Når nerden tar over (Del 1)

Filippinene er kanskje ikke det landet en først og fremst forbinder med tegneserieskapere, men på sent 60-tall og videre utover 70-tallet kom det en rekke filippinske tegnere og arbeidet for de største amerikanske forlagene. Kanskje de mest kjente er Ernie Chan(født 1940), Tony DeZuniga(født 1941), Alex Ninò(født 1940), Nestor Redondo(1928-95), og Alfredo Alcala(1925-2000). Dette var uhyre dyktige håndverkere og det de ofte fikk som oppgave var å være rentegnere for amerikanske tegnere som ikke alltid holdt samme nivå. Dette var den første bølgen og siden har tegnere som Romeo Tanghal(mest kjent fra Marv Wolfman og George Perez` versjon av The New Teen Titans), Whilce Portacio(en av de syv som grunnla Image Comics), Rafael Kayanan(bl.a. Conan The Adventurer), Leinil Francis Yu(Superman Birthright, utgitt på norsk i Gigant 2003-4 og Wolverine, hvor noe av dette ble utgitt i den norske utgaven 2000-01) og Philip Tan(tegnet heftene 4-6 i Grant Morrison`s Batman and Robin) gjort seg bemerket. Den viktigste grunnen til at jeg kom på å skrive om disse var nok ikke det at det er veldig stor interesse for dette. Snarere var det at en av disse har irritert meg siden jeg leste Lynvingen i 1976 og 77. Da kalte han seg Ernie Chua og senere dukket han opp som rentegneren til en annen jeg ikke har veldig sansen for, John Buscema, som det han egentlig het Ernie Chan. Bladkompaniet begynte å gi ut Conan månedlig i 1990 og må ha trykket alle historiene han har rentegnet av denne figuren og det er ikke snakk om få. Det som gjorde Ernie Chan ikke så veldig bra var forflatningen han påførte seriene han jobbet med. Tidlig i sin amerikanske karriere, med for eksempel Batman, var han faktisk nesten okay(Kanskje fordi han tusjet sine egne skisser?). Hos DC ble han også brukt i stor grad til å lage cover. Det var hos Marvel og med Conan det hele tok av. Det og at han var uhyre produktiv. Hvis en går inn på Grand Comic Book Database får en i alt 1244 treff. John Buscema er for øvrig den eneste amerikanske tegneren som har en mer minimalistisk bruk av forskjellige ansiktstyper enn John Byrne. Byrne har fire, Buscema trolig tre. Når da Chan tusjet Buscema ble det bare fælt. Noe som tok meg en to til tre år å komme frem til(eller sagt på en annen måte : Jeg har Conan på norsk, med unntak av to hefter som noen "lånte", komplett fra 1984 til og med 1997). Neste gang en av de andre.