lørdag 28. februar 2015

Videre fra 02.02. 2015

I den avsluttende delen av denne barneboken, jeg ikke fikk lest mens jeg ennå var gammel nok, får en da svarene på de spørsmålene en satt igjen med etter å ha lest første del. Neil Gaiman og P Craig Russell m/venner forteller ferdig historien om Nobody Owens og hans uvanlige oppvekst. Blant annet får en vite hva Silas agenda virkelig var og Scarlett kommer tilbake og oppdager at Nobody ikke var en imaginær venn. Og med slutten kommer tristheten. Den en føler når en innser at en må gi avkall på barndommen for å kunne bli voksen. Hvor trøsten blir at en har et helt liv igjen å leve og muligheten til selv å bestemme hva det skal fylles med.

mandag 23. februar 2015

Ingen godnattfortelling

Jeg har nevnt tidligere at jeg liker å bli forvirret og begynnelsen på Beautiful darkness gjorde definitivt det. Det hele starter med Aurora som får besøk av sin prins. Hennes drømmers utkårede og for ham selv: A legend in his own mind. Aurora er godt hjulpet av sin bestevenninne Plim og så inntreffer katastrofen. Tilværelsen rundt dem kollapser og desperate søker de en vei ut. Etter mye om og men klarer Aurora å finne denne og sammen med en rekke andre karakterer klarer de å unnslippe. Det de kravler ut av er liket av en ung og veldig død pike liggende etterlatt i et skogholt. Og det er nå det går opp for leseren at dette er en serie utenom det vanlige.
Beskrevet som et anti-eventyr og det er nok slik den må kunne beskrives. Disse små elskelige utseende karakterene skjuler mange negative brister i det en kan kalle deres personligheter. Noe som viser seg etter hvert som historien utspiller seg. Skrevet av Fabien Vehlmann (skrev manus til Jasons De 100 000 dødes øy) etter en ide av Marie Pommepuy. Tegneren er Kerascoët (pseudonym for Pommepuy og Sebastien Cosset) og en av de tingene som er spesielt er at alle tegninger av Aurora og hennes «venner» er tegnet i en koselig bildebokaktig stil, mens nesten alt annet er tegnet nesten fotografisk.
Serien er skremmende, uvirkelig, humoristisk og viser hvordan likegyldighet lett går hen til å bli ondskap og at en kan være totalt likegyldig til hva ondskap virkelig er. En serie fylt med grelle motsetninger og altså forvirret meg dithen at dette er en av de beste seriene jeg har lest i år.

fredag 20. februar 2015

Det er ennå februar og allerede årets tredje liste (tror innkjøpsstoppen vil komme tidlig i år)

Av årets tre lister inneholder denne flest nye, ukjente og spennende serieskapere. Samt de fire samlingene og ene grafiske romanen av Fables spin-offen Fairest. Og mor og datter Cast første tegnede utgave av bokserien House of night. Og avsluttende del av P Craig Russell`s glimrende adapsjon av Gaiman`s The graveyard book.

Simon Hanselmann: Megahex 

Mary Talbot, Kate Charlesworth/Bryan Talbot: Sally Heathcote: Suffragette 

Cory Doctorow, Jen Wang: In real life 

Lisa Hannawalt: My dirty dumb eyes 

Fabien Vehlmann, Kerascoët: Beautiful darkness 

Div./Div.: Fairest: Wide awake Bok 1 

Div./Div.: Fairest: The hidden kingdom Bok 2 

Div./Div.: Fairest: The return of the Maharaja Bok 3 

Div./Div.: Fairest: Of men and mice Bok 4 

Bill Willingham/Div.: Fairest: In all the land 

Greg Rucka/Toni Fejzula: Veil 

Neil Gaiman/P Craig Russell: The graveyard book vol. 2 

P. og Kristin Cast m.fl.: House of night: Legacy 

Mike Mignola, John Byrne: Hellboy: Library edition vol. 1

torsdag 19. februar 2015

Hvis en reisende en vinternatt leste tegneserier

Jeg har skrevet om The Unwritten tidligere og da var det en smule panegyrisk. Eller så nært som jeg kan komme. Så etter 54 hefter i den opprinnelige serien, den grafiske romanen Tommy Taylor and the ship that sank twice og nå kom nettopp tolvte og siste nummer i maxi-serien The Unwritten: Apocalypse. Dermed er serien offisielt avsluttet. Det har virkelig vært en reise i tid og rom. Hvor fortellingen og det skrevne ord har stått i sentrum. Ikke alltid like interessant, men aldri likegyldig. The Unwritten er en serie en er takknemlig for å ha kunnet lese.
Hvor vår hovedperson har tatt opp i seg trekk fra denne fiktive navnebroren og Harry Potter kloningen. Hvor historien blir mer og mer en fortelling i fortellingen. Hvor utallige litterære referanser nesten blir slynget mot leseren og det er opp til denne å gjenkjenne dem. Historien i historien blir til slutt skrevet ferdig og det er da at forfatteren av denne innser at han har noe ugjort. Så da er muligheten til stede for at det kommer enda en serie?

Første digresjon?

Min mormor ble enke 55 år gammel og tilbrakte mye av tiden etter dette og frem til hun gikk bort alene. Noe hun ikke synes var så ille siden hun var mer enn godt nok fornøyd med sitt eget selskap. Hver vår leste hun Hamsuns samlede siden hun forbandt hans forfatterskap med denne årstiden. Selv ser jeg for meg at hvis jeg rekker å bli pensjonist, så ville jeg lese Neil Gaiman`s The Sandman hver høst.

torsdag 5. februar 2015

Plus ça change, plus c'est la même chose?

Nå er det ikke bevist at det finnes alternative jordkloder eller parallelle univers utenom vår, men teoretiske indisier kan sies være der slik at det gjør det til en mulighet. Hos forlaget DC var ikke dette noe problem og hvor de opererte med atskillige versjoner av vår planet. Dette fikk en brå slutt i 1985-86 med den tolv hefters maxiserien Crisis on Infinite Earths. Her tok forfatteren Marv Wolfman og tegneren George Perez og utraderte alle utenom en, som igjen forble tumleplassen til Batman og gjengen. Så hopper en frem til 2000-tallet og får serier som Crisis on Infinite Worlds og 52. Og med relanseringen av DC i 2011 hadde en igjen kommet opp i 52 forskjellige virkeligheter.
En av disse er Earth One. Her har ny en versjon av Superman blitt introdusert. Med Batman: Earth One har forfatter Geoff Johns og Gary Frank tenkt å lage en ny versjon av Batman mytoset. Noe er uforanderlig og foreldrene må jo bli drept. Hvis ikke, ingen Batman. Så skjer, men det er etter dette at historien gjør en helomvending og dette blir en historie virkelig verdt å lese. Oswald Chesterfield Cobblepot er Gothams ordfører, Alfred Pennyworth er tidligere britisk elitesoldat og Jim Gordon er ikke helt slik han pleier. Og Barbara har ennå ikke behov for rullestol der hun jobber på bibliotek.
Johns tar alle disse utbrukte klisjeene om Batman og gjør noe nytt og bedre ut av dem. Helt ulikt det som skjedde med DC`s serie Elseworlds. Dette er faktisk en av de beste Batman-historiene jeg har lest på lenge. Frank tegner bedre enn han noensinne har gjort før. Og han har alltid vært veldig dyktig (hans serie Kin ble utgitt i det norske Darkness i 2001-2002). Dette var en serie som virkelig overrasket meg med hvor bra den var. Så leste jeg Justice League: Origin og fant at Johns er alt annet enn ufeilbarlig.

tirsdag 3. februar 2015

Fedrenes "synder"

Forholdet mellom fedre og sønner bør være ukomplisert, men i flere tilfeller enn mange blir det mye vanskeligere enn det skulle ha vært. Slik ble det mellom far og sønn i Jiro Taniguchis Fars dagbok som er kommet på norsk nylig. Og noen dager etter at jeg hadde lest den slo det meg hvordan livet etteraper kunsten.
Den middelaldrende Yoichi er seriens hovedperson. Han har bosatt seg i Tokyo og det er blitt femten år siden han sist var på besøk i hjembyen Tottori. Det som var en åtte timers togtur er nå blitt mindre enn en times flytur. Det har likevel ikke vært nok til at han tatt seg tid til et besøk. Så allerede på flyturen begynner han å tenke på hva det var som egentlig skjedde. Vel fremme og han kommer til farens likvake. Der er alle hans nærmeste slektninger og samtalen dreier seg selvfølgelig om faren. Og jo mer som blir sagt, jo mer går det opp for Yoichi de konklusjonene han trakk tilbake da var feil fordi han som barn ikke så hele bildet. Og at han glemte å se faren for hva han virkelig var. Så var det dette med at har blitt for sent å rette opp i det hele. Men aldri a cloud without a silver lining.
Dette er en historie som er til en viss grad selvbiografisk, men Taniguchi ventet ikke så lenge at noen måtte gå bort først. Nok en gang beviser Taniguchi hvorfor han er en av verdens viktigste serieskapere. Fars dagbok kom ut første gang i 1994 og takket være Minuskel forlag har han nå kommet på norsk. De har også gitt ut Yoshiro Tatsumis Kikkeren, som også anbefales.