torsdag 6. juni 2019

I woke up in a Soho doorway


Hvis jeg hadde hatt talent skulle jeg ha ønsket å gjøre det samme som Steffen Kverneland har gjort med sin grafiske roman En frivillig død. Å lage et portrett av et menneske en har brukt store deler av sitt voksne liv på å forstå. Hvor sønner blir gitt oppgaven av å oppklare mysteriet våre fedre var og hvorfor de ble slik. I Kvernelands tilfelle etter at faren tok sitt eget liv i godt voksen alder og for meg at mitt faderlige opphav gikk seg vill i denne tåkeheimen kalt demens.

Siden bare en av oss har lyktes med dette må en først konkludere med at Kvernelands egenskaper som tegneserieskaper er mer enn bare imponerende. Så med det unnagjort blir spørsmålene: hva med den selvbiografiske historien som blir fortalt. Blir den for pinlig utleverende, kan en som leser forholde seg til den og ender en opp med å få en forståelse av dette mennesket beskrevet. Svarene er, kort sagt, nei, ja og ja.

Denne beskrivelsen av et såkalt «normalt» menneske er innsiktsfull og fascinerende. Kverneland klarer til fulle å vise hvordan de fleste av oss er sammensatte og kompliserte individer med denne beskrivelsen av faren. Vel verdt vår egen beretning.

Og det at vi etter at noen har brått gått bort klamrer oss til de gode minnene. Som vrakgods på et sorgtungt hav. Det han ikke gjør her er å styre unna de skjærene som var hans fars negative sider, men hvor ny innsikt i farens forhistorie kan virke som et fyrtårn som styrer en i riktig lei (nå var Odd Kverneland tidligere sjømann og disse metaforene ble kanskje litt vel mye, men de var oppriktig ment).

Jeg har altså nettopp lest En frivillig død og må igjen si at Steffen Kverneland burde vært født i USA. Ikke nok med at han hadde vært et mye bedre alternativ enn D.T., men også fordi han hadde fått gitt ut seriene sine på engelsk og med det ville han nå vært en av samtidens store serieskapere. Nå er det lov å håpe at han ender opp med den internasjonale anerkjennelsen og glede seg til hans neste serieprosjekt.


Så et forsøk på å være alvorlig:

Når det kommer til problemstillingene angående selvmord er ikke jeg kvalifisert til å si hva som er riktig og galt. Fra et personlig ståsted kan jeg si at selvmordet er den eneste handlingen hvor et menneske virkelig har muligheten til å bestemme over sitt eget liv. En velger ikke å bli født og ingen, som ikke vurderer å begå dette, vet når det ender. Så rent eksistensielt kan det forsvares, men det er også den mest egoistiske handlingen en person kan utføre. Hvor de etterlatte vinner denne jackpoten av sorg, sjokk, fortvilelse og ubesvarte spørsmål. Nå er det vel alltid noen som vil begå det uavhengig av hva konsekvensene vil bli. Da kan en heller begynne å snakke om å tillate aktiv dødshjelp.


fredag 10. mai 2019

Bare for å ha nevnt det (igjen...)




Hvis en ikke visste bedre ville en si at dette innlegget var fullstendig uinteressant. At tegneserier er noe av det minst viktige i disse digitale tidene. Hvor antall likes avgjør en persons sosiale status. Så feil kan en altså ta! Jeg har samlet på tegneserier og vært opptatt av dem i så mange år at jeg snart ikke kan telle så langt. I løpet av disse har det vært mange favoritter. En av de aller største er sveitsiske Cosey (Bernard Cosendai, født:14.06. 1950). Som serieskaper har han ennå til gode å skuffe meg. Hvis utgivelser er preget av en ektefølt humanisme som er eksepsjonell. Hvor en ikke leser hans serier fordi de er fylt med action, men på grunn av skildringene av menneskene og livene vi kunne levd er uovertrufne. Så har du lest deg frem hit så bør du gi deg selv muligheten til å få en kort innføring inn i denne geniale serieskaperes utgivelser fra de siste 44 årene. 

tirsdag 30. april 2019

The House of Ideas på film (2)


Etter å ha sagt noe om nesten halvparten av disse filmene er det vel på tide å ta for seg de resterende. Bare for å ha nevnt det: Alle norske Marvel tegneserieutgivelser har gått inn på grunn av for dårlige salgstall og ingen av disse filmene har sørget for at nye har kommet på markedet og blitt værende der. Unntakene blir forskjellige enkeltutgivelser.

mandag 29. april 2019

The House of Ideas på film (1)


Det var en gang hvor Marvel og deres forsøk på få gjort spillefilmer av deres diverse karakterer var hysterisk morsomt. David Hasselhoff som Nick Fury, Captain America med en totalt ukjent i hovedrollen, kalkunen Howard the Duck og Fantastic Four som ennå ikke har vært vist på kino eller offisielt har vært utgitt på VHS eller DVD. Sett i lys av hvor dårlig vant vi var med denne typen filmer den gang da, så var Dolph Lundgren som The Punisher tålig bra. Sett på VHS og med Movie Box. 90-tallet var en turbulent tid for forlaget hvor det skiftet eiere flere ganger og var en stund truet med konkurs. Derfor solgte de unna rettigheter til hvem som helst av filmselskapene som var villige til å betale og noe samarbeid mellom disse selskapene kom ikke på tale. Ergo fikk en en rekke filmer uten noen cross over fra den ene serien til den andre. Det har bare skjedd med de 22 filmene som utgjør The Marvel Universe og hvor Avengers: End Game er den siste. Nå er det slik at Disney eier Marvel og lisensene er i ferd med å gå ut og igjen samles hos Marvel. Og da er det bare å vente på ennå en tsunami av slike filmer.

onsdag 24. april 2019

Lynvingen, Batman og meg (5)


Jeph Loeb og Tim Sale var begge involvert i tv-serien Heroes. Loeb har også vært produsent for flere av Netflix sine Marvel serier. Tegneren Sale hadde sin debut med Thieves` World basert på et konsept skapt av Robert Lynn Asprin tilbake i 1978. Sammen har Loeb og Sale stått bak en rekke serier. Hos Marvel har de Daredevil: Yellow (på norsk i 2006), Hulk: Gray (på norsk i 2008), Captain America: White, Spider-man: Blue (på norsk i 2003) og Wolverine & Gambit: Victims. Hos DC har de skapt Superman: For all seasons/Årets mann (utgitt på norsk i 2006), Challengers of the unknown must die, Catwoman: When in Rome og flere Batman-prosjekter jeg skal nevne her.

mandag 1. april 2019

Lynvingen, Batman og meg (4)


Karakteren Batman har gjennomgått mange faser., men med The Return of the Dark Knight blir det den endelige versjonen. En Batman som er mørkere enn noensinne. Det Frank Miller og Klaus Janson presenterer er en pensjonert Bruce Wayne. En psykotisk eldre mann med et enormt dødsønske. Som er villig til å gjøre hva som helst for å fylle dette tomrommet etterlatt av hans alter egos fravær. Hvor han til slutt gir etter og igjen ikler seg drakten og påtar seg ansvaret med å være The Caped Crusader.

torsdag 28. mars 2019

Lynvingen, Batman og meg (3)


Dette blir kanskje ikke den mest spennende oppsummering av Lynvingen og Batman utgivelser på norsk. Det er likevel en gjennomgang og senere skal jeg heller dvele litt ved de utgivelsene som er mine personlige  høydepunkt i fortellingen om Bruce Wayne som hver kveld ser nødvendigheten av å hevne mordet på sine foreldre da han var seks år.

tirsdag 26. mars 2019

Lynvingen, Batman og meg (2)


Det var tre historier med The Joker som var med på å prege Batman på 80-tallet. Disse var: Jim Starlin/Jim Aparo, Mike DeCarlo: A death in the family (utgitt på norsk i Batman nr. 8, 1990), Grant Morrison/Dave McKean: Arkham Asylum og Alan Moore/Brian Bolland: The Killing Joke (utgitt på norsk i Inferno nr. 10, 1999). Det var selvfølgelig en historie til, men den kommer jeg tilbake til i et annet innlegg.

fredag 22. mars 2019

Lynvingen, Batman og meg (1)


Bob Kane, og Bill Finger skapte Batman og han hadde sin debut i Detective comics nr. 27, 1939. Som tegneserie på norsk hadde han sin debut i hefteformat i 1953 og samtidig kom Stålmannen ut. Det ble et kortvarig besøk i norske bladhyller siden serien gikk inn i 1954 etter bare 14 hefter. Så spoler en frem til 1966 og fra da av kom utgivelsene nesten kontinuerlig frem til 1991. For min del leste jeg mitt første Lynvingen blad en gang i 1975 og det var noe som sa klikk. Hvorfor jeg ble så fascinert av denne karakteren vet jeg ikke helt, men denne superhelten uten superkrefter har jeg fulgt helt frem til i dag. Dette blir da også en rekke innlegg hvor jeg vil forsøke å nevne noen av de høydepunktene jeg har fått med i løpet av denne tiden.