James Robinson skrev en rekke historier for denne tittelen og den mest vellykkede var kanskje sammen med Tim Sale i Blades (32-4) J.M. DeMatteis og Joe Staton`s historie om en kurert Joker i Going Sane (65-68) er verdt å få med seg. Den siste historien jeg har lest er Dan Curtis Johnson, J H Williams III og Seth Fisher sin historie om hvordan Mr Freeze ble den han ble, Snow (192-96). Og her man kanskje grunnen til at serien ble kansellert, nemlig en gradvis idetørke. Jeph Loeb og Tim Sale laget tre L.O.T.D.K. halloween specials (samlet i Batman : Haunted Knight) og videreførte ideen til maxi-seriene The Long Halloween og Dark Victory.
Fra og med her opphører den offisielle gjenbruken for denne gang. Av historier jeg glemte å nevne sist gang er Hothouse (John Francis Moore og P Craig Russel nr. 42-43) hvor en blir fortalt den mulige årsaken til hvorfor Pamela Lillian Isley endte opp med å bli Poison Ivy. Og med fantastiske tegninger av Russel. Videre har en Tao (52-53) skrevet av Alan Grant og illustrert av britiske Arthur Ransom. Batman på tur i Kina og med en taoistisk vinkling. Glimrende !
En av de virkelige originale historiene, i det minste når det gjaldt tegnestilen var Chuck Dixon og, en av mine favoritter, tegneren Mike McMahon (Slaine, Judge Dredd) sin Watctower (55-57). Her var handlingen lagt til en meget nær fremtid og overvåkningssamfunnet er i ferd med å få fullt gjennomslag. McMahon ble mobbet av leserne p.g.a. denne vågale tegnestilen (alle vet jo at tegneserielesere er ute etter noe som er nytt og spennende, bare det er helt likt det en alltid har lest) og har vel siden hatt noe særlig til produksjon siden, men det skyldes også andre faktorer. Jeg likte de stiliserte tegningene hans og det var morsomt å se hvordan han hadde utviklet seg siden de tidlige Judge Dredd seriene.
Redaktørene av Legends må ha likt å ta sjanser for bare litt over halvannet år etter dukket den mørke fabelen Engines (74-75) opp. Tegnet og skrevet av (det har kanskje gått inflasjon i bruk av denne beskrivelsen, vannari) geniet Ted McKeever. Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne forklare hvor bra McKeever er, men han er helt klart det engelskmennene kaller for an acquired taste. Når en så har blitt kjent med hans måte å fortelle historier på går det gradvis opp for en hvor utrolig bra han er. Biblioteket har de tre første samlingene i serien The Ted McKeever`s Library.
Her slutter dette innlegget om Legends of the Dark Knight og neste innlegg i denne ”serien” vil ta for seg miniserier og en del Elseworlds. Når dette vil skje vet i hvert fall ikke jeg.
Siden jeg i dette innlegget skulle skrive om Legends of the Dark Knight passet det slik at jeg sakset fra et tidligere innlegg istedenfor bare å henvise til det. Utdraget begynner rett nedenfor.
Legends of The Dark Knight var en serie som ble lansert samtidig med den første Batman-filmen til Tim Burton. Her kom det alt i alt 225 hefter og utgangspunktet for serien var virkelig ambisiøst. Å gi tegneserieskapere frie tøyler til å skape fortellinger om Batman, uten at det trengte å ha forbindelse til kontinuiteten i de vanlige Batman-utgivelsene (Detective Comics og Batman) og det at det og kunne anses som ikke noe mer enn en legende i Batman mytoset. Dette fødte en del virkelig minneverdige historier og noen middelmådige. Grant Morrison og Klaus Janson sin Gotchic (hefte 6-10) var rimelig ordinær, mens Doug Moench og Paul Gulacy`s Prey (11-15) var glimrende. Et av de virkelige høydepunktene er Matt Wagner`s tre hefter med tittelen Faces (28-30). Den definitive historien om Two-Face og hans mani med tallet 2.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar