tirsdag 2. november 2010

Hvordan kombinere favoritter med minimalisme (del 4)

For veldig lenge siden var det en liten, litt kvapsete og ikke veldig veltilpasset ung gutt som trodde at jo mer virkelig tegnet en tegneserie var, jo bedre var den. Heltene hans var John Byrne, Mike Grell, Marshall Rogers og Curt Swan. Nå hører det med til historien at vedkommende ennå liker tre av disse tegnerne. Så var det dette stadig tilbakevendende 80-tallet. Gutten kjøpte Balladen om det salta havet(Una ballata del mare salato)og ble en ”mann”. En svensk utgave og han så så intenst lyset, dit hen at det kunne sammenlignes med en religiøs åpenbaring, som forøvrig ennå glimrer med sitt fravær. Jeg hadde lest serier av Hugo Pratt tidligere, men dette albumet er hans første i serien om Corto Maltese. Egentlig utgitt som fortsettelsesserie i magasinet Sgt. Kirk rundt 1967. Sgt. Kirk ble da også startet av Hugo Pratt. Andre serier her var Lucky Star O`Hara(eneste episode utgitt på norsk er i James Bond nr. 7 1986) og Ørkenens Skorpioner. Dette albumet er kanskje Pratts mest ekspresjonistiske. Det som endret alt for meg var to ruter hvor en bare ser fjeset til Corto. I løpet av disse to rutene og noen få raskt tegnede linjer hadde Pratt klart å skildre et hav av følelsesmessige variasjoner. En minimalisme med pennestrøk som så grundig beviser at less is more. Selve historien gir meg assosiasjoner til Jack London`s novellesamling En Solens Sønn. En skildring av et paradis skjemt av herrefolket fra nord. Handlingen foregår et sted i Stillehavet, muligens ikke langt fra Ny-Guinea. En har de innfødte villmennene, skipbrudd, kidnappede barn, våpensmugling, det bedrives kaprervirksomhet i Wilhelm II`s navn og et samarbeid med den tyske marine. Dette skjer i begynnelsen av Første Verdenskrig. Noen av de som er sentrale i handlingen er kaprernes hemmelighetsfulle leder kalt Munken, barna er søskenbarna Pandora og Cain(to litt belastede navn ?) og tidenes nest mest fullkomne tegneserieskurk, Rasputin(bare overgått av The Joker). Og hele tiden er Corto Maltese til stede uten at han kan sies og alltid delta veldig aktivt. Etter å ha lest dette albumet ble tegneserieopplevelsen aldri den samme. Det kan sammenlignes med det å ha befunnet seg alt for lenge i et lite og trangt rom, for så å se vegger og tak forsvinne og landskapet utenfor åpenbare seg. Dette albumet er ikke å finne på biblioteket, men det er bestilt. Dessverre er det bare den fargelagte utgaven som er å få tak i, noe jeg ikke skjønner. Hvorfor ta noe som er perfekt og så la noen som, tilsynelatende, har akvarellmaling som hobby få gå amok. Med eller uten farger er dette albumet allikevel en del av den kanonen enhver tegneserieentusiast bør ha lest.

4 kommentarer:

Jo sa...

Første gang jeg leste Corto Maltese var en kort historie i SerieFokus i 1980. Da skjønte jeg egentlig ikke helt storheten i serien (var nok litt for ung?). Det kom først litt senere når jeg leste albumet "Corto Maltese i Sibirien" (som kom ut i Danmark i 1981, men jeg vet ikke om jeg kjøpte det allerede da).

Som tegneserieleser får jeg ofte spørsmål om hva som er favorittserien min. Det finnes egentlig ikke noe fullgodt svar på dette. Det avhenger av humør o.a. De siste årene har uansett Corto Maltese vært det nærmeste jeg kommer et svar på dette stadig tilbakevendende spørsmålet.

Jeg er ikke alene om dette synspunktet. Corto Maltese vant lytteravstemmingen når NRK P2 for et par år siden skulle sette opp en kanon over verdens beste og viktigste serier (lytterne valgte blant 30 forhåndsutplukkede serier). Juryen selv valgte Jimmy Corrigan, som riktignok er en strålende serie, men ikke viktig nok til at den fortjente å vinne ut fra kriteriene som egentlig skulle ligge til grunn for kåringen.

Lars Gundersen sa...

Jeg og leste den og det var vel slik at det var siste del av to eller tre historier som hører sammen. En annen ting med Pratt der var denne artikkelen hvor de skulle vise bruk av bilder i tegneserier. Der skjønte jeg ingenting. Før jeg leste serien en 6-8 år senere.

Jeg vil ikke si at Hugo Pratts Corto Maltese er verdens beste serie gjennom tidene, men det er en av de få seriene som har gitt meg størst innsikt i hva tegneserier burde og kunne være. Ellers er det lov å håpe at en ennå har tilgode å lese verdenshistorien beste serie.

Dette hysteriet rundt Chris Ware forstår jeg ikke helt. Jeg har kjøpt og lest to av utgivelsene i hans Acme Novelty Library og har en samling med Jimmy Corrigan på rundt 400 sider(er det fler?)som jeg ikke har lest ennå. Grafisk sett er den jo strålende og det er synd på Jimmy. Allikevel er jeg ikke overbevist. Det som gjør at jeg ikke er fan av ham (ennå) er at jeg liker veldig dårlig å bli fortalt hva jeg burde like best. Videre at en jury av forståsegpåere har kommet frem til dette med en flertallsavgjørelse.

Det virker bare som nok et krampaktig forsøk på at tegneserier nå må få sin endelige inntreden i den seriøse kulturen. Som når Time Magazine for ca 15 år skulle skrive om grafiske romaner og bl.a. benyttet anledningen til å fortelle leserne hvilken middelmådighet Gaiman var og at samtidens største tegneseriekunstner var Lorenzo Mattotti. Serien de trakk frem var Bål og underholdningsverdien her består i å prøve og finne ut hva den egentlig handler om, men stikkordet var altså kunst. Selvfølgelig er dette en veldig umoden innstilling fra min side og kanskje litt selvmotsigende.

Jo sa...

Litt merkelig at du ikke liker at såkalte serieeksperter skal fortelle folk hvilke serier de bør like. Er det ikke egentlig det denne bloggen går ut på?

For øvrig har jeg ingen problemer med å skjønne "hysteriet rundt Chris Ware". For meg er Acme Novelty Library stor kunst, og jeg mener det som et kompliment. Ware tegner og forteller fremragende og på en høyst personlig måte. Han kan være både poetisk, nostalgisk, trist og fantastisk morsom.

Boken om Jimmy Corrigan, som også har kommet på norsk, inneholder noe under halvparten av det som nå er gitt ut av Acme Novelty Library. Mesteparten av det andre handler om andre enn Jimmy Corrigan, men alt er vel verdt å få med seg.

I den engelskspråklige verden er Jimmy Corrigan en av få tegneserier som har hevdet seg i kåringer med "vanlige" bøker (sammen med Maus og Watchmen, og kanskje noen andre?). Men det gjenstår å se om boken vil bli viktig for utviklingen av seriemediet. Det kan godt hende Wares uttrykk er for spesielt og personlig til at særlig mange andre serieskapere vil la seg påvirke og ikke bare beundre ham.

I P2-kåringen var det så vidt jeg husker ingen av jurymedlemmene som hadde Jimmy Corrigan som nr. 1, men den lå i snitt høyest på deres lister. At man dermed endte opp med en vinner som synes å bare oppfylle et av de to kriteriene som skulle legges til grunn, var et av flere problemer med måten den kåringen ble gjennomført på.

Lars Gundersen sa...

Jeg garderte meg med at jeg (ennå) ikke var fan og at det var en umoden innstilling. Allikevel blir jeg provosert av disse som skal diktere hva jeg liker eller ikke. Det gjelder ikke bare tegneserier, men film, litteratur og ikke minst musikk. Hvis det er en ting jeg har fortjent i min alder er det å ha lov til å ha en dårlig personlig smak uten å bli utsatt for en eksperts ovenfra og ned kritikk av den og som samtidig forteller meg hva jeg burde like. Videre vil jeg si at jeg prøver å komme med anbefalinger og ikke prøver å diktere hva folk bør like. Selv om jeg nå fremstår som litt snurt er ikke det tilfellet.

En annen ting var at jeg nevnte Mattotti. Det kunne virke som jeg ikke liker ham, men det er vel heller slik at jeg ikke er smart nok til å forstå det han holder på med. Det pussige er at jeg er innom og leser bloggen Now read this! og akkurat i går anmeldte han Mattottis Fires. Det var enten en meget informativ anmeldelse eller pretensiøst vrøvl. Det var i hvertfall veldig forskjellig fra de vanlige superhelt tbk`ene han vanligvis skriver om.