Nå gjelder det finnene også...

I forrige uke var det lønning og da er en av de første tingene jeg må gjøre å gå ned på Outland å hente abonnementene mine. Ikke at jeg har så mange av de lenger, bare Terry Morre`s Echo, Aaron/De Guera`s Scalped, Matt Wagner`s Madame Xanadu og selvfølgelig Hellblazer. Også kjøper jeg de nye samlingene med Ex Machina av Vaughn/Harris, Bill Willingham`s Fables og fremover The Unwritten og Greek Street. Nå er det slik at Outland har hatt salg på tegneseriesamlinger den siste halvannen måneden og når det blir så billig kan jeg ikke la være å kjøpe noe. Noe jeg kjøpte nå sist var Mike Esposito og Ross Andru`s Get Lost. En humoristisk serie laget av et av de mest kjente seriepartnerskapene i amerikanske serier i løpet av siste halvpart av forrige århundre. En samling av Jim Mahfood(har bl.a. tidligere tegnet serier basert på Kevin Smith`s film Clerks). The Number of the Beast skrevet av Scott Beatty og tegnet av Chris Sprouse(Tom Strong, Supreme, begge skrevet A. Moore, m.m.). Og til slutt det som viste seg å være den største overraskelsen. Amerikanerne liker tydeligvis ikke albumformatet og Blue, som burde vært utgitt som et, er istedenfor i A5 format. Gitt ut på glanset papir og med stive permer ligner det pygmeutgaven av et fransk/belgisk album. Noe som ikke gjør det minste forskjell i dette tilfellet. Den er skrevet av amerikanske Elisabeth Genco ( http://www.elizabethgenco.com/ ) som jeg aldri har hørt om før. Hun har tidligere skrevet serier til antologiene Negative Burn og Comic Book Tattoo : A Tori Amos Anthology. Tegneren er den finske serieskaperen og maleren Sami Makkonen. Han er for meg et like ubeskrevet blad ( http://samimakkonen.blogspot.com/ ). Derfor legger jeg med bloggadresser slik at interesserte kan sjekke ut mer om begge. Blue er en moderne utgave av eventyret om Ridder Blåskjegg. Hovedpersonen er Blue. Hun jobber på en nokså sliten Diner når en dag hennes eks kommer inn og vil gjenoppta forholdet. Hun har ambisjoner om å slå gjennom som musiker, mens han har rukket å bli en etablert rockestjerne. En ting som gjør Blue litt forskjellig fra oss andre er at hun kan overta ”personligheten” til små dyr. Hun ender opp med å flytte inn hos ham og når han må på turne får hun beskjed om ikke åpne døren i et av rommene. Slutten på denne historien er glimrende selv om selve historien ikke akkurat oser av originalitet. Genco er en mer enn habil forfatter og en får med en ekstra bonus med den korte historien Mother. Igjen illustrert av Makkonen med hjelp av Rami Efal.Det som var så imponerende med Blue var Makkonens illustrasjoner. Hvis jeg skal prøve å sammenligne ham med noen må det bli en blanding av Dave McKeans Cages og Kent Williams med Blood : A Tale. Tegningene er holdt i nyanser av grått og svart med innslag av litt blått. Det fungerer aldeles utmerket og en sitter som leser og undrer seg over enkelt det kan gjøres å lage kunst av tegneserier. Så nå har jeg funnet en grunn til å bli misunnelig på finnene også.