Superhelter kan være så mangt. Siden Watchmen kom i 1986 har denne guttefantasien om supermennesket blitt så mye mer. Med Mara introduserer Brian Wood oss for nok en variant. Utgitt på Image Comics, som en sekshefters miniserie, så er dette ennå et eksempel på hva dette forlaget ble. Nå er det ikke slik at jeg vil skrive om serier fra Image fortløpende, annet enn når det dukker opp titler verdt å nevne. Men de blir stadig flere. Så var det tilbake til Mara.
Igjen har en en fremtidig verden hvor kriger har snudd opp ned på verdensordenen. En har kommet til et punkt hvor en viss stabilitet har inntruffet. Handlingen starter i noe av et USA som er blitt så militaristisk og kan ane konturene av i dag. Sport har blitt den altomfattende fritidsinteressen. Utøverne har status som guder og blir dermed rikere enn Krøsus takket sponsorene. Så når en så opp mot dette nye Olympos ville Pallas Athene være volleyballstjernen Mara Prince. På toppen av verden i en alder av 17 år. Flasket opp fra barnsben til å være den som yter best og så rakner det hele. Hun starter å gjøre ting en gud verdig og det er ikke forenlig med ideen om fair play. Noe sponsorene misliker intenst. De eneste som finner dette virkelig interessant er det militære.
De får henne erklært død og med det har de sitt hemmelige våpen. Det som kan forrykke verdens maktbalanse i deres favør. Det første supermennesket. Etter en periode gjør Mara det eneste fornuftige og flykter. For så å oppdage at hun har flere krefter enn nesten en hver gud. Dette kan virke som en banal oppsummering av handlingen, men ingen av Wood`s serier kan kalles det. En får en beskrivelse av et totalitært samfunn med en politisk snert, innsikten at jo mer ting forandrer seg jo mer forblir det det samme og blir gitt utfyllende bruddstykker av hovedpersonens forhistorie. Slutten er så åpen at en kunne kreve at Wood skrev en fortsettelse.
Wood har hatt for vane å bruke ukjente serieskapere til å illustrere flere av sine serieprosjekt og blant disse er det en høy andel kvinner. Ming Doyle er helt ukjent for meg og i tillegg motsatt kjønn av meg. Nå skal jeg ikke være altfor kritisk, men hvis det er noe som drar ned med denne serien så er det Doyle`s varierende kvaliteter som tegner. Ikke at det sjenerer voldsomt, men inn mellom blir en smule overgitt. Så var det de gode nyhetene: I følge Dagbladet skal det lages tv-serie av DMZ. Et aldri så lite hurra!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar