torsdag 4. juni 2009

Akira (20.12. 1982 - 25.06. 1990) og Katsuhiro Otomo



Jeg har kanskje gitt uttrykk for at jeg liker å mimre om de gode gamle dagene, når tilværelsen var nøye knyttet opp til tegneserier og hvordan å få tak i dem ? Jeg har nevnt at jeg kjøpte det første heftet med Akira på Tronsmo i 1989 (det første av 37 for at serien skulle bli komplett). I 1993 var jeg i Bergen på besøk og fant tegneseriebutikken Hva Berghulen Gjemte. Her hadde de en tykk innbundet bok med Akira og jeg trodde at dette var det jeg manglet. Boken var utgitt på Graphitti Design og er til dags dato den dyreste tegneserien jeg har kjøpt. Den var også utgitt i begrenset og nummerert opplag. Oppgitt måtte jeg innse at jeg hadde fått tak i mindre enn en sjettedel av hele serien. Så gikk det flere år med frustrasjon hvor jeg samlet bit for bit og på Narvesen i 1996 fikk jeg tak i den siste delen av serien jeg manglet. Da var det bare å puste lettet ut og klappe seg selv forsiktig på skulderen og gratulere med en job well done.

Hvorfor bruke så mye tid og krefter på en serie. Vel, det sier seg selv når en tar høyde for hvor bra den egentlig er. Annerledes japansk med et enormt tempo og tegninger vi vesteuropeere kan forholde oss til. Opprinnelig i svart-hvitt, men den amerikanske utgaven fargelagt av geniet Steve Oliff. Og det at Katsuhiro Otomo selv regisserte animefilmen som ennå er en av de beste sådanne jeg har sett.


Problemet blir nå å gi en oppsummering av en serie som er 2300 sider lang. Handlingen utspiller seg etter at Tokyo og områdene rundt ble utslettet første gangen. Og problemet var at det var ikke en atombombe, men noe med like store krefter. Kaneda og Tetsuo er begge medlemmer av en gjeng med opprørske og halvkriminelle tenåringer, hvor motorsykler er fellesnevneren. Tetsuo arresteres og blir etter diverse tester en del av et statlig og hemmelig testforsøk. Der er det og tre aldertstyngede barn som har vært en del av forsøket siden starten. Her er det snakk om eksperimenter som har hatt fatale konsekvenser tidligere. Lederen for dette er oberst Shikishima og han vokter også på en hemmelighet, hvis kodenavn er Akira. Senere i serien treffer en Lady Miyako også hun en overlevende fra disse forsøkene og som aktivt hjelper hovedpersonene. Den siste av de viktige karakterene er Kei. Hun tilhører en ”terroristorganisasjon” hvis formål er å få åpenhet m.h.t. flere av regjeringens virkelig lyssky prosjekter og er villig til å ta i bruk de fleste midler.

Dette er noen av hovedpersonene i en historie som har alt. Action, internasjonal politikk, spioner med oppdrag for å drepe, høk over høk, romantikk, enorme krefter ute av kontroll og ødeleggelser knapt sett i noen annen tegneserie. Og det viktigste er at serien aldri gjentar seg selv eller kommer i nærheten av å bli kjedelig. Dette var for mange, inkludert meg, den definitive introduksjonen til japansk manga og serien holder seg virkelig godt den dag i dag, selv om den ble påbegynt så tidlig som i 1982. Så til slutt kan jeg ikke si annet enn at den som vil får finne ut hva som skjer i serien og at det er virkelig verdt å finne ut av !!

2 kommentarer:

Jo sa...

Jeg har bare sett filmen en gang, på filmklubben i Trondheim på begynnelsen av 90-tallet, men slik jeg husker den var den visuelt imponerende, mens historien ikke hang helt på greip (så vidt jeg husker avvek den ganske mye fra serien). Selv om dette ikke er min absolutte favoritt-manga er det fremdeles en av de beste. For ordens skyld: Epic ga ut serien i 38 nummer, ikke 37.

l.g. sa...

Det som er det merkelige med filmen er at det er Otomo som selv har regien. Allikevel har han sett seg nødt til å foreta en rekke uforståelige endringer i historien, men heldigvis uten å ødelegge for mye. Når det kommer til hefte nr. 38 så visste jeg om det. Det er bare det at dette heftet hovedsaklig inneholder andre tegneserieskaperes hyllest til Akira. Og blant de er ikke alle like vellykkede.