60-tallet. Denne evige kampen mellom det etablerte som Orden og Kaos som forandring.
Michael Moorcock er en av de mest markante forfatterne av fantasy og science fiction i siste halvdel av det tyvende århundre. Kort sagt genial og selvfølgelig er ingen av disse bøkene oversatt til norsk. Hans produksjon fra tidlig 60-tall og fremover, med alle seriene som inngår i syklusen The Eternal Champion, er langt mer enn bare imponerende.
Hos Pacific fikk Roy Thomas (Conan the Barbarian) ansvaret for teksten og Gilbert og Russell for illustrasjonene. Bare noen få ord om Russell. At han som homofil mann har klart å etablere seg så definitivt i den gutteklubben som utgjorde mesteparten av de involverte i bransjen og ikke minst leserne. En klubb som heller ikke hadde så mye til overs for kvinner (dette gir vel grunn til ettertanke?). Nå har det sikkert hjulpet at han er en av de mest talentfulle nålevende tegneserieskapere. Gilbert`s tegneseriekarriere har vært mer kronglete og han huskes vel best for sin serie Mr Monster.
Bande dessinée er disse albumene færre og færre utenfor det europeiske fransktalende området synes å lese. Noe som virker uforståelig for meg. Annet enn at både utviklingen av format og tegneserietekniske kan sies å ha gått mye saktere her enn i de tilsvarende amerikanske utgivelser. Nå kom den første tegneserieversjonen av Elric i bladet Moi Aussi på 60-tallet og tegneren var ingen andre enn Philippe Druillet. Deler av dette ble trykket i Bing og Bringsværds antologi Nazar 3: Den gale professoren. Hvorfor det ikke stemmer at Bande dessinées er utdaterte kommer jeg tilbake til i det innlegget dette skal være en introduksjon til.