tirsdag 30. november 2010

Blindveien videre

Det er noe med å jobbe på et bibliotek som demper leselysten. En går på jobb hver dag omgitt av bøker en vet at en aldri vil få tid til å lese. Så i stedet for å gjøre et forsøk på å få lest noen av dem blir det enkleste å slutte å lese. Noe som igjen gjør en enda mindre egnet til å utføre den jobben en er ansatt for å gjøre. Så ille er det selvfølgelig ikke, men jeg er mye mer kritisk til hva jeg leser nå enn tidligere. Noe jeg gjerne leser er bøker i Fabula serien til Solum forlag, som kanskje er den beste bokserien utgitt i Norge i løpet av de 25 siste årene. Favorittene her er bl.a. Enrique Vila-Matas Bartleby & co og Kortfattet innføring i den bærbare litteraturen og Dino Buzzatis Tatarenes ørken. Det kom ingen kriminalromaner i denne serien, noe som passer meg ypperlig. Såpeboksoperatørene Läckberg, Larsson, Lindell, Fossum osv. kjeder kneskålene av meg. Tegneserier og krim blir derimot noe helt annet. Jeg har nettopp lest ferdig den femte og frittstående samlingen, The Sinners, i Ed Brubaker og Sean Phillips` serie Criminal. En serie en kan sammenligne denne med er de to første historiene i Frank Miller`s Sin City, The Hard Goodbye og A Dame to Kill For, før han lot alt gå over styr med The Big Fat Kill for så å hente seg litt inn med That Yellow Bastard og etter det bare rot. Begge serier er av den meget hardkokte sorten og begge serier har en indre kronologi med at karakterer dukker opp i flere forskjellige historier. Det er bare det at der hvor Miller snublet går Brubaker/Phillips fjellstøtt fremover. Hovedpersonen i The Sinners er Tracy Lawless. Han dukket opp i samling nr. 2 med den betimelige tittelen Lawless. Der prøvde han å redde lillebroren og nå betaler han for det. Han har inngått en avtale med byens gangstersjef om å nedbetale den avdøde brorens gjeld. Arbeidet går ut på å fjerne forskjellige personer fra This Mortal Coil. Noe som blir vanskeligere når en enda har samvittighet igjen. Og ingenting blir bedre når en har et forhold til sjefens kone. Lawless gis i oppdrag å finne ut hvem som kan stå bak mordene på flere fremtredende kriminelle og det er her hans virkelige problemer starter. Det kan ikke være mange som skriver denne typen historier og dialogen som følger med bedre enn Brubaker og Phillips er makeløs. Dette er så ufattelig bra og alt stemmer!!! P.S.
Miller og Brubaker har også begge skrevet noen av de beste Daredevil historiene noensinne.
D.S.

søndag 28. november 2010

Den tidsreisendes familier

Hvor mye kunne en forandre og hvor mye ville en forandre sitt fremtidige liv hvis en kunne gå tilbake og bli seg selv som 14-åring. Dette er de spørsmålene 48 år gamle forretningsmannen Hiroshi Nakahara må stille seg når akkurat dette skjer ham. Jiro Taniguchi fortalte første del av denne historien i A Distant Neighborhood volume 1(To be Born in Japan)og nå har jeg lest andre og avsluttende del, A Distant Neighborhood volume 2. Siden del 1 var så imponerende som den var hadde jeg store forventninger til denne andre delen. Vanligvis blir det slik at jeg skrur forventningene så høyt i været at ofte blir skuffelsen uhåndterlig når muligheten for å innfri disse viste seg og ikke være tilstede. Slik er det ikke med volume 2. Den mer enn innfrir eller rettere sagt overgår forventningene. Hiroshi har funnet seg til rette i sin nye tilværelse. Det har sine fordeler å ha 48 års livserfaring når en omgås jevnaldrende 14-åringer. Han sliter litt med tanken om at han er i ferd med å bli litt for begeistret for venninnen Nagase, som i hans første oppvekst representerte det uoppnåelige. Det faktum at han selv har en familie som venter ham et sted i fremtiden er også noe han tenker mer og mer på. Allikevel er det største problemet han virkelig strever med er at datoen for når faren velger å forlate familien for godt, og uten å gi beskjed hvorfor, nærmer seg. Hiroshi har nettopp fått vite farens oppofrende forhistorie og samtidig vet han hvor mye sorg og slit dette vil bringe moren. Og kan han i det hele tatt gjøre noe for endre det ? Vel, Taniguchi løser dette på en lavmælt og genial måte. Jeg har skrytt mye av Taniguchi i løpet av denne bloggen og det har vært velfortjent, men A Distant Neighborhood må kanskje være den beste og vakreste historien han har laget. Med det forbeholdet om at jeg bare har lest en liten del av det han har utgitt. Denne stillfarne måten å fortelle en kompleks historie på og hele tiden med fokus på det menneskeige aspektet. Det blir nesten ikke bedre enn dette.

lørdag 27. november 2010

Argumentum Ad Nauseam VI

En kan kanskje begynne å se at tittelen på disse innleggene medfører en viss riktighet. Det får så være og allikevel fortsetter jeg, ikke minst fordi jeg mener at å skrive om serien Hellblazer er et viktig bidrag til den generelle folkeopplysningen. Det finnes ikke en serie, i hvert fall som jeg kommer på nå, som har holdt en så skyhøy kvalitet i løpet av hele utgivelsestiden. John Constantine var en glimrende karakter i Swamp Thing, før han fikk sin egen utgivelse i januar 1988, og har bare fortsatt med det. Og dette på tross av at det har vært et utall forskjellige forfattere og tegnere på serien. Ettersom jeg kan se så har Stavanger Bibliotek 22 samlinger av Hellblazer og det er ikke en gang alle utgivelsene som har kommet ut(til nå 29). Privat har jeg av de 273 heftene som er kommet 270. Jeg har heftene fra nr. 61 og utover, har kjøpt en del samlinger også har jeg det bladkompaniet ga ut i sin tid. Det var 1-24 og 27-28(Original Sin, The Fear Machine og The Family Man), 27(Gaiman/McKean), Hellblazer Special 1, noen hefter til av Ennis/Dillon og miniserien Love Street av Peter Hogan/Michael Zulli. Det som slo meg her om dagen var at Hellblazerserien og det som har kommet utenom er den amerikanske serien jeg har flest utgivelser av. Den utgjør mer enn de 300 heftene samlet i de 16 Cerebus bøkene, + Cerebus Zero, til Dave Sim. Nå var ikke dette et forsøk på å skryte, men heller vise hvor altfor gammel jeg er blitt.Brian Azzarello`s andre avsnitt med Hellblazer var Good Intentions(151-56). Her var det argentinske Marcelo Frusin som igjen hadde overtatt tegneansvaret. Han kan minne litt om landsmannen Eduardo Risso(100 Bullets) når det kommer til tegnestil, men en kan og si at Frusin er den mørkeste av dem. Senere samarbeidet Frusin med Azzarello på westernserien Loveless. Tilbake til historien og Constantine er ute av fengselet. Han bestemmer seg for å oppsøke de to brødrene til den han var anklaget for å ha myrdet i Hard Time og gi sin forklaring av hva som skjedde. Dette bringer ham til Doglick, West Virginia. Denne delen av USA kjennetegnes bl.a. av en nedarvet mistro til alt utenforstående og er blant de minst ”utviklede” områdene i statene. Allikevel har befolkningen i denne lille byen omfavnet teknologien og livnærer seg ved å lage filmer som siden selges direkte på nettet. Uforvarende får Constantine en hovedrolle i en av dem. Noe som for en gangs skyld bringer ham ut av likevekt. Constantine`s besøk får selvfølgelig ikke en lykkelig slutt og han fortsetter videre for å finne hva eller hvem som står bak det hele. Azzarello fortsetter her det han begynte i Hard Time og får vist det mørke og ukjente andre USA og samtidig hvilken fantastisk serieforfatter han er. Det er ikke tvil om at 100 Bullets er en utrolig serie, men disse historiene han skrev for Hellblazer overgår denne. Er nå min oppfatning.

torsdag 25. november 2010

Ha ! En liste !

Så ble det ennå en liste i år. Variert er den også. Eller gensyn med Heisenberg er et eksperiment og hvor en kan kalle det en graphic novel med vektlegging på novel. Det er ingen overdrivelse å kalle prosjektet ambisiøst og jeg skal skrive mer om denne senere.

Oscar K/Teddy Kristiansen : Eller Gensyn Med Heisenberg
Kevin Huizenga kommer fra Saint Louis, Missouri og har laget en litt sjarmerende bok om mennesker og dyreliv. Jeff Lemire derimot har i de siste årene virkelig gjort seg bemerket. På Vertigo har han utgitt den grafiske romanen The Nobody og tegner og skriver serien Sweet Tooth. Det første biblioteket har fått inn er samlingen av de tre historiene i Essx County. Historien er lagt til en alternativ versjon av hans barndoms Ontario County. Denne har jeg heller ikke lest, men jeg gleder meg en hel haug.

Kevin Huizenga : The Wild Kingdom

Jeff Lemire : The Collected Essex County
The Unwritten blir bare bedre og bedre og det samme er tilfelle Northlanders. Det må i grunnen være hvorfor jeg har begynt å abonnere på begge. Criminal er bortimot perfekt og dette er den femte geniale historien. Cary Nord er ikke en like stor tegner som Barry Windsor Smith, siden de begge har tegnet The Tower of the Elephant. Allikevel er teamet Busiek/Nord rimelig okei.

Mike Carey/Peter Gross : The Unwritten : Inside Man

Brian Wood/Leandro Fernandez : Northlanders Book Four

Ed Brubaker/Sean Phillips : Criminal : The Sinners

Kurt Busiek/Cary Nord : Conan : The Tower of the Elephant
Murder Mysteries er enda en av de seriene en må kjøpe inn på nytt fordi noen velger å låne noe uten og registrere det. Brendan McCarthy tegnet Skin etter manus av Peter Milligan. Han har tegnet en rekke andre ting, bl.a. en god del Judge Dredd historier, og med Fever har han skapt en del kontroverser blant Spider-Man fansen.

Neil Gaiman/P Craig Russell : Murder Mysteries

Brendan McCarthy : Spider-Man : Fever
Endelig har biblioteket fått den første Corto Maltese historien, Balladen om det salte hav. Det som er litt trist er at den er i farger og at Egmont, sammen med de 6 andre albumene, har forminsket formatet. De er i det minste innbundet.

Hugo Pratt : Corto Maltese : Balladen om det Salte Hav

Hugo Pratt : Corto Maltese : Karibisk Suite

Hugo Pratt : Corto Maltese : Under Sjørøverflagg

Hugo Pratt : Corto Maltese : Makt og Magi

Hugo Pratt : Corto Maltese : De Søte Drømmers Lagune

Hugo Pratt : Corto Maltese : Keltiske Drømmer

Hugo Pratt : Corto Maltese : I Sibir
Med A Distant Neighborhood 2 avsluttes denne uendelig vakre fortellingen om mannen som plutselig våkner opp som fjortenåring. Moto Hagio regnes som grunnleggeren av Shojo Manga(ment for jenter 10-18)og hun er også en av de største japanske serieskaperne gjennom tidene.

Jiro Taniguchi : A Distant Neighborhood vol. 2

Moto Hagio : A Drunken Dream and Other Stories
Så to samlinger med klassiske avisserier og en bok med et utvalg av EC Comics serier.

Milton Caniff : Steve Canyon 1947-1954

Dashiell Hammett/Alex Raymond : Agent Corrigan 1934-35

Diverse/Diverse : Iskalde Grøss : Utvalgte Serier 1950-1955
Hvorfor det er behov for å gi ut to innbundne serier med Pondus fatter ikke jeg, men det gjør visst de fleste andre.

Frode Øverli : Pondus : Eliteserien 8
Til sist to bøker som ikke er tegneserier, men hvor bildene sier alt og fordi en bør like denne type illustrasjoner.

Steve Holland : Sci-Fi Art

John Freeman : Sci-Fi Art Now

tirsdag 23. november 2010

Mestermøte

Den første crossoveren* jeg leste var Superman og Spider-man som traff på hverandre i 1976. Senere møtte The Batman Hulk i 1981 og kom 1991 møtte han Judge Dredd for første gang. Noe som var mer komplisert enn de første. Disse superheltene var samtidige, mens Judge Dredd befinner seg i Mega City 1 og det 22. århundre. DC og Marvel hadde hovedkontor et par steinkast fra hverandre i New York. Fleetway`s lå i London og dermed ble Batman/Judge Dredd : Vengeance on Gotham også den første amerikansk/europeiske superhelt crossoveren.
*Jeg kommer ikke på noe tilsvarende norsk ord, men det kan bety at to forskjellige forlag samarbeider om utgivelser hvor de respektive forlags karakterer møtes i hverandres utgivelser. Og hvis ikke det var en kjelkete forklaring, så vet ikke jeg.

Siden det er en grunn til at jeg nevner dette så er det at biblioteket har fått inn The Batman/Judge Dredd Files. Denne samler tre av de fire utgivelsene hvor disse gravalvorlige mennene har møttes og instinktivt mislikt hverandre. På tross av dette er de tre seriene til tider ganske morsomme. Hvis en kan si at et samarbeid mellom Judge Death og The Joker om systematisk utryddelse av menneskeheten er noe å trekke på smilebåndet av. Eller samme Judge Death og Mean Machine`s eskapader i Gotham City eller en homicidal The Riddler i en helt ukjent dimensjon. Fornuftens stemme oppi dette blir ofte gitt den telepatiske PSI Anderson.
Alle fire av disse historiene er skrevet av, det som var radarparet, Alan Grant og John Wagner. De hadde lenge et samarbeid som var uten sidestykke(skrev bl.a. Detective Comics sammen en periode)og så var det noe som skar seg. Vengeance on Gotham er malt av Simon Bisley, i The Ultimate Riddle er det Bisley-eleven Carl Critchlow og til slutt har Glenn Fabry og Jim Murray delt på oppgaven i Die Laughing! Dette er den samme stilen som var representativ for Judge Dredd historiene i både 2000 AD og Judge Dredd Megazine. Vendetta in Gotham ble tegnet av Cam Kennedy(Star Wars : Dark Empire 1 og 2)og skiller seg ut i forhold til de tre i denne samlingen. Så hvis en har lyst å lese noe som ikke er altfor intellektuelt stimulerende og samtidig underholdende er denne samlingen et alternativ.

søndag 21. november 2010

Renegade(Styx sangen med samme navn på albumet Pieces of Eight anbefales)Press

En av de beste sangene The Police ga ut var Born in the 50`s fra debutplaten Outlandos d`Amour. Det har for øvrig ingenting med dette innlegget å gjøre annet enn at den har det riktige tiåret i tittelen. Femtitallet var en periode jeg er både glad og litt lei meg for ar jeg ikke fikk oppleve. Noe av det som skjedde var den kalde krigens begynnelse, kommunistfrykten, den fenomenale velstandsøkningen i vesten og interessen for fenomenet flygende tallerkener og mulige besøk fra verdensrommet. Denne interessen førte bl.a. til at det ble laget en rekke klassiske science fiction filmer. Disse farkostene fra verdensrommet viste seg først og fremst over Nord-Amerika av en eller annen grunn. Og de dukker også opp i Larry Hancock og Michael Cherkas` tolv hefters serie The Silent Invasion. Handlingen starter i 1952 og journalisten Matt Sinkage begynner å etterforske en mystisk forsvinning. Den savnede er privatdetektiv og har kollidert og siden blitt sporløst borte etter at merkelige lysfenomener hadde vist seg på nattehimmelen. Dette er starten på en etterforskning hvor statlig hemmeligholdelse, paranoia, en mulig kommunistisk invasjon, spioner med Mccarthy mandat eller at det er virkelige besøk fra en annen planet er de viktigste elementene. For Matt Sinkage er det også her hvor hans tilværelse begynner å gå i oppløsning. Jo, mer han forsøker å finne svarene desto mer problemer får han. Etter en stund mister han jobben og hans psykiske helse tåler denne slitasjen dårlig. Senere i serien kommer han over en plan hvor dobbeltgjengere skal overta plassen til prominente personer. En skjønner at serieskaperne også har sett en del av de filmene jeg så vidt nevnte tidligere. Alt dette har de fått med i historien og en føler at en trår inn i denne epoken når en leser serien. Senere har i det minste Cherkas fortsatt The Silent Invasion med Secret Messages 1-5 utgitt på NBM. Hancock og Cherkas laget også en del kortere historier i den samme settingen og disse er samlet i Suburban Nightmares. Cherkas laget også serien The New Frontier sammen med John Sabljic. Denne har vært utgitt i Heavy Metal og på Dark Horse Comics. Det kan være verdt å nevne at både Hancock og Cherkas er fra Canada, det er vel også alt jeg vet om Hancock, mens Cherkas er en av de ledende serietegnerne der hjemme. Han har også en umiskjennelig firkantet tegnestil og av og til virker det som han tegner med en grov blyant. Uansett så fungerer det utmerket og dette særpreget gjør bare seriene ennå mer verdt å lese. Og da var den alt annet enn fullstendige gjennomgangen av utgivelser fra Renegade Press fullført, det kom i overkant av 40 forskjellige titler, og noen serier det var verdt å nevne ble nevnt. Å skaffe noen av dem er så godt som umulig fra Amazon og lignende, men siden Renegade gikk konkurs er det ennå muligheter å finne noen av titlene i diverse bruktforretninger. Og mer enn det var det ikke.

lørdag 20. november 2010

Renegade(heller ikke albumet til Thin Lizzy)Press

Før jeg gikk hjemmefra i dag morges(kvart over elleve)gikk jeg bort til hyllen hvor bladene fra Renegade står. Jeg tok dem ut av hyllen, men lot normalman og Ms. Tree stå igjen. Renegade ga ut Ms. Tree fra nr. 16 til og med nr. 50. pluss et sommerspesial og et hefte i 3-D og disse har jeg pluss de 6 som ble utgitt på Aardvark Anaheim og de ti første fra Eclipse. Alle disse har befinner seg altså i samlingen min og det er jeg meget godt fornøyd med. Og da var jeg ferdig med å klappe meg selv på skulderen. Den første serien er de fem heftene i Gene Day`s Black Zeppelin. Gene Day var en meget lovende serieskaper når han gikk bort i 1982, bare 31 år gammel. Da hadde han allerede jobbet for Marvel Comics` på Star Wars og i syv år med Master of Kung Fu. Ingen av disse to seriene var veldig bra, men takket være Day var de til tider verdt å lese. Day ble også kjent med en ung Dave Sim og samarbeidet litt med ham før han tok fatt på sin profesjonelle karriere. Senere samarbeidet de på en åtte siders Cerebus historie, What Happened Between Issues Twenty & Twenty-One, som vel bare er publisert i Sword of Cerebus 3. For de som vil vite mer Cerebus fakta bør sjekke ut denne nettsiden.
http://www.cereb.us/wiki/index.php?title=Main_Page
Black Zeppelin er en antologiserie hvor de fleste av historiene er enten tegnet eller skrevet av Day selv. Noen er tegnet av den ikke like talentfulle broren Dan. Day hadde planer om å starte utgivelsen på eget forlag, men tiden rakk ikke til. Kvaliteten på historiene er ikke det helt store, men det er to ting som gjør disse heftene verdt å lese. I nr. 1 er det en veldig tidlig historie av favoritten Charles Vess også er det flere historier av en ung og fremadstormende Dave Sim som ennå hadde litt å lære når det kom til tegneferdigheter. En ting som slår meg med disse seriene fra Renegade er alle navnene som dukker opp og som har vært glemt i over tyve år. Bill Woggon og hans Vicki Valentine, Joe Judt og Ray Murtaugh og deres Strata, David Darrigo`s Wordsmith(har jeg nevnt i forbindelse med R.G. Taylor : Growing up with Comics) og Robin Snyder`s Revolver for å ha nevnt noen. Robin Snyder var tegneserieredaktør som det kunne synes hadde jobbet for brorparten av forlagene. Revolver var også en antologiserie og kom med 12 hefter. Snyder hadde klart å få med seg flere kjente navn som for eksempel Tony de Zuniga, Tom Mandrake og Erik(Savage Dragon)Larsen og Joe Kubert dukker opp som håndtekstere på flere serier. Allikevel er den mest kjente bidragsyteren Steve Ditko. Bladet blir faktisk omdøpt til Steve Ditko`s World. Det varte i tre nummer og så ble Ditko uvenner med Deni Loubert. Det mest kjente og beste Ditko har gjort var å skape Spider-Man, men utenom det har jeg aldri hatt sansen for noe av det han har gjort. Jeg vet at han er for et tegneseriegeni å regne og allikevel ser jeg en side tegnet av ham og får klaustrofobi. De fleste ser tydeligvis storhet. Da er det bare en serie til jeg vil nevne og det gjør jeg senere.

Renegade(og det handler definivt ikke om Lorenzo Lamas)Press

En gang i slutten av 1976 ga Dave Sim sin senere kone i oppdrag og sende de siste detaljene til trykkeriet. Dette var i forbindelse med at han skulle utgi sitt første hefte i det som skulle bli en serie på 300. Serien var opprinnelig ment å hete Cerberus, oppkalt etter den trehodede hunden som voktet inngangen til Hades, men takket være en msiforståelse ble navnet Cerebus i stedet. Deni var ansvarlig utgiver av Cerebus fra og med nr. 1 til 77. Da tok hun igjen pikenavnet, Loubert, og alle titlene, med et unntak, på deres felles forlag Aardvark-Vanaheim, og reiste sørover fra Kitchener Ontario, Canada. Vel fremme i varmere strøk, Long Beach, California, startet hun forlaget Renegade Press. Forlaget ble startet i 1984 og blant titlene var altså Journey av William Messner-Loebs, Flaming Carrot av Bob Burden(en serie jeg selv aldri har lest, uvisst hvorfor), normalman av Jim Valentino, Neil the Horse av (da Arn Saba, nå Katherine Collins) og fra Eclipse Comics kom Max Allan Collins og Terry Beatty`s Ms. Tree. Flere av disse titlene har jeg vitterlig skrevet om tidligere og dermed kan jeg heller skrive om de som først ble utgitt på Renegade.
Grunnen til at jeg nevner dette i utgangspunktet er vel for nok en gang å skryte om hvor heldig jeg har vært. Og det kan jeg takke dette ene menneskets villfarelse som gjorde at vedkommende solgte tegneseriesamlingen sin en gang på 90-tallet. Den inneholdt faktisk en del titler fra Renegade. I det hele tatt er det en imponerende mengde titler som ble utgitt på forlaget før driften ble lagt ned i 1989. Det var flere årsaker til Loubert ga opp dette prosjektet. En ting var lønnsomheten, men den viktigste var at etter en formidabel oppblomstring av forlag og deres utgivelser, hovedsakelig i svarthvitt, tidligere på 80-tallet falt bunnen ut av markedet for disse jo nærmere 1990 en kom. Siden det blir for mye å skrive i et innlegg fortsetter jeg i morgen. Bare nevne en av seriene i dag. Først må jeg få lov å anbefale en grafisk roman jeg skrev om for nesten 2 år siden. Det var Howard Cruse`s selvbiografiske Stuck Rubber Baby. Denne har altfor få lest og spesielt m.h.t. interessen det er for denne typen serier. Hos Renegade ga han ut Howard Cruse's Barefootz: The Comix Book Stories. Hovedpersonen er den elskelige blonde og barfotede Barefootz. Til vanlig var dette en stripeserie. Har aldri vært en av mine favoritter fordi jeg allerede har hull nok i tennene og at jeg finner striper mindre og mindre interessant. Utgivelsen på Renegade har jeg ikke lest, men fant den verdt å nevne. Spesielt fordi jeg fikk nevnt Stuck Rubber Baby. Og for de som har lyst å lese noen av disse stripene er det bare å trykke her.

http://www.howardcruse.com/howardsite/aboutbooks/barefootzbook/bftzwebset/index.html

Og allerede i morgen skal jeg altså skrive om noen av de jeg har lest.

fredag 19. november 2010

Uten særskilt interesse (1)

Hvis jeg har noen tegneserier som er verdt noe er det de fransk/belgiske albumene jeg har kjøpt. Det er ikke det samme som å si at jeg har verdiobligasjoner stående i bokhylla som bare vil stige i verdi. Nei, det jeg tenker på er det de kostet meg i innkjøp. Oversatte amerikanske superheltserier har alltid vært billige i forhold til det de ville kostet å kjøpe dem på originalspråket. Julenummeret av Edderkoppen nr. 12 1978 kostet den svimlende sum av 7 kroner. Da fikk man 4 hefter som var redigert ned til 16 sider hver og en kan være sikker på at originalheftene med sine 22 sider ville kostet mer enn 1,75 hver. Pluss at det var vanskelig å skaffe amerikanske serier når en vokste opp så avsides som Sandnes. Et senere eksempel er Magnum/Magma/Inferno utgivelsene hos Bladkompaniet hvor en fikk hele samlinger for en tredjedel av det de amerikanske utgivelsene kostet. Prisen på album derimot har mer eller mindre holdt tritt med hva jeg tjente i timen, de periodene jeg har vært i jobb. Jeg har sikkert nevnt det før, men tilbake i 1973-4 når jeg første gang kjøpte Asterix & co var ukelønnen min 5 kroner. Siden albumet kostet nesten seks, og sparing alltid har vært en handling som jeg ikke mestrer, ble jeg avhengig av sponsing. Siden har det fortsatt slik. Det har alltid vært altfor mye en skulle kjøpt og altfor lite penger, men til slutt har det vært så verdt det. Nå var det ikke helt det jeg hadde tenkt å skrive om. For altfor lenge siden jobbet jeg i en bokhandel som ekstra bokhandlermedhjelpermedhjelper. I løpet av denne tiden klarte jeg å bestille utenlandske tegneserier. Noen av de jeg husker aller best var Underground-serier fra den amerikanske undergrund utgitt på Interpresse. Det var bare tre album jeg fikk tak i, men to av dem var til gjengjeld overmåte bra. De to var canadiske Rand Holmes` Harold Hedd og Gilbert Shelton`s Flip-kompa`niets/Fabolous Furry Freak Brothers Græsrødder. Det tredje var Robert Crumb`s Fritz the Cat. Det var her jeg begynte å finne ut at jeg ikke var så overvettes begeistret for Crumb. Fremdeles bosatt i Sandnes, et sted hvor slutten av 60-årene overlevde til langt ut på 90-tallet, var dette midt i blinken. Der en spradet rundt i blazer fra Fretex og med tresko. Og senere skal jeg fortsette dette innlegget og kanskje få sagt noe mer vettugt.

tirsdag 16. november 2010

Fri dressur sludring

Jeg har hatt altfor mye fri i det siste og siden jeg er en, av få, som ikke har internett hjemme blir innleggene sjeldnere. Ikke at det nødvendigvis er noe galt med det. En skulle tro at jeg benyttet all denne ekstra fritiden til å få lest flere tegneserier, men slik blir det ikke. Tv-slave er for en klisje å regne, mens fjernsynstrell nok er dekkende i mitt tilfelle. Så har det nettopp vært lønning og dermed det månedlige besøket hos Outland. (Jeg må for øvrig innom før neste lønning i og med at bok 2 av Greek Street kommer den 17 denne måneden og bok 14 av Fables kommer 01.12.). Det som lå og ventet av abonnementer var Madame Xanadu nr. 28, Scalped nr. 42 (som utrolig nok bare blir bedre og bedre) og Hellblazer nr. 272. Nr. 25 av Terry Moore`s Echo glimret ved sitt fravær. Han skal for øvrig avslutte denne serien med nr. 30. Noe som gir håp om at han kanskje neste gang kommer med noe som er litt mer givende. Noe som også var lagt av til meg var de to første heftene i den nye fem hefters Hellblazer miniserien, City of Demons. Denne er skrevet av Si Spencer, som tidligere har skrevet seriene Books of Magick og Vinyl Underground, og tegnet av Sean Murphy, som hadde sitt store gjennombrudd hos Vertigo som tegneren av Grant Morrison`s miniserie Joe the Barbarian. Historien begynner lovende. Constantine blir først forsøkt ranet og ordner det på sin helt spesielle måte og går så hen og blir påkjørt. I ambulansen og senere på sykehuset møter vi en ny side ved Constantine, nemlig hans bablende astrallegeme. Astrallegemet gjenforenes med vertskroppen og to leger ved sykehuset fatter en stor interesse for Constantine`s meget spesielle blodtype, se første samling : Dangerous Habits. Og der kommer demondelen inn. Kan ikke si annet enn at det virker ganske lovende. Et av frynsegodene som tegneserieansvarlig ved Stavanger bibliotek, kanskje det eneste når man jobber i et lavtlønnsyrke, er at en får muligheten til å lese alle de seriene som blir bestilt. I løpet av et år blir det en del titler. Nå er det slik at jeg har samlet serier uendelig mye lenger enn jeg har jobbet på denne plassen. Derfor gikk jeg, mens jeg ennå hadde penger på kontoen, til innkjøp av de fire samlingene av Brian Wood`s Northlanders, selv om jeg har lest de tre første på biblioteket. Hans serie DMZ er glimrende, men Northlanders er eventyrserien modernisert og gjort helt riktig. Det blir nesten ikke bedre. Derfor har denne serien en nødvendig plass i min bokhylle, litt forsinket. Det siste jeg kjøpte var det 100 siders heftet Vertigo Resurrected. Her presenteres 8 korte historier fra Vertigo`s forskjellige antologiserier på nytt. Skrevet av bl.a. Grant Morrison, Garth Ennis, Peter Milligan og Brian Azzarello. En sjeldenhet er en historie tegnet og skrevet av Brian Bolland. Han har tegnet mindre enn en håndfull serier siden Batman : The Killing Joke og nesten utelukkende tegnet/malt cover. Allikevel er det ikke slik at noen av disse historiene vil få en fremtredende plass i tegneseriehistorien. Det som gjorde denne utgivelsen interessant var utgivelsen av det som var ment å være Hellblazer nr. 144. Dette var heftet daværende visepresident hos DC Comics, Paul Levitz, personlig grep inn og fikk stanset. I etterkant av Columbine tragedien så han denne historien som muligheten for å få maksimal negativ pressedekning. Forfatteren av historien er Warren Ellis, som umiddelbart trakk seg fra serien, og tegnet av Phil Jimenez og Andy Lanning. Historien er kort fortalt det at en FBI agent etterforsker en rekke drap hvor elever umotivert skyter medelever. I flere av videoopptakene dukker Constantine opp i bakgrunnen. Det viser seg at han er der for selv å finne forklaringen på hvorfor dette skjer. Og løsningen han fant var at disse desillusjonerte ungdommene i møte med sine like desillusjonerte mulige drapsmenn sier Shoot. Hvorvidt det var riktig å stoppe dette heftet fra å bli utgitt får bli gjenstand for en prinsipiell diskusjon. Og hvorfor gi det ut mer enn 10 år senere ? Det som er tilfelle er at denne historien er ikke blant Ellis` mest inspirerte øyeblikk. Og dette var det jeg kjøpte hos Outland denne gangen.