Nå virker det som om det er kortere fremover enn det ville være tilbake. Et halvt år er gått siden starten og jeg er ikke blitt flinkere å skrive. Kanskje det er slik at kvantitet er å foretrekke fremfor kvalitet ? Allikevel har jeg nevnt en del av de tegneseriene jeg liker å lese og jeg har enda til gode å ta for meg de fleste av de virkelige favorittene.
En slik serie er J.M. DeMatteis og Keith Giffen sin versjon av The Justice League of America, senere Justice League International, fra 80-tallet. En av de morsomste superheltserier noensinne og uten behov for å parodiere eller gjøre narr av sjangeren. Hvem vil kunne stille seg likegyldig til Guy Gardner som Green Lantern ? Serien kom ut på norsk, under tittelen Lovens Voktere, i to hefter i 1987 og var backup-serie i Supermann i 1988. Grunnen til at jeg nevner denne serien nå er at jeg har kjøpt inn, ikke mindre enn, fem samlinger med serien. Skal skrive mer om denne serien siden.
En annen gigant blant tegneserieskapere jeg ikke har nevnt er Hugo Pratt (1927-95). Hans viktigste serie er albumene med Corto Maltese. En annen serie er de tre albumene i serien Ørkenens Skorpioner. Fort Wheeling ble gitt ut på norsk i seriebladet Colt (87-88 ?) De seriene jeg har nevnt tidligere er Indian Summer 1-2 og El Gaucho i samarbeid med Milo Manara. Hugo Pratt var den som lærte meg å tolke det geniale veid opp mot det teknisk flinke, når det kom til tegneserietegning.
Mike Mignola og hans Hellboy, kjent fra to filmer, har lenge vært en av mine største favoritter. Tegneren Mignola har siden sent 80-tall stått frem som en av de mest særpregede amerikanske tegneserietegnerene. Gotham by Gaslight, Fafhrd and the Grey Mouser, Ironwolf : The Fires of the Revolution og tegneserieversjonen av Francis Ford Coppolas` Bram Stoker`s Dracula.
Jeg kan nevne en rekke av Alan Moore`s serier,
en har Erik Larsen sin Hulk rip-off, som ble mye,mye mer the Savage Dragon. James Robinson og hans geniale serier Starman og Leave it to Chance. Et forsøk på å forklare Todd McFarlane`s suksess med Spawn. Terry Moore og hans geniale serie Strangers in Paradise og oppfølgerserien Echo. Jeff Smith og Bone. Og listen fortsetter og det vil jeg også, fremdeles litt haltende skrevet.
En slik serie er J.M. DeMatteis og Keith Giffen sin versjon av The Justice League of America, senere Justice League International, fra 80-tallet. En av de morsomste superheltserier noensinne og uten behov for å parodiere eller gjøre narr av sjangeren. Hvem vil kunne stille seg likegyldig til Guy Gardner som Green Lantern ? Serien kom ut på norsk, under tittelen Lovens Voktere, i to hefter i 1987 og var backup-serie i Supermann i 1988. Grunnen til at jeg nevner denne serien nå er at jeg har kjøpt inn, ikke mindre enn, fem samlinger med serien. Skal skrive mer om denne serien siden.
En annen gigant blant tegneserieskapere jeg ikke har nevnt er Hugo Pratt (1927-95). Hans viktigste serie er albumene med Corto Maltese. En annen serie er de tre albumene i serien Ørkenens Skorpioner. Fort Wheeling ble gitt ut på norsk i seriebladet Colt (87-88 ?) De seriene jeg har nevnt tidligere er Indian Summer 1-2 og El Gaucho i samarbeid med Milo Manara. Hugo Pratt var den som lærte meg å tolke det geniale veid opp mot det teknisk flinke, når det kom til tegneserietegning.
Mike Mignola og hans Hellboy, kjent fra to filmer, har lenge vært en av mine største favoritter. Tegneren Mignola har siden sent 80-tall stått frem som en av de mest særpregede amerikanske tegneserietegnerene. Gotham by Gaslight, Fafhrd and the Grey Mouser, Ironwolf : The Fires of the Revolution og tegneserieversjonen av Francis Ford Coppolas` Bram Stoker`s Dracula.
Jeg kan nevne en rekke av Alan Moore`s serier,
en har Erik Larsen sin Hulk rip-off, som ble mye,mye mer the Savage Dragon. James Robinson og hans geniale serier Starman og Leave it to Chance. Et forsøk på å forklare Todd McFarlane`s suksess med Spawn. Terry Moore og hans geniale serie Strangers in Paradise og oppfølgerserien Echo. Jeff Smith og Bone. Og listen fortsetter og det vil jeg også, fremdeles litt haltende skrevet.
8 kommentarer:
Mye bra i vente her ja. Både DeMatteis og Giffens JLA og Savage Dragon er flotte, morsomme superserier som allikevel ikke blir parodier. Corto Maltese er en av mine absolutte favoritter, kanskje den største (avhengis av "dagsformen"). Mignola har også vært en favoritt lenge, men av Ironwolf har jeg bare lest Chaykins versjon fra 70-tallet. Jeg har ikke lest ferdig Strangers in Paradise ennå, og ikke engang kjøpt Echo. Jeg liker Bone, men føler kanskje at den har blitt litt oppskrytt (serien er veldig god, særlig i starten, men skrytet har vært litt for uhemmet en del steder).
Giffen er konge! Stort sett. Han har noen feilskjær, men JLA holder så det rekker. Hva med å få inn noe Legion of SuperHeroes? Re Corto Maltese: Har aldri helt tatt av på europeiske serier med unntak av Viggo, Sprint og des like...Kan ikke helt bestemme meg med Echo. Er enda litt avventende men har alle nummer så langt. SiP holder helt ut og anbefales fra meg og. Noen som har noen formeninger om Cerebus? En fantastisk serie som tapte seg litt mot slutten.
Bone er en serie som kan sies å være litt schizofren. Den starter som om Jeff Smith var reinkarnasjonen av både Carl Barks og Walt Kelly.Og han gjør alt riktig. For så å se nødvendigheten av å bli en mer "alvorlig" fantasy historie. Og jeg skal være enig i at det skurrer mer og mer jo lengere ut i historien en kommer. Du trenger ikke forhaste deg med hensyn til Echo. Jeg har abonnement på den og jeg har fått de 11 første nummerne og jeg har ennå ikke klart å bli særlig begistret. Det skyldes kanskje at jeg ennå føler en viss utmattelse etter å ventet på at han endelig skulle klare å bli ferdig med Strangers in Paradise. Jeg har ikke lest Chaykin`s versjon og er litt spent på hvordan den er ? Chaykin og Mignola`s er ikke den beste serien jeg har lest. Det er selvfølgelig Mignola`s tegninger, men historien synes jeg er svak.
Legion of Superheroes, eller som de heter på ordentlig Rommets Helter, vet jeg ikke helt om biblioteket kommer til å kjøpe inn.
Det er ikke helt utenkelig.Når det kommer til Cerebus har jeg bestillt de 10 første bøkene. Selv har jeg ikke lest lenger enn til hefte nr. 250 og da var jeg i grunnen gått i metning. Det ble vanskeligere å lese Cerebus fra og med Reads.Forøvrig har jeg vel nevnt Cerebus tidliger i bloggen, tror jeg ? Når det kommer til europeiske serier så har jeg og andre eldre menn på min alder vokst opp med dem. Kanskje det er forskjellen ? At en nå leser hovedsaklig amerikanske serier og manga og at ikke-humoristiske europeiske serier har mer eller mindre forsvunnet fra bladhyller og tegneseriebutikker ? En europisk serie som har funnet et publikum i USA er Charlier og Girauds Løytnant Blueberry (bl.a. utgitt på Marvel). Og så kan en ikke si at en liker tegneserier uten å lest så mye som mulig av Enki Bilals serier.
Enig med at READS var tung. Jeg leste vel den høyst overfladisk. Men jeg var fast bestemt å holde ut til nummer 300.:-). Church & State og Jakas Story er favorittene. Det er jo en link til både Bone og SiP her. jeg oppdaget begge etter at de ble presentert i Cerebus. Og Dave Sim og Jeff Smith hadde jo en famøs kontrovers gående. Dave Sim ser jo ut til å være i stand til å fornærme selv de mest tolerante mennesker. Litt rart, for han høres veldig hyggelig ut i de intervjuene jeg har hørt med ham. På langt nær så arrogant og påståelig som en kan få inntrykk av.
Jeg har ikke hørt noen intervjuer med Dave Sim, men jeg vil påstå at han har et dratiltryne (forsøk på å være morsom). Jeg må jo også si at jeg har ikke gitt opp å lese de femti siste heftene i serien om Cerebus. Jeg har bare ikke noe hastverk. En annen ting er jo eks`en til Sim, Deni Loubert, som startet forlaget Renegade Press etter skilsmissen. Har vært så heldig å få tak i en del av de seriene hun ga ut, b.la. 41 nr. av Max Allan Collins og Terry Beatty`s Ms. Tree, Jim Valentino`s Normalman og den tidvis eksepsjonelle Silent Invasion av Larry Hancock og Michael Cherkas.
Jeg har også foreløpig bare kommet til ca. nr. 250 i Cerebus. I mitt tilfelle skyldes det at jeg mangler fem-seks av de seneste numrene (med unntak av de 50 første har jeg enkeltbladene). En gang i tiden var Cerebus min absolutte favorittserie, men det har nok gitt seg ja. Giffens versjon av Legion fra begynnelsen av 90-tallet var storartet lesning, selv om nostalgi nok var en stor del av opplevelsen for min del (Rommets helter i Superboy var en av de aller største favorittene på midten av 70-tallet). Normalman var også en favoritt oppdaget gjennom utdrag i Cerebus.
Jeg har alltid kjøpt bøkene med Cerebus, men abonnerte fra 175 til 230. Kjøpte allikevel bøkene signert av Sim og Gerhard. Normalman fikk jeg tak i mer eller mindre komplett oppe på Løvås. Allikevel må jeg si at favorittserien min utgitt på Aardvark Anaheim (ved siden av Cerebus) må være William Mesner-Loeb`s Journey. Når det gjelder Giffen sin versjon av Rommets Helter er det ikke utelukket at noe av det vil bli kjøpt inn til biblioteket, men det må bare vente litt.
Legg inn en kommentar