Når enden er god ?

Nå fikk jeg sett Thåstrøm på fredag bare 25 år etter at jeg egentlig skulle ha sett ham med Imperiet i Stavanger. Det var helt klart verdt ventetiden. Jeg nevnte at jeg hadde ventet 15 år på lese Morrison/Hughes Dare for et par innlegg siden. Også dette var verdt tiden det tok å få lest den. Så var det meg og avslutninger. Jeg vet ikke hva det er, men det er noe med en avslutning (les : avskjed) jeg ikke helt får taket på. Dette at det nå er slutt og at det ikke kommer noe mer (i noen tilfeller gjør det det og da er det sjelden noe å skryte av) og at det en leser er det definivt siste. Da forventer jeg at søren meg bør være minst like bra som serien var på sitt beste. Jeg likte ikke Sandman nr. 75 første gangen jeg leste det, men skiftet mening etter å ha lest hele serien om igjen. Garth Ennis og slutten på Preacher, med nr. 66, var i grunnen mest forhastet og uinspirert. Mark Millar skrev Swamp Thing fra og med 140 og fikk beskjed om at serien ble kansellert etter nr. 171. Han gjorde en gjennomtenkt jobb med å løse problematikken med Alec Holland og Swamp Thing uten at avslutningen ble noe bedre av det. Slutten på Terry Moore`s Strangers in Paradise var ikke så aller verst, det var bare det at den kom så altfor sent. I Jodorowsky og Moebius serie om Inkalen og John Difool var slutten et slags minste felles multiplum av avslutninger. Dette er noen få eksempler på slutter jeg ikke har vært overstrømmende begeistret for og grunnen til at jeg nevner dette kommer nå (jeg har ikke tenkt å fortelle for mye av historien, siden jeg har tenkt å skrive ferdig om begge seriene senere). Bind nr. 5 i Francois Bourgeouns serie Vindens Passasjerer kom i 1984 og endte på en slik måte hvor fortellingen videre var helt åpen. Det var en slutt jeg faktisk likte. Og i løpet av de neste 25 årene var jeg godt fornøyd med det. Så var det slik at Bourgeon og forlaget ikke kunne bli enig om dette skulle være den virkelige enden på serien. Resultatet ble at Bourgeon ble tvunget til å avslutte kontrakten med å lage to album til, Barn af Kaimantræet 1 og 2. De er ikke dårlige, men skuffende på den måten at nå blir en tegnet og fortalt alt det som skjedde siden slutten av Sort som ibenholt. Og det er ikke like bra som det jeg har innbilt meg skjedde. Også var det noe gammeldags over å lese serien igjen. Tegneserier har da hatt en viss utvikling i løpet av de siste 25 årene ? Vel, jeg har nå lest dem og jeg er selvfølgelig ikke bare misfornøyd, langt derifra. Hvis en leser albumet Ad Rummets Vejer (Christin/Mezieres) får en med seg den første fortellingen om Linda og Valentin, Onde Drømme, fra 1967. I år kom tjueførste og siste album, Tidsåbneren, ut. Her skal altså 43 års historier oppsummeres og avsluttes. Misforstå meg riktig, Linda og Valentin er en av de beste science fiction seriene gjennom tidene, men den den siste triologien (som da avsluttes med nr. 21) har ikke holdt samme kvaliteten som de tidligere. Og ingenting blir bedre med Tidsåbneren. En treffer igjen karakterer fra nesten alle tidligere album, men jeg skjønner ikke hvem denne fienden er og hvordan den til slutt blir nedkjempet. Og den endelige slutten er enda mer merkelig og en kan virkelig begynne å bekymre seg for Linda og Valentins fremtid. Så var det å vise tilbake til begynnelsen på dette innlegget og hvordan det kan ha påvirket mine vurderinger.