lørdag 24. april 2010

Solskinnsdrømmer

Elefantene har sine kirkegårder og amerikanske pensjonister har Florida. Sistnevnte er utgangspunktet for Solnedgang i Sunshine City. Dette er første fortellingen i Will Eisner`s album med samme navn. Albumet består av tre fortellinger til, men kan synes som om de ikke er utgitt i denne utgaven på engelsk. Eisner laget dem i 1986 og de kom på norsk i 1989. Siden En kontrakt med gud hadde Eisner gitt ut Liv på en annen planet og Solnedgang fortsetter der En kontrakt sluttet. Igjen dreier det seg om livet i Bronx og dens jødiske befolkning. I 1936 var Eisner 19 år gammel og han ble anbefalt av den litt eldre Bob Kane å sende vitsetegninger til det nystartede bladet Wow, What a Magazine. Redaktøren for bladet het Jerry Iger og etter at bladet gikk inn etter fire nummer inngikk Eisner og Iger et kompaniskap og startet et tegneseriestudio. Det er denne tiden historien Drømmeren handler om. Iger viste seg vel senere og ikke å være drømmepartneren, men i dette studioet var flere, senere, tegneseriestorheter innom. Blant dem var Jack Kirby som hadde en av sine første profesjonelle jobber her og Joe Kubert hadde jobben som ryddegutt. Dette er dette albumets beste og mest interessante fortelling og hvor en får innsyn i en forgangen tid. Tittelfortellingen handler om et eldre ektepars oppbrudd fra New York og til en pensjonisttilværelse i appelsinstaten. Dette foregår ikke uten forviklinger satt i scene av resten av familien og viser nok en gang Eisner`s nokså kyniske syn m.h.t. familierelasjoner(for de som er interessert er En Familiesag det som best illustrerer dette). Seieren handler om den vel middelaldrende Benny og hans kjæreste Clara. Benny starter i et marathonløp og hvor seieren i selve løpet ikke er det viktigste for ham. Og mord i rest-ordre forteller viktigheten av å fullføre en kontrakt på et drap uavhengig hvor lang tid det kan ta. Dette er kanskje ikke Eisner`s beste album, men Solnedgang i Sunshine City er ennå et bevis på hvor fullkomment Eisner behersket tegneseriemediet.

4 kommentarer:

Franquin sa...

Dette er kanskje "venstrehånds-arbeid" fra Eisners side, men viser som du sier hvor godt han kunne mediet. "Family Matter" er en ganske så kynisk fortelling om familien. Likeens hans fortelling om signal fra verdensrommet, med alle de sosiale implikasjonene det innebærer.

l.g. sa...

Jeg er vel ikke helt enig i at det er et venstrehåndsarbeid. Når det kommer til Liv på en annen planet, så var vel det en av de mest realistiske skildringene av hva et slikt møte ville innebære jeg har lest. Bare til sammenligning Carl Sagan`s vitenskapelige tilnærmelse i boken Contact. Family Matters var triste greier og hvis jeg husker riktig er vel det også hans siste historie med fokus på familien.

Franquin sa...

Jeg satte venstrehåndsarbeid i gåseøyne, i den forstand at jeg ikke regner "The Dreamer" som det viktigste han har gjort. Jeg er en STOR fan av Eisner, og har lest så godt som alt har skrevet, samt hans fagbøker. Liv på en annen planet er rett og slett en herlig utlevering av hvordan vi mennesker ville reagert på en slik nyhet, mens Family matter viste sosial jødisk klatring på sitt verste (beste?). Har lest også "Contact" og likte boka pga sin tilnærming til fenomenet små grønne menn.

l.g. sa...

Jeg overså gåseøynene og det var slett ikke meningen. Det kan vel være at The Dreamer ikke er det viktigste han har gjort, men i Eisner`s tilfelle blir det uhyre vanskelig å avgjøre hva det skulle være. Jeg liker The Dreamer p.g.a. innsikten den gir i det som skulle utvikle seg til å bli en milliardindustri og det faktum at Pacific Comics, helt tidlig på 80-tallet, ga ut et par hefter med serier produsert av Iger`s studio etter at Eisner hadde forlatt det. Foruten et fantastisk cover av Joe Chiodo er det og de eneste seriene jeg har med Matt Baker, en av de første fargede tegneserietegnerne i USA, og som jeg har nevnt i et innlegg tilbake i januar 2009. Bare for å avslutte litt flåsete så ser jeg ikke hvordan det er mulig og ikke være en stor fan av Will Eisner. Hvordan en tegneserieskaper på 88 år kan avslutte karrieren med noe så bra som The Plot : The Secret Story of the Protocols of the Elders of Zion synes nesten uvirkelig.