torsdag 29. april 2010

Er virkelig mer mindre ?

Først skulle jeg bare nevne to nye serier jeg har lest og som snart vil bli tilgjengelige på biblioteket. Jeg har nevnt begge i en av de mange (?) listene mine, men siden jeg nå har lest dem skal jeg bare fortelle om noen av mine inntrykk. Og sånn ble det når en ikke kunne begrense seg. Først ut er Paul Dini og Alex Ross` Shazam : Power of Hope (jeg har plutselig gjenoppdaget at jeg har så sansen for Captain Marvel. Fra første gangen jeg så ham i Supermann i 1975, videre til de få (av 22) heftene av seriebladet Shazam (som kom på norsk i 1974-6) jeg har fått lest og så til den Captain Marvel vi blir presentert for i Giffen, DeMatteis / Maguire`s Justice League International i 1987. Vel, Power of Hope er en litt suppete historie hvor kapteinen tar på seg å besøke et barnehospital og de ekstra problemene det bringer. Tingen er at selv med den høye graden av sentimentalitet klarer Dini å redde seg i land. Mest fordi en skal gjøre mye galt for ikke å lykkes med en historie med Captain Marvel(muligens Judd Winick klarer det i Superman/Captain Marvel : First Thunder). Boken er i A3 format slik at tegningene til Ross får den plassen de trenger. Nå er det feil å si tegninger/malte bilder. De ser mer og mer ut som fotografier hvor det er et eller annet graps er blitt feilaktig smurt på linsen. Power of Hope er en av seks slike album Dini og Ross er i ferd med å lage og som de har gitt navnet World`s Greatest Super-Heroes. Batman on crime og Superman on Earth er allerede ute. For min del haster det ikke å lese flere i denne serien. Noe som virkelig haster er å få lest andre del av Jeff Smith`s nye serie RASL. Har nettopp lest ferdig The Drift og hvor de tre første heftene er samlet. Også Smith har skiftet til albumformat og dermed også gjort hvert hefte lengre. De er i svarthvitt og er noe som jeg synes passer fortreffelig til hans tegnestil. Det som har endret seg fra Bone er at RASL er en mye mørkere serie. RASL er forøvrig hva hovedpersonen kaller seg. Ved hjelp av et høyteknologisk og nymotens apparat kan han bevege seg mellom de forskjellige parallelle jorddimensjonene og starter med å stjele et Picasso bilde til å begynne med(Mann med gitar ?). Når han tror han er vel hjemme i sin egen oppdager han at det finnes ingen Bob Dylan og vet øyeblikkelig at så er det ikke. Og på toppen av det hele blir han forsøkt myrdet av en ukjent og mørkkledd mann. Mannen treffer bildet og ikke RASL, men p.g.a. kulehullet i maleriet har hele ekspedisjonen vært forgjeves. Slik begynner RASL og jeg er mektig imponert. Det må være noe med denne Smith som gjør at han alltid vet hvordan en skal lage briljante tegneserier. Og dermed var vitterlig dette innlegget også kommet til ende. Nå har jeg tre dager fri, så god helg !

2 kommentarer:

Jo sa...

Dini og Ross er for lengst ferdig med de seks overdimensjonerte albumene sine. Det er flere år siden det kom en samleutgave med alle seks. I tillegg til de du nevner kom det et med Wonder Woman og to med JLA. For øvrig het Superman og Batmans album henholdsvis Peace on Earth og War on Crime. De jeg har lest av disse er også litt i sentimentaleste laget ja. Selv om Alex Ross' illustrasjoner har godt av det store formatet, synes jeg ikke disse historiene er hans beste arbeid.
RASL har jeg ikke lest, men jeg synes ikke Smiths Shazam-serie kan betegnes som briljant, selv om den ikke akkurat var dårlig.

l.g. sa...

Historien var kanskje ikke den beste, men tegningene veier opp for de svakhetene den inneholdt, synes jeg. Også var det kanskje litt sånn heat of the moment i min begeistring for RASL ?