Livet slik det kunne ha vært for noen generasjoner siden

Barfot
Danser jeg
Videre
På glasskår

C.S. Lewis skrev i et av sine mange essays at for å kunne kalle en barnebok god burde den kunne leses med like stort utbytte av voksne. Selv husker jeg fra min egen oppvekst at det var ikke tilfelle når det gjaldt en god del av de bøkene som ble skrevet og utgitt da. En del av samtiden med sin politiske korrekthet til det pinlige, overtydlig i sin navlebeskuende sosialrealisme og ufattelig kjedelige. Det er slik at når jeg ser utvalget av barne- og ungdomslitteratur i dag blir jeg både misunnelig og litt trist på egne vegne. Når det er snakk om misunnelsen er det noe jeg oftere og oftere føler og jeg sier som George Bernhard Shaw : Ungdomstiden er bortkastet på ungdommen. Nå hadde jeg et poeng med dette og det er at jeg er nettopp ferdig med å lese en barne/ungdomsbok. Mezolith er et engelsk ord en kan bruke om en som levde i perioden Mesolitikum. På vanlig norsk vil det si den midtre delen av steinalderen, mellom Paleolitikum og Neolittisk tid. Mesolitikum varte fra ca 10 000 til 8000 f.kr. Det er i denne perioden, pussig nok, at handlingen i Ben Haggarty og Adam Brockbank`s album Mezolith (90 sider og innbundet) utspiller seg. Jeg kan ikke si hvorfor dette er en bok beregnet på et yngre publikum, annet enn at hovedpersonen er den unge gutten Poika og at det er gitt ut på DFC Library som er en del av forlaget Random House`s barnebokutgivelser. Poika er en del av Kansa stammen og handlingen dreier seg om disse få menneskene. Poika er også i ferd med og tre inn i de voksnes rekker. Fortellingene i dette albumet veksler fra å beskrive livet slik det kunne ha vært på denne tiden og stammens mytiske fortellinger. Jeg har vel brukt alle de positive superlativene jeg kan opptil flere ganger, men det får så være. Dette albumet var en fornøyelse å lese. Haggarty`s tekst er akkurat så mye til stede at den ikke forstyrrer Brockbank`s fantastiske illustrasjoner. Hvordan han gjennom disse gjør settingen troverdig og gir de enkelte medlemmene av stammen mer levende. Vekslingen mellom det hverdagslige og det fantastiske er glimrende gjennomført av begge. Enda en positiv ting er at dette er første bindet i en forhåpentligvis lang serie. Forlaget har kalt dette Stone-Age Horror og det er jeg vel ikke helt enig i.