(denne historien finnes i samlingen Tainted Love)
Garth Ennis er kjent for sin gladvold og dette fikk han virkelig vist mens han var forfatteren av Hellblazer. Han startet å skrive nr. 41 i en alder av 21. Frem til og med nr. 50 (nr. 51 var skrevet av John Smith og er ennå en av de skumleste historiene i hele Hellblazer mytoset) og fra nr. 52 til første gangen han sa takk for seg med nr. 83. I løpet av denne tiden hadde han vist hele spekteret av blasfemi, vold og glimrende historiefortelling. Det han og hadde gjort var å introdusere en troverdig partner til John Constantine. Kit Ryan var en usedvanlig og selvstendig kvinne, tidligere samboer av han som lurte den første av de falne til å drikke vievann i nr. 42, og etter en periode av sorg så Constantine som en å bli glad i. Hun kommer fra Belfast, der Ennis selv ble født i 1970, og er den eneste kvinnen som setter helt klare betingelser med hensyn til sitt forhold med Constantine. Selvsagt klarer Constantine å forkludre det hele og hun forlater ham.
Og dermed er vi kommet frem til historien jeg skal skrive kort om i dag. Heartland kom i 1997 og var en del av den vedvarende Hellblazer historien og allikevel gitt ut uten denne logoen. Det vi får i denne historien er katolsk families såpeopera og den blir fortalt troverdig av Ennis. Han gir oss en ganske sober versjon av hvordan hverdagslivet i Belfast egentlig er og Steve Dillon klarer å gjøre det å sitte på pub og bare snakke ganske livat (side etter side). Dette heftet er en av grunnene til at jeg fremdeles har så vanvittig sansen for Ennis. Mesteparten av det han lager er bravado og bare det og allikevel forbauser han meg og andre med sin følsomme side. Og da blir alt han gjør så mye bedre.
Og dermed er vi kommet frem til historien jeg skal skrive kort om i dag. Heartland kom i 1997 og var en del av den vedvarende Hellblazer historien og allikevel gitt ut uten denne logoen. Det vi får i denne historien er katolsk families såpeopera og den blir fortalt troverdig av Ennis. Han gir oss en ganske sober versjon av hvordan hverdagslivet i Belfast egentlig er og Steve Dillon klarer å gjøre det å sitte på pub og bare snakke ganske livat (side etter side). Dette heftet er en av grunnene til at jeg fremdeles har så vanvittig sansen for Ennis. Mesteparten av det han lager er bravado og bare det og allikevel forbauser han meg og andre med sin følsomme side. Og da blir alt han gjør så mye bedre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar