Det har tross alt vært helg...

Det er 16. mai på pub i Sandnes. Hvorvidt dette er nok en av mine mange masochistiske øvelser vites ikke. Det er allikevel nærliggende å tro at så er tilfelle. Så for å dulme lidelsene startet jeg å tenke på tegneserier, mens jeg nøt en farris. Og i denne settingen virket det som det mest intelligente å gjøre. Her satt jeg og skulle prøve å komme opp med noe å skrive om og årstallet 1978 svirret altfor mye rundt i hodet. Og så kom det til meg, kildevannet renset endelig hjernebanene dit hen, at The Death of Captain Marvel fra 1982 kunne vært verdt å nevne. Det er faktisk flere gode grunner til det. Ikke at serien i seg selv er spesielt enestående, men at det er første gangen noen av de to store lar en av sine superhelter dø og det p.g.a. noe så lite superhelt relatert som kreft. Også er det Marvel`s første(?) forsøk på å lage serier i et europeisk albumformat og med en avsluttet historie i hver. En komplett liste over disse finner en her : http://en.wikipedia.org/wiki/Marvel_Graphic_Novel . DC startet året etter med sine albumutgivelser. http://en.wikipedia.org/wiki/DC_Graphic_Novels . Som en kan se varte det ikke mange årene før begge seriene ble avviklet. Noe som i grunnen var synd fordi flere av disse albumene er virkelig bra, med forbehold om at jeg ikke har lest alle, er det noen som skiller seg ut : Frank Miller/Bill Sienkiewicz : Daredevil : Love and War, Michael Moorcock, Roy Thomas/P Craig Russell : Elric : The Dreaming City, Elaine Lee/Michael Wm Kaluta : Starstruck og Alan Zelenetz/Charles Vess : The Raven Banner. Blant DC sine må det bli Harlan Ellison/Marshall Rogers : Demon with a Glass Hand og Larry Niven, Paul Kupperberg/Jan Duursema(enda en av de kvinnelige tegneserietegnerne som slo igjennom inn i mainstream serier på 80-tallet) : The Magic Goes Away. Så tilbake til The Death of Captain Marvel. Det er en sentimental affære. Captain Marvel bruker mesteparten av historien til å komme til termer med det som har rammet ham. For siden å overbevise de rundt ham at ingenting kan stoppe sykdommen. En lang rekke avskjeder med alt som kan krype og gå av Marvel`s helter innen hans erkefiende, den døde dødsguden Thanos, kommer han i møte og med det ender historien om Mar-Vell fra Kree rasen ? Den tredje tingen som gjør serien verdt å nevne er Jim Starlin som både skrev og illustrerte denne historien. Siden han startet hos Marvel i 1972 og fremover var det hans spesiale å skrive disse svulstige space opera historiene og hvor hovedpersonene hadde en del likhetstrekk med en viss snekkersønn fra Nazareth. Et eksempel er Warlock 9-15 fra 1975-6. Hos Marvel har han senere fulgt opp med tre forskjellige Infinity miniserier og 31 nr. av Adam Warlock and the Infinity Watch. Og Captain Marvel 26-34 fra 1973-4. Og serien Dreadstar som kom ut med 64 nr. utgitt på Epic og senere First Comics. Volume 2 kom senere med seks hefter på Malibu Comics. Deler av prologen til denne serien, The Metamorphosis Odyssey/Metamorfosens Odysse, kom i antologien Epic og ble også utgitt i de 8 norske utgavene fra 1983-4 med samme navn. Og her ender dette innlegget, men jeg vil komme tilbake til Starlin senere fordi han er en virkelig interessant serieskaper på både godt og ondt.