Trangen til Å tråkke
På noen
Er sterk
Hos oss
Snegler
Nå har jeg for første gang skrevet om tegneserier jeg ikke anbefaler, da bør det vel komme et innlegg om noen det er verdt å anbefale. Allikevel kan jeg først nevne at jeg var innom den meget informative bloggen The Beat( http://www.comicsbeat.com/ ) og hvor det var snakk om at DC Comics har tilbudt Alan Moore rettighetene til hans, og Dave Gibbons serie The Watchmen i bytte mot at forlaget fikk lage flere historier med karakterer fra dette universet. Dr Manhattan møter Darkseid kunne sikkert vært en mulighet Dan Didio og Jim Lee, som begge fungerer som sjefsforleggere for DC, kunne ha hatt i tankene. Moore takket, forståelig nok, alt annet enn pent nei. Det interessante med dette var å lese kommentarene til de to innleggene som tok for seg denne saken og hvor flere av de ivrigste motstanderne av Moore brukte en tone en godt kan kalle hatsk. Jeg ble en smule forbauset da jeg ikke visste at det var mulig å mislike tidenes største tegneserieforfatter. 
I januar 1987 leste jeg noe som siden har preget meg på måter jeg ikke helt kan forklare. Jeg åpnet en bok og det første jeg leser er : It`s Raining in Washington Tonight. Siden det er en tegneserie ser en i første bildet en mann som stirrer ut av et regnvått vindu. Denne mannen er Jason Woodrue også kjent som The Floronic Man. En nokså latterlig superskurk, som først dukket opp i 1962 som en av fiendene til The Atom. Alan Moore hadde fått tak i denne ubetydeligheten og gjort ham skremmende. Slik starter altså Swamp Thing nr. 21 og boken jeg hadde kjøpt var Saga of the Swamp Thing som samlet heftene 21 til og med med 27. Med en introduksjon av skrekkforfatteren Clive Barker(Books of Blood og Hellraiser). Tegneserier ble aldri det samme igjen. 
Moore overtok faktisk Swamp Thing med nr. 20 tilbake i januar 1984 og skrev serien til og september 1987 med nr. 64. En ny utgave med Saga of the og hvor nr. 20 var tatt med kom vel i fjor eller forfjor, men den kan umulig bli bedre enn den originale utgaven. Jeg har opp gjennom årene lest en hel del av denne serien og vil denne gangen bare oppfordre andre til å lese denne enestående serien. Bl.a. for å finne ut av hvorfor en kveld med regnvær i Washington har noen som helst interesse. Biblioteket har i alt 12 samlinger av Swamp Thing og en bør unne seg å lese alle. De forskjellige seriene og serieskaperne skal jeg skrive mer om når det faller seg slik.
I januar 1987 leste jeg noe som siden har preget meg på måter jeg ikke helt kan forklare. Jeg åpnet en bok og det første jeg leser er : It`s Raining in Washington Tonight. Siden det er en tegneserie ser en i første bildet en mann som stirrer ut av et regnvått vindu. Denne mannen er Jason Woodrue også kjent som The Floronic Man. En nokså latterlig superskurk, som først dukket opp i 1962 som en av fiendene til The Atom. Alan Moore hadde fått tak i denne ubetydeligheten og gjort ham skremmende. Slik starter altså Swamp Thing nr. 21 og boken jeg hadde kjøpt var Saga of the Swamp Thing som samlet heftene 21 til og med med 27. Med en introduksjon av skrekkforfatteren Clive Barker(Books of Blood og Hellraiser). Tegneserier ble aldri det samme igjen. Moore overtok faktisk Swamp Thing med nr. 20 tilbake i januar 1984 og skrev serien til og september 1987 med nr. 64. En ny utgave med Saga of the og hvor nr. 20 var tatt med kom vel i fjor eller forfjor, men den kan umulig bli bedre enn den originale utgaven. Jeg har opp gjennom årene lest en hel del av denne serien og vil denne gangen bare oppfordre andre til å lese denne enestående serien. Bl.a. for å finne ut av hvorfor en kveld med regnvær i Washington har noen som helst interesse. Biblioteket har i alt 12 samlinger av Swamp Thing og en bør unne seg å lese alle. De forskjellige seriene og serieskaperne skal jeg skrive mer om når det faller seg slik. 
3 kommentarer:
Swamp Thing var for meg en åpenbaring da Moore tok sitt forfattergrep og lagde en økologisk vri på temaet. "Anatomitimen (Inferno 2) er en krypende grøsser som fortsatt gir meg chill i nakken, om Swamp Thing som når erkjennelsen om at aldri kan bli Alec Holland lenger, at illusjonen om ett vanlig liv er tapt, er genialt fortalt. Da jeg leste den første gang i Inferno, ble den en døråpner videre til Len Wein, men for meg er det Moores Swamp Thing som gjelder.
Moores Swamp Thing er en av de få seriene jeg faktisk foretrekker å lese i svart/hvitt selv om den opprinnelig ble utgitt i farger. Til andre som er av samme oppfatning kan jeg anbefale det britiske forlaget Titans samlinger (11 stk. som samler Swamp Thing nr. 21-64), men de er nok ikke så lette å få tak i i dag.
Selv om Moore også skrev nr. 20, er det tydeligvis flere som anser at hans Swamp Thing egentlig begynner med den glimrende Anatomy Lesson.
Det er ikke tvil om at Alan Moore`s versjon av Swamp Thing er glimrende. Allikevel er vel Len Wein og Berni Wrightson`s orignale10 hefter alt annet enn dårlige. Disse 10 heftene er forøvrig hefter som er langt bedre i svarthvitt enn i farger. Takk, Gigant ! Med nr. 65 overtok Rick Veitch forfatterjobben etter Moore og hvem vet hva han ville vært i stand til hadde han ikke trukket seg p.g.a. jesuskontroversen(se bilde i bloggen) med DC og hefte nr. 88. De heftene han rakk å skrive kan helt klart måle seg med Moore`s. Doug Wheeler og Nancy A Collins(hun skrev en veldig okay one shot Dhampire : Stillborn, Vertigo 1996 og tegnet av Paul Lee)gjorde ikke noe uten om det vanlige med Swamp Thing. Selv begynte jeg ikke å kjøpe Swamp Thing før nr. 140. Da overtok Mark Millar og Grant Morrison forfatteransvaret. Morrison ga seg etter 143, mens Millar skrev t.o.m. 171 da serien gikk inn. Jeg synes faktisk Millar gjorde en en meget overbevisende jobb og den ble ikke dårligere av at Phil Hester var fast tegner av serien. Jeg liker også de senere versjonene til Andy Diggle og Josh Dysart. Brian K Vaughan har derimot innrømmet at hans serie om Tefe var en en svenneprøve han ikke bestod. Så var det poenget med denne tiraden. Det er at Swamp Thing, i likhet med Hellblazer, er en type serie hvor karakterene er av en slik type at det skal mye til for å gjøre noe virkelig galt eller dårlig. Derfor kan en ha en rekke forskjellige forfattere og resultatet vil som oftest bli bra. En annen ting er at begge seriene har minst en ting felles, Alan Moore.
Legg inn en kommentar