Folk som forbindes med tegneserier, det være seg forfattere, tegnere og entusiaster, fremstilles ofte ganske klisjemessig som menn uten forhåpninger om å kunne forplante seg. Eller så er det som med de aller fleste fransk-belgiske heltene, hauggamle Nerder med altfor tykke briller og andre så overvektige at de nesten kan trille i stedet for å gå. Hvor de sosiale antennene ble amputert like etter fødsel. Men som sagt håper man at dette bare er klisjeer og ikke fakta. Nå er det slik at jeg ser visse likhetstrekk med disse når jeg ser meg selv i speilet. Så var det at jeg skulle finne noe informasjon om Joseph Michael Linsner. Fant ham på wikipedia og der var denne sperreballongen av fett, med teit hår og briller. Q.E.D. ?
Så var det hvorfor jeg var interessert i Linsner. Dette fordi jeg har lest den tredje samlingen av Dawn, Dawn: Three Tiers. Denne og de to andre er skrevet og i stor grad malt av Linsner. Og det ser til tider ganske vakkert ut. Handlingen er nok en gang lagt til tiden etter katastrofen. Vår hovedperson Dawn, som en ikke ser mye til i serien, bare aspekter av henne, er en gudinne. En blanding av hore, madonna og med elementer fea de fleste viktige kvinnelige gudinnene opp igjennom historien. Med en usedvanlig klessmak der hun kler seg som gother med virkelig kinky sadomasochistiske tilbøyeligheter. Hennes evige kjærlighet er The Horned God som er en viktig skikkelse innen den gæliske mytologien. Han er her reinkarnert som krigeren Darrian Ashoka.
Han er vår egentlige hovedperson i alle tre seriene. I Three Tiers sitter han på vertshus og forteller en hardt arbeidende pike sine siste eventyr. Opprinnelig fra det som er igjen av New York reiser han over til Atlanteren og blir leiesoldat. Han deserterer senere, men er fremdeles omgitt av død og eventyr. Og alle kvinner han møter, fra alle steg på den sosiale rangstige, er rødhårede. Serien inneholder mye pompøst sludder om kjærlighet og det evige. Ikke alle disse malte bildene kan sies å være like vellykkede og det kan til tider bli litt vel gravalvorlig, men det bryr en seg lite om når en først har kommet i gang å lese serien. Kvasi-intellektuell og hjernedød underholdning side om side og da kan en egentlig ikke klage.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar