onsdag 5. mai 2010

Lang dags ferd mot i morgen

I løpet av de årene jeg har lest tegneserier er en av de tingene jeg har hatt sansen for antologier. Fra Tempo tilbake på syttitallet og fremover. Tidligere har jeg skrevet om Caliber Press` Negative Burn og Heavy Metal. Har vel kanskje også nevnt Dark Horse Presents ? Det finnes ihvertfall mange andre eksempler på virkelig gode antologier. En jeg har bestilt inn til biblioteket(forhåpentligvis)er Fantagraphics` antologi Mome. Før jeg kommer til det jeg skal skrive om i dag må jeg få tillate meg å slentre nedover minnenes aveny nok en gang. Året er 1982 og jeg er innom Tronsmo Bokhandel for en av de aller første gangene. Med et stramt budsjett bestemmer jeg meg for å få så mye igjen for de få pengene jeg har. Det første jeg kjøper er Gates of Eden nr. 1 og med et aldeles nydelig cover av Michael W Kaluta. Innholdet var av amerikanske undergrunnstegnere og ikke like bemerkelsesverdig som coveret ga inntrykk av. Det kom for øvrig bare det ene nummeret av denne antologien. Litt med hodet under armen kjøper jeg nr. 6 av en annen antologi uten å få med meg at det var det. Nok en gang bergtatt av coveret og med samtlige fortellinger midt i historiene. (begge var i svarthvitt) Det var Eclipse Magazine. Jeg tror jeg kjøpte en tredje serie, men den husker jeg ikke sikkert hva var. Det var kanskje det første 40 siders heftet i Epic`s utgivelse av Otomos Akira. Bare 2200 sider igjen av historien. Nå har det gått så lang tid og jeg har klart å få tak i 7 av de 8 utgavene det kom av Eclipse Magazine. Tilbake i 1982 var jeg ikke bare skuffet. En av seriene var Coyote. Skapt av Steve Englehart og tegnet av, på den tiden den største, favoritten Marshall Rogers(Batman). Historien er overlesset med indiansk historie og myter og hovedpersonen en slags superhelt med spesiell agenda. Etter å ha lest det som kom i Eclipse, og noe av det som senere kom på Epic, er jeg overbevist at Peyote må ha vært inne i bildet på et vis. Tegningene derimot er strålende. Trina Robbins er representert med sin adapsjon av britiske Sax Rohmer`s (1883-1959 og mest kjent for sine bøker om Fu Manchu) Dope. Om opiumsmisbruk i de øvre klasser rundt 1900(?). Og med Trina Robbins` spesielle strek blir det en interessant historie. En fargelagt versjon har blitt publisert i antologien Dope Comix. Don McGregor husket barndommen i 50-årene med Ragamuffins og var fantastisk tegnet av Gene Colan. Også var det, den noe blekere enn originalen, Masked Man av B.C. Boyer, som sikkert også var ment som en hyllest til The Spirit.Den serien som gjorde mest inntrykk var forfatteren Max Allan Collins(Road to Perdition) og Terry Beatty`s Ms. Tree. En av de beste hardkokte krimseriene noensinne !! Og det med en kvinne i hovedrollen. I 1982 var ikke det vanlig. Historien er at Ms Tree, fornavn Michael, opplever å få sin ektemann drept, samme fornavn og etternavn, og igangsetter jakten på morderen/e. Collins skriver glimrende og Beatty tegner på en måte som får leseren enten til å elske tegningene eller definivt ikke. Jeg skal skrive mer om denne serien senere. Bare nevne at den hadde en kronglete ferd gjennom forlagsjungelen før den endte hos DC Comics. Flere av historiene fra DC ble utgitt på norsk i Agent X-9 og er et veldig godt argument for å finne brukte Agent X-9 fra tidlig 90-tall. I 2007 kom den første romanen med MS. Tree, Deadly Beloved. Og der var det nesten i morgen.

2 kommentarer:

Jo sa...

Det må ha vært flere enn deg som mente Ms. Tree var den beste serien i Eclipse Magazine. Det er soleklart den serien som har hatt det lengste og rikeste livet etterpå.
Også Ragamuffins ble gitt ut som eget blad, men det kom bare et nummer og det var vel stort sett (bare?) opptrykk av historier fra Eclipse Magazine. Denne utgivelsen var dessverre i farger, noe som ikke passet særlig godt til Colans flotte blyanttegninger.
Masked Man var i sin tid en av mine favoritter når den kom ut som eget blad. Men serien kunne variere ganske mye både i kvalitet og stemning. Noen historier var nærmest rene parodier mens andre var mer preget av action/spenning. Andre igjen var ganske triste/sentimentale. Denne shizofrenien gjorde det sikkert vanskelig å markedsføre serien som gikk inn etter 12 nummer (de 9 første i farger). Det aller meste kommer selvsagt til kort når det sammenlignes med Eisners meterverk, men slik jeg husker det var The Masked Man et av de bedre forsøkene på å skape en serie i The Spirits ånd.
I et av numrene av Eclipse Magazine hadde den rabiate briten Hunt Emerson en historisk og politisk ukorrekt historie om Kon-Tiki-ekspedisjonen der besetningen snakker engelsk med "nørske bøkståver".

l.g. sa...

Jeg leste bare de avsnittene av The Masked Man som kom etterpå i Eclipse Monthly, men jeg har et hefte av serien han ga ut på 90-tallet, Hilly Rose, som jeg synes var rimelig okei. Og den Hunt Emerson serien må jeg ha fortrengt.