Uten særskilt interesse (1)

Hvis jeg har noen tegneserier som er verdt noe er det de fransk/belgiske albumene jeg har kjøpt. Det er ikke det samme som å si at jeg har verdiobligasjoner stående i bokhylla som bare vil stige i verdi. Nei, det jeg tenker på er det de kostet meg i innkjøp. Oversatte amerikanske superheltserier har alltid vært billige i forhold til det de ville kostet å kjøpe dem på originalspråket. Julenummeret av Edderkoppen nr. 12 1978 kostet den svimlende sum av 7 kroner. Da fikk man 4 hefter som var redigert ned til 16 sider hver og en kan være sikker på at originalheftene med sine 22 sider ville kostet mer enn 1,75 hver. Pluss at det var vanskelig å skaffe amerikanske serier når en vokste opp så avsides som Sandnes. Et senere eksempel er Magnum/Magma/Inferno utgivelsene hos Bladkompaniet hvor en fikk hele samlinger for en tredjedel av det de amerikanske utgivelsene kostet. Prisen på album derimot har mer eller mindre holdt tritt med hva jeg tjente i timen, de periodene jeg har vært i jobb. Jeg har sikkert nevnt det før, men tilbake i 1973-4 når jeg første gang kjøpte Asterix & co var ukelønnen min 5 kroner. Siden albumet kostet nesten seks, og sparing alltid har vært en handling som jeg ikke mestrer, ble jeg avhengig av sponsing. Siden har det fortsatt slik. Det har alltid vært altfor mye en skulle kjøpt og altfor lite penger, men til slutt har det vært så verdt det. Nå var det ikke helt det jeg hadde tenkt å skrive om. For altfor lenge siden jobbet jeg i en bokhandel som ekstra bokhandlermedhjelpermedhjelper. I løpet av denne tiden klarte jeg å bestille utenlandske tegneserier. Noen av de jeg husker aller best var Underground-serier fra den amerikanske undergrund utgitt på Interpresse. Det var bare tre album jeg fikk tak i, men to av dem var til gjengjeld overmåte bra. De to var canadiske Rand Holmes` Harold Hedd og Gilbert Shelton`s Flip-kompa`niets/Fabolous Furry Freak Brothers Græsrødder. Det tredje var Robert Crumb`s Fritz the Cat. Det var her jeg begynte å finne ut at jeg ikke var så overvettes begeistret for Crumb. Fremdeles bosatt i Sandnes, et sted hvor slutten av 60-årene overlevde til langt ut på 90-tallet, var dette midt i blinken. Der en spradet rundt i blazer fra Fretex og med tresko. Og senere skal jeg fortsette dette innlegget og kanskje få sagt noe mer vettugt.