Hva har jeg lest siden sist ?

Jeg har et problem. Ikke et stort, men et som det allikevel er vanskelig å finne en løsning på. Jeg har i løpet av den siste måneden fått kjøpt en del tegneserier brukt. For å være mer nøyaktig 50 samlinger eller Tradepaperbacks og rundt 250 hefter. Nesten alle av disse er enten fra DC eller Marvel og siden jeg må få lest dem ville de neste månedenes innlegg kun handle om disse. Og det kan jo fort bli litt kjedelig. Det er jo meningen at denne bloggen skal handle om mer enn bare superhelter. Vel, vi får se.

Jeg kan jo nevne at The Punisher fremdeles er hva engelskspråklige kaller: Not so new wrapping, same shit. Og at Steve Dillon har skapt seg en karriere med å tegne bisarre skader/lemlestinger og det uten at Garth Ennis har skrevet manus. Det siste eksemplet jeg nå så var en mann med to løse øyeepler dinglende. Litt urealistisk og veldig fjernt fra å være i nærheten av morsomt, bare ekkelt og i overkant sadistisk. Steve Dillon bør i grunnen ta lærdom av lillebror Glyn. Han har med sin Nao of Brown laget en av de beste grafiske romanene jeg har lest de siste årene. Og Steve har tross alt tegnet en av de beste Hellblazer historiene noensinne, Heartland som egentlig er en enkelt spin off fra Hellblazer serien, og er en glassklar indikasjon på at han kan så mye bedre enn det han produserer nå med The Punisher og annet papp.

Jeg kan nok en gang nevne hvor lite til overs jeg har for Stan Lee og hvilken oppskrytt noksagt jeg finner ham å være. Det siste som bekrefter dette er Just Imagine Stan Lee and Kevin Maguire Creating The Flash (2001). Hvor unge Mary Maxwell blir injisert med en sprøyte av kolibri-DNA av sin vitenskaps pappa og plutselig går alt så meget raskere. Når en har brukt opp radioaktive edderkopper, gamma- og kosmisk stråling blir vel det neste logiske valget kolibrien. Det er så himmelstormende dårlig og det eneste som gjorde at jeg ikke brant dette heftet var Maguire`s tegninger. Jeg har likt hans tegninger fra den dagen jeg så dem i DC presenter: Lovens Voktere(Justice League International) tilbake i april 1988 (biblioteket har de fire første samlingene av denne på engelsk og de anbefales!!!!). Hvorfor Maguire valgte å gjøre dette vet jeg ikke helt, men han har vel ikke helt hatt den karrieren han hadde fortjent.

Så har jeg lest Batman: Dark Victory om igjen (forbausende hvor lite som festet seg første gangen). Dette er oppfølgerserien til den tretten hefters maxi-serien Batman: The Long Halloween. Begge er skrevet av Jeph Loeb og tegnet av Tim Sale. The Long Halloween var faktisk ganske bra hvor en morder drepte hver merkedag og viktigste høytidsdag og en funderte ganske mye på hvem morderen kunne være og motivet. I Dark Victory er det en gru bråte politimenn som myrdes og jeg hadde vansker med å bry meg. Begge har «lånt» uforholdsmessig mye fra Mazzuchelli og Miller`s Batman: Year One. Sale tegner som vanlig glimrende og Loeb er jo en okei forfatter så det er jo lesandes, men ikke noe en trenger å haste for å få med seg.

Til slutt noe som er bedre enn det meste. Jeg har nevnt Yslaire (Bernard Hislaire) ved flere anledninger og kan ikke si annet enn godt om ham. Så for å finne en motvekt til alle disse trikotkledde bestemte jeg meg for å lese de fire albumene jeg har av hans serie Sambre om igjen. Og disse er like bra som første gangen jeg leste dem (snart skal jeg få tak i femte og siste bind og). Denne umulige og vakre kjærlighetshistorien fra tiden like før og under Februarrevolusjonen i 1848 er vakker og tragisk. Tegningene er dunkle og de er hyllet inn i en følelse av klaustrofobi. Sambre er et av disse eksemplene på hvordan fransk-belgiske serier er så forskjellige fra de amerikanske og, som i dette tilfellet, så mye bedre.