Fra det mørkeste 80-tall

Hvis en skal vurdere tiår opp mot hverandre er det ikke tvil om at åttitallet fremstår som det mest hatede og interessante. Hatet for klesstilen, jappetids egoisme og ufattelige mengder av fabrikkprodusert popstøy (eks. : Stock, Aitken og Waterman). Når det kommer til tegneserier var åttitallet det tiåret hvor amerikanske mainstream tegneserier endelig frigjorde seg fra og kun være ment for de med en stor grad av umodenhet. Ikke at det er noe galt med å være umoden som fjortenåring, det er litt annerledes når en 42.
Det en og fikk på åttitallet var den første bølgen av Goth. Det var band som Sisters of Mercy, The Mission, The Cure og Joy Division(selv ser jeg vel ikke Joy Division som et goth band, men i denne sammenhengen blir det slik). Dystert svartkledde mennesker dukket opp over alt og selv heterofile menn så nødvendigheten av å bruke sminke. Goth har vel aldri helt forsvunnet og har de siste årene fått et oppsving med alle disse bokseriene om vampyrer i alle slags varianter. Den eneste boken jeg har funnet det verdt å lese er Anne Rice`s Memnoch the Devil og det av helt andre grunner enn at den handlet om vampyren Lestat. En skulle forøvrig tro at alle vampyrer burde være katolikker og ikke la seg skremme av krusifikser og slikt m.h.t. nattverdens Transsubstansiasjon.
Så kommer vi til den egentlige grunnen til at jeg bedriver ord. I 1989 kom den første grafiske romanen som var helt inspirert av Goth kulturen(som jeg fikk lest). Det var James O`Barr`s The Crow. Først utgitt på forlaget Caliber Press og siden på Kitchen Sink Comics. En mørk og dyster historie om savn, sorg, hevn, død og kjærlighet. Hovedpersonen går svartkledd rundt med et hvitsminket ansikt og rimelig mye sminke rundt munn og øyne. Han er stått opp fra de døde for å hevne mordet på forloveden og seg selv. De ansvarlige er en av disse onde gjengene som lever for å drepe og lemleste uskyldige. En annerledes hevnfantasi gjort bedre p.g.a. den annerledes historien og det at O`Barr klarer å gi den det særpreget den trenger ved måten han tegnet den på. Delt opp i kapitler, hvert enkelt med forslag til hvilke sanger en bør høre, hvor han varierer tegnestiler. Så mørk er denne fortellingen at innimellom må en nesten trekke på smilebåndet når det melodramatiske tar fullstendig overhånd. Ikke at det skjer ofte. Denne serien ble filmatisert i 1994 og hvor hovedrolleinnehaver Brandon Lee, sønn av Bruce Lee, mistet livet i en mystisk skyteulykke. Allikevel er det slik at serien er mye bedre enn filmen endte opp med å bli.