tirsdag 16. desember 2014

Så var det nevnt

Sist jeg nevnte Chuck Dixon og David Wenzel`s tegneserieadapsjon av J.R.R. Tolkien`s The Hobbit var tilbake i februar 2009. Da var det ennå Guillermo del Toro som skulle regissere filmatiseringen av boken, som siden ble til tre. Og av de tre hadde den siste premiere i forrige uke. Den skal jeg ikke se før den kommer på DVD en gang våren 2015. Men jeg har jo sett de to første og noen bør nå gi Peter Jackson en dictionary hvor ordet hubris er klart markert og understreket. Hans tilføyelser har ikke gjort historien noe bedre.
Da er det bedre at en forholder seg til historien, slik Dixon gjorde, som er blitt lest kontinuerlig siden utgivelsen i 1937. Det finnes ting i Hobbiten jeg kunne tenke meg å vite mer om, men skulle noen kunnet fortelle meg det burde det være en mye skarpere kniv enn Jackson og hans medhjelpere. Så tilbake til tegneserie versjonen. Wenzel er en uhyre dyktig tegner, men hans forestilling av Hobbiten går ikke helt overens med min. Jeg synes det ser litt tantete og gammeldags ut. Men med mindre heseblesende action enn filmene og helt blottet for denne latterlige gruppen med super orker og ulvene deres.
Så boken er å foretrekke, fulgt av tegneserien og så blir det slik at ingen av de fire filmatiseringene er spesielt vellykkede. Det er allikevel to ting Jackson har lykkes med. Først det at han har filmet dem i det vakreste landet jeg aldri kommer til å besøke og Smaug var glimrende!

Back after no popular demand: A liste

Til liste å være så må denne kunne sammenlignes med et oppsamlingsheat. Tegneserier som har ankommet biblioteket de siste to månedene. Det mest gledelige er at Terry Moore`s glimrende serie Rachel rising endelig er til utlån. Videre at en nå har syv bøker i Fantagraphics utgivelser av Carl Barks samlede serier. For øvrig nr. 14 i serien siden forlaget synes å gi dem ut litt etter innfallsmetoden. Til slutt er det Batman Adventures. Tegnefilmserien og tegneseriene som gjorde det morsomt å lese Batman igjen. Og så var de jeg allerede har skrevet om.
Carl Barks: Uncle Scrooge: The seven cities of gold 

Bill Willingham/Mark Buckingham: Fables: Snow White (19) 

Bill Willingham/Mark Buckingham: Fables: Camelot (20) 

Brian Wood/Gerry Brown: The Massive: Longships (3)
Terry Moore: Rachel rising: The shadow of death (1) 

Terry Moore: Rachel rising: Fear no Malus (2) 

Terry Moore: Rachel rising: Cemetery songs (3) 

Jeff Lemire: Trillium 

Matt Kindt: Mind MGMT: The Manager (1) 

Matt Kindt: Mind MGMT: The Futurist (2) 

Matt Kindt: Mind MGMT: The Home Maker (3) 

Mike Mignola: Hellboy in Hell: The Descent (13) 

Alex De Campi/Igor Kordey: Ashes/Smoke 

Greg Rucka/Michael Lark: Lazarus: The Lift (2) 

Max Brooks/Raulo Caceres: The Extinction Parade 

Warren Ellis/Declan Shalvey: Moon Knight: From the dead 

Matt Fraction/ Annie Wu, Javier Pullido: Hawkeye: L.A. Woman 

Div./Div.: The Batman Adventures vol. 1
 Enki Bilal: Phantoms of the Louvre 

Oceanerosemarie/Sandrine Revel: Den usynlige lesbiske 

Tor Ærlig: Femti ord for regn 

Chris Wright: Black Lung 

Brecht Evens: På feil sted 

Scott McCloud, diverse: 24 Hour Comics 

Mike Mignola/Duncan Fegredo: Hellboy Library Edition vol. 6 

Neil Gaiman, Leslie Klinger: The annotated Sandman volume 3

mandag 15. desember 2014

Når det å stå opp igjen blir en del av jobbeskrivelsen (2)

Lazarus: Lift er den andre samlingen av Greg Rucka og Michael Lark`s beretning om Forever Carlyle. Her får en vite mer om hennes uortodokse oppvekst. Hvor hun tilbringer mesteparten av tiden med våpenopplæring og finne årsaken til hvorfor hun må leve avsondret fra resten av familien. Hennes trener og surrogatmor (uten altfor mange av disse morete følelsene) er Marisol. Tilbake i vår tid fotfølger Forever en mulig terrorgruppe og blir stadig vekk minnet på at hun ikke er en del av Carlyle-familien via anonyme tekstmeldinger. En familie som ennå ikke vet at den er i ferd med å gå i oppløsning.
I bok 2 blir en også introdusert for familien Barret. De har mistet alt etter en flom og siden de befinner seg nederst på den sosiale rangstigen blir det å bygge opp igjen gården for dyrt. Familien Carlyle vet å ta seg betalt. Dermed beslutter de seg for å forflytte seg til Denver hvor The Lift skal finne sted. The Lift er når familien, i dette våre venner Carlyle, velger det riff-raffet de ser rundt seg og plukker ut de verdige nok til å tjene familien. De som har kommet for å bli valgt kan telles i tusener. En mulighet til å unnslippe det å være Waste.
Lift inneholder heftene 5-9 av denne serien og hvis jeg likte den første samlingen, så må jeg si at med denne blir det bare bedre. Historien er i ferd med å bli virkelig interessant, en ser mer av hovedpersonens bakgrunn og selve settingen virker mer troverdig. Et føydalt USA styrt av disse kapitalistiske krigsherrene. Og så var det hvordan det hele er illustrert. Vel, nå har jeg likt Michael Larks tegninger i snart 20 år og har fremdeles ikke funnet noe å utsette på dem.

fredag 12. desember 2014

Tegneserie Grinchen

Jeg er ingen stor fan av jul. Jeg er altfor egoistisk til det. Når en var mindre var ikke det noe problem og en hadde denne sitrende følelsen kalt julestemning. Hos meg forsvant siste rest av denne tidlig i tyveårene. Og med det meldte jeg meg ut av denne kollektive psykosen desember (og stadig flere andre måneder) er blitt. Det er nesten slik at en savner midtvintersblotet. Nå kan det vel være at noe av dette ovenfor er satt litt på spissen, men jeg er definitivt ikke noen stor fan av jul.
En ting jeg virkelig misliker er julehefter. Fra barndommen når en ble avspist med Blondie, Fiinbeck og Fia (som kunne være bra avhengig av hvem tegneren var), Knoll og Tott og den dummeste tegneserien noensinne, 91 Stomperud. Sistnevnte er ikke bare teit fordi det er en fornorsket versjon av den svenske 91:an Karlsson, men også fordi tegninger og det såkalte humoristiske innholdet bare er så evneveikt banalt. Og der satt en da og sturet mens venner fikk Donald eller Tarzan julehefter som var verdt å lese.
Så av de tretti juleheftene jeg har funnet som blir utgitt i forbindelse med årets høytid er det et jeg kunne ha tenkt meg å kjøpe (kanskje to avhengig av innholdet i Asterix & Obelix: Bestevenner). Det sikreste kortet er allikevel Carl Barks` jul. Det på tross av at jeg allerede har lest de fleste historiene i det tidligere. En blir bare ikke lei av genialitet. Nå er jeg ikke lei av Bill Watterston og hans Calvin & Hobbes, men han la ned serien i 1995 og allikevel har stripene hans blitt gjenopptrykket kontinuerlig siden. Det er begrenset i hvor mange forskjellige hefter / pocketbøker/ album/ bøker en vil ha de samme stripene.
Norske stripeskapere har for vane å lage nye historier til juleheftene uten at det gjør det så veldig mye bedre. Så har en to julehefter basert på Anne Cath Vestlys bøker, Flåklypa jul og det nostalgiske våset som er Smørbukk og Tuss og Troll. Også er det alle disse amerikanske stripeseriene som noen mener en ikke kan gå glipp av rundt jul. Som Billy, Rødøye, Hårek og Skippern (kan være bra hvis stripene er eldre enn 1955). Så hvis jeg skal oppsummere så er juleheftene forlagenes kyniske forsøk på å suge ennå litt penger ut av et publikum som synes de tar vare på en av disse juletradisjonene de klynger seg til. Og forlagene synes kanskje å trenge litt ekstra penger når en ser på antallet utgivelser det er resten av månedene i året. Jeg for min del sparer pengene og leser min bok, utgitt på Hjemmet forlag i 2002, Donald Duck: Carl Barks` julespesial om igjen. Hvis jeg skulle føle behov for det.

lørdag 6. desember 2014

Når fremtiden er her

Dette er en serie jeg har sett frem til å lese. I grunnen har jeg irritert meg over at jeg ikke kjøpte de 8 heftene når de kom ut, men nå er nå samlingen her. Jeff Lemire er en serieskaper som i løpet av de siste har imponert meg og en hel rekke andre. Serier som Essex County, The Underwater Welder, The Nobody og ikke minst serien Sweet Tooth er glimrende. Så med Trillium har han igjen gjort noe nytt. Med Trillium har han laget en litt annerledes science fiction fortelling (low-fi sci-fi) og blandet den med en virkelig uvanlig kjærlighetshistorie.
Trillium er en planteslekt i giftliljefamilien og en plante er viktig i denne historien. Vi befinner oss i år 3797 og det lille som er igjen menneskeheten er i ferd med å bli utryddet av et intelligent virus. Jorden er en saga blott og vi befinner oss langt ute i Melkeveien. Rettere sagt på en planet hvis befolkning ikke lar seg komme i kontakt med. Det som gjør disse interessante er at de dyrker en plante som kan gjøre mennesker immune mot viruset. Nika er biologen som prøver å opprette kontakt med disse urinnvånerne. William Pike er en mann som har overlevd første verdenskrig med men. Når disse så møtes blir historien snudd på hodet og videre må en gjøre det med selve tegneserien også.
Trillium er en historie som kan virke enkel, men hvor det enkle etter hvert forsvinner og blir mer og mer kompleks. Slutten stod for meg som et stort spørsmålstegn og det er slik det skal være. Allikevel er det ting med Trillium som trekker litt ned. Forventningene jeg hadde i forkant ble ikke helt innfridd. Nå var de da også skyhøye. Det skulle ikke forhindre andre fra å lese denne serien. Tegningene er som de pleier å være. De ser uferdige ut og er bare briljante.

mandag 1. desember 2014

En reise er en reise er en....

Jeg har hverken lest eller sett filmatiseringen av boken Eat, Pray, Love. Har vel konkludert med at det er ikke helt min greie. Har heller ikke sett en eneste episode av tv-serien Girls. Mest fordi jeg anser meg for gammel til nå å oppdage det som gikk meg hus forbi når jeg var mye yngre. Grunnen til at jeg i det hele tatt nevner dette er at de som har sansen for dette også vil like Lucy Knisley`s An Age of License. Og selv om jeg stiller med et klart handicap må jeg si at det gjør vitterlig jeg og.
An age of License er beretningen om den amerikanske serieskaperen Lucy Knisley`s store reise til det europeiske kontinent. Hvor hun først er blitt invitert til tegneseriefestivalen Raptus i Bergen. Siden videre til Stockholm for å se igjen Henrik som hun traff før avreisen fra New York. Derfra til Berlin for å treffe et vennepar på bryllupsreise. Og til slutt til Frankrike og hvor reisen ender i Paris. Tittelen på boken får hun fra en av dem hun treffer på denne reisen. Det skal visstnok være et uttrykk for når man ennå er så ung at en kan eksperimentere, gjøre noe nytt og allikevel ha muligheten til å feile uten at det vil få alvorlige konsekvenser.
Det hun beretter her er høyst personlig uten at det blir pinlig. I et av avsnittene spør hun også om en av dem hun omgås med vil bli støtt av å nevnes på denne måten. Det hun forteller fra Bergen er å få litt innsyn i det å være deltager på Norges nest største tegneseriekonferanse. Det hele er fortalt med enkle tegninger, men hvor mer forseggjorte og vakre helsider dukker opp med jevne mellomrom. Teksten er sjarmerende vittig og når en har lest ferdig føler en at en er blitt litt bedre kjent med miss Knisley. Alt i alt en serie å bli godt humør av og en kjærkommen avveksling til alt alvoret så mange andre serier preges av.

fredag 28. november 2014

Bare sånn at det ikke blir 13 innlegg denne måneden...........

Annie Goetzinger har ingenting med innlegget nedenfor å gjøre. Den nesten, eneste grunnen til å legge ut hennes tegninger er at hun er en glimrende seriekunstner og på toppen av det hele en kvinne som klarte å slå i gjennom i en mannsdominert bransje og fremdeles er en av de ledende franske serieskaperne nesten førti år senere enn debuten i 1976.