tirsdag 15. april 2014

God påske!













Going Underground (light) 2

Det som er kommet ut av Gilbert Shelton`s serier på norsk i løpet av de siste femogtyve årene er raskt oppsummert. Det at det i det hele er kommet noe er i seg selv litt enestående. Her hjemme var det vel 70-årene hvor hans serier hadde et publikum og ettersom jeg muligens husker kom det også noen norske undergrunnutgivelser med oversatte amerikanske undergrunnserier, deriblant Shelton`s Freak Brothers. Så i 1990 kom albumet Freak Brothers: Tilbake til grasrota på et da obskurt, og nå glemt, forlag. Bladkompaniet ga i perioden 1990-92 ut humorbladet Stripp og i nr. 1 1991 dukket Wonder Wart-hog opp i den lengre fortellingen Philbert Desanex`s drømmer. Og i nr. 7 samme år ga han oss motortips.
Gilbert Shelton ble født i Houston, Texas i 1940 og er nå bosatt i Paris, Frankrike. Han debuterte som serietegner på College og mest kjent for sin serie The Fabulous Furry Freak Brothers. Dette er en til tidvis genial serie og jeg skal skrive mer om den siden. Kan bare nevne at Stavanger bibliotek har en to binds samling av denne. Så er det også det at Shelton er en av de som trekkes frem som en av de som har bidratt mye til at serier nå også er for de mer voksne enn meg.
Wonder Wart-Hog er en av de morsomste superheltparodiene noensinne. Denne fint lite pene figuren som skal forsvare de amerikanske verdiene og som ikke er altfor slug. Som havner i den ene situasjonen mer absurd enn den forrige og med meget alternative løsninger på de fleste problemer. Som bokstavelig ikler seg sitt alter ego Philbert Desanex og forsvinner i mengden blant de kontorgrå massene. Alt i alt en særdeles mindre vellykket utgave av Supermann og Clark Kent. Desanex er selvfølgelig journalist. Og jobber med en mye mindre likandes utgave av Lois Lane. Med en visshet om at hans drømmer bare vil forbli det.
Nå er det jo slik at Shelton ikke går glipp av muligheten til å kommentere den politiske utviklingen i USA. Hvor han gjør narr av høyresiden i amerikansk politikk, materialismen, griskheten bygget inn i det kapitalistiske system og viser hvor lite han har til overs for den økende militarismen. Han har sitt å si om miljøvern også. Og alt dette er preget av den alternative bevegelsen som rammet 60-tallet og som han var en del av (fant nettopp ut at han var en god venn av Janis Joplin og at hun dukker opp i en av historiene med The Hog of Steel, Wonder Wart-Hog Meets the Elusive, Chimerical Chameleon!) Alt dette uten en eneste gang å glemme å være morsom. Og det går heller ikke an å se bort fra at han er en rasende dyktig tegner også.

tirsdag 8. april 2014

Going Underground (light) 1

Siden sist innlegg har jeg rukket å bli et år eldre og er bare måtelig fornøyd med det. For det andre har jeg igjen startet å lese bøker og det har tatt mye tid bort fra å få lest nye tegneserier. Det tredje er at jeg er litt usikker på hva jeg skal skrive om. Det er mange ting å velge mellom, men ingenting som virkelig fenger. Eller at det blir en altfor omfattende oppgave siden vårslappheten har rammet meg hardt. Så var det hva jeg kom frem til.
Jeg er oppvokst på Sandnes og der kom ikke The Summer of Love (i en mer lokal og utvannet utgave) før på midten av syttitallet. Og etterdønningene gjorde seg ennå gjeldende lenge etter at jappetiden var kommet. Så som unge håpefulle gikk vi rundt og hørte på musikk som var populær på den tiden en ennå gikk i bleier. Tidlig på åttitallet fikk jeg jobb i en bokhandel og etter en stund fant jeg ut at det også gikk an å bestille tegneserier. De første jeg bestilte var album i en serie utgitt på det danske forlaget Interpresse. Serien het Underground og presenterte forskjellige amerikanske undergrunnserier.
Så en digresjon: En kjenning av meg hadde lenge samlet på amerikanske undergrunnserier og lot meg låne en hel bærepose av disse heftene. Mange av disse har jeg ikke fått lest siden og jeg var beæret at han lot meg få låne dem. Så var det en kveld jeg gikk og la meg. Men først skulle jeg lese litt på sengen. Jeg satte posen med serier ved siden av sengen og klarte nesten å sette halvliterglasset fylt med Nesquick på nattbordet. Posen fyltes med sjokolademelk og blant mange holdt for eksempel S Clay Wilson`s The Checkered Demon på å drukne. Kjenningen kringlevrei meg ikke, men insisterte bare på å få restene tilbake.
 Jeg fikk tak i fire av de fem først albumene (serien ble avsluttet med album nr. 18) og det var. Fritz the Cat av Robert Crumb. Crumb regnes vel som den viktigste undergrunntegneren, men selv har jeg aldri helt fått sansen for hans serier (det er jo noen unntak). Synes å huske at jeg virkelig likte dokumentarfilmen om ham og brødrene. Crumb fra 1994 og regissert av Terry Zwigoff. Det var to album med The Fabulous Furry Freak Brothers av Gilbert Shelton, med litt hjelp. Ham skal jeg skrive litt mer om siden og hans andre store serie, Wonder Warthog.
Til sist var det Rand Holmes` Harold Hedd. Dette var en serie som skilte seg ut med tegninger som var mindre karikerte og etter hvert utviklet han en veldig naturtro stil. Om det at han var fra Canada gjorde noen forskjell er vanskelig å si, men blandingen av komikk og en smule spenning var faktisk veldig okei. Blandet sammen med at hovedpersonen og de rundt ham var hippier og hadde et meget liberalt forhold til bevissthetsutvidende stoffer. Hovedhistorien i dette albumet går ut på å forflytte store mengder nyhøstet hamp fra Mexico og nordover i et britisk bombefly fra annen verdenskrig. Senere kom han med en serie om Hitlers kokain og viderverdighetene rundt det. Senere i karrieren konsentrerte han seg mer om rene horror-historier. Før han ble maler av surrealistiske bilder på heltid. Han døde i 2002 bare 60 år gammel.

lørdag 29. mars 2014

Hvor Hundremeterskogen er blitt planker

Det femte albumet i serien om privatdetektiven John Blacksad har fått tittelen Amarillo. Litt rart når en ser at denne byen i Texas ikke har mye å si for handlingen i dette albumet. Men forfatter Juan Diaz Canales må vel ha hatt en eller annen grunn for det. Tegneren er fremdeles den smått geniale Juanjo Guarnido. Det som og er litt pussig er at opphavsmennene er spanjoler og allikevel kommer albumene først ut på fransk. Forlaget er det ikke helt ukjente Dargaud.
På slutten av album nr. 4, Infernalsk stilhed, befant vår helt seg i New Orleans og Amarillo starter med at Blacksad er på vei hjem til New York. Problemet er bare at han nekter å fly. Så, takket være en god gjerning, får han i oppdrag å kjøre en knallgul Cadillac til Texas. Ikke den beineste veien hjem, men det som på engelsk heter the scenic route. Og dermed starter problemene. Involvert i disse er bl.a. en forfatter som nekter å bli en one hit wonder, en knivkasters assistent med en noe broket fortid, en advokat med ikke altfor mange klienter, en forfyllet tidligere sirkusarbeider og to FBI agenter som er blitt sparket langt nedover karrierestigen.
Settingen er fremdeles denne idylliske forestillingen av USA på 50-tallet. Hvor optimisme og løftet om økt velstand er gitt nesten alle. Nå ville jo dette blitt en kjedelig serie om det ikke også hadde vært en skyggeside til dette. Og denne kommer tydelig frem i dagen i løpet av denne serien. Så på mange måter blir John Blacksad det antropomorfe motstykket til Raymond Chandler`s Philip Marlowe. Intrigen i Amarillo er mer flokete enn i tidligere album og flere humoristiske innslag uten at det har noe å si for kvaliteten. Og på toppen av det hele blir en introdusert for to av Blacksad`s nærmeste slektninger. Amarillo er et album i en serie en lese! Sånn er det bare.

torsdag 27. mars 2014

Reason to be cheerful

Kanskje en av de beste tingene som hittil har skjedd dette tiåret, inntraff første gang i januar dette året. Det det er snakk om er nyutgivelsen av Miracleman. Utgitt av forlaget Marvel, merkelig nok. Hvor en nå kan få med seg hele denne ufattelig bra serien i hefter helt uten reklame. De første seksten heftene er skrevet av The Original Writer (a.k.a. Alan Moore) og tegnet av en rad forskjellige tegnere. Med et unntak er disse uhyre dyktige.
Så om femten måneder kommer Neil Gaiman`s versjon. Og ni måneder senere får Gaiman anledning til å avslutte denne historien med de siste ti heftene. Det har han og publikum ventet på siden det siste nummeret (nr. 24) kom på Eclipse i 1993. Og med seg får han forhåpentligvis tegneren han samarbeidet med på de åtte numrene han allerede har skrevet, Mark Buckingham. Buckingham har da rukket å bli ferdig med å tegne de hundre og femti heftene med Fables.
Så var det slik at jeg har skrevet altfor mye om superhelter de siste månedene, men Miracleman er så mye, mye mer enn det. Det oppdaget jeg igjen i går kveld da jeg leste det andre av de tre heftene hittil utgitt på Marvel. Disse tre første har jeg ikke lest tidligere (utgitt samlet på Eclipse under tittelen A Dream of Flying og umulig å få tak i, heftene er sjeldnere enn intelligente rasister) og følelsen av andakt var til stede. Mike Moran`s gjenforening med Johnny Bates, Kid Miracleman. Bedre enn dette blir det knapt, men det blir det allikevel i denne serien.
Deretter tenkte jeg på hvor lenge det var til Gaiman`s avslutning kommer og fant fram samlingen Miracleman: The Golden Age, igjen! Dette er den nesten komplette samlingen av heftene 17 til 22 og er en samling jeg har lest en rekke ganger. Når en ser bort fra at jeg mener dette er noe av det beste Gaiman har gjort, er skildringene av disse syv vidt forskjellige menneskene og livet de lever, langt fra det en forbinder med vanlige superheltserier.
Miracleman er nesten ikke til stede i disse historiene annet enn som en gudelignende og rettferdig hersker. Dette er et samfunn hvor alt er perfekt og allikevel er savnet av hva som var til stede. Vi møter pilgrimen som klatrer Miracleman`s umulig høye tårn til topps for å spørre om en tjeneste. Han som får muligheten til å gå til sengs med en gudinne og må ta til takke med mindre. Vi møter Andy Warhol`s kloninger og den nesten reformerte superskurken Dr. Gargunza og får vite at i det perfekte samfunnet er det ennå behov for spioner. Buckingham bruker forskjellige tegnestiler til å illustrere disse historiene og sammen med Gaiman`s tekst blir det så vakkert!!!!!



tirsdag 25. mars 2014

Så var det på an igjen...

Nå er det ikke verre med denne bloggen enn at jeg med to og en halv ukes opphold, med hensyn til nye innlegg, ikke er glemt. Nå er vel glemt i denne sammenhengen nokså relativt. Det var vel egentlig ikke så mange som husker den til å begynne med. Unødvendig sutring faller meg så lett og er en vane jeg aldri synes å se et behov for å endre. Vel, jeg har hatt ferie og hatt nok tid til å lese altfor mange av disse superheltseriene jeg nylig har kjøpt.
Noe som oftere og oftere synes å være en tvilsom fornøyelse. Av de forfatterne jeg har lest nå nylig og som skiller seg ut positivt er Ed Brubaker (hvis historier den nye Captain America filmen er basert på), Greg Rucka (Elektra var bra, men hans Checkmate var lavmål), Mark Millar, Warren Ellis og Brian Michael Bendis (Ultimate Fantastic Four). Og så har jeg ennå liggende Scott Snyder`s Swamp Thing og Jeff Lemire`s Animal Man.
Jeg kom tilbake på jobb og skulle rydde i tegneseriehyllene og noe av det første jeg fikk se var Coseys På sporet av Peter Pan. En påminnelse om at tegneserier var ment å være uendelig mye mer enn spandexkledde «overmennesker». Denne historien til Cosey, hvor handlingen er lagt til tidlig trettitall, om den unge britiske mannen som følger i sin brors fotspor for å få svar på dennes bortgang. Hvor han til slutt ender opp i en landsby, med et nærliggende vinterstengt hotell, høyt oppe i de sveitsiske alpene. Forkledd som skiturist lenge før dette var blitt et begrep. Så høyt oppe er denne landsbyen at faren for snøskred er mer enn overhengende. Og hvor han tross alt finner kjærligheten, svar og begynnelsen på sitt livslange eventyr.
Disse albumene er så vakre. Ikke bare på grunn av de fantastiske naturskildringene Cosey viser oss, men fordi det er så mye medmenneskelighet her, forståelse og måten han viser oss denne tapte tiden og noen av de menneskene som kunne ha levd der. Det hverdagslige gjort mer magisk uten at noe av realismen forsvinner. Og som jeg har nevnt tidligere, Cosey er en av de serieskaperne hvis serier virker dempende på min kynisme.
Jeg vet ikke hvor mange innlegg jeg har skrevet om Cosey, men jeg er nesten sikker på at jeg ikke har skrevet altfor mye om de albumene som utgjør På sporet av Peter Pan. De kom på Cappelen i 1987 og her på biblioteket har de bare vært utlånt elleve ganger på de siste 15 årene. Ubegripelig og litt trist!

fredag 7. mars 2014

I anledning morgendagen

Siden det i morgen er den internasjonale kvinnedagen, og jeg ikke har diskriminert kvinner mer enn høyst nødvendig det siste året, tenkte jeg å nevne et par kvinnelige tegnere. Det er vel ennå slik at flertallet av serieskapere og tegneserielesere har utovertiss, men mye har endret seg i løpet av de årene jeg har lest serier. Det kunne en først merke på slutten av 80-tallet. En av de første jeg oppdaget var franske Annie Goetzinger (har nevnt henne tidligere i bloggen) med albumet Pigen fra æreslegionen. Om hvordan en pike i en totalt mannsstyrt verden vokser opp og til slutt kan finne frem til hvem hun er uavhengig av mennene rundt seg. En av de første feministiske tegneseriene jeg har lest, og siden kvinnefrigjøringen innen serieverdenen ikke var kommet veldig langt, skrevet av Pierre Christin.
På samme tid var det et album jeg flere ganger kikket på og satte tilbake i bokhandlerens hylle. Mest fordi tegningene ikke lignet på John Byrne`s (han var ennå en av målestokkene). Til slutt var det ingen andre igjen å kjøpe. Albumet var Rebecca og skrevet av italienske Renato Querolo. Han vet jeg absolutt ingenting om annet enn han har skrevet en rekke serier jeg ikke har lest. Handlingen var lagt til Nord-Italia i 1492 og hovedpersonene er sigøynersken Rebecca og trubaduren Mercutio. I en brytningstid mellom middelalder og renessanse, med kirkens inkvisisjon, adelens (van)styre og et samfunn til tider preget av lovløshet. Dette albumet var i svarthvitt, men historien fortsatte i en serie med samme navn og i farger.
Så var det tegneren og hun heter Anna Brandoli. Født i 1945 og debuterte som serieskaper i 1977. Og i Italia er hun en blant de største serieskaperne uavhengig kjønn. Og det forstår en godt når en leser seriene hennes. Hvis jeg skulle prøve å sammenligne henne med noen måtte det være en sammensmelting av stilene til Hugo Pratt og Comes og selvfølgelig helt hennes egen. Utenom disse tre albumene har jeg ikke fått lest noe mer av Brandoli. Dessverre!