torsdag 20. november 2014

Forslag til tekst om tegneserier i Sølvbergets vårkatalog 2015

Det er mange ting her i livet som ansees som viktige. Det være seg mat, trygghet og de kommutative lover. Det et lite fåtall av oss vet er at noe av de viktigste av disse basale behovene er tegneserier. Denne vitale informasjonen har Stavanger bibliotek prøvd å dele med publikum i godt over 20 år. Med en tegneseriesamling som nå teller flere tusen titler og alle er til utlån. Det kan også sies at denne samlingen også favner bredt når det kommer til sjangere og innhold.
Nå er det noen av de som leser dette som vil stille spørsmålstegn med at tegneserier skulle ha så stor viktighet. Franskmennene har utpekt tegneserier til den niende kunstarten og de tar vel sjelden feil. Utenom det så er det jo også et udiskutabelt faktum. Vel, for min egen del fant jeg ut av dette i en alder av syv og mitt første Asterix album(nr. 14 Brann i rosenes leir og så mange år senere har jeg det ennå). Og siden har livet ikke blitt det samme med denne økende mengden av glanset papir som har fylt bokhylle etter bokhylle. Det være seg på biblioteket eller der hjemme.
Så var det det som gjør tegneserier så optimalt. Det første er at en tegneserie består av en rekke stillbilder og at all handling foregår mellom rutene. Denne må en som leser se for seg. Videre må en se selve rutenes innhold som tredimensjonalt og være ansvarlig for å gi lyd til dialog og det som måtte være av onomatopoetikon(som oftest ikke sagt høyt). Og i de tilfellene hvor serien er i svarthvitt se for seg fargene. En mer inkluderende opplevelse finner en ikke blant de andre seksten kunstartene.
Til slutt bare noen få anbefalinger. For niogtyve år siden kom den første stripen av Bill Watterson`s Tommy og Tigern ut og biblioteket har The Complete Calvin and Hobbes i fire bind. Vi har også startet å kjøpe Fantagraphic Comics nye utgivelser av Carl Barks serier for Disney. Jeff LeMire`s Essex County er en av de beste seriene de færreste har lest. En kan lese Warren Ellis og John Cassaday`s glimrende Planetary, Alan Moore og JH Williams III hyllest til bl.a. magikeren Aleister Crowley i Promethea, Blacksad av Juan Diaz Canale og Juanju Giarnido, Coseys Rejsen til Italien og Christian Durieuxs ufattelig vakre An Enchantment.

mandag 17. november 2014

Nesten innertier

Karakteren Hawkeye Pierce (spilt av Donald Sutherland i Robert Altman`s film fra 1970 og i de 256 episodene av tv-serien av Alan Alda) har fått fornavnet sitt fra en figur, som er med i flere av James Fenimore Cooper`s bøker, deriblant Den siste Mohikaneren, Natty «hawkeye» Bumppo. Det har altså ikke noe med Marvel Comics Cliff Barton sitt alter ego, Hawkeye, å gjøre. Hvor vidt denne også har fått navnet sitt fra Cooper`s bok vet jeg ikke, men det er vel ikke helt umulig siden han var en skarpskytter. Han har i hvert fall ikke fått det fra filmen eller tv-serien M.A.S.H., siden hans første opptreden var i Marvel`s Tales of suspense 57, 1964.
Nå er det jo flere som i sin tid har vært Hawkeye i Marvel`s univers. Den siste av disse er purunge Kate Bishop. Hvor Barton har vært medlem av Avengers i en årrekke har hun vært med i Young Avengers. Hun dukket så opp i bok 2, Hawkeye: Little Hits, skrevet av Matt Fraction og tegnet av David Aja. I den tredje samlingen har hun blitt tildelt all oppmerksomhet. Her har også Annie Wu og Javier Pullido overtatt tegneansvaret. Det er så en rekker å savne Aja, men ikke så mye.
Historien i Hawkeye: L.A. Woman starter med Bishop forlater Barton og New York. Hun kommer til Los Angeles bare for å oppleve at kredittkortene hennes er sperret og hun blir på toppen ranet av en gjeng pikkoloer. Så treffer hun en altfor snill kvinne som påtar seg å hjelpe henne ut av uføret. Hun viser seg å være superskurken Madame Masque og har vært i klammeri med Iron Man en rekke ganger (bl.a. på norsk i Atlantic Spesial nr. 4, 1981). Til slutt får jentungen etablert seg på et vis og skal bruke sin superhelterfaring som privatdetektiv. Lettere sagt enn gjort.
Matt Fraction gjør med Hawkeye, som Mark Waid har gjort med Daredevil, og gjør superhelter morsomme å lese igjen. Tar vekk all kynismen og dette mørke «realistiske» som har preget dem siden Watchmen og The Dark Knight Returns. Hvor en kan fryde seg over å lese noe fra en sjanger som i løpet av de siste 20 årene er blitt mer og mer fordummende klisjepreget. Nå er det også slik at samling nr. 4 allerede har kommet og jeg vet en ting jeg ønsker meg til jul.

Da var tiden inne til å ta farvel

Jeg har remja lenge og vel om hvor lite jeg liker avslutninger, men når det kommer til Ed Brubaker og Sean Phillips`serie Fatale er det slik at det passer utmerket å avslutte denne serien. Med Fatale: Curse of the demon får en svarene på de spørsmålene en har grublet på i løpet av de fire tidligere samlingene av denne mørke og innviklete historien. Det smarteste jeg kunne ha gjort var å ha lest disse om igjen før jeg ga meg i kast med denne siste. Nå gjelder kanskje det mest for egen del og ikke andre lesere med bedre hukommelse enn meg.
Nicholas Lash, som en først traff i bok en, har funnet igjen / blitt funnet av sin Josephine. Han har unnsluppet føderalt fengsel og videre unnsluppet et fangenskap hvor en av Josephine`s tidligere beilere hadde skumle planer med hensyn til hans umiddelbare fremtid. Disse lovecraftske skurkene (en kan nesten lure på om de er i slekt med Predators når det kommer til det utseendemessige) og deres sekteriske medhjelpere nærmer seg allikevel nådeløst i deres ustoppelige jakt på hva deres leder har mistet og hun som hjalp ham å miste det. Tross den mer iherdige forfølgelsen har Josephine funnet en mulig løsning på disse problemene som hun har brukt nærmere hundre år på å flykte fra.
Så var det hvordan denne Noir Horror historien ender og det har jeg selvfølgelig ikke tenkt å røpe. Bare si som så at slutten var av de klart bedre jeg har lest og det til tross for de mer kosmiske innslagene. Hvis jeg skulle nevne noe i nærheten av negativt: Det at kvaliteten på Phillips` tegninger varierer mye mer her enn tidligere. Nå oppveies det av at i visse partier av boken har han aldri vært bedre. Brubaker viser som vanlig hvilken eminent forfatter han er og da er det bare glede seg til herrenes neste prosjekt: The Fade Out.

fredag 14. november 2014

En klar kandidat til en Topp 10 liste for 2014

Det hele starter med at vår hovedperson vender tilbake til den lille sørstatsbyen han flyktet fra ved å verve seg til Vietnam. Earl Tubbs måtte unnslippe sin far sheriffen. En får ikke vite om det var på grunn av at Earl ble mishandlet, men hans far var en meget dominerende personlighet både hjemme og i landsbyen ellers. Nå er han død og Earl skal rydde opp i det etterlatte etter farens bortgang. Noe han må ha utsatt i mange år fordi når han kommer til gårdstunet så vokser det et stort tre opp fra farens grav. Senere drar Earl ned til selve byen for noe å spise, fast overbevist at om kort tid har han forlatt denne byen for siste gang. Slik blir det selvfølgelig ikke……….
Southern Bastards: Here was a man er skrevet av Jason Aaron og tegnet av Jason LaTour. Begge to fra sørstatene og opptatt av å vise at sørstatene er mer enn bare klisjeer og rednecks. Jeg er ikke helt sikker på om de klarer dette i løpet av denne samlingen, men den utgjør bare de fire første heftene av denne serien. Det som er helt sikkert er at Aaron klarer å la personene og miljøet i denne serien være like overbevisende som de karakterene og scenariene han presenterte oss for i Scalped.
Selve historien her er ikke veldig original. Den ene mot overmakten og hvordan kan det gå. Da er det at Aaron gjør det han kan best og sprer om seg med hint til fortiden, en sjefsskurk som ikke helt legger sjela si i det å være kriminell numero uno og at den tause majoritet har latt høre fra seg og valgt side, men kanskje ikke den riktige. Og epilogen gir en forklaring, og flere spørsmål, når det kom til alle de telefonbeskjedene Earl har lagt igjen i løpet av disse sidene. Når det kommer til LaTour`s innsats ser jeg ingen grunn til å komme med noen innvendinger. Så, alt i alt en av de beste nye seriene fra 2014 jeg har lest.

tirsdag 11. november 2014

Et innlegg som følge av at jeg ryddet der hjemme (og det skjer ikke ofte)

På toppen av en Billy hyllene der hjemme ligger det en haug med bøker som utgjør en langt fra komplett utgave av Fjodor Dostojevskis samlede verker. Jeg fikk dem etter at han som ga dem bort kjøpte et komplett sett. De ligger der ikke for at jeg senere skal lese dem, men det at de gjør heller nytten som bokstøtter. På den andre enden ligger samlingene med Otomos Akira og Johji Manabes Outlanders. Og mellom disse stod alle de mangaseriene jeg bare har noen få hefter av. Så selv om disse seriene ikke er helt nye tenkte jeg bare å skrive litt om noen av dem. Om ikke annet så for å få opp andelen av manga her i bloggen.

Masamune Shirow: Dominion
Shirow har skapt en rekke kjente serier som Ghost in the Shell og Appleseed. Hans Black Magic kom på engelsk så tidlig som i 1983. Dominion derimot er en av disse seriene jeg finner det lett å ignorere.
 Shuho Itahashi: Cyber 7
Kaoru Shintani: Area 88
Både Cyber 7 og Area 88 var to av seriene forlaget Eclipse ga ut på midten av 80-tallet og var noen av de første mangaseriene på engelsk. Begge seriene var meget populære i hjemlandet og fikk en god mottakelse i nord-amerika også.
Yukinobu Hoshino: 2001 Nights
2001 er utgitt på det som lenge har vært det største forlaget for manga på engelsk, Viz Comics. Forlaget samarbeidet også med Eclipse om utgivelsen av deres titler. Hoshino tar i denne serien for seg menneskets utforskning av verdensrommet, ofte utenfor vårt solsystem. Serien består av en rekke kortere historien og tittelen på serien er inspirert av Sjeherasad fortellinger
Clamp: X/1999
Clamp er et av verdens mest suksessfylte tegneseriekollektiv og består av fire kvinner. De har skapt en rekke serier og har etter sigende solgt mer enn 100 millioner hefter og bøker. X/1999 er shojo manga for de som setter pris på slikt.
Moto Hagio: They were 11
Er også en shojo manga serie og nå er det ikke for å være sjåvinistisk, men ofte er ikke det helt min greie.
Kengo Kaji/Kenji Okamura: Lycanthrope Leo
Problemer med hamskifte er sentrale i denne serien.
Yukito Kishiro: Ashen Victor
Ashen Victor er en spin off fra Kishiros mer kjente serie Battle Angel Alita. Handlingen er lagt til et fremtidig racingmiljø.
Tsugou Okazaki: Justy

En streit science fiction serie og noe av den første mangaen jeg kjøpte.
Fujiwara Kamui: Raika
Handlingen her er lagt til Kina for flere hundre år siden og Raika er den illsinte lederen for opprøret mot undertrykkerne. Var veldig bra når jeg kjøpte disse heftene, men har falmet ganske kraftig siden.
Yoshikazu Yasuhiko: Rebel Sword
Japansk gutt ender opp med å kjempe side om side med kurdere i Tyrkia. Denne har jeg fått lest alt for lite av.
Yuzo Takeda: 3 x 3 Eyes
En søt serie om hun som aldri vil kunne vende hjem, som er belemret med et tredje øye og har magiske egenskaper. Og hennes følgesvenn Yakido som også er litt spesiell.
Kosuke Fujishima: Oh My Goddess
 Dette er en serie som gikk kontinuerlig fra september 1988 til april 2014. Og det er vel nok sagt.
Johji Manabe: Caravan Kidd
Hvis en skal være litt stygg kan en si at Caravan Kidd har veldig mye til felles med Manabes mest kjente serie Outlanders. Når det så viser seg at Outlanders er en av de beste mangaseriene jeg har lest så får en selv avgjøre hvor stor betydning det har.
Hisashi Sakaguchi: Version
Nanoteknologi som med ett blir levende og med jevne mellomrom gjennomgår en evolusjon kan være en bra ting, men når dette skjer uten vitenskapelig tilsyn kanskje ikke.

mandag 10. november 2014

Når det å stå opp igjen blir en del av jobbeskrivelsen

Hvis noen skulle få det for seg å telle alle de dystre fremtidsfortellingene jeg har skrevet om i denne bloggen, ville til og med jeg bli forbauset over hvor høyt antallet ville bli. Greg Rucka og Michael Lark`s Lazarus er ennå en slik fortelling. Det blir ikke gjort rede for hva det er som er skjedd, dette er en samling av de fire første heftene, men nasjonalstatene har gått i oppløsning. Landet styres av familier lik store bedrifter. Så øverst på rangstigen er da altså familien, de som er ansatt av disse blir kalt leilendinger og resten av befolkningen betegnes som avfall.
En Lazarus er et kunstig skapt menneske som har ansvar for familiens sikkerhet og væpnede styrker. Og i familien Carlyle er dette Eve/Forever Carlyle. Hun behandles også som om hun var yngste datteren i familien og aner ingenting om sitt opprinnelige opphav. Hvorfor hun ikke er mer skeptisk kan en spørre seg når en ser hva hun utsettes for. Det å bli skutt tre ganger på nært hold og etter en pustepause være fit for fight igjen er ikke akkurat vanlig. Å kalle resten av familien for dysfunksjonelle ville være å fornærme dysfunksjonelle familier verden over.
En kan kanskje si at Lazarus ikke er den mest nyskapende serien jeg har lest, men det er en serie en kommer inn i med en gang. Dette på grunn av Rucka`s fortellerstil og dette udefinerbare som gjør Lark`s tegninger til så mye mer. Lark har tidligere forøvrig vært glimrende i både Daredevil og Gotham Central, men nå virker det som om han er blitt enda bedre. Også avslutter Rucka denne samlingen med så mange løse tråder at en er bare nødt til å lese fortsettelsen.