For de fire som har lest bloggen en stund så er det to ting jeg aldri blir lei av å nevne. Det første er serien Hellblazer og dens geniale hovedperson John Constantine. Det andre er min, ennå nesten infantile, opphengthet vedrørende seriefiguren Batman. Det jeg hadde tenkt nå var å forklare hvorfor en sur gammel gubbe som meg ennå klynger seg fast til noe en skulle ha vokst fra det øyeblikket en fylte 30.
Siden så ikke skjedde skal jeg heller nevne noen tegnere, forfattere og avsnitt i Batman historien som virkelig skiller seg ut. Det er et forbehold. Takket være en halvveis vellykket Batman avvenning er jeg ikke veldig oppdatert når det kommer til det siste tiåret. Jeg vet faktisk ikke om Grant Morrison tok livet av Bruce Wayne eller ikke. Når det kommer til Frank Miller og Jim Lee`s kyniske makkverk, All-Star Batman and Robin fant jeg det nesten uleselig. Og fra og med crossoverne Cataclysm og senere No Man`s Land fra 1998 og utover har jeg ingen oversikt hva som skjer i de månedlige Batmantitlene.
Nå er det vel slik at i løpet av de siste 20-25 årene har vel de mest interessante historiene om Batman blitt fortalt i miniserier og one-shots. Allikevel gikk det mange år før disse dukket opp. Da hadde en bare Detective Comics og Batman å forholde seg til. Batman dukket første gang opp i Detective Comics nr. 27 1939. Skapt av Bob Kane og med mer enn bare god hjelp av forfatteren Bill Finger. Våren 1940 kom serieheftet Batman. Disse historiene var mørke og handlet om en nattens hevner og inspirert av 30-årenes pulphelter som for eksempel The Shadow. Kommer vi frem til Fredric Wertham og hans bok Sedution of the Innocent (1954), og det som blir konsekvensen av den samme år, nemlig selvsensur instansen The Comics Code. Det en da ender opp med er historier om Batman og Robin hakkebakkeskog science fiction land. Det mest forferdelige eksemplet på dette får en i tv-serien(1966-68) og filmen(1966) med Adam West som Batman.
Så var det endelig noen i forlaget (redaktøren Julius Scwartz bl.a.) som sier at nok får være nok og at en burde ta seg tid til å gjenoppdage hva det var som hadde gjort Batman populær til å begynne med. Noen av de som fikk ansvaret for denne redningsaksjonen var tegnerne Neal Adams, Irv Novick og rentegneren Dick Giordano. Den som skrev de fleste historiene var Denny O`Neil. For de interesserte er det gitt ut samlinger med disse historiene på norsk. Biblioteket har begge og titlene er Batman : Demoniske møter og Batman : Gotiske netter. Dette er bare historier tegnet av Adams. Allikevel er de en dokumentasjon på hvordan Batman ble så meget bedre. Det er i disse historiene at en av Batman`s virkelig annerledes erkefiender dukker opp. Den flere hundre år gamle Ra`s al Ghul. Med sitt verdensomspennende kriminelle nettverk og originale syn på menneskeheten og sosial darwinisme er han siden blitt et nødvendig innslag i Batman mytoset. Det er vel unødvendig å nevne at disse historiene har klassikerstatus i dag. Neste innlegg blir bl.a. om det desiderte høydepunktet i historien om Batman.
4 kommentarer:
Selv om til og med DC nå innrømmer at Bill Finger var med på å skape Batman har han aldri blitt offisielt kreditert. Grunnen til at Bob Kane hele tiden har blitt kreditert som skaper av Batman er at det var avtalen når han solgte figuren til DC (forlagsnavnet er for øvrig tatt fra nettopp Detective Comics). Finger derimot var leid inn av Kane, som hadde et eget studio som produserte serier.
Nå er det vel slik at Kane selv også har innrømmet at Bill Finger bidro med mer enn bare det å være innleid hjelp. Det er forøvrig et veldig bra bilde jeg prøvde å få med i innlegget, hvor teksten er Give Kane the Finger. En finner det i den spanske bloggen http://www.ch999.blogspot.com/
Jeg vet ikke når Kane innrømmet det, men han var i hvert fall tidligere ute enn DC. Kane og Finger var vel uenige om hvem som gjorde hva når Batman ble unnfanget, men det er nok ingen tvil om at Kane tjente mest penger på figuren (selv om det selvsagt ikke er i nærheten av det DC har tjent).
En versjon av forholdet mellom Kane og Finger finnes for øvrig i krimboka "A Killing in Comics" av Max Allan Collins (Ms. Tree, Road to Perdition m.m.), men konflikten mellom bokas Rod Krane og Will Hander er tilspisset for å fungere i en kriminalhistorie. Collins har nok gjort en del research i forkant, men boka er ikke blant hans beste verk.
Max Allan Collins har vel i grunnen skrevet en hel haug bøker, men jeg har ikke lest en eneste en. Har lest det meste av Ms. Tree derimot. Når det kommer til å fortelle historier om utbyttingen av tegneserieskapere er vel Rick Veitch`s gjenfortelling av Jerry Siegel og Joe Shuster`s lidelseshistorie i Maximortalman noe av det beste jeg har lest.
Legg inn en kommentar