Manglende gjenvinning fører til unødvendig resirkulering (II)

1989 var et turbulent år og hvor mitt liv startet med og aldri bli det samme igjen. Der og da var det uforståelig jævlig, men i ettertid kunne jeg aldri vært det foruten. Heavy Metal magazine derimot gikk fra fire årlige utgivelser til seks. For meg, på denne tiden, medførte dette likeså stor viktighet som spørsmålet om Mette Marits seksualmoral hadde forut for bryllupet med Håkon Magnus. Med teskjeer : Altså, litt mindre enn ingenting. 1992 og Kevin Eastman kjøper hele sulamitten. Eastman er, sammen med Peter Laird, en av skaperne av den største uavhengige tegneseriesuksessen noensinne. På sitt eget forlag, Mirage Studios, ga de ut første nummeret av Teenage Mutant Ninja Turtles i mai 1984. Etter tiår med lisensiering er det ikke små summer disse to har tjent. I 2009 solgte Peter Laird rettighetene til Nickelodeon(igjen eid av Viacom), Eastman hadde solgt sin del til Laird i 2000.
1990 og Eastman startet forlaget Tundra Publishing og i 1991 kom Tundra UK. Det hele varte bare tre år og da hadde forlaget rukket å tape hele 14 millioner dollar, men hvilke serier de hadde rukket å gi ut på så kort tid. Scott McCloud`s Understanding Comics, Mike Allred`s Madman Adventures, Rick Veitch`s Maximortal, kanskje en av tidenes beste antologier, Steve Bissette`s Taboo og det som er tidenes beste tegneserie, Dave McKean`s Cages. Britiske utgivelser å merke seg var Peter Milligan og Brendan McCarthy`s Skin (den har jeg bestilt til biblioteket på svensk), Lazarus Churchyard(Warren Ellis/D`Israeli(Matt Brooker) og stjålet fra biblioteket etter fem utlån) og Kingdom of the Wicked (Ian Edginton/D`Israeli og hvor en forkortet og fargelagt versjon senere dukket opp i H.M.). Etter avviklingen ble de fleste rettighetene kjøpt av Kitchen Sink Press, som i sin tur gikk konkurs i 1999. 1997 var året jeg sluttet å kjøpe H.M. regelmessig. I løpet av de fem årene med Kevin Eastman var magasinet blitt mer og mer likegyldig. Ikke at jeg tror det bare var Eastman`s skyld, det må sikkert ha blitt vanskeligere å finne interessant materiale. Det som er sikkert er at bekledningen hos de kvinnelige seriefigurene minket en god del i seriene og at det ikke ble laget så mange bra science fiction og fantasy album på kontinentet. En serie som virkelig utmerket seg var Patrick Cothias og Philippe Adamovs Waters of the Dead Moon/Les Eaux De Mortelune. Da var dette innlegget ved veis ende og senere en gang skal jeg skrive mer utfyllende om noen av seriene i H.M.