En kunne si at det europeiske albumformatet stivnet og begynte å vise sine begrensinger etter storhetstiden fra 1975-1985. Det finnes altfor mange eksempler på at den rigide måten å fortelle en historie på ofte blir ganske kjedelig. Insisteringen på disse firkantede rutene og hvor en ikke synes å ville avvike fra dette. Jack Kirby var vel en av de første som lot karakterene bryte ut av rutenes begrensing. Dette skjedde på 60-tallet og i løpet av de siste 25 årene har amerikanske serier vært hvor nyskapning skjer. Europeiske albumserier er allikevel ikke ferd med å forsvinne p.g.a. manglende kreativ nytenkning. Et eksempel på hvor bra de kan være er de to spanjolene
Juan Diaz Canales og Juanjo Guarnidos serie om privatdetektiven Blacksad. Nå har jeg nettopp lest album 4, Infernalsk Stilhed, og det er vanskelig å formidle hvor imponert jeg er.
Jeg har nevnt denne antropomorfiske serien
før. Det en først lar seg imponere av er Guarnidos tegninger som bare er helt strålende. Historien er hardbarket krim med til tider en viss ironisk distanse. Settingen er USA i 50-årene og ikke heller der er det noe som kan sies å skurre. Det at en lar dyr bekle alle roller i historien er også bare glimrende. Det eneste i nærheten av menneskelig en ser i hele serien er to tatoverte havfruer. Ikke at jeg har lyst å prøve, men jeg tror ikke jeg kunne finne noen negative innvendinger når det kommer til dette albumet.
Historien er kronglete og lar seg ikke enkelt oppsummere. Blacksad og assistenten Weekly har tatt turen til New Orleans. Her får de i oppdrag å finne den heroinavhengige og forsvunnede bluesartisten Sebastian ”Little Hand” Fletcher. Oppdragsgiveren er den kreftsyke og døende plateselskapsdirektøren Faust Lapachelle. Han har etter sigende et siste ønske om å hjelpe Fletcher på rett vei igjen. Sønnen, Thomas Lapachelle, ønsker derimot å stoppe Blacksads etterforskning. Hvorvidt det har noe å gjøre med at han er vennskapelig med Fletchers gravide kone skal være usagt. Brutale mord blir begått mens resten av byen feirer Mardi Gras og til slutt kommer en mørk hemmelighet frem i lyset igjen. Dette er et aldeles fremifrå album og en bør unne seg den gleden en får ved å lese det.
En kunne si at det europeiske albumformatet stivnet og begynte å vise sine begrensinger etter storhetstiden fra 1975-1985. Det finnes altfor mange eksempler på at den rigide måten å fortelle en historie på ofte blir ganske kjedelig. Insisteringen på disse firkantede rutene og hvor en ikke synes å ville avvike fra dette. Jack Kirby var vel en av de første som lot karakterene bryte ut av rutenes begrensing. Dette skjedde på 60-tallet og i løpet av de siste 25 årene har amerikanske serier vært hvor nyskapning skjer. Europeiske albumserier er allikevel ikke ferd med å forsvinne p.g.a. manglende kreativ nytenkning. Et eksempel på hvor bra de kan være er de to spanjolene Juan Diaz Canales og Juanjo Guarnidos serie om privatdetektiven Blacksad. Nå har jeg nettopp lest album 4, Infernalsk Stilhed, og det er vanskelig å formidle hvor imponert jeg er. 
1 kommentar:
Enig med forrige taler.
Det er helt fantastisk.
Legg inn en kommentar