lørdag 10. april 2010

Hvorfor sitte inne når alt håp er ute ?

(Tittelen på innlegget nesten ordrett gjengitt fra Dag Evjenths bok ”Møter du veggen får du hilse fra meg”) Det var vel egentlig slik at jeg hadde tenkt å fortsette om Heavy Metal magazine i dag, men så ombestemte jeg meg. Hvorfor jeg gjorde det vet jeg ikke, fordi jeg har ingen ide om hva jeg skal skrive istedenfor. Akkurat nå sitter jeg og hører på siste sporet, En vakker dag, på Raga Rockers siste album, Shit Happens! Den beste sangen fra den kanten på laaaaaaang tid og den lengste jeg har hørt på noen av deres album (8 min 35 sek). Og siden dette har vært en av disse generisk elendige jobbelørdagene, som det i det siste har vært en sann overflod av, trenger jeg oppmuntring. Så ble jeg besøkt av noe/n som må være den giktiske og lettere senile tremenningen til Calliope. Først slo det meg at jeg skulle si noe om en av de ekleste seriene jeg vet om og som allikevel er utrolig bra tegnet. Det dreier seg om Paolo Eleuteri Serpieris serie om Druuna, men den kan jeg heller nevne i sammenheng med det neste innlegget om H.M. Denne noe/n ga derimot ikke opp og dermed kom jeg frem til at dagens tema måtte bli Antonio Hernandez Palacios (16.06. 1921-19.01. 2000). Det er ikke utgitt altfor mye av Palacios i Norge. Jeg leste han første gang i Tempo rundt 1976-7 og hvor hans serie nesten var det eneste igjen verdt å lese i Tempo. Palacios skapte serien Mac Coy i 1974 og i samarbeid med den franske forfatteren Jean-Pierre Gourmelen. Frem til 1999 kom det ut 22 album, men her stiller jeg med forbehold om at noen kan være nyutgivelser. På norsk kom det tre album og disse er : Legenden om Alexis Mac Coy(78), En mann ved navn Mac Coy(79) og Den hvite døden(80). Foruten disse er det en kort historie av Palacios som jeg har sett på norsk. Denne finner en i albumet Menneskerettighetene utgitt av Semic i 1987 og, hvis jeg husker rett, utgitt i forbindelse med jubileet til FNs Menneskerettserklæring. En rekke andre kjente tegneserieskapere bidro, bl.a. Will Eisner og Milo Manara. Handlingen starter under den amerikanske borgerkrigen og Mac Coy er løytnant i den konfødererte hæren. Han bærer sin grå uniform med stolthet og er en våghals av dimensjoner. Første album er en rekke kortere historier spunnet rundt hvor flink Mac Coy er til å få til det umulige. Ikke ulikt det Charlier og Giraud gjorde i Den unge Blueberry. I album 2 er krigen slutt og Mac Coy sitter i fangenskap. Han og troppen hans får tilbud om å gjenfinne en stjålet lønningstransport som har blitt ført til Mexico og med det bli en del av seierherrenes hær. I Den hvite døden er det gått noen år og han har etablert seg i kavaleriet og etterforsker meldinger om et mulig monster mye lenger nord.Foruten at serien er både morsom og ellers glimrende, er det en ting som skiller Mac Coy fra andre album. Det er måten Palacios tegnet på. I følge Ernst Vevle Olsen (en rekke Morgan Kane album, minst 6) var det bare han selv og Palacios som brukte denne tegneteknikken. Nå kan jeg ikke noe om teknikker, men jeg kan gjenkjenne en serieside av Palacios nesten før jeg ser den. Dette innlegget ble litt god dag mann hostesaft, men jeg kom nettopp på at denne lørdagen kan bli bedre.

4 kommentarer:

Jo sa...

MacCoy ble, i likhet med Jonathan Cartland, skapt til magasinet Lucky Luke i 1974. Det franske/belgiske Lucky Luke-bladet varte bare i et år, men det kom i hvert fall to glimrende weternserier ut av forsøket.
Det kom 21 album i den vanlige serien med Mac Coy. I tillegg ineholdt et nummer i pocketserien Dargaud 16/22 originalmateriale, altså 22 utgivelser totalt.
For en gangs skyld ble det faktisk gitt ut flere album i Norge enn i Danmark hvor serien stoppet etter bare et nummer. Men danskene ga i tillegg ut en historie som ikke har kommet på norsk, i et nummer av bladet SOS. SOS var dessverre i sort/hvitt, og Palacios' tegninger taper mye på å miste fargene.
Danskene har i tillegg gitt ut et par andre albumserier av Palacios. Det kom et nummer med westernserien Manos Kelly (på fransk har det kommet tre album, på spansk kanskje flere?) og to album om den spanske frigjøringshelten El Cid.
Ernst Vevle Olsens 6 album med Morgan Kane vil nok noe eldre herrer huske fra Vi Menn der de gikk som fortsettelsesserie på 70- og 80-tallet. Albumene er verdt å lete fram (noen er nok lettere å finne enn andre) selv om den ikke frigjør seg nok fra originalteksten og er noe stivt tegnet. Vevle Olsen var i sin tid veldig god til å være norsk (i en tid da nivået på norske serier var langt dårligere enn i dag), men holdt ikke samme kvalitet som Palcios.

l.g. sa...

Men han er fra Stavanger!

Ernst sa...

Jepp. Ju bett! Ein ekta siddis!
....og Jo (Lie?):
Hvordan kan album gå som fortsettelsesserier når de egentlig er album - øøh, eller noe sånt ...
Ellers takk for blomstene, men kun én eneste MK-serie gikk som fortsettelse i Vi Menn lenge før det ble album av denne.
e.m.

Tor Arne Hegna sa...

Mener bestemt at Palacios også bidro i den franske tegneseriebibelserien som kom på norsk på 80-tallet. Sammen med tegneren av Druuna forøvrig.