Toppen av isfjelletRekker akkurat
Over kanten
Av glasset
Jeg liker dårlig å ta feil. Ideligen gjør jeg det ofte nok, men når noen lurer meg er det ekstra irriterende. For rundt 420 innlegg siden skrev jeg om en glimrende serie. Det var den fransk-japanske debutanten Veronique Tanakas Metronome. Så i går fant jeg ut at frøken Tanaka bare var et pseudonym brukt av britiske Bryan Talbot. Det var frustrerende på flere måter. Først og fremst at en nå er beit for en glimrende kvinnelig serieskaper og så er det hvorfor Talbot i det hele tatt følte behov for å gi ut noe under pseudonym. Spesielt m.h.t. de seriene han har utgitt tidligere. Den glimrende Tale of one Bad Rat, de to bøkene om Luther Arkwright og den helt enestående Alice in Sunderland m.m. Metronome var uansett en glimrende serie uavhengig av kjønn og jeg klarer heller ikke være langsint. Derfor tok jeg fatt på å lese et av de nyeste serieprosjektene til Talbot.
Jeg husker aldri om jeg har lest Kenneth Grahame`s Wind in the Willows / Det suser i sivet, men jeg innbiller meg at jeg har gjort det. Grunnen til at jeg nevner denne boken er at Talbot`s serie Grandville er som en hardkokt versjon av denne, men den er også mye mer enn det. Det er en alternativ historie hvor napoleons armeer nedkjempet Storbritannia og etter dette har det gått litt mer enn en håndfull tiår og Storbritannia har igjen klart å løsrive seg og blitt en sosialistisk republikk. Forholdet mellom de to landene er på sitt kjøligste etter at Frankrike nylig har opplevd sitt 9/11 utført av britiske anarkister. 
Historien starter med at en britisk diplomat til Frankrike blir funnet død i en av de landlige hyttene på den engelske landsbygda og det hele kan se ut som selvmord. Detective Inspector Archie Lebrock (en grevling) fra Scotland Yard mener å ha bevis for at så ikke er tilfelle. Sammen med sin assistent Roderick Ratzi begir han seg til Paris for å finne løsningen på mysteriet. Dette er starten på en finurlig intrige preget av hemmelige selskap, dødspatruljer, en høy andel drepte og i sentrum byen selv med sine attraksjoner og landemerker. Dette er en antropomorf serie, dvs. at alle aktører er dyr med markante menneskelige egenskaper og allikevel er det noen få mennesker blant dem. Deriblant en gjenkjennelig pikkolo. 
Dette er en underholdende serie og Talbot har gjort en god jobb m.h.t. research, formidling av tidsånden og selve utførelsen. Serien er mer kompleks og med mer dybde enn det jeg har valgt å gjengi her. Kanskje dette ikke er en av hans viktigste serier, men jeg likte den. Bok nr. 2 i serien, Grandville Mon Amour, kommer senere i år. 
2 kommentarer:
Jeg likte også Grandville, men ble litt skuffet over det grafiske uttrykket. Forsiden ser fantastisk ut, men fargeleggingen inni passet ikke til den tidsperioden som skulle framstilles. Preget av digital fargelegging ble for sterkt, selv om jeg ble mer fortrolig med det i løpet av historien.
Ellers er det jo artig å legge merke til seriefigurer fra så vel England(Rupert the Bear) og USA(Omaha) som Frankrike(Bécassine) som dukker opp som statister i historien.
"Det suser i sivet" var en av favorittbøkene når jeg var liten, og tåler godt å lese også i voksen alder.
Jeg kjenner ikke Metronome, men det kan jo være flere grunner til å bruke pseudonym, særlig hvis man skal gjøre noe som avviker fra det man har gjort tidligere. En tilsynelatende ung kvinnelig japansk serieskaper vil nok kunne tiltrekke seg andre lesere enn en gammel etablert engelskmann.
Jeg har ikke noe kjennskap til Rupert the Bear, men jeg har allikevel klart for noen år siden å bestille George Perry`s "Rupert a Bear`s Life" inn til biblioteket. Videre har biblioteket The Collected Omaha the Cat Dancer volume 2-4. Den serien har jeg ikke tatt meg bryet å lese. Jeg har noen andre småserier Reed Waller har tegnet som er ganske sjarmerende. Jeg hadde nok kjent igjen flere av figurene ved annen gangs lesning.
Metronome er en fantastisk serie hvor forhold og erotikk er sentrale emner. Når jeg da leste den og trodde den var tegnet og skrevet av en kvinnelig debutant var den veldig imponerende, nå er jeg bare imponert.
Legg inn en kommentar