En serie alle burde lese, men som jeg ennå ikke har skrevet mer enn litt om

Jeg har sikkert nevnt det før, men gjentar det allikevel igjen. Det er noe med avslutninger jeg ikke får helt grepet på. Det at de som oftest er endelige og at det da er ingen vei tilbake. At noe en har vendt seg til over en kortere eller lengre periode ikke lenger er der. Og hvis en skulle finne en måte å gjenoppta det avsluttede vil det aldri kunne bli som det var. Jeg har det samme problemet med avskjeder. Det å ta farvel og aldri kunne være sikker på om en får se den eller de igjen. Avskjeder virker alt for forstyrrende inn på min vanlige, behagelige og jamnt over kjedelige tilværelse. En annen ting med avslutninger, og nå snakker jeg om tegneserier, er at jeg blir ofte forferdelig skuffet. Et eksempel, som ikke har med tegneserier å gjøre, er det som skulle vært tidenes beste science fiction tv-serie, Battlestar Galactica, og så velger producerne en så hjernedød avslutning på serien. Den skulle da vitterlig ha endt halvveis ut i sesong 4. Så var det grunnen til at jeg igjen nevnte dette med avslutninger. Jo, fordi nå har jeg lest tiende og siste samling av serien Ex Machina. Denne serien, sammen med James Robinson`s Starman, er kanskje den beste superheltserien som noensinne har vært gitt ut. Da ser jeg bort fra Watchmen, The Return of the Dark Knight og Miller`s Daredevil og Elektra Assassin. Begge seriene har det til felles at de ble begge tegnet av Tony Harris(han tegnet riktignok ”bare” de fleste heftene fra 0-45 og i alt kom det 82). Ex Machina ble skrevet av Brian K Vaughan og han er altfor ung til å ha skrevet så mye bra. En kan nevne serier som The Runaways, The Hood, Pride of Bagdad, The Escapist og den fantastiske Y-The Last Man.Ex Machina var en serie hvor jeg av ren latskap kjøpte samlinger og ikke enkelt hefter. Serien ble avsluttet i sommer med nr. 50 og samling nr. 10 kom i begynnelsen av denne måneden. Det tok bare en uke etter at den var utgitt før jeg fikk tak i den på Outland. Jeg skal skrive om denne serien senere, men nå vil jeg bare gi et meget kort sammendrag. Hovedpersonen Mitchell Hundred kommer i kontakt med noe som ikke er fra vår verden. Dette gjør han i stand til kontrollere maskiner og elektroniske dippedutter. Han velger å bli jordens første superhelt. Under angrepet 11.09. 2001 klarer han å redde det ene av de to tårnene i World Trade Center. Etter dette trekker han seg tilbake og begynner i politikken. Han blir da også valgt til borgermester i New York. Det er en de tingene som har gjort denne serien så genial. Det at historiene veksler mellom hans tid som superhelt og den politiske hverdag han møter som politiker. Denne hverdagen medfører mange flere og varierte problemer enn tidligere personer i samme embede opplevde. Vel, nå har jeg altså lest den ferdig og jeg burde vært skuffet. Nå er Vaughan altfor dyktig til å gjøre noe halvhjertet og han gjør det heller ikke her. Han forteller historien slik den var ment og fortelles. Alt henger sammen, ingen løse tråder og en vet at en kommer til å savne denne serien dypt. Med slutten overrasker Vaughan igjen og jeg satt og visste at dette var gjort helt riktig. Det er bare en liten innsigelse. Jeg liker lykkeligere slutter.