Hvor jeg kan ha tatt litt feil

Tegneserier er best når både tekst og tegninger står i forhold til hverandre og hvor kvaliteten på begge er minst sånn nogenlunde. Så er det de seriene hvor bare den ene delen fungerer. Bare for å vise hvor uvitende jeg er vil jeg si at Christopher Nielsens serier er verdt å lese, men jeg sliter ubeskrivelig med tegningene hans. Jeg nevnte nettopp Joe Kubert`s serie Dong Xoai og hvor tegningene var det eneste virkelig positive. Så var det Icaro av Moebius og Jiro Taniguchi. Jeg nevnte i et tidligere innlegg at Icaro var en oppdatering av Ikarosmyten. Vel, det er den, men jeg nevnte ikke om den tilførte noe nytt eller om den var spesielt bra. I første bok følger vi den unge Icaro med sin evne til å fly. Vokst opp under observasjon av et multinasjonalt selskap og som fange i The Garden. Han forelsker seg i den unge kvinnelig ansatte Yukiko og klarer til slutt å flykte. Her begynner bok 2 og det vi har er en snill vitenskapsmann som vil Icaros beste og så er det den onde som vil dissekere vår helts hjerne for å finne hva det er som gir ham evnen til å fly. Icaro ender også med å fly veldig nærme solen, men ikke i en så bokstavelig forstand. Derimot blir han belønnet og kan fly inn i solnedgangen med sin Yukiko. Jean Giraud og Moebius må være to manifestasjoner på en virkelig alvorlig personlighetsspalting. Forfatteren Giraud virker nærmest tilregnelig, mens Moebius som forfatter synes å ha store problemer med flashbacks fra den syren han spiste på 70 og 80-tall. Jean Giraud som Moebius er uten tvil en av de største tegneserietegnere gjennom tidene og allikevel har han som forfatter lirt av seg en ufattelig mengde New Age sludder og underbevisste og uinteressante uforståeligheter. Jiro Taniguchi derimot er det som gjør denne boken til noe en bør lese. Hans tegninger synes så enkle og er fylt med utrolige detaljer. Serien er en fornøyelse å lese, selv om en leser den høyre mot venstre, ettersom Taniguchi til fulle forstår tegneseriemediet. Dette gjelder selvfølgelig også bok en. Sånn til slutt vil jeg bare kommentere anmelderkommentaren som står bakpå boken. David LeBlanc fra Comic Book Network Electronic Magazine : A truly beautiful work and a thoght-provoking story….. Det eneste tankevekkende med denne historien er hvor mange klisjeer den inneholder, at den har en hovedperson en ender opp med å vite ingenting om og hvor det ikke finnes annet enn fnugg av originalitet. Hvis det ikke var det anmelderen mente er det virkelig tankevekkende at denne ikke har lest slike historier utallige ganger tidligere. Allikevel bør en lese denne først og fremst på grunn av Taniguchi og fordi det er tegneseriesamarbeid hvor øst møter vest.

Alderen gjør meg nervøs
For hvem jeg kan bli