Marvel Comics revolusjonerte superheltserier på 60-tallet. Forlaget fortsatte å være nyskapende på 70-tallet og langt utpå 80-tallet, men så var det noe som glapp. Hardere konkurranse fra andre forlag, skifte av eiere og mindre interesse for kvalitet. Inntjening ble det eneste en satte fokus på. Noen vil si at det endret seg til det bedre når Joe Quesada ble sjefsredaktør i 2000. Jeg leste min første Marvel serie tilbake i 1974 og fra 1978 kjøpte jeg stort sett alt av Marvel serier som kom på norsk. Helt frem til 1993 når den siste av disse, Edderkoppen, gikk inn. Det kom en ny serie med Edderkoppen i 1999, men denne gangen med originalnavnet Spider-Man. 
Det som skulle være poenget mitt her var at Marvel som hadde vært det ledende tegneserieforlaget, på 90-tallet stort sett ga ut uinteressant farget papir. Jeg kjøpte fremdeles Spider-Man, men mest fordi Edderkoppen tidligere hadde vært et av favorittbladene mine. Også gadd jeg ikke det lenger heller. Jeg sluttet vel nesten å kjøpe noe som helst utgitt på Marvel. Og siden har det vært fint lite å bite seg merke i fra den kanten, selv etter at Quesada overtok. Så feil kan en ta !! 
Robert Kirkman var for 10 år siden akkurat i oppstarten av karrieren som tegneserieforfatter med sin Battle Pope. Siden har det gått bare en vei, oppover. Med sin The Walking Dead(nå også tv-serie), Invincible, The Astounding Wolf-Man og den beste Marvel mainstream serien jeg har lest på langt over 15 år, Marvel Zombies. Denne serien er en spin-off fra Ultimate Fantastic Four(Hele Marvels Ultimate konsept er å ta veletablerte superhelter og fortelle historien deres på nytt, men med en vri. Noe de har gjort med en viss suksess med bl.a Ultimate Spider-Man,som visstnok vil bli tatt av dage i nærmeste fremtid). Vel forhistorien er at i the Ultimate Fantastic Four`s virkelighet blir nesten alle planetens superhelter smittet av et virus som gjør dem til zombier. Etter mye om og men får Reed Richards og Magneto lokket dem over i en alternativ virkelighet hvor menneskeheten tilsynelatende har omkommet og sørget for at disse zombiene ikke kan vende tilbake. 
Magneto overlever ikke møtet med zombiene, men rekker å bruke Captain America`s skjold til å kakke øverste halvdelen av kapteinens skalle av, som en ville gjort med et egg. Så begynner disse en desperat søken etter mer menneskekjøtt å spise. Etter åha prøvd og spise hverandre finner de ut at det tjener ingen hensikt. Kirkman gjenforteller flere møter fra Marvel historien. Den viktigste er når Silver Surfer kommer som Galactus` herold til jorden og litt senere Galactus selv. Utfallet av disse møtene blir litt annerledes enn det som skjedde første gang. Denne serien er virkelig morsom også på en ond måte. Som når Peter Parker sitter og sutrer over at han spiste både Mary Jane og tante May eller når Bruce Banner får fordøyelsesbesvær av noe Hulk spiste. 
Sean Phillips tegninger er som vanlig fantastiske og han tegner Marvel Zombier som om han aldri hadde gjort noe annet. Arthur Suydam, som har vært en av mine helter siden jeg først leste noe av ham i Epic 1983-84, har tatt klassiske Marvel covere og zombifisert dem på en mesterlig måte. Denne serien er det første originale Marvel har tort å gjøre med sine superhelter siden glansdagene. Det å se Black Panther som en godt gjemt nistepakke eller en halv Iron Man gi ordre er en sann svir. Marvel Zombies har til nå blitt 5 miniserier, en crossover med Army of Darkness, en one shot og en prequel. Igjen har har Kirkman lykkes med zombier og det er bare å glede seg til en får lest disse. 
Så var det grunnen til at jeg igjen nevnte dette med avslutninger. Jo, fordi nå har jeg lest tiende og siste samling av serien Ex Machina. Denne serien, sammen med James Robinson`s Starman, er kanskje den beste superheltserien som noensinne har vært gitt ut. Da ser jeg bort fra Watchmen, The Return of the Dark Knight og Miller`s Daredevil og Elektra Assassin. Begge seriene har det til felles at de ble begge tegnet av Tony Harris(han tegnet riktignok ”bare” de fleste heftene fra 0-45 og i alt kom det 82). Ex Machina ble skrevet av Brian K Vaughan og han er altfor ung til å ha skrevet så mye bra. En kan nevne serier som The Runaways, The Hood, Pride of Bagdad, The Escapist og den fantastiske Y-The Last Man.
Ex Machina var en serie hvor jeg av ren latskap kjøpte samlinger og ikke enkelt hefter. Serien ble avsluttet i sommer med nr. 50 og samling nr. 10 kom i begynnelsen av denne måneden. Det tok bare en uke etter at den var utgitt før jeg fikk tak i den på Outland. Jeg skal skrive om denne serien senere, men nå vil jeg bare gi et meget kort sammendrag. Hovedpersonen Mitchell Hundred kommer i kontakt med noe som ikke er fra vår verden. Dette gjør han i stand til kontrollere maskiner og elektroniske dippedutter. Han velger å bli jordens første superhelt. Under angrepet 11.09. 2001 klarer han å redde det ene av de to tårnene i World Trade Center. Etter dette trekker han seg tilbake og begynner i politikken. Han blir da også valgt til borgermester i New York. Det er en de tingene som har gjort denne serien så genial. Det at historiene veksler mellom hans tid som superhelt og den politiske hverdag han møter som politiker. Denne hverdagen medfører mange flere og varierte problemer enn tidligere personer i samme embede opplevde. 
Vel, nå har jeg altså lest den ferdig og jeg burde vært skuffet. Nå er Vaughan altfor dyktig til å gjøre noe halvhjertet og han gjør det heller ikke her. Han forteller historien slik den var ment og fortelles. Alt henger sammen, ingen løse tråder og en vet at en kommer til å savne denne serien dypt. Med slutten overrasker Vaughan igjen og jeg satt og visste at dette var gjort helt riktig. Det er bare en liten innsigelse. Jeg liker lykkeligere slutter. 
The Joker hadde sin debut i Batman nr. 1940, men etter 60-årenes tv-serie og den totale raseringen av alt Batman tok Denny O`Neil og Neal Adams på seg oppgaven å restaurere denne karakteren til gammel storhet. Det klarte de og mer til. Han hadde i 1975 sin egen serie som kun varte i 9 hefter(like så greit, her var han igjen mer narr enn overjordisk sinnsyk forbryter). The Joker er for øvrig den eneste som lenge hadde klart å drepe en av The Boy Hostages(Joker`s navn på Robin og det skjedde i Death in the Family), men Jason Todd sneik seg oppi Ra`s al Ghul`s Lazarus Pit og dukket senere opp som The Red Hood nr. 2. Av og til kan gjenbruk bare bli for irriterende. 
Alan Moore`s The Killing Joke er en glimrende serie, men det var først når en hadde fått vite forhistorien til The Joker at en innså hvor unødvendig det var å kunne noe om den. Den beste portretteringen av Joker må det være Grant Morrison og Dave McKean som står for i Arkham Asylum. Etter sigende den som Heath Ledger brukte som inspirasjonskilde for rollen i The Dark Knight og som igjen var ganske imponerende. I motsetning til Jack Nicholson som spiller seg selv for n`te gang i den fra 1989. 
I forkant av disse to filmene ga DC ut samlinger. I 1988 kom The Greatest Joker Stories Ever Told og i 2008 The Joker-The Greatest Stories Ever Told. Jeg kjøpte den første utgaven og presterte å legge den øverst i en sølepytt samme kveld. Den ble aldri den samme. I 2008 utgaven har en kuttet ned på sideantallet og det er færre av de gamle historiene med. Selvfølgelig er Batman nr. 1 inkludert. En får derimot tre historier skrevet av Paul Dini, som jeg leste en anmelder mente er den beste forfatteren av Batman de siste 20 årene. De er tegnet av John Byrne(Batman Adventures), Alex Ross(Batman : Black and White vol. 2) og Don Kramer(Detective Comics). 
Videre får en med Jeph Loeb og Tim Sale`s The Long Halloween nr. 4 og Loeb/Jim Lee`s Hush nr. 7. Med Have Dreadful Birthday, Mr Joker gir Len Wein og Walter Simonson oss innsikt i hvordan The Joker ville ha planlagt sin egen bursdagsfeiring. Også til slutt det beste med begge samlinger The Laughing Fish og Sign of the Joker av Steve Englehart og Marshall Rogers. En kan gjøre som en vil, men denne samlingen bør en finne tid til å lese. Det er forresten litt jul i forbindelse med denne også. Siste historie, Slayride, har The Joker som julenisse og Robin som tilhørergissel.
Han blir gitt en hjelm med sofistikerte dibbedutter og gitt oppdraget med å dra til den amerikanske byen Vanity. En by preget av så mye kriminalitet at ærlige borgere er en undertrykket minoritet. Som i The Question`s Hub City, Nightwing`s Blüdhaven osv. For Aztek er dette starten på hans prøvetid som superhelt og som innebærer en del prøving og ganske mye feiling. Problemet blir bare at feilene kan ha fatale følger. Spesielt når The Joker dukker opp. Det som kanskje er enda vanskeligere er å reise fra en skjermet oppvekst i et laboratorium og starte et hektisk og til tider uforståelig liv som doktor Curtis Falconer. 
Dette er bakgrunnen for Grant Morrison og Mark Millar`s superheltserie Aztek : The Ultimate Man som kom med første nummer i august 1996(egentlig mai siden måneden på heftenes forside er to til tre måneder forut den egentlige utgivelsesdatoen, litt uvisst hvorfor). Serien ble ingen stor suksess og gikk inn med nr. 10. Aztek fikk bli medlem av Justice League of America som Morrison nettopp hadde overtatt som forfatter. Noe som er vanlig når en superhelt mister sin egen hefteutgivelse og forlaget fremdeles vil bevare interessen for karakteren. 
Det som var Azteks største feil var at den var forut for sin tid. Morrison tok med seg lightversjonen av det han hadde gjort i Doom Patrol, overførte dette til Aztek og prøvde å få overbevist et stokk konservativt superheltlesende publikum om at dette var fremtiden. Godt hjulpet av Millar. En annen ting er at denne serien var glimrende tegnet og mer enn det. Tegneren var N Steven Harris som ikke hadde gjort seg særlig bemerket i mine øyne verken før eller etter denne serien. Han har allikevel jobbet for både DC, Dark Horse og Marvel senere. Selv nå snart 15 år senere er hans tegninger fremdeles originale når en sammenligner med mye av disse dusinvare tegnerne en ennå finner i denne typen serier. Rentegneren var den like habile Keith Champagne. Så oppfordringen blir å lese denne samlingen med disse 10 heftene, bli imponert og så se for seg hvor bra den kunne ha blitt.
Noen av historiene har vært trykket på norsk tidligere. Batman historien hvor Clayface forteller historien om han og hans utkårede, som da viser seg å være en mannequin, kom på norsk i 1988 og var tegnet av George Freeman. Whatever Happened to the Man of Tomorrow kom i Supermann nr. 12 1986. Dette var siste utgave av Superman og Action Comics før John Byrne begynte sin oppdatering av karakteren med The Man of Steele. Dette er ment å være den siste Superman historien noensinne og vi følger hovedpersonen hvor han og hans nærmeste blir utsatt for det ene brutale og morderiske angrepet etter det andre fra hans største fiender. Tegnet av den største Supermanntegneren gjennom tidene Curt Swan(1920-96). 
Den andre Supermannhistorien er fra Superman Annual 1 1985 og har tittelen For the Man Who Has Everything. Dette er historien Moore og Dave Gibbons gjorde sammen for DC før The Watchmen. Gibbons har skrevet et interessant forord og vi blir vitne til hvordan en av Superman`s bursdagfeiringer kan utarte seg. Superman møter også Swamp Thing i historien The Jungle Line. Her har Kal El blitt infisert av en dødelig soppinfeksjon fra hjemplaneten og treffer helt tilfeldig Swamp Thing. Denne historien har aldri blitt å regne som en viktig del av sagaen om Swamp Thing og er ikke inkludert i de seks samlingene som er utgitt av Moore`s versjon av denne. 
Den siste lange historien har den nokså teite ”helten” Vigilante i hovedrollen. En tidligere statsadvokat som er så misfornøyd med hvordan systemet fungerer at han ikler seg et kroppskondom og dykkermaske og straffer de skyldige på egenhånd. De første heftene utgitt på norsk i Gigant. I Moore`s historie skal han takle vold i hjemmet og kvinnemishandling og det hele blir bare pinlig. Moore klarer ikke å redde dette i land og britiske Jim Baikie tegner for så vidt bra, men det holder ikke mål. Foruten disse historiene er det 8 kortere fortellinger og de viser vel at de hadde hatt potensiale til å bli bedre hadde Moore hatt flere sider til historien. Kuriositeten er Tygers tegnet av Kevin O`Neill og som gjorde han uønsket hos DC fra og med utgivelsen av denne. 
Hvis jeg skal være litt kritisk så kan en si at denne samlingen utgjør en parentes i Moore`s forfatterskap, med de to hederlige unntakene Killing Joke og Whatever Happened to the Man of Tomorrow. Allikevel må jeg i at jeg synes det er interessant å se en mer feilbarlig side av geniet som er Alan Moore.
Vanligvis prøver jeg å unngå å kjøpe noe med harde permer fra D.C., både til biblioteket og til meg selv, fordi kvaliteten på innbindingen pleier å være latterlig dårlig. Denne utgaven ble selvfølgelig et av unntakene for begge. Siden Bruce Wayne er borte er det den opprinnelig Robin, Dick Grayson og som senere ble Nightwing, som har iført seg drakten. Timothy Drake, den tredje Robin, har ikke fått ikke fått tilbake jobben. Og det er her det begynner å bli litt kronglete. I 1987 skrev Mike W Barr (Camelot 3000 og Maze Agency) og Jerry Bingham tegnet den grafiske romanen, i albumformat, Batman : Son of the Demon. Her konfronteres Batman nok en engang med lederen for The League of Assassins, Ra`s al Ghul og hans datter Talia. Batman og Talia har i grunnen alltid hatt litt sansen for hverandre og i siste rute av denne historien blir en vist at det har fått konsekvenser. Son of the Demon er faktisk veldig bra og var på denne tiden en salgssensasjon for en historie i dette formatet. Kontinuitetsmessig ble fortellingen senere en del av Elseworld historiene inntil Morrison griper fatt i dette i Batman & Son (Batman 655-58). Så i Batman & Robin er det slik at Damian Wayne er den nye Robin. 
Til slutt litt om selve serien. Fredag formiddag og jeg hadde fri. Satte meg godt til rette for å lese. Quietly og Tan har tegnet halvparten hver og for min del er Quietly langt å foretrekke. Jeg hadde lest et par negative anmeldelser forut for at jeg selv leste den, men antok at det var sikkert skrevet av folk som var fan av Batman i Adam West versjonen. Slik var det vitterlig ikke ! Damian Wayne var et nytt bekjentskap jeg kunne klart meg foruten. De nye skurkene Doctor Pyg og Flamingo er litt mer enn perverst ekle og psykopatiske massemordere. Hvor en som leser får ta del i hver eneste jævlige detalj av grusomhetene de begår. Jason Todd (Robin nr 2) dukker også opp og en får treffe Gotham`s nye maskerte hevner, The Red Hood. Hva Morrison har tenkt når han skrev dette vet jeg ikke, men maken til mer veltegnet skit tror jeg aldri jeg har sett. Det kommer sikkert til å bli til at jeg kjøper samling nr. to, men da vet jeg i det minste hvor skuffet jeg kan komme til å bli.
Den kom i 2003 og inneholder historiene utgitt i Batman : Gotham Knights 1-16 pluss fem uutgitte historier. Det som slår en med disse historiene er hvor godt de gjør seg. Lik Batman`s holdning til rett og galt, som ikke på noen måte tar i bruk noen regnbues fargespekter, er kontrasten mellom svart og hvitt det som skal til for ytterligere forsterke det innholdsmessige og vise hvor mørke de egentlig var ment å være. Selv i de historiene som er ment å bare være morsomme og de som har latt seg inspirere av 50-årenes litt lysere Batman fungerer fraværet av farger utmerket. To av de som har skrevet og tegnet historier med en mer nostalgisk Batman er John Byrne og Dave Gibbons. Gibbons introduserer oss for øvrig for en fargeblind og en smule eksentrisk kunsttyv. 
Av forfatterne her er vel den mest prominente Harlan Ellison, men det er en rekke veletablerte tegneserieforfattere, med for eksempel Paul Dini, Tom Peyer, Brian Azzarello, Bob Kanigher og Alan Grant. Sistnevnte samarbeidet med Enrique Breccia(Lovecraft) med å lage historien hvor Scarecrow gjør Batman redd for flaggermus og Batman svarer med å gjøre den bibliofile Scarecrow redd for bøker og det skrevne ord. Tegningene her er bare litt mer enn utrolig fantastiske. Chris Claremont og Steve Rude skildrer barnevakten Bruce Wayne og Paul Pope forteller historien om når Batman brakk nesen for første gang. Og dette er bare noen av de 21 historiene her. Vel verdt å kjøpe hvis en kommer over den og oppfølgeren, mens jeg kjøpte mitt eksemplar på salg.
Jeg var et år yngre og Atlantic forlag hadde samme år begynt å gi ut Marvel serier. Jeg hadde allerede lest flere nummer av Edderkoppen og tok en stor sjanse med å kjøpe Fantastiske Fire nr. 6 1978. Skurken her var den unge Korsfareren, som var oppvokst under en kuppel på Saturn og med hans vitenskaps far som leder for denne kolonien. For å redde denne fra utslettelse reiser Korsfareren og begynner, logisk nok, å rane banker ved hjelp av sine energiarmbånd(det lønner seg å ha et faderlig opphav med sans for vitenskapelige nyvinninger). Etter flere møter med Fantastiske Fire går det hele voldsomt galt og Korsfareren dør en typisk superskurks død. Nå har superskurker det til felles med Jesus at de alltid står opp fra de døde, bare litt oftere. 
Atlantic hadde et like dårlig forhold til kronologi som jeg har til tegnsetting. Allikevel har jeg klart å finne ut at historien i dette heftet var hentet fra F.F. nr. 164-65. Dette var etter det som i ettertid karakteriseres som tittelens gullalder. Den begynte i 1961 hvor Jack Kirby skapte serien, lot Stan Lee skrive dialogen, og sørget for at det som hadde vært det konkursrammede Atlas Comics ble tidenes største amerikanske tegneserieforlag, Marvel Comics. Han tegnet 102 hefter og forlot Marvel første gang.
