Hva jeg leste i helgen

TV`en har ikke virket den siste uken og dermed har jeg vært nødt til å unnvære reprisene av både Oprah og Dr Phil om morgenene før jeg går på jobb. En annen konsekvens har vært at jeg har blitt tvunget til å lese mer. Noe som igjen ikke var så aller verst. For ikke så lenge siden nevnte jeg Jeff Smith`s firehefters serie Shazam! The Monster Society of Evil hvor han gjør sin egen versjon av opprinnelseshistorien til Captain Marvel. Det samme gjorde Jerry Ordway i den grafiske romanen The Power of Shazam fra 1994. I løpet av 96 sider gjenforteller han hele tilblivelseshistorien til samme kaptein. Fra og med mars 1995 blir det også en månedlig tittel med samme navn. Det kom i alt 48 hefter i denne serien og et enkeltstående i forbindelse med crossoveren Blackest Night i januar 2010. Nå har jeg lest den opprinnelige Power of Shazam og jeg må innrømme at jeg er litt imponert. Ordway var en av de faste tegnerne i Supermann, mens det ennå ble utgitt på norsk, og det var alltid noe å utsette på tegningene hans etter min oppfatning. Slik er det ikke her. Historien starter i Egypt og en utgraving av Ramses II grav. Foreldrene til 10 år gamle Billy Batson, begge arkeologer, og Theo Adam er de ansvarlige for dette. Sistnevnte er der som representant for Dr Sivana, som finansierer utgravingen. De finner graven, Adam blir truffet av et uforklarlig lyn og i graven ligger det et smykke formet som en skarab oppå Ramses sarkofag. Dette smykket blir plutselig livsviktig for Adam og i sitt forsøk på å sikre seg det dreper han begge Billy`s foreldre og kidnapper søsteren Mary. Hjemme i Fawcett City blir ikke bare Billy foreldreløs, men også sparket ut på gaten av en ubarmhjertig onkel. Og dette er bare prologen. Serien er malt og det er glimrende gjort. Rent tidsmessig må en si at det er slags femtitall over det hele. Fawcett City (som Opal City i James Robinson`s Starman) er preget av Art Deco retningen innen arkitekturen. Og så har Captain Marvel alltid vært en sjarmerende serie. Hvilken superhelt har muligheten til å lytte til Aristoteles visdom, men som fremdeles bare er en tiåring i en voksen kropp. Noe som er preget av 30-40-tallet, og denne tidens pulp historier, er Ed Brubaker og Sean Phillip`s seks hefters miniserie Incognito. Her er den tidligere superskurken Zack Overkill hovedperson. Sammen med sin avdøde bror, Xander, har han utallige uskyldige liv på samvittigheten. Han blir tatt av myndighetene og blir en del av deres vitnebeskyttelsesprogram. Fratatt superkreftene forsvinner han i den grå mengden. Inntil en dag kreftene igjen dukker opp. Da bestemmer han seg ikke for å gjenoppta karrieren som superskurk, men snarere det motsatte. Ikke fordi han er blitt reformert, men for ytterligere å vise sin forakt for vanlige mennesker. Hans gamle medsammensvorne, hellig herlig overbevist om hans bortgang, får rede på at han er i live og setter seg fore å takke ham for at han var behjelpelig med å få arrestert lederen, med navnet Black Death, for verdens største forbryterorganisasjon. Dette er en fornøyelig historie, kanskje ikke visst man tar volden med i betraktning, men beviser nok en gang at to av mine nye favoritt tegneserieskapere er Brubaker og Phillips. Yoshihiro Tatsumi har jeg nevnt ved flere anledninger og sist så vidt nevnt hans selvbiografiske serie, A Drifting Life. I denne nevner Tatsumi ved en rekke anledninger sin første lengre og avsluttede mangafortelling (127 s) Black Blizzard. Han er født i 1935 og var 21 når han brukte tyve dager på å få den ferdig. Det hele starter med at tog sporer av skinnene og to fanger klarer å flykte. Det er midtvinters og disse to er lenket sammen. De klarer å unnslippe forfølgerne og i løpet av natten begynner den yngste av dem å fortelle sin historie. Mer vil jeg ikke røpe av handlingen, men bare understreke at til å være over femti år så holder historien seg godt. Tegningene kan først se litt primitive ut, men i løpet av historien oppdager en hvor effektivt og enkelt Tatsumi klarer å skildre komplekse situasjoner. Jeg leste denne først og fremst fordi jeg var nysgjerrig, men må si at jeg fort lot meg imponere. Og dette var hva jeg leste denne helgen.