Begynnelsen på neste innlegg

Jeg hadde vel egentlig tenkt å sutre i dag siden været er altfor fint, at det snart er langhelg og det at utbetalingen av feriepengene kommer stadig nærmere. Så tenkte jeg at disse frustrasjonene kan jeg vente med til senere. En viktig grunn til at jeg ikke føler noe stort behov for videreformidle min weltschmerz i miniatyr er at jeg har oppdaget Familjen på Spotify. Det er ikke så aller verst å sitte på jobb og ha det spillende i hodetelefonene og selv om det siste albumet, Mänskligheten, har fått lunkne kritikker betyr ikke det at jeg må være enig med kritikerne. Derimot var den siste bra Fantomet historien jeg leste utgitt engang i 1976 og var tegnet av Jaime Vallvè (1927-2000), Digresjon : de to første tegneseriene jeg kjøpte i en bokhandel var i 1978. Det var to album i serien Johan Vilde. Vilde gjør som Marco Polo og skriver sine memoarer mens han sitter fengslet. De het J.H.- Flyktningen og J.H. i Slavefortet. Det skulle kommet et tredje og avsluttende bind, men det glimrer ennå ved sitt fravær. Det var et ambisiøst prosjekt og forteller om Vilde som veldig ung mann må flykte hjemmefra og Sverige p.g.a. en ond stefar, får hyre på et skip, ender opp som slave og til slutt gjør et eller annet som gjør at svenske myndigheter føler de må dømme ham til døden for. En slags svensk parallell til Vindens Passasjer. Skrevet av Janne Lundström og illustrert av Jaime Vallvè. Nå viser det seg at i Sverige har det faktisk kommet hele fire album i serien. Digresjon slutt, for øvrig den eneste av de som tegnet/tegner den nordiske utgaven av Fantomet verdt å bry seg om. Knut Westad får ha meg unnskyldt. Han har tross alt gjort bedre ting siden, for eksempel Rødt, Hvitt og Rått (3 hefter 1988-90 i samarbeid med Morten Myklebust), de to albumene i Tigalo serien på Thule forlag, Ingeniør Knut Berg og en mulig tegneserieversjon av Peer Gynt. Bare for å være litt unødvendig stygg så virker det som om manusforfattere og tegnere av Fantomet nå blir håndplukket fra bunnsjiktet av europeiske serieskapere. Serien jeg nevnte i begynnelsen av forrige avsnitt forteller hvordan Fantomet ble en av ridderne ved kong Arthur`s runde bord. Tilbake i 1976 var det en fantastisk serie. Fra Fantomet kom i farger med nr. 6 1991 har jeg ikke lest en eneste Fantomet historie. Til det er livet for kort og det er andre og kjekkere måter å bli deprimert på. Allikevel fortsatte jeg å kjøpe bladet i mange år til. Begrunnelsen var at selv om hovedserien er uleselig så var det alltid biserier som var verdt å lese. Det gjaldt også for bladene Helgenen, James Bond og Agent X-9. Og det har vært en rekke bra biserier i Fantomet både før og etter at det kom i farger. Det er faktisk først nå jeg har kommet frem til det dette innlegget egentlig skulle handle om. Fantomet nr. 8 1984 kom med et bilag og det var rundt 20 sider i svarthvitt og var første kapittel i Wendy, og senere Richard, Pini`s glimrende serie Elfquest/Alvefolket. Glimrende så lenge de to hadde tegne og forfatteransvaret alene. Da får jeg fortsette med dette temaet i neste innlegg.