FlaskepostenEn bønn om
Mer drikke ?
Siden antall lesere er i ferd med og destilleres ned til det som tilsvarer en rimelig høy alkoholprosent(hva engelsktalende vil kalle alcoholic proof)synes det som om jeg kan gjøre som jeg vil. Derfor velger jeg innfallsprinsippet når det kommer til hva de neste innleggene skal handle om. Fra nå av og til jeg ender opp som min eneste leser rundt den tjuende denne måneden. Hvis det blir tilfelle så kan jeg i hvertfall skrive om hva jeg måtte ønske. Ikke at det er noe jeg håper.
Jeg liker ikke skrekkfilmer ene og alene fordi jeg er en pyse og med det altfor lett skremt. Jeg har sett to hele filmer med altfor mange zombier. Den ene var komedien Shaun of the Dead(ikke altfor morsom)og George Romero`s andre film i serien The Living Dead. Dette var på den tiden hvor alle bensinstasjoner hadde videoutleie og aldergrenser var noe en bekymret seg om mye senere. Dawn of the Dead kom i 1978 og jeg så den en to-tre år senere. En vond opplevelse. Det er en ting med zombier. Hvis de er så gira på spise hele tiden hvorfor spiser de ikke hverandre ? Eller er det slik at det ville blitt ansett som lite ønskelig kannibalisme ? 
Robert Kirkman har siden han debuterte med serien Battle Pope ved årtusenskiftet seilet opp som en av de nye store amerikanske serieforfatterne. Grunnen til å nevne han nå er serien The Walking Dead. Her flommer sidene over av disse levende døde i alle tenkelige former og fasonger. Og i steden for å dvele ved heslighetene forteller Kirkman en historie om hverdagslivet til en gruppe overlevende. Sentralt i denne gruppen er den tidligere politimannen Rick Grimes. Skutt i tjenesten og havner i koma. Våkner opp igjen alene på et tomt sykehus og det første han møter er ............ Det er noe enkelt og liketil over denne fortellingen som jeg virkelig har fått sansen for. Nå har jeg ikke kommet lenger enn til bok 2 og det er til nå kommet 12 bøker med seks hefter i hver. Biblioteket har de 60 første heftene(i forskjelige typer samlinger)i en serie Kirkman selv har sagt ikke vil ende med det aller første. Kirkman har flere andre spennende serier og disse, inklusive The Walking Dead bare jeg får lest mer, skal jeg komme tilbake til. Inntil videre er det bare å anbefale The Walking Dead som et glimrende alternativ til den vanlige sommerlektyren. 
6 kommentarer:
Denne ble jeg gira på. Men så ble det for mye. For mye såpeopera og for lite håp. Etter å ha lest "The Road" er ikke post-apokalypse det samme lenger. Piffen gikk litt ut av det.
Bjørn, med et håp om at enden er langt borte
Jeg har faktisk ikke lest The Road, men det er en ting jeg ikke skjønner med den boken. Hvorfor står den blant skjønnlitteraturen og ikke på science fiction ? I og med at jeg vokste opp på 70 og 80-tallet var den verdensomspennende katastrofen alltid like rundt hjørnet. Derfor har jeg lest en rekke serier med utgangspunkt i apokalypsen, og nevnt noen her i bloggen også, så jeg ser ikke problemer med å lese The Walking Dead. Når det kommer til såpeopera-faktoren har jeg immunisert meg tidligere med å se episoder av The Bold and the Beautiful. Og til sist : Enden har alt begynt.
Jeg har ikke lest The Road og ikke fått med meg filmen heller. Latskap fra min side. Når det kommer til den store katastrofen er jeg et barn av min tid. Den kalde krigen og våpenkappløp har satt sitt preg på meg og mange av de tegneseriene jeg har lest opp gjennom årene. I mange av disse seriene var det ikke mye håp å spore. Et eksempel er brødrene Alex og Daniel Varennes fantastiske serie om Ardeur som kom i seks album på dansk i perioden 1984-87. Når det kommer til såpeopera delen så har jeg allerede sett flere episoder med The Bold and the Beautiful på TV Norge og bare endt opp med litt svekkede sjelsevner. Og bare for å avslutte litt pessismistisk.
Enden har allerede begynt.
Dette er tredje gangen jeg prøver å svare og da lykkes jeg kanskje. The Road var en bok jeg hadde tenkt å lese, men det kokte bort i kålen. Siden jeg husker deler av både 70og 80-tallet, så ble en på den tiden oppmerksom på den overhengende faren for at allting kunne ta slutt når som helst. Så tro på fremtiden er en relativt ny ting for meg. En god del av de tegneseriene jeg har lest opp gjennom årene har da også lagt handlingen til etter katastrofen. Et fremragende eksempel på det er brødrene Alex og Daniel Varennes seks album i serien om desertøren Ardeur. Den kom på dansk i perioden 1984-87 og er selvfølgelig umulig å få tak i nå. Stavanger bibliotek har bare nr. 4 og 6. Når det kommer til The Walking Dead og såpeoperafaktoren må jeg få minne om at jeg sett opptil flere episoder av TV Norges The Bold and the Beautiful og bare fått en moderat svekkelse av mine sjelsevner. Det eneste med Kirkman`s serie er at det er så mye av den og at det vil ta tid å få lest denne innimellom alt det andre som har kommet og kommer. Og bare for å avslutte litt pessimistisk.
Enden har allerede begynt.
Min konspirasjonsteori om hvorfor The Road ikke står på SF-hylla er at den er blitt omfavnet i det "seriøse skjønnlitteraturselskap". Og da skal man ha seg frabedt at en leser triviallitteratur som SF. (Tore Renberg skrev ett eller annet om det på bokelseker.no som jeg ikke finner nå.)
Jeg likte godt Simon fra floden da, så helt borte er ikke gleden over verdens ende.
Jeg så Far and away, men ble ikke immun mot masing og vasing mellom kjedelige karakterer.
2012 nærmer seg, men jeg har alltid en tro på en ny start.
Jeg leste nettopp albumserien The Waters of the Dead Moon av Pierre Cothias/Philippe Adamov om igjen. Hvordan det er mulig å skildre endetiden så vakkert og samtidig så fullstendig motbydelig må kunne sies å være i nærheten av kunst. Når det kommer til mayaene så tror jeg ikke at de kunne bestemme det eksakte året for verdens ende og fremdeles ikke være i stand til å forutsi sin egen sivilisasjons kollaps.
De tre forskjellige svarene er googles feil.
Legg inn en kommentar