Take the Skinheads Bowling ?

Peter Milligan og Brendan McCarthy`s serie Skin var allerede kontroversiell når den skulle bli publiseres i Fleetway`s antologiserie Crisis i 1990. Såpass at den ikke ble utgitt i det hele tatt, men droppet. Det var først i 1991 at den kom i samlet utgave på Tundra. Skal jeg sammenligne denne serien med noe må det være filmen This is England fra 2007. Begge har handling fra skinhead miljøet, skjønt Skin noen år tidligere og før miljøet gikk hen og ble hjernetomt rasistisk. Begge hovedpersonene har det til felles at de ikke passer inn. Gutten i This is England fordi han er så mye yngre enn de andre og i Skin fordi hovedpersonen har et handicap som automatisk setter ham utenfor i denne sammenhengen. Thalidomid var et middel som motvirket kvalme og var mildt beroligende. Utviklet av det tyske selskapet Chemie Grünenthal. I salg fra slutten av 50-årene til 1961 forårsaket det tusenvis av misdanninger hos nyfødte, fordi mødrene hadde brukt det utestede legemiddelet under svangerskapet. Groteske skader på fostre forekom, men den vanligste skaden var barn født med for korte armer og/eller bein. Hovedpersonen i Skin er 15 år gamle Martin, Hatchet, Hatchinson og som er en av disse barna født med for korte armer. Han er gjengens leder, Johnny Goman`s, maskot og blir også kalt selungen p.g.a. armenes likhet med luffer. Hans eneste virkelige venn er skjeløyde Ruby. Allikevel er Martin en overbevist skinhead og historien følger ham i litt i overkant av et døgn. Dette døgnet blir heller begivenhetsrikt i unge Martin`s liv. Dette er usentimental historie, med et språk som ikke kan sies å være spesielt sofistikert og hvor både Milligan og McCarthy`s egne erfaringer som skinheads gir den ekstra troverdighet. Milligan`s fortelling er enkel og effektiv. McCarthy`s bilder løfter historien atskillige hakk. Også blir det vel første og eneste gangen at jeg nevner fargeleggeren, men Carol Swain gjør en fantastisk jobb. Jeg har nevnt Milligan og skal komme mer tilbake til McCarthy ved en senere anledning. Bare til slutt nevne at historien fremstår ikke like sjokkerende nå som for 20 år siden. Kanskje fordi en er blitt flinkere til å tåle den urett som ikke rammer en selv ?