Fire skarpsynte herrer og enda en

En jeg ikke anser som en guilty pleasure, men som helt klart er skyldig i noe er Vicente Segrelles. Hans ”forbrytelse” består av å være en av de flinkeste i klassen. Eksempler på andre lignende strebere er Alex Ross, Richard Corben, Angus McKie og Don Lawrence. Det Segrelles, og de andre nevnt her, bedriver er denne larger than life fotorealismen. Og det blir nesten aldri helt vellykket. Ikke at jeg skal skrive et innlegg hvor jeg bare skal prøve å komme opp med utelukkende negative ting å si. Noe som ville vært ulikt meg ? Snarere det nesten diametralt motsatte, til en viss grad. Nå har jeg allerede nevnt både Ross og Corben tidligere, så derfor først litt om de to andre, som også har det til felles at de begge er britiske. Angus McKie er mest kjent som fargelegger for en rekke andre artister. Hans første virkelig kjente serie er So Beautiful, So Dangerous. Denne serien var opprinnelig en av historiene i Heavy Metal The Movie fra 1981. Han var tidlig ute med å bruke data og et resultat av det ble The Dome : Ground Zero, utgitt på DC`s Helix imprint i 1998 og skrevet av Dave Gibbons. Sistnevnte serie er vel mer å regne for et pionerarbeid, siden alt er gjort på computer/mac, enn en serie en vil huske for selve utførelsen. Don Lawrence (1928-2003) er mest kjent for sin albumserie Storm. Hvis jeg har sett riktig kom det 25. Albumet i hovedserien ut for litt siden. Det er skrevet av Martin Lodewijk og tegnet av Romano Molenaar og Jorg de Vos. Storm er en serie som blander fantasy og science fiction klisjeer ukritisk. Hovedpersonen er astronaut i vårt århundre og ender opp på jorden etter apokalypsen, for senere å ende opp i det Pandarveske univers. Hvis jeg hadde hatt mere politisk korrekte oppfatninger ville jeg avfeid serien som machofantasier med islett av rasisme, men innimellom er Storm faktisk ganske grei tidtrøyte. Det er også kommet et album på norsk i Semics pocketbokserie. Lawrence har visstnok vært en inspirasjonskilde for andre britiske tegnere som Brian Bolland og Dave Gibbons. Chris Weston(War Stories, The Filth) gikk et år i lære hos Lawrence. Tilbake til Segrelles og hvorfor jeg ikke misliker hans serie Leiesoldaten/ El Mercenario, på tross av alle fortellermessige svakhetene disse albumene (tretten i tallet og biblioteket har alle) har. Tilbake til 1983 og de to første nummerne av den enestående norske utgivelsen Comix-Ny Epoke. Begge disse hadde hver sin korte historie av Segrelles Leiesoldaten, senere samlet i album nr. 1, og den gang var jeg mektig imponert. Fordelen med å være ung er at en forbeholder seg retten til å ha dårlig smak, nettopp fordi en er ung og ikke vet hva god smak er. For ikke så lenge siden leste jeg hele serien og det gikk tyngre og tyngre jo lenger ut i serien en kom. Segrelles Leiesoldaten, som forblir navnløs gjennom hele serien, har meget til felles med Lawrence`s Storm med det at han og benytter mange av de samme klisjeene. Bare på en litt mer spiselig måte enn Lawrence. Segrelles ble født i Barcelona i 1940 og debuterte ikke som serieskaper før i 1980. Siden da har det altså blitt tretten album på tretti år og det kan karakteriseres som at han skynder seg langsomt m.h.t. kvaliteten på serien, mens andre vil hevde at det er jyssla tregt. Og det er vel ingenting som tyder på han vil begynne å jobbe raskere. Det som alle disse serieskaperne har til felles er at historiene er fantasy/science fiction. Og spørsmålet til slutt blir da : Hvorfor har de da dette behovet for å skildre dem på en så naturtro måte som mulig ?