tirsdag 28. april 2015

Å rette opp en altfor sent husket forglemmelse

En serie jeg var overbevist jeg hadde skrevet noe om var Bluesman av Rob Vollmar og den spanske tegneren Pablo G Callejo. Grunnen til at jeg fant ut dette var at deres første serie, Castaways, nå var kommet til biblioteket. Så jeg søkte på serien i bloggen, for å kunne legge en lenke, men fikk ingen treff. Og stor var altså forbauselsen da det gikk for meg at så ikke var tilfelle. Dermed får skrive litt om begge disse glimrende seriene. Intervju med Vollmar her.
Bluesman er en grafisk roman skrevet på samme vis som en bluessang. En tolvtakters serie. Lagt til Arkansas en gang på tyvetallet og hovedpersonene er de omreisende musikerne Lem Taylor (gitar) og Ironwood Malcott (piano). De lever fra spillejobb til spillejobb og går ofte sultne. De føler hele tiden den ødeleggende og organiserte rasismen og selv om de helst oppsøker tettsteder og byer med utelukkende fargede innbyggere ser en hvor ødeleggende dette systematiserte hatet er på disse samfunnene. Hvor lørdagskveldens musikk ofte er det eneste lysglimtet i en ellers mørk uke. Til slutt blir de uskyldig mistenkt for en forbrytelse og prøver desperat å komme seg til mer siviliserte strøk. Hvor vidt de lykkes får en selv lese og se.
Året er 1932 når historien starter i Castaways. Hovedpersonen er den unge Tucker. Depresjonen er på sitt verste og hans mor har tatt tjeneste hos en eldre enke. Moren er ikke ennå blitt enslig, men Tucker`s far har forsvunnet for det som kan synes å være siste gang. Denne eldre enken viser seg å være av det ondsinnede slaget. Hun overbeviser guttungen om at han må rømme hjemmefra for å minske morens økonomiske byrder. Så gir hun ham tre cents og sender ham avgårde. Den enkleste veien vekk er med jernbanens tomme godsvogner og her havner vår helt i en av dem. Ved et lykketreff møter han den meget eldre landstrykeren Elijah som tar ham under vingene. Ikke ulikt hva som skjedde i en av Mark Twain`s bøker.
Begge disse seriene preges i stor grad av Callejos mørke tegninger. Som igjen understreker den dysterheten som henger over det som blir fortalt. Og det at både han og Vollmar klarer å gjenskape atmosfæren og det tidstypiske i disse periodene på en virkelig overbevisende måte. To serier en bør lese før det eventuelt er for sent.

tirsdag 21. april 2015

Årets fjerde liste

Jodorowsky/Das Pastoras: Metabarons Genesis: Castaka

Jodorowsky/Janjetov: Berfore the Incal

Jodorowsky/Ladrönn: Final Incal
Julia Verlanger, Galliano/Peyravernay: Retroworld
Hubert/Kerascoet: Miss Don`t Touch Me

Jean van Hamme/Christian Denayer: Wayne Shelton: The Mission

Jean van Hamme/Christian Denayer: Wayne Shelton: The Betrayal
Jean van Hamme/Philippe Aymond: Lady S.: Here`s to Suzie

Jean van Hamme/Philippe Aymond: Lady S.: Latitude 59 Degrees North

Jean van Hamme/Philippe Aymond: Lady S.: Game of Fools
Jean van Hamme/Philippe Franq: Largo Winch: The Heir

Jean van Hamme/Philippe Franq: Largo Winch: Takeover Bid

Jean van Hamme/Philippe Franq: Largo Winch: Dutch Connection

Jean van Hamme/Philippe Franq: Largo Winch: The Hour of the Tiger

Jean van Hamme/Philippe Franq: Largo Winch: Golden Gate

Jean van Hamme/Philippe Franq: Largo Winch:Shadow
Ed Brubaker/Sean Phillips: The Fade Out (Act One)
Paul Jenkins/Sean Phillips, Al Davison: Hellblazer: In the Line of fire
Matthew Sturges/Luca Rossi: House of Secrets: Conception
Hannah Berry: Adamtine
Div./Div.: IDP : 2043
Will Eisner: The Contract With God Trilogy
Daniel Cloves: Wilson
Jiro Taniguchi: Fars dagbok
Ida Neverdahl, Øystein Runde: Moskva

Div/Div: Forresten 28

Per Hallstein fauske/Lars Harald Aarø: Per-Baren og Luske-Lars

Even Tømte/Xin Li: Dagens dont
Øivind Lauvdahl/Jens  K Styve: Kina Town

Kristoffer Lindseth: Den dødelige Nattskygge
Christian Hartmann: Rom for forbedring

Christopher Nielsen: Da pønken kom til Lefsevika

mandag 20. april 2015

Noe av det jeg har lest siden sist (kort fortalt?) (3)

Det jeg har fått lest av Michael Moorcock`s Elric i det siste er Roy Thomas og Julien Blondels, The Ruby Throne og Stormbringer, forskjellige adapsjoner av den samme boken. Thomas i en miniserie og med hjelp av Michael T Gilbert og P Craig Russell. Siden jeg er en stor fan av Pacific Comics hvor denne ble utgitt, satte jeg meg en gang fore å samle alle utgivelsene fra dette forlaget. Det kom ikke så altfor mange, men med så mange andre av mine prosjekter, så ble halvveis gjort bedre enn ingenting. Blondels versjon består av en serie album og tegnerne er Poli, Recht, Robin og Cano.
Det er gått nesten tredve år mellom disse to utgivelsene (en meget kortfattet oppsummering av handlingen i begge er nevnt i innlegget om The Ruby Throne). Måten Thomas og Blondel har tilnærmet seg boken på er vidt forskjellig. Thomas synes å ville putte så mye av originalteksten inn i serien som overhodet mulig og innholdet i rutene forsvinner nesten på grunn av dette. Blondel synes å ha funnet frem til essensen og dermed kan leseren konstatere at less is more.
Noe av det samme er tilfellet med tegningene. I Pacific Comic`s versjon er det også en god del å illustrere og den viktigste grunnen til at rutene fylles med tekst er at de er ikke store til å begynne med. I den franske utgaven får en vist det fortreffelige med fransk-belgiske serier. Nydelige panoramaer og fantastiske illustrasjoner og større format gir nok plass. Slik at rutene virkelig kommer til sin rett. Nå er det sånn at en bør lese begge. Om ikke annet enn for å se flere tolkninger av disse glimrende historiene.

fredag 17. april 2015

En anbefaling!! (2)

Sist jeg brukte denne overskriften fikk denne bloggen mer besøk enn på lang tid. Så det er verdt et nytt forsøk, men nå er det ikke det som er den virkelige begrunnelsen. Snarere det at dette er en aldeles glimrende serie og norsk. Jeg nevnte tidligere at norske serier ikke det jeg er mest oppdatert på og så kunne finne to slike perler på så kort tid er eksepsjonelt. Øivind Lauvdahl og Jens K Styve ga altså i fjor ut KinaTown på Jippi forlag og en burde være dem takknemlig for det.
Det er sommer i et navnløst småsted i Norge og den unge Thomas må klare seg alene mens vennene er på ferie. Foreldrene er skilt og han må altså klare seg med sitt eget selskap og underholder seg selv med leker en lekte før internett og videospill la denne alvorlige demperen på barns kreativitet og fantasi. En av disse er å leke detektiv og hvor han har en gammel brakke som kontor. Her blir han oppsøkt av naboen med en forespørsel om Thomas kan «passe på» kona og datteren mens han er bortreist. Noe han ikke ser noen grunn til å si nei til…..
Rent stilistisk er denne serien praktfull. Skildret nesten uten tekst og med en tegnestil som gir meg assosiasjoner til Rick Geary (sikkert feil fra min side, men ment som et kompliment). Det eneste som kan trekke ned er forsiden som ikke er den mest spennende jeg har sett, men det blir egentlig bare pirk. En bør unne seg å lese den uavhengig!

torsdag 16. april 2015

Introduksjon til Hva jeg har lest siden sist (kort fortalt?) (3)

Jeg har tenkt på mange måter å starte dette innlegget og dermed begynner jeg med den minst innlysende. Pacific Comics publiserte tegneserier i perioden 1981-84 og var kanskje det forlaget som til da gjorde mest for å gi tegneserieskapere rettigheter til eget materiale. Og dermed knyttet de til seg slike som Jack Kirby (Captain Victory), Neal Adams (Ms. Mystic), Dave Stevens (The Rocketeer), Sergio Aragones (Groo), Mike Grell (Starslayer), Scott Hampton (Silverheels), Michael T Gilbert og P Craig Russell. Og så sikret de seg rettighetene til å adaptere Michael Moorcock`s bøker om Elric til tegneserier.
Elric er, hvis en vil være stygg, en av de mest tragiske, knugede, rundlurte og surmulende heltene en kan tenke seg. Jeg kan ikke helt si hvorfor jeg lar meg fascinere slik, men siden første gang jeg kom over ham har det ikke vært noen vei utenom. Denne gleden av å finne virkelig kvalitet. Alan Moore sier i forordet til den første samlingen serien The Michael Moorcock Library at Elric kan  reflektere den nye ungdomskulturen som vokste frem på 60-tallet. Denne evige kampen mellom det etablerte som Orden og Kaos som forandring.
Michael Moorcock er en av de mest markante forfatterne av fantasy og science fiction i siste halvdel av det tyvende århundre. Kort sagt genial og selvfølgelig er ingen av disse bøkene oversatt til norsk. Hans produksjon fra tidlig 60-tall og fremover, med alle seriene som inngår i syklusen The Eternal Champion, er langt mer enn bare imponerende.
Hos Pacific fikk Roy Thomas (Conan the Barbarian) ansvaret for teksten og Gilbert og Russell for illustrasjonene. Bare noen få ord om Russell. At han som homofil mann har klart å etablere seg så definitivt i den gutteklubben som utgjorde mesteparten av de involverte i bransjen og ikke minst leserne. En klubb som heller ikke hadde så mye til overs for kvinner (dette gir vel grunn til ettertanke?). Nå har det sikkert hjulpet at han er en av de mest talentfulle nålevende tegneserieskapere. Gilbert`s tegneseriekarriere har vært mer kronglete og han huskes vel best for sin serie Mr Monster.
Bande dessinée er disse albumene færre og færre utenfor det europeiske fransktalende området synes å lese. Noe som virker uforståelig for meg. Annet enn at både utviklingen av format og tegneserietekniske kan sies å ha gått mye saktere her enn i de tilsvarende amerikanske utgivelser. Nå kom den første tegneserieversjonen av Elric i bladet Moi Aussi på 60-tallet og tegneren var ingen andre enn Philippe Druillet. Deler av dette ble trykket i Bing og Bringsværds antologi Nazar 3: Den gale professoren. Hvorfor det ikke stemmer at Bande dessinées er utdaterte kommer jeg tilbake til i det innlegget dette skal være en introduksjon til.

tirsdag 14. april 2015

Noe av det jeg har lest siden sist (kort fortalt?) (2)

April 1987 var en av disse gode månedene. Ikke fordi det skjedde noe spesielt positivt med meg eller verden rundt meg (skjønt The Simpsons dukker opp på The Tracy Ullmann Show for første gang), men fordi første nummer av Vektere kom ut på norsk. Eller Watchmen som serien opprinnelig heter. Kåret til en de hundre mest viktige skjønnlitterære bøker i det tyvende århundre av Time Magazine. Alan Moore og Dave Gibbons mesterverk og hvor jeg ikke skjønte bæret av det hele etter å ha lest dette første heftet. Visste ikke hvem karakterene var og hvordan kunne Nixon ha vunnet hele fire presidentvalg etter knapt å ha vunnet sitt andre så vidt, ved hjelp av ikke altfor overbevisende juks.
DC satt med rettighetene til serien og lovte Moore at han skulle få overta dem etter at serien ikke lenger var i trykk. Ergo har Watchmen vært kontinuerlig i trykken siden. Så for noen år siden kom den nye ledelsen i DC opp med en «genial» ide. Hvorfor ikke fortelle deler av forhistorien til disse karakterene. Og prosjektet Before Watchmen ble startet. Flinke folk sa seg villig til å lage disse og Moore tenkte vel mest på hvilken hastighet rotasjonene ville komme opp i etter at han selv var blitt stedt til hvile.
Selv var jeg selvsagt meget indignert på Moore`s vegne inntil jeg kjøpte samlingen bestående av miniseriene Comedian og Rorschach. Tegnerne var henholdsvis J.G. Jones og Lee Bermejo. Disse kan kritiseres minimalt mindre enn Brian Azzarello, som her får vist at han er en mer dedikert hore enn meg.
De historiene han her har å fortelle er greie nok, men fantastisk tegnet. Comedian menger seg med Kennedy`ene og er i Vietnam for å forberede seg selv og andre til det store massemordet som vil finne sted der senere. Som en vet av den originale Watchmen var han i Dallas denne novemberdagen i 1963 og drev det som kan kalles skyteøvelser. Noe Azzarello ikke synes å ha fått med seg. Så får en i Rorschach beskrevet hvordan en av de mørkeste heltene noensinne til slutt oppnådde null grader Kelvin når det kommer til empati og sånn. Dette er helt grei underholdning og allikevel helt unødvendig. Og jeg er ikke på noen måte blitt fristet til å kjøpe de andre samlingene i denne serien.

mandag 13. april 2015

Det første avsnittet i serien Tegneserier en bare (nesten) får lest hvis en er veldig interessert

Nittiårene holdt på å bli det tiåret hvor tegneserieinteressen min nesten ble vasket bort av det faktum at dårlig råd og en, ikke bare, trasig tilværelse ikke er en altfor god kombinasjon. Det ble også det tiåret hvor den tok helt av. Hvor jeg i en periode kjøpte rundt sytti serier i måneden. Og mens dette stod på så lanserte DC sin nye imprint Helix (skulle egentlig ha hatt navnet Matrix, men noen hadde allerede rappa det) utelukkende med science fiction serier. Og hvor flere av disse var skrevet av etablerte og ordentlige forfattere (av bøker altså).Tre år tidligere (1993) hadde de lansert Vertigo og det hadde allerede rukket å bli en moderat suksess.
Dermed fikk jeg, til meg å være, en genial ide. Hvorfor ikke abonnere på alle disse nye titlene. Og det gjorde jeg så. I alt kom det tretten forskjellige titler her og bare en overlevde nedleggelsen i 1998. Det var Warren Ellis og hans Transmetropolitan som ble overført til Vertigo. To kom i samlet utgave, Garth Ennis/Carlos Ezquerra: Bloody Mary og Michael Moorcock`s Multiverse. Resten av de månedlige seriene ble kansellert og fikk muligheten til å bli glemt i fred. Blant Helix-titlene var flertallet faktisk miniserier og så var det Dave Gibbons/Angus McKie`s one shot The Dome.
Disse seriene var nok i overkant ambisiøse og ble aldri gitt nok tid til å etablere kontinuitet eller få et stort nok lesergrunnlag, før de ble plutselig kom med sitt siste nummer. Et par av dem opplevdes også som dørgende kjedelige da de kom ut.
Så i helgen fant jeg frem de ni heftene som kom med forfatteren Christopher Hinz (Paratwa-trilogien) og Tommy Lee Edwards`Gemini Blood. Basert på denne trilogien og tegnet i en stil som har mye til felles med Mike Mignola`s. Hinz skrev også miniserien Dead Corps, tegnet av Steve Pugh, også denne utgitt på Helix. Å oppsummere handlingen i disse 200 + sidene blir for meget for meg, men det som var gledelig var at den som serie fungerte mye bedre nå enn det den gjorde for nesten tyve år siden og at selve historien fremdeles fremstod som original.