mandag 10. mai 2010

Neste innlegg (fortsettelse fra 09.03. 2010)

En gjennomgang av de 8 (av 10) albumene i serien Jonathan Cartland, av Laurence Harle og Michel Blanc-Dumont, som jeg har lest og hvor jeg har prøvd å huske noe av det viktigste av innholdet. Det er ting som er utelatt både med vilje og fordi hukommelsen ikke er som den var. Dermed kan noen av presentasjonene bli vel overfladiske, men det skulle igjen tilsi at det blir enda kjekkere å lese serien. Albumene blir presentert i kronologisk rekkefølge. I det første albumet om Jonathan Cartland, med samme navn, blir vi introdusert for hovedpersonen og hvordan han tilpasser seg tilværelsen som pelsjeger. Dette er noen år før den amerikanske borgerkrigen og ble utgitt i 1975. På 80-tallet kom vel hele albumet ut i Colt og i svarthvitt. Han møter sin indianske kone og historien har visse likhetstrekk med Deribs album om Buddy Longway, Chinook. Dette albumet er forskjellig fra de andre med det at Blanc-Dumont ikke ennå har rukket å perfeksjonere tegnestilen. I siste vogntog til Oregon innhenter den første, av mange, katastrofer Cartland. Hans kone og sønn blir drept og hans tilværelse kollapser ned til minste felles multiplum gange 0. Med klare likhetstrekk med en av Charles Bukowski`s figurer blir han tilbudt jobben som fører/kjentmann for et vogntog av nybyggere på vei til Oregon. Det store problemet er at vinteren nærmer seg og hvis en ikke kommer over fjellene før snøen er en av tingene en kan se frem til mulig kannibalisme og problemet med å unngå å fryse i hjel. I løpet av turen blir Cartland godt kjent med en ung enke og hennes sønn. Cartland og jeg har en ting til felles og det er at våre erfaringer m.h.t. det motsatte kjønn har en tendens til å være den typen som ikke ender godt. Her kunne historien om Cartland ha endt lykkelig, men han vegrer seg og historien får en fortsettelse. Wah-Kee`s gjenferd og Jonathan har søkt tilbake til sin tidligere kones stamme. Igjen er det en enke og hennes sønn som vier Jonathan stor oppmerksomhet. Gjenferdet i tittelen hjemsøker han med merkelige drømmer og en av stammens Dog Soldiers, som insisterer på å gjøre alt motsatt av alle andre, anser Cartland som en ”god venn”. Det er langt mellom de lykkelige sluttene i denne serien. Edderkoppkvinnens skatt og en møter en britisk arkeolog med stor interesse for Hopi-indianerne, hans underskjønne datter, deres medhjelpere som ikke bare er der for det og mescal. For å toppe det hele har en også en indiansk forbannelse knyttet til gravkammeret skatten befinner seg i. Dette selskapet blir Cartland en del av og en vet igjen at vår helt ikke finner lykken denne gangen heller. Jeg har for øvrig litt sansen for vrien på a damsel in distress slutten her har. Albumene Vindens flod og Testamentet henger sammen. Her møter en bl.a. Jacob Cordwainer`s arvinger. Puritansk kristne med en egen evne til å glemme det 5. Budet. Forholdet mellom avdøde og hans arvinger kan ikke beskrives som hjertelig. Videre et forsøk på å demme opp Vindenes Flod, hjemsøkt som denne er av indianeres gjenferd. Cartland havner selvfølgelig midt oppi dette og finner en å bli ulykkelig forelsket i. Silver Canyon ble også bare utgitt på norsk i Colt og for min del var ikke det noen forkleinelse. Det er muligens det mest thrilleraktige i serien. Passasjerene i en Dilligence blir tvunget til å søke tilflukt i en forlatt indiansk landsby i en fjellkløft med bare en utgang. Utgangen bevoktes av Dilligencens kusk, hvis egentlige jobb er som hemmelig agent for nordstatene. Uten mat og drikke, i det som er et ørkenlandskap, må passasjerene selv prøve å identifisere sørstatsspionen blant dem. Her treffer vår helt en ung enke og hennes datter.Det siste albumet i serien jeg har lest er Desertørene. Det kjøpte jeg på dansk engang på slutten av åttitallet. Det er under borgerkrigen og to desertører har flyktet vestover. Den ene av dem er belemret med religiøse syner og de fører sin vane tro ingenting godt med seg. Her er jeg litt usikker på om Cartland finner noen å bli ulykkelig forelsket i.Jeg har en vag formening om at jeg har lest nr. 9, Lille Sol, men i så fall husker jeg ingenting av det. Det avsluttende tiende album, Les repères du diable, kom i 1995. Og dermed var serien og min gjennomgang slutt. Det eneste som gjenstår å si, er å oppfordre til at så mange som mulig prøver å få lest denne geniale og annerledes westernserien.

4 kommentarer:

Franquin sa...

Hei !

Veldig bra gjennomgang, det er så man får lyst til å lese de omigjenn. Har selv de tre-fire første (de som kom på norsk), men det er nok noen år siden jeg leste de. Mener de kom ut som "Seriealbum", og der var det rimelig mye hummer og kanari etter min mening. Men Cartland var bra, selv om det er for mye å håpe på å få det på norsk. Godt man har dansk og Faraos cigarer....

l.g. sa...

Som dessverre ennå ikke har kommet så langt som til å trykke dem på nytt. Allikevel er vel serien om Cartland en av de bedre argumentene for å lære seg fransk ?
Bare for å skryte litt så ligger det en komplett liste over Serialbum utgitt i Norge tidligere i bloggen. Den er bare så inn i granskauen vanskelig å søke opp.

(4. Mimring)

Jo sa...

Lille Sol er album nr. 8 på dansk siden det første album ikke er utgitt i Danmark. Det begynner der Desertørene slutter. Cartland treffer her sønnen Lille Sol som har blitt oppdratt av en indianerstamme og ikke liker sitt hvite opphav og sine blå øyne.

l.g. sa...

Ha, da har jeg lest det ! Allikevel husker jeg ikke når det kan ha vært eller noe særlig av handlingen. En aldri så liten tankevekker det der.