tirsdag 20. april 2010

Mannen som ikke kan le ?

Jeg vet ikke hvorfor det finnes så få serier JEG synes er morsomme. Når en vet at de fleste som leser serier (striper) gjør det fordi de er nettopp morsomme. Jeg har kanskje mer til felles med Rolv Wesenlunds rollefigur i filmen fra 1968, regissert av Bo Hermansson, enn jeg tør innrømme. Selv om så skulle være tilfelle er ikke det en begrunnelse god nok til at jeg sjelden finner tegneseriemediet det mest velegnede til å være musens Thalias formidlere. Hele dette innlegget blir nok en varisjon over et tema, men det var det jeg kom på i går kveld, og da jeg nesten hadde fått det skrevet ferdig, så jeg ingen grunn til å skrive noe nytt i dag. Så bær med meg. Jeg er nesten ferdig med bok nr. 3 i serien Criminal av Ed Brubaker/Sean Phillips. Det er nesten sånn at en er litt vantro over at noe så bra kan gis ut på Marvel Comics. Jeg har skrevet om geniale F`Murrs Ullkorn tidligere og i dette tilfellet stemmer det at en god ting ikke kan nevnes for ofte. Alle bør ha lest Ullkorn !!!! Senere skal jeg forsøke å skrive noe vettugt om Andre Franquins Viggo/Gaston (min store inspirasjonskilde når det kommer til kontorarbeid) og ikke bare være panegyrisk. Frode Øverli og hans stripe Pondus var lenge hysterisk morsom, men så fislet det hele ut i gjentagelser og begynnende plagiat av Mort Walker`s Trixie/Hi and Lois. Karine Haaland virker det som kan ikke annet enn å lage morsomme serier(det er noe feil med den siste setningen, men det var ment som et kompliment). Bill Watterson`s Calvin and Hobbes er i mine øyne den fullkomne seriestripen og han ga seg mens han ennå var på topp. På en god annen plass Berkley Breathed`s Opus/Bloom County m.m. Hver vår leser Opus en av de vakreste bøkene som er skrevet, Harper Lee`s To Kill a Mockingbird. Breathed sender et brev til denne meget skye forfatterinnen og tilbyr henne originalstriper fra serien. Han får svar tilbake, hvor konvolutt og brevpapir er av meget høy kvalitet og diskret parfymert og Lee takker for oppmerksomheten og ber ham vennlig om ikke å ta kontakt igjen. Her er det muligens en lekse å lære. På jobb har vi de to første innbundne utgavene av The Mad Archives. Noe av dette ble utgitt i to mindre bøker på norsk i 1988-9 og med tittelen Mad - Klassiske Latterligheter. Her kan en se hvordan den geniale redaktøren og serieskaperen Harvey Kurtzman (1924-1993) klarer å stable på benene et eksepsjonelt humormagasin med hjelp av bl.a. Wally Wood og de fleste andre, snart nesten arbeidsløse, tegnerne fra Bill Gaines` E.C. Comics. Aberet blir vel at humoren er en smule utgått på dato, men Wood`s Superduperman er tidløs. Garth Ennis var lenge en av de virkelig morsomme serieskaperne. Hans kombinasjon av beksvart humor og gladvold var lenge både morsom og sjokkerende. Dette fikk han vist i Hellblazer, Preacher, Hitman og Marvel Comics Preacher (hvor det formelaktige tok overhånd og linjen fra morsomt til sadisme ble krysset oftere og oftere). Det siste eksemplet jeg har lest hvor han var morsom er i den seks hefters miniserien Chronicles of Wormwood(nevnt tidligere) fra 2006-07. En annen som prøver å være morsom er Alan Moore. Han startet karrieren med den ukentlige humorstripen Maxwell the Magic Cat. Her samarbeidet han med Steve Moore(Under et senere pseudonym, Pedro Henry, skrev han Axl Pressbutton. Han er også en av de som har betyyd mye for utviklingen av britiske tegneserier fra 80-tallet og videre) og hvor brukte pseudonym A kalte seg Curt Vile og S Jill de Ray(Gilles de Rais som var en meget beryktet barnemorder og brother in arms med Jean d`Arc). Dette var i 1979 og den ble bare trykket i Northants Post. Senere skrev Alan Moore serier for både Warrior og 2000 AD. Hans Future Shocks og D.R. & Quinch for sistnevnte var bra, men det humoristiske falt flatt til jorden. Et lang hopp fremover og til antologien Tomorrow Stories utgitt på America`s Best Comics. Med serier som Jack B Quick, Splash Brannigan og The First American får Moore virkelig vist at humor ikke er hans greie. Og det samme problemet har i stor grad kollegaene Gaiman og Morrison.

6 kommentarer:

Jo sa...

Hvis du faktisk ønsker å finne morsomme serier burde du kanskje ikke lete blant serier fra forfattere som primært er kjent for andre kvaliteter.
Humor er jo veldig individuelt, men jeg er stort sett enig i dine vurderinger av seriene du nevner. Jeg har imidlertid aldri synes Pondus var særlig morsom, men likte flere av historiene i Tomorrow Stories (selv om det ikke akkurat er Moores beste verk).
Generelt er vel ikke amerikanske seriehefter det beste stedet å lete hvis man er ute etter humor-serier (særlig hvis man ikke regner med ufrivillig morsomme serier). Det er nok langt flere gullkorn å finne blant avisstriper og europeiske album der humortradisjonen står langt sterkere.
Serier som får/har fått meg til å le er f.eks. Tony Millionaires absurde "Maakies", Gary Trudeaus politiske "Donnesbury", Walt Kellys absurde og politiske "Pogo", og mange serier av franskmennene Lewis Trondheim og Marcel Gotlib og danske Claus Deleuran. Det fins mange morsomme serier der ute hvis det er det man ser etter, nær sagt uansett hvilken form for humor man har. Tilbudet på dagens norske seriemarked er derimot ganske begrenset.

l.g. sa...

Jeg var inne og sjekket Maakies på nettet. Jeg har ikke lest noe av Tony Millionaire før og oppdaget samtidig at han er ansvarlig for Sock Monkey i tillegg. Jeg tror jeg har lest noe om at den serien er litt populær for tiden. Videre vil jeg si at jeg og liker Doonesbury, men ikke fordi han er morsom. Heller det at han må være en av de viktigste kommentatorene av amerikansk politikk. Vel, det er jo Duke og da. Gotlib har jeg bare lest på norsk og har ennå til gode å lese noe som jeg finner morsomt. Lewis Trondheim må jeg ha lest de gale seriene av fordi der sliter jeg og. Danske Deleuran skal jeg sjekke ut senere.

Jo sa...

Seriene jeg nevnte var bare noen eksempler jeg kom på i farten, ikke nødvendigvis de morsomste jeg har lest, jeg kunne sikkert ha nevt ti andre serier i steden. Alle seriene/serieskaperne jeg nevnte er ikke like morsomme hver gang (og prøver kanskje heller ikke å være det). Gotlib og Deleuran er det f.eks. ganske lenge siden jeg har lest så det er ikke sikkert jeg ville synes de er like morsomme i dag.
Humor er jo uansett så individuelt, avhengig av erfaring, referanser, holdninger, lynne og mye annet. Noe som er hysterisk morsomt for noen kan være gørr kjedelig for andre.
Men det er verdt det å kysse noen anbefalte humor-frosker på leting etter den neste morsomme prinsen (man behøver jo ikke råkline hvis det første møtet ikke frister til gjentagelse). Å finne en ny kilde for god humor er en fantastisk følelse.

Franquin sa...

Det er veldig rart med tegneserier, det heter jo "Comics", altså at det skal være så forbanna moro. Vel, for min del er det sjelden jeg styrt-ler av tegneserier, det har mer blitt en foretrukket form å lese historier i.
Når det er sagt, det jeg virkelig har ledd av gjennom årene er titler som Bloom County, Viggo av Franquin, Calvin & Hobbes, Larson og Asterix. Synd dessverre at Goscinny døde så altfor tidlig....

l.g. sa...

Ble litt flau når jeg skulle finne noe av Deleurean på nettet og fant at bibloteket har de seks første albumene i hans serie om Danmarks historie. Ellers har jeg funnet ut at humor er best på tv og da spesielt å se reprisene av Two and a Half Men og Big Bang Theory for n`te gang. Da vet en allerede når og hvor en skal le.

l.g. sa...

Når det gjelder de som går bort først så er det alltid urettferdig for de som blir igjen. For de fikk aldri muligheten til virkelig å feile eller fallere som de levende har for vane. Både Morris og Uderzo ble skadelidende av Uderzos bortgang og den onde tvillingen McCartney ble satt i et enda dårligere lys ved at Lennon ble skutt i 1980 og fikk helgenstatus.